Og med det satte vi fart inn i ørkenen igjen. Med litt tungt hjerte. Vi ønsket egentlig ikke å forlate Esperance, men det var faktisk ingen overdrivelse at Grybetrotter hadde gått tom for rene klær som passet til 20 grader. – Og jeg reiser da ikke jorda rundt for å ha norsk sommer. Det har vi i Norge, tenkte hun….

Inntørkede innsjøer ved Lake King. 2 timer og 40 minutter unna Esperance ligger Lake King. En liten landsby ved en diger innsjø med veldig lite vann. Man kan likevel si at de har til salt i maten, eller som her, til salt i grøften.

Grybetrotters kriterie for valg av neste stopp var at stedet måtte ha et like stort og flott basseng som det vi hadde funnet tre dager tidligere i Norseman. Det var ikke vanskelig. De fleste landsbyene vi var innom på veien, uansett hvor få personer som bodde der, kunne skilte med et offentlig basseng på størrelse med Norseman sitt. Da vi etter hvert begynte å bli fornøyd med dagens kjøreetappe, fant vi dette bassenget i den lille landsbyen Lake Grace. Vi var fornøyd. Gradestokken hadde i tillegg steget til 32 grader. Her ville vi bli.

Straks vi kjørte inn på campingen, ble vi møtt av en  trivelig og ivrig gammel dame, som vi antok var overlykkelig over at det endelig kom noen gjester. Det var ganske tomt på campingen da vi kom nemlig. Riktignok viste det seg etter hvert at campingplassen var mer populær enn den først så ut som, og opptil flere biler kom og dro igjen i løpet av de tre nettene vi bodde der. Damen viste oss gladelig til en plass i skyggen (endelig trengte vi skygge igjen!), og vi antok at hun var eieren av campingplassen. Det viste seg å være feil. Hun og mannen var bestyrere på campingen og tok seg av alt det praktiske arbeidet. Vi skulle snart få vite at mannen i tillegg også var både ambulansesjåfør, brannmann og altmuligmann i Lake Grace. Ekteparet bodde fast på campingplassen i campingvognen på bildet, og så ut til å trives ganske så godt med det.

Lake Grace var som nevnt ikke en veldig stor by. Men de prøvde å sette seg selv på kartet ved blant annet å lage nettopp det, et kart, over historiske bygninger i byen. Den tok fem minutter å komme gjennom, men vi koste oss.

Lake Grace krigsminnesmerke etter Korea-krigen, som Australia var høyst delaktig i.

Ved siden av krigsminnesmerket, på en annen bygning, var det malt kunst på veggen. Som skulle skissere livet på landsbygda i gamledager.

Her kunne vi få kjøpt skikkelig traktorutstyr, de fleste av disse kunne antagelig tatt en norsk traktor i grabben uten problemer….

Jobetrotter tok seg en pause på disse skulpturene formet som kabeltromler.

Jobetrotter midt i sentrum. Et sentrum som var så lite at det eneste stedet det var mulig å finne gratis wi-fi var på den lokale kafeen (vår trådløse var jo brukt opp, og hadde uansett ingen dekning i ørkenen). Kafeen hadde åpningstider fra kl 8-14.30 nå i sommerferien. Og til vår store forundring nøyde de seg ikke bare med å stenge tidlig. De slo faktisk fysisk av wi-fien når de gikk for dagen. Dette opplevde vi nemlig, der vi sto utenfor etter stengetid å prøvde å suge til oss informasjon fra omverdenen. Det ble plutselig brått slutt. Når det er sagt. Det var faktisk veldig deilig å leve i vår isolerte ferieboble i noen dager.

Selv om det bare bor 600 innbyggere i selve bykjernen, bor nesten alle i eneboliger på ett plan, og med nok plass å ta av, er det ikke rart at boligområdene strekker seg kilometervis rundt og gjennom sentrum.

Vi ble ikke helt kloke på åpningstidene til Lake Grace shoppingsenter. Her er det åpent en time og tre kvarter tidlig på morgenen fra mandag til lørdag, for så å stenge noen timer før de åpner midt på dagen igjen. Var det for å kunne løpe til butikken hvis man hadde glemt noe til frokost liksom? Og hvorfor var det lenger åpningstider på søndager enn lørdager? Svarene fikk vi aldri…

Første stopp var Lake Grace turistinformasjon.

Guiden holdt løftet sitt. Her er Jobetrotter og Grybetrotter utenfor det gamle og første sykehuset som ble åpnet i Lake Grace i 1926. Det var i drift helt til dagens sykehus, som ligger ved siden av, tok over driften på 1960-tallet.

Lake Gracesykehus var et av mange sykehus som ble opprettet som følge av opprettelsen av The Royal Flying Doctor service, (den gang kalt Australian Inland Mission)  og det var selvfølgelig australiernes kjære John Flynn som tok initiativet til å opprette sykehuset langt ute i ørkenen. Derfor var det også naturlig at det i parken foran sykehuset var utstilt et av de første flyene som ble brukt av RFDS i 1927.

Etter turen på sykehuset gikk vi gjennom parken tilbake til campingplassen vår, der det var bygget opp en sti med heller som i kronologisk rekkefølge fortalte historien om sykehuset.