Med Kielferga til Berlin

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 1 of 1 in the series Berlin 2026

Torsdag 8. til mandag 12. oktober 2026 – del 1

Kielferga går da ikke til Berlin, sier du? Nei, men har du elektrisk rullestol og ikke ønsker å styre med den på fly, kan Kielferga ta deg til Kiel, og derfra kan du igjen kan ta deg videre med tog til Berlin.

Det var det vi ville prøve ut da våre opprinnelige planer om partur til Lübeck (også med tog fra Kiel) ikke kunne gjennomføres. Ettersom vi har vært i Lübeck to ganger før, og det nå bare var Grybetrotter og Jobetrotter som reiste, ville vi isteden teste å kjøre toget med elektrisk rullestol til en by vi ikke hadde vært sammen tidligere. 

Jobetrotter og Grybetrotter er klare for avgang fra Oslo til Kiel torsdag 8. oktober. Planen var å ende opp i Berlin før vi skulle returnere på samme måte tilbake til Oslo mandag 12. oktober.

Med dårlig vær på aveisedagen, benyttet vi første tiden på Kielferga innendørs, på burgerrestauranten på 13. dekk.

Kielferga er ellers veldig godt tilrettelagt for rullestolbrukere,  og har mange handicaplugarer med elektriske døråpnere og tilrettelagt bad.

Color Fantasy har i motsetning til Color Magic egen sushi- og ramenrestaurant. Den var godkjent, selv om vi har smakt bedre på restauranter på land.

Fra Kiel til Berlin – fredag 9. oktober 2026

Til Berlin er det totalt tre timer og ett kvarter med toget. Med bytte av tog i Hamburg. Fullt gjennomførbart for en langhelg, selv om vi da bare ville få halve fredag og hele lørdag i Tysklands hovedstad.

Vi hadde et par timer å slå ihjel før første toget skulle gå til Hamburg. Timene benyttet vi godt på vår nå favorittpub i Kiel, nemlig Blauer Engel.

Vi fikk i oss både rød og hvit Glühewein og pølse i brød på Blauer Engel mens vi ventet i Kiel.

Togstasjonen ligger bare 750 meter fra Kielferga, og det var enkelt å gå de ti minuttene det tok til toget. Selv om vi har tatt toget i Tyskland tidligere, har vi ikke prøvd tog med togbytte underveis.

Grybetrotter hadde på forhånd mailet iherdig med jernbaneverket i Tyskland, DB, og bestilt rullestolplass og assistanse for elektrisk rullestol på alle de fire togavgangene som vi måtte ta (tur/retur).  Alle bekreftelsene og formaningene hun hadde fått på mail var nøye lagret i telefonen. Vi var nå spente på om «oppskriftene» vi hadde fått for hvordan vi skulle gå fram var like enkle å gjennomføre i praksis.

Første etappe fra Kiel til Hamburg gikk strålende, og selv om vi ikke  umiddelbart så noen assistanse på perrongen som lovet, møtte vi på lokomotivføreren som konstaterte at vi var der, og snart ville det komme noen å hjelpe oss ombord.

Selv om toget gikk presis, var det mye arbeid på linja, noe som førte til 20 minutters forsinkelse underveis. Det var to minutter mer enn vi hadde for overgang til Berlin-toget. Dermed rakk vi ikke det. «Ja ja, vi trenger ikke stresse. Det er fortsatt tidlig på dagen, og mange tog som går. Vi tar bare det neste«, formante Grybetrotter inni seg.

Helt til det i Hamburg var full stopp. I hvert fall for oss.

Dette kunne Grybetrotter rapportere på snapchatten sin til de som gadd å følge med da vi plutselig strandet i Hamburg.

Det hadde egentlig ikke slått oss at det ikke ville være mulig å ta noe annet tog hele kvelden fordi alle rullestolplassene var opptatt. Selv den utrolig serviceinnstilte DB-ansatte som hjalp oss var overrasket, og lurte på «om det var noen spesiell rullestolkonferanse i Berlin i helga eller noe, siden alt var fullt». Vi trakk på skuldrene. Lite visste vi. Vi var jo bare på ferie….

I Hamburg stoppet det opp… I hvert fall for en liten stund.

Heldigvis ble vi ikke værende for lenge i uvisshet på togstasjonen i Hamburg. DB-mannen som var kledd opp i en karakteristiske uniformen med tilhørende beret på hodet, satte sin ære i at vi SKULLE til Berlin, og opp av telefonen tryllet han frem en rullestolvennlig drosje. Med rekvisisjon fra DB, der alt var betalt, uten mer bry for oss.

Grybetrotter var sjeleglad for at vi møtte på mannen i beret (som hun kalte han), for før han spratt fram og tok ansvar, var det ingen andre av de vi spurte som så ut som de visste hva de skulle gjøre. Her var vi først henvist til billettluka for å hente ny billett, men da ble vi bare avvist med en skuldertrekning «fordi det var jo helt fullt på rullestolplassene».

 

Dessverre tok drosjeturen et par timer lenger tid enn det ville gjort med toget, for i Tyskland er det mye STAU på fredag ettermiddag. Men drosja kom en time etter at den var bestilt (og halvannen time etter at vi ankom togstasjonen), og Grybetrotter var positivt overrasket over hvor lite vi måtte mase for at noen fiksa det så vi kom oss videre. Mannen i beret holdt oss også oppdatert flere ganger underveis i ventingen, slik at vi ikke følte oss glemt. Slikt hjelper!

Været og sikten ble dårligere og dårligere innover mot Berlin, og drosja vingla i vei på autobahnen. Det skal ikke stikkes under rullestolen at Grybetrotter et øyeblikk tenkte «Kjører vi strakt inn i helvete nå egentlig? Hva er det vi har begitt oss ut på?». Jobetrotter på sin side sov som han pleier helt ubekymret i setet ved siden av…..

Men alt gikk til slutt som det skulle, og drosjesjåføren satte oss av utenfor hotellet, som han hadde fått beskjed av DB om å gjøre. Hotellet lå imidlertid så nærme togstasjonen man kunne komme.

Vi hadde denne gangen valgt å bo på Meininger hotel, i umiddelbar nærhet av togstasjonen. Hotellet var hovedsakelig valgt fordi det var sentralt og fordi vi ikke ønsket å bruke tid på å komme oss til toget søndag morgen. Det var heller ikke negativt at det var det billigste vi klarte å oppdrive i hele Berlin, med sine 1 150 kroner pr. natt. Og selv om det overalt sto at hotellet hadde små rom på 12 kvm, fikk vi rullestolrom som var stort og fint og hadde det vi trengte og ikke mer.

Meininger hotel var et trestjerners hotell som var meget enkelt innredet uten mye unødvendig dilldall. Det er et perfekt sted å bo hvis du vil ha det billig og ikke har tenkt å tilbringe den korte tiden du har i Berlin på hotellrommet. Og ja, det var rent.

11 timer etter at vi hadde ankommet Kiel, var vi endelig installert på hotellrommet. Klokka var over 21, men vi var heldigvis i en hovedstad der restauranter ikke stengte før om noen timer. Etter å ha sett litt på google maps, så Grybetrotter oss ut restauranten L’Osteria Humboldthafen som hadde fått gode kritikker. Den lå bare åtte minutters gange unna hotellet, og selv om det så fullt ut da vi kom, var servicen like god som på toget. Serveringsdamen ba oss bare vente i ti minutter, og vips fant hun et bord. Og med det sørget hun for at vi fikk en veldig fin fredagskveld i Berlin.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi gikk innom den stilige jernbanestasjonen i Berlin på vei tilbake til hotellet, for Grybetrotter ville forsikre seg om at vi fortsatt hadde registrert rullestolassistanse på vei hjem på søndagen. Også der ble vi møtt med bare smil og forsikringer om at det hadde vi, og at assistansen på togstasjonen var åpen 24 timer i døgnet.

Vi ble på restauranten til de stengte kl 23, og etter det ble det ikke en veldig sein kveld på oss. Neste dag hadde Grybetrotter masse på programmet. Vi skulle utforske Berlin på en dag. Hva vi rakk på ett døgn kan du lese i neste blogginnlegg.

Fire mennesker i toppen av et tre

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar

Granhytta i en tretopp i Ringsaker, Norge, 18.-20. september 2026

Har du alltid drømt om å overnatte i en tretopphytte, langt inni skogen, i pakt med naturen? Med dyreliv og fugleliv tett innpå deg, i total stillhet bare avbrutt av suset fra trærne? Det har ikke Grybetrotter. Fordi alle reklame som finnes for denne typen hytter virker totalt utilgjengelig og urealistisk.
Det var helt til en sommerdag i 2024. Dagen da Jobetrotter fylte 50 år og fikk en spesiell bursdagsgave.  Familien hans  hadde nemlig funnet ut at det finnes en universelt utformet trehytte som det går an å bruke med rullestol. Nærmere bestemt Granhytta som er en av syv tretopphytter i nærheten av Brumunddal. Jobetrotter og Grybetrotter fikk tur med Jobetrotters tante- og onkel Tottistrotter hit, og bare to år etterpå var vi klare (Grybetrotters langvarige lårbrudd i 2025 gjorde at vi måtte utsette turen til i år).

Endelig kom vi til en tretopphytte vi også – etter bare to års venting.

Tretopphyttene ligger to gode timers kjøretur fra Oslo, og etter halvannen time var det fint å ta en pause i Brumunddal for å handle inn matvarer for helga.
Møtet med hytta: 
Hytta var en ekostisk opplevelse. Etter en enkel veiforklaring og lettvint parkering 50 meter fra hytta møtte Grybetrotter på denne fine rampa:

På forhånd var vi spent på hvor bratt og ustødig rampa egentlig var, men det var ingen grunn til bekymring. Med elektrisk rullestol var det null problem å kjøre opp og ned på rampa. Med manuell rullestol kan man nok trenge litt dyttehjelp. Og vi vil nok ikke anbefale en sånn tur med snø.

På toppen ble vi møtt av en herlig veranda med sentralt plassert bålpanna og panoramautsikt over skogen.

Og ikke minst strategisk plasserte fuglekasser der både småfuglene og ekornene stadig kom på besøk og forsynte seg av maten vi la ut.
Småfuglene satt sjelden stille og fløy fort unna, men de søte ekornene var lettere å ta bilde av.
Selve hytta var så liten du kunne få den, og det var jo også noe av sjarmen.
Dessverre ble det litt for trangt å kjøre den elektriske rullestolen inn i hytta når vi var fire personer. Været var heller ikke på vår side, etter som det var meldt at det skulle dryppe fra himmelen hele helga (noe det også gjorde av og på i et uforutsigbart tempo). Så med få tørre lagringsmuligheter for Permobilen satte Jobetrotter den inn i bilen igjen. Men det funket fint med gåstol både inne og på verandaen for Grybetrotter. Det ville også gått bra med manuell rullestol, og vi anbefaler egentlig manuell rullestol fremfor elektrisk rullestol på hytta.

En fornøyd Grybetrotter ved ankomst fredag 18. september

Hytta hadde stort bad med både dusj, biodo og vask i akseptabel høyde.
Biodoen var det bare Grybetrotter brukte. De gående ble henvist til å bruke utedassen som var plassert rett nede ved rampa. Det var også et soverom nede, som Grybetrotter og Jobetrotter kunne bruke.

Det bittelille soverommet hadde akkurat plass til en dobbeltseng, og utgjorde en koselig liten hule. Men om du har klaustrofobi i små rom bør du kanskje styre unna….

Tante og onkel Tottistrotter sov på hemsen oppe, med fantastisk panoramautsikt utover skogen.
Området rundt har også flere turmuligheter for de som er mer rastløse enn oss. Det var ikke Grybetrotter særlig opptatt av. Men Jobetrotter fikk prøvd kanoen i det bittelille tjernet nedenfor hytta på fredag ettermiddag.

Jobetrotter padlet rundt for seg selv i det bittelille tjernet nedenfor tretoppen.

Helgen ble hovedsakelig benyttet til:
  • God mat og hygge

Denne bildekrusellen krever javaskript.

  • Bobler, bøker og utsikt

Grybetrotter fikk lest noen hundre sider i Jo Nesbøs nye bok «Nådeskudd» i løpet av helga. Med Crèmant ved sin side selvsagt.

Her med utsikt til Jobetrotter som legger ut mat til fugler og ekorn innimellom regnbygene.

  • Panoramautsikt over skogen

Denne bildekrusellen krever javaskript.

  • Fantastisk solnedgang
  • Brettspill

Her fra spillet «Politica» som vi spilte på fredag. Et politikk-spill fra 50-tallet, som selv ikke AI klarte å finne noen informasjon om – i hvert fall ikke da vi prøvde å søke opp noe.

Alt i alt en meget avslappende helg. Og hvilken avslutning passer vel bedre enn med med en filmsnutt ned rampa:
Denne teksten er skrevet helt uten bruk av KI!

 

Biter fra Bangkok – Om det thailandske monarkiet og to konserter i parken

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 3 of 3 in the series Bangkok 2026

Bangkok. Thailand, 5. og 14-15. februar 2026

– Vi ber alle reise seg i ett minutts stillhet for Dronning Sirikit. Programlederen innledet det som skulle bli en tre timers festforestilling av en konsert med å minnes den gamle Dronningmoren som døde 24. oktober 2025 i en alder av 93 år – altså for over tre måneder siden. Alle reiste seg og bøyde hodet. 

Respekten for monarkiet i Thailand er enorm, og i Thailand er det faktisk strengt forbudt å kritisere monarkiet offentlig. Da risikerer man år i fengsel, i sjeldne tilfeller også som utlending. På vår første tur til Thailand i 2011 husker vi at folk hadde enorm respekt for det daværende kongeparet, som da var Kong Bhumibol og den nevnte Dronning Sirikit. Siden den gang har altså begge avgått med døden, og sønnen Vajiralongkorn (Kong Rama X) har overtatt. Han er visstnok ikke like populær som sine foreldre, selv om dette ikke snakkes høyt om. Kong Bhumibol regjerte i over 70 år, og var umåtelig populær. Det blir litt som å hoppe etter Wirkola. Men det kan også ha noe å gjøre med at han er på sin tredje kone. Eller at han faktisk ikke bor i Thailand, men i Bayern i Tyskland. Og i det hele tatt er omgitt av litt skandaler, selv om disse nok diskuteres mer utenfor enn i Thailand. Vajiralongkorn har tidligere oppfordret til åpenhet og kritikk, men samtidig har straffene for majestetsfornærmelser i praksis blitt mye strengere. Det er neppe kongen selv som har sørget for at straffene har økt. Kongen i Thailand har, i likhet med den norske kongen, i hovedsak kun symbolsk makt.

I Lumpiniparken var det satt opp store kunstportretter av Dronning Sirikit til ære for henne, i forbindelse med en festival som varte fra 27. januar til 7. februar. Her fra parken 5. februar 2026.

Torsdag 5. februar 2026

Lumpini-parken er Bangkoks svar på Central Park i New York, og her er det mye som skjer.

– Dette er parken der folk kler på seg treningstøy for å gå sakte bortover mens de ser ned i mobilen, erklærte Jobetrotter. Bortsett fra på søndager da. Da ser det ut som om folk i treningstøy faktisk trener.

Parken var omringet av byens skyskrapere

Vi hadde tre hovedbesøk i parken, i tillegg til de ekstra gangene vi gikk gjennom den på vei til eller fra et eller annet og tenkte det var enklere veier å trille på gjennom parken.

For det var det. Når vi endelig hadde forsert de humpete fortauene utenfor, besto parken av lang, flat og trillbar asfalt. Og roen kunne senke seg.

Torsdagen inn i første ferieuke tenkte vi at det var på tide å faktisk se oss ordentlig om i parken. Hittil hadde vi bare sett den ovenfra Dusit Central Park.

Det var ikke bare bare å komme seg til parken før vi kunne veien ordentlig heller. I dette lyskrysset ventet vi intet mindre enn ti minutter på grønt lys. Vi trodde vi hadde valgt en bra vei ved å gå gjennom undergangen i metroen først. Det var det ikke. Klok «av skade» valgte vi andre lyskryss å forsere veien senere.

I parken gikk også kjempeghekkoene fritt rundt, til stor glede for turistene. Grybetrotter valgte å holde seg et stykke unna. Selv om de tilsynelatende er harmløse, er de fortsatt såpass store at hun ikke følte for å plutselig få et kjempebitt av dem. Vi så dem faktisk svelge hele fisk og fugler, men skjæra på bildet under ble kanskje for stor, og kunne nok forsvare seg.

Før vi visste ordet av det dumpet vi over festivalen «The Night Amazing Thailand», som viste seg å være en hyllest til Dronning Sirikit og danseteaterformen Khon. Dronning Sirikit var kongelig beskytter av Khon. 

Det hele ble kronet med en stor tre-timers gratiskonsert hver kveld, der myndighetene hadde samlet det vi tror er alt av Thailands beste musikere i de fleste sjangre.

Det vi først trodde var en jazzkonsert, viste seg å også være klassisk, pop og dans. Alt med fantastisk høy kvalitet. Ekstra stas var det selvsagt at en av solistene, Koh mr. Saxman, kom bort og pratet med oss både før og underveis i konserten. Koh mr. Saxman var nok den mest internasjonale av artistene, han var den eneste som hadde valgt seg et engelsk artistnavn, så siden vi hverken kan snakke eller lese Thai, vet vi ikke hva de andre het. Da Koh fikk vite at vi kom fra Norge, nevnte han at Jan Garbarek var en stor inspirasjon for ham. Dette kunne man også høre i stilen hans, selv om showet nok innehold mest populærmusikk.  TV-kameraene og profesjonelle kamerafolk snurret rundt oss, og det hele virket å være et offisielt arrangement. Om vi havnet på Thailandsk TV er uvisst :).

Ingen konsert uten dans. Under et av musikknumrene entret plutselig en haug med eldre dansepar scenen. Vi antok at det var planlagt, for disse kunne danse.

Tre timer tok konserten, og selv om det var kjempestas var det nesten i meste laget for for Grybetrotter og beinet hennes denne kvelden.

Vi la merke til at de også solgte nudler i matboder ved siden av konserten. Dette ville vi prøve, men etter som konserten varte og rakk fikk vi ikke gått bort dit før de var i ferd med å stenge. Da var Grybetrotter noe nervøs siden maten hadde stått fremme i flere timer og nudlene var blitt kalde. Vi vet jo at vi bare skal spise varm gjennomstekt mat fra matboder i Asia. Vi prøvde likevel noen biter, maten smakte fantastisk og vi ble ikke syke. Grybetrotter mistenkte at maten må ha vært subsidiert, for her kostet en rett 12 kroner, som er det billigste vi har funnet på ferien. De fleste retter i matbodene vi har spist i koster mellom 22 og 30 kroner. Siden vi alltid deler rettene er 12 kroner på deling mildt sagt til å leve med.

Frokost i parken lørdag 14. februar

Vi skulle egentlig bare gjennom parken på vei til Dusit Central park for å finne frokost. Det var helt til Grybetrotter så alle matbodene som var åpne i et hjørne. Her måtte vi spise. Og til tross for at klokka akkurat passerte 10, og frokostbodene faktisk stengte da (det skjønte jo ikke vi), fikk vi kjøpt nydelige nudler med and og sprø ribbesvor til den nette sum av 22 kroner.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men før frokosten fant vi også endelig fram til King Rama VI plass, lenger bort i parken. Denne hadde vi nemlig også bare sett ovenfra, men ikke funnet veien til før nå.

Ny konsert i parken søndag 15. februar

 

Denne gangen hadde vi planlagt å se konserten, fordi vi hadde sett plakatene i parken i lang tid. Likevel ble vi også på søndag positivt overrasket. Det vi trodde skulle være en klassisk konsert, viste seg igjen å være en blanding av klassisk og pop med flere ulike artister. Heldigvis varte det i to, og ikke tre timer denne gangen, noe som passet beinet til Grybetrotter bedre. Det var heller ikke satt opp stoler med silketrekk til publikum, så dette var nok en «enklere» versjon enn forrige ukes festival. Likevel et fantastisk tilbud til befolkningen tenker vi.

Grybetrotter i solnedgangen mens vi venter på konsert.

Folk hadde tatt med seg tepper og mat for konsert i parken.

 

Selv om Grybetrotter tok bilder under konserten, var hun ikke den som tok mest. Vi måtte selvsagt ta bilder av alle som holdt mobilen sin oppe i det meste av konserten.

Søndag var som sagt den dagen da folk i treningstøy faktisk trente. Det var i det hele tatt stor aktivitet, ikke bare med konserter og trening i parken denne dagen.

Etter konserten satte vi igjen kursen mot kjøpesenteret for å finne oss litt mat. Men heller ikke denne gangen kom vi så langt. Nok en gang ble vi distrahert av noen gøyale lokale matboder rett utenfor parken, der de solgte gode nudler til 25 kroner. Som vi delte som vanlig. Dermed ble det billig og god mat på oss denne kvelden også. Nervøsiteten vår for lokale matboder var nå helt forsvunnet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Biter fra Bangkok – to på toppbarer

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 2 of 3 in the series Bangkok 2026

Det er et kjør å våkne opp her i Bangkok hver morgen, til nye nyhetsbomber fra Norge. Det går i ett med Epstein, Mette Marius og korrupte diplomater i en salig blanding, hvorav alt på en syk måte henger sammen. Det tar jo flere timer å oppdatere seg på alt som skjer… 

Grybetrotter i meldinger til venner den første uka av februar 2026. Både med og uten malplasserte smilefjes 🙂 (ref. Mette-Marits e-poster til Epstein om at hun hadde googlet han «and it doesn’t look good» *smilefjes* )

Bangkok, Thailand, 2. og 6. februar 2026

Selv om uforholdsmessig mye tid ble brukt med nesa nedi mobilen den første uka av ferien for å oppdatere oss om Epstein-filene, Mette-Marit og Marius-rettssaken i Norge, fant vi heldigvis på andre ting å gjøre også. Bangkok er en stor by, og når vi er i storbyer vil vi på barer på toppen av en skyskraper. Vi fant to av dem i gangavstand fra hotellet vårt.

Spire rooftop bar

Grybetrotter på takterrassen, med spiret i bakgrunnen.

Den første besøkte vi allerede mandag 2. februar. The Spire kjennetegnes som navnet tilsier, av et stort spir som raver over en skyskraper i en bygning nær oss. Nærmere bestemt i Dusit Central Park kjøpesenter.

Det vil si, helt nærme er det ikke, for det er cirka 30 minutter å gå. Men 30 minutter er gangavstand for oss, selv på humpete fortau. Og humpete er mildt sagt. Selv om det er fortau hele veien, må vi i tillegg gå noen omveier for å kunne krysse gata over relativt trygge (for det meste) lysregulerte gangfelt.

Hei hump hvor det gikk. Et eksempel på hvordan fortauene kunne være. Det skal sies at alle store turistattraksjoner og metroen er tilgjengelig for rullestoler, men det å komme seg mellom dem er en liten prøvelse. Etter hvert lærte vi oss å gå de enkleste veiene, slik vi alltid lærer på ferie.

– Bangkok er ikke så veldig tilrettelagt for fotgjengere, gjentok Jobetrotter igjen og igjen. Verken for fotgjengere eller rullestolbrukere. Men de prøver, det skal de ha.

Eksempel på gangfelt der de ikke hadde prøvd, det vil si ikke nedsenket fortauskantene. Som regel var fortauskantene mer eller mindre nedsenket i de store kryssene.

Dette var før vi var blitt ordentlig kjent i området, og skjønte hvor den korteste veien til spiret gikk. Noe som medførte at vi selvfølgelig tullet oss rundt i labyrintene på kjøpesenteret, opp og ned heiser og hit og dit, før vi skjønte hvor vi faktisk skulle.

Da vi entret kjøpesenteret var humpingen over, og vi fikk en fantastisk gåtur opp i høyden og den utendørs Dusit-parken

Til slutt, selvsagt med litt hjelp fra de ekstremt mange hjelpsomme vaktene som var plassert rundt om i overklassekomplekset, fant vi heisen som førte oss opp til The Spire rooftop bar. All letingen var definitivt verdt det. Her fikk vi en helaften med kjempegod mat i skumringen til fantastisk utsikt.

Utsikten før det ble mørkt:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utsikten etter at mørket falt på:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vertigo Sky and rooftop bar

Bare 8 minutter å gå fra hotellet vårt, nærmere bestemt på toppen av nabohotellet Banyak hotel, ligger den neste skybaren vi besøkte, Vertigo skybar. Det var derfor enkelt for oss å velge å gå på den allerede 6. februar. Også her til fantastisk utsikt.

Jobetrotter mente at utsikten på Vertigo var mer spektakulær enn The Spire, mens Grybetrotter holder en knapp på The Spire. Dette handler nok mest om at der The Spire var veldig rullestolvennlig, manglet dette på takterrassen med det svimlende navnet. For det første måtte vi gå inn bakveien for å komme inn på luksushotellet Banyan (som om mulig var mer luksus enn vårt – det var i hvert fall dyrere). Vi kunne ta heisen opp til en bar helt øverst i hotellet, men for å komme opp på takterrassen til Vertigo, måtte vi forsere opptil flere trapper. For oss gikk dette fint, i og med at kelnerne ikke kunne kappes nok om å få hjelpe med å bære rullestolen mens Jobetrotter bar Grybetrotter. Men for andre i rullestol ville det nok vært uaktuelt.

Det er viktig å ta nok bilder på ferie…..

Når vi endelig hadde krabbet oss opp alle trappene, ble vi værende for nok en helaften. Denne gangen valgte vi en tre-retters hver. Til lekker dandering og for så vidt god og litt mer vestlig inspirert mat. Men likevel ikke like spennende som alt annet vi har fått i Bangkok.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

En fornøyd Grybetrotter kunne si seg fornøyd med nok en vellykket dag og kveld med utsikt over Bangkok.

En fornøyd Grybetrotter kunne si seg fornøyd med nok en vellykket dag og kveld med utsikt over Bangkok

Biter fra Bangkok – Bosted og basseng

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 1 of 3 in the series Bangkok 2026

Gardermoen, Norge, lørdag 31. januar 2026

Bilde fra kjøkkenvinduet vårt i Oslo før avreise 31. januar

Politiet til Jobetrotter i passkontrollen: – Hvor skal dere reise? 

Jobetrotter: – Det er hemmelig.

Politikvinnen rynket panna og så morskt på Jobetrotter. Men i alle dager, tenkte Grybetrotter nervøst. Du er da ingen Mette-Marit, som kan reise på «hemmelig sted til utlandet på ubestemt tid», stressa hun inni hodet sitt. Utad klistret hun på seg et stort smil for å glatte over, og svarte «Bangkok, vi skal til Bangkok». 

– Og hvor lenge skal dere være, spurte politikvinnen, fortsatt med blikket festet på Jobetrotter. Jobetrotter så forvirra ut og trakk på skuldrene. Tidsperspektiv er ikke hans greie, og han har ikke alltid kontroll på hvor lenge han skal være steder, så det var ikke nødvendigvis like unaturlig. Men det visste jo ikke politikvinnen. «Vi skal være i tre uker, jeg mener 19 dager», kvitret Grybetrotter nervøst videre. 

«Javel, her får du igjen passet ditt Jobetrotter Haraldo», sa politikvinnen, og brukte begge fornavnene hans. Hun studerte fortsatt Jobetrotter nøye. «Å, Haraldo brukes bare når jeg får kjeft», gliste Jobetrotter. Grybetrotter holdt pusten til vi endelig kom gjennom den litt pinlige seansen og kunne fortsette reisen videre ut av landet.   

Gardermoen, siste lørdag i januar 2026

Bangkok, Thailand, februar 2026

Årets vintersommerferie har vi altså lagt til Thailands hovedstad Bangkok. Årsaken til valget er følgende:

  • Etter som store deler av fjoråret var preget av at Grybetrotter brakk låret i april og deretter venta på at det (føltes som det aldri) skulle gro, var vi usikker på om vi i det hele tatt klarte å reise noe sted i år.
  • Direktefly fra Oslo uten mye styr verken før eller etter flyet
  • Tropetemperaturer
  • Vi elsker storbyferier
  • Vi ville ha valget mellom å gjøre gøyale storbyting hvis formen tillot det eller bare slappe av ved bassenget dersom Grybetrotter ikke orket noe annet.

Og til tross for 12 timer på flyet til Thai airways, var det enkelt å ankomme storbyen. Vi hadde ikke planlagt hvordan vi skulle komme oss fra flyplassen til leilighetshotellet vårt, men hadde lest at det var enkelt å skaffe drosje på ulike apper. På flyplassen var det enda enklere enn det.

Etter å ha fulgt skilt til drosjer, gikk vi bare bort til en automat, valgte at vi ville ha stor drosje og fikk en lapp med et nummer der den store drosja sto klar.  En halvtime senere ble vi satt av utenfor Marriott Executive Apartments, vårt bosted de neste 19 dagene.

Du vet du sitter i en drosje i en storby langt unna, når taket i drosja er dekorert med sedler fra ulike verdenshjørner…

Bosted i Bangkok

Grybetrotter utenfor vårt nye bosted i Bangkok, tidlig på morgenen søndag 1. februar.

Hotellet «Sathorn Vista Bangkok – Mariott Executive apartments» var ikke valgt på grunn av sitt lange navn, men derimot med tanke på nettopp punktene som er nevnt ovenfor.

Slagordet i heisen stemte det

På hjemmesidene så bassenget stort og innbydende ut, i følge google maps ligger det rett ved masse restauranter og det er gangavstand til metroen og den kjente Lumphiniparken. Alt dette hadde Grybetrotter googlet på forhånd, og googlingen slo ikke feil denne gangen heller.

Selv om vi tilbringer minimalt med tid inne, trakk det heller ikke ned at det minste rommet vi kunne oppdrive var en 65 kvm stor leilighet, med fullt utstyrt både kjøkken, vaskemaskin og vaskemidler.

Grybetrotter hadde selvsagt lest at leiligheten har vaskemaskin, og hadde dermed ikke pakket for tre uker. Vi har heller med mindre bagasje og vasker underveis.

Utsikt fra stua vår i det som liksom var 27. etasje. Men det var selvsagt ikke det, for verken etasjene 2-4 eller 13. etasje fantes. Vi var likevel litt oppi høyden da :).

I bassengområdet tilbød hotellet også et godt utstyrt treningssenter (med aircondition), der Jobetrotter både trente og overtrente på seg muskelstrekk i løpet av ferien.

Et av abrene med hotellet er at det ikke er privat balkong til leilightene. Men aberet er lite når det er null problemer å ta med drinkene våre og ipaden vår og sette oss på fellesverandaen i bassengområdet og se på TV før vi legger oss om kvelden. Det er jo ingen andre der etter stengetid i baren kl 21 heller….

 

Bassenget – den hellige gral 

Om mulig ble Grybetrotters forventninger både til bassenget og tilgjengeligheten med gåstol overgått. Inne i den 65 kvm store leiligheten er det null terskler, og det er det heller ikke fra rommet til bassengområdet. Med kort vei til heisen både fra rommet og til bassenget, kan hun gå med gåstolen hele tiden når vi har bassengtid. Det gjør alt mye enklere, i tillegg til hun faktisk får beveget seg mye mer enn hun ellers ville fått. Solstolene er myke og kunne knapt vært mer behagelige.

Minuset er at det ikke er handicaptoalett ved bassengområdet, men det er nesten like kort å bare ta heisen opp til leiligheten vår og gå der, så ingen stor krise.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Servicen på hotellet er upåklagelig, og selv om vi ankom kl 8 om morgenen og innsjekking egentlig ikke var før kl 15, fikk vi leiligheten med en gang.

Det tok ikke lang tid før Grybetrotters første av mange svømmeturer i Bangkok søndag 1. februar 2026.

Hotellet har også en fantastisk restaurant, der vi ofte har inntatt brunsj og drinker

Det er ikke måte på hva de ønsker å stå til tjeneste med her, og noen ganger kan denne bukkingen og takkingen faktisk bli i meste laget. Men vi klager ikke, og har det helt perfekt her blant overklassen i Bangkok – der prisnivået ligger på en tredjedel av hva vi ville fått for samme standard i Norge.

Selv om hotellet er fullt, og bassenget er felles, er det sjelden folk oppi der. Nok et stort pluss med storbyer, hvor ingen andre enn oss kommer for å ligge ved bassenget. Dermed føles det som vi har privat basseng likevel.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Så, ble det mer enn basseng og hotell i Bangkok? Det vil vise seg i de neste blogginnleggene….

Blogg, bok og det beste fra Jacó

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 6 of 6 in the series Costa Rica februar 2025

Jacó, Costa Rica, 9. til 16. februar 2025

– Man venner seg fort til varmen altså. Nå som temperaturen på ettermiddagen har gått ned til 26 grader, syns jeg det er litt kjølig jeg. Jobetrotter hutret nesten der han satt i badebuksa si på verandaen i tropeparadiset vi hadde funnet i den lille feriebyen Jacó i vår andre uke på Costa Rica. 

Beste basseng i beste ferieparadis – La Villa Creole

I et villastrøk i den lille feriebyen Jacó, bare 10 mil fra hovedstaden fant vi sommerparadiset Villa Creole. Et bittelite familiedrevet hotell med bare ti rom. Med så få rom og gjester, var det ikke vanskelig å finne roen i den trivelige atmosfæren. Ikke minst takket være en veldig serviceinnstilt eier som møtte oss da vi kom. Hun bodde i et eget hus på området, og var ikke langt unna hvis vi trengte noe.

9. februar 2025: – Tenk, dette er jo helt annerledes enn ferien vår i San José. Nå får vi jo to ferier i en ferie, kvitret Grybetrotter mens vi gikk på de bittesmå koselige veiene til rommet vårt i det vi syntes var et lite tropisk hageparadis.

I den idylliske hagen var rommene sentrert rundt et digert basseng. Akkurat slik Grybetrotter elsker det.

Det var en helt annen temperatur både på land og i vann i den lille feriebyen Jacó, til tross for at det ikke ligger langt fra San José.

Det må samtidig nevnes at det dessverre var tre trappetrinn opp til bassenget, og ingen rampe rundt. Grybetrotter klarer å forsere dette ved hjelp av Jobetrotter, men ikke helt ideelt med rullestol.

Møt Olav – den søte iguanaen som bodde i hagen og som raskt fikk et navn av oss. Her på toppen av de tre trappetrinnene opp til bassenget.

Dagene tilbrakte vi under det store taket på verandaen vår.

13.02.25: Det var sånn vi stort sett tilbrakte dagene når vi ikke svømte. Jobetrotter med PC-en sin og Grybetrotter med bloggene og bøkene sine.

 

Jobetrotter erklærte raskt at dette var det beste hotellet vi har vært på siden turen vår til Sør-Afrika for 11 år siden. Og med beste mener vi ikke nødvendigvis mest luksus eller mest fancy, men beste når det gjelder stemning, eleganse og ro i sjelen.

Grybetrotter var rimelig fornøyd, og kunne endelig ta sine daglige treningsøkter i bassenget. Her fra 12.02.25.

Beste soloppgang fra terrassen

Grybetrotter sover ikke bort sumarnatta. I hvert fall sover hun (altfor) lite. Det kan isteden medføre fine soloppganger. Som den her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste regnvær fra terrassen

 Minneverdig var også regnet som øste nedover oss på vei hjem fra restaurant lørdag 15. februar.

Jobetrotter fikk i samtale med hotelleieren og nabogjesten vår på hotellet dagen etter informasjon om at denne typen regn er uhørt i februar, og at det aldri skal skje. Klimaendringene har kommet til Costa Rica også.

Beste gåtur fra hotellet til sentrum

Sentrum av Jacó 9. februar 2025

Hotellet ligger cirka 15 minutter unna selve Jacó sentrum og strendene der. Det vil si, du kunne gå to veier. Den lengste veien på rundt 30 minutter var faktiske den hyggeligste og også den mest tilgjengelige (eventuelt minst utilgjengelige) veien med rullestol. Om det er den beste gåturen vi har hatt noen gang kan vel diskuteres, men vi storkoste oss med å gå fram og tilbake til sentrum flere av dagene vi. Trafikken var heller ikke av den verste sorten, og med store veier risikerte man ikke å bli overkjørt hele tida.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste restauranter i det som ikke var det beste sentrumet

Både Jobetrotter og Grybetrotter fikk nok av støyen og partystemningen i sentrum straks vi kom ned dit første dag 9. februar. Dette minnet litt vel mye om charterstripa i Cancun. Vi klarte likevel å gå begge veier til enden, og fant oss et par perler av noen restauranter også her.

Los Mahi tacos

Vårt første restaurantbekjentskap i Jacó gjorde vi på denne taco-restaruranten søndag 9. februar. Her serverte de blant annet fisketaco av ypperste kvalitet. Drinkene og Grybetrotters alkoholfrie lime-juice sto heller ikke tilbake sånn kvalitetsmessig.

Ridicolous burgers

Selv om vi har sterke intensjoner om å boikotte mye som er amerikansk for tiden, klarte vi ikke å motstå fristelsene burgerestauranten med de latterlige tilbudene kunne by på. Vi besøkte restauranten tirsdag 11. februar. Et av tilbudene som vi ikke gikk for var å spise et tårn på en halvmeter av burgere og tilbehør. Dersom du klarte det på 30 minutter vinner du 100 dollar og får måltidet gratis.

Vi gikk heller for «to for en»-tilbudene på drinker og cheeseburgere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste strandrestauranter

Solnedgang og turister på ridetur på stranda i Jacó 12. februar 2025.

Det var strender i Jacó, og de var til dels fine. Men ikke spesielt tilgjengelige, og derfor heller ikke brukbare for Grybetrotter. Det går nok mest i kiting, surfing og ridning på strendene her. Men etter hvert fant vi likevel noen paradisiske strandrestauranter.

Rancho bar Tangeri

På denne strandrestauranten, under bambustak med utsikt til stranda, ble vi sittende i flere timer torsdag 13. februar.

Vi ble sittende helt til sola og vel så det. For Grybetrotters del ble det nesten litt for lenge. Da vi skulle betale viste det seg at heller ikke denne restauranten tok noen av kortene våre. Dermed måtte Jobetrotter løpe avgårde til nærmeste minibank og ta ut penger. Den var ikke langt unna. Men Grybetrotter blir jo ikke så rent lite nervøs av å bli sittende igjen på en restaurant i mørket i et land langt langt unna likevel. Det hele løste seg heldigvis fint denne gangen også.

Samudio’s Sunset Restobar

En spektakulær utsikt fikk vi dagen etter, 14. februar 2025, på Samudio’s Sunset Restobar. Som til alt overmål hadde ramper istedenfor trapper opp til etasjene i høyden. Rampene var riktignok svært bratte, og vi vil ikke anbefale elektrisk rullestol der. Men med manuell rullestol og Jobetrotter som dyttet kom vi oss både opp og ned. Nedover gikk Jobetrotter riktignok baklengs for at det ikke skulle bli for bratt.

Det var visst en slik amerikansk komersiell merkedag denne dagen, og rundt oss satt det mer eller mindre forelskede par som var lurt av handelsstanden til å kjøpe både hjerteballonger og blomster. Jybetrotter kunne ikke brydd seg mindre om Valentinesdagen. Romantisk var det uansett dag med denne utsikten:

Eneste aberet var at Grybetrotter oppdaget der hun dinglet på den høye stolen at det ikke var noe under henne (se nederst på bildet).

I teorien kunne hun sklidd av stolen og seila rett ned på taket eller bordet under henne… Det skjedde heldigvis ikke, og stolene var såpass stødige at Grybetrotter raskt la fra seg bekymringen og nøt livet og maten isteden.

Også denne kvelden satt vi til lenge etter at mørket falt på der nede på stranda….

14.02.25: Margarita og taco i skumringen

Cocos beach restaurant – med føttene i sanda

15.02.25 hadde vi vår siste middag på Costa Rica – med føttende i sanda. Som Grybetrotter er vant til fra Aruba.

Også denne kvelden stortrivdes oå restaurant på stranda. Her hadde folk satt seg til med klappstoler for å nyte solnedgangen.

15.02.25: Solnedgang på stranda i Jacó

Denne lørdagen var det også konsert på strandrestauranten. Her fikk vi med oss tre-fire veldig bra sanger før bandet flyktet inn i det det begynte å regne. Og Grybetrotter følte det var på tide å traske hjem. Kliss våte, dævvhørte med høreapparatene pakket ned i sikkerhet, i øs-pøsende regn, som vi har filmet lenger opp i innlegget.

Dagen etter rakk vi så vidt flyet hjem fra San José:

Note to self: Ikke vær for langt unna flyplassen dagen før du skal fly hjem fra Costa Rica. Det er alltid masse trafikk og lange køer. Selv med bare 9 mil til flyplassen tok reisen mye lenger tid enn vi kunne forestille oss. Grybetrotter hadde heldigvis skjønt tegninga da vi så trafikken på vei til Jacó  søndagen før, og hadde beregna god nok tid. Uten at det hjalp nevneverdig på stressnivået da vi sto og stampa bom stille i trafikken i flere timer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 5 of 6 in the series Costa Rica februar 2025

Tierra Blanca og Portrero Cerrado-distriktet, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

Jeg vil bare fortsette å kjøre oppover. Oppover og oppover for å se hvor langt vi kommer..

Jobetrotter etter bytur i Cartago fredag 7. februar

I underkant av fem kilometer unna Cartago ligger Tierra Blanca, et lite tettsted som fører oppover fjellene gjennom Portrero Cerrado-distriktet. Dette distriktet har en stigning på mer enn 2 000 meter over havet. Merk da at vi allerede var over 1 400 meter over havet fra Cartago.

Jobetrotter, som allerede hadde erklært at han ville opp i høyden, lot seg ikke skremme av de bratte veiene som sirklet oppover i terrenget. – Dette er jo nesten som i Italia, gliste han.

 

Vi hadde ingen plan, men vi hadde et kart, og kartet viste at veien svingte seg langt oppover, for så å ende i en ny vulkan.

Først var vi en tur innom utsiktspunktet til Potrero Cerrado:

Spennende utsiktspunkt med fantastisk utsikt.

Her ble vi også møtt av to menn som solgte ferske jordbær med sjokoladesaus til 25 kroner begeret. Jordbær er blant råvarene det fokuseres mye her, og vi klarte ikke å motstå fristelsen. Grybetrotter var imidlertid bittelitt skeptisk til å kjøpe frukt langs veien etter at vi begge hadde innledet 2025 med omgangssyke og påfølgende magevirus i intet mindre enn to uker.

– Men man kan ikke bli helt hysterisk og dette ser veldig hygienisk ut, tenkte hun, og kastet innpå et par lekre bær med deilig jordbærsaus. De var kjempegode, og ga ingen nye magebesvær.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utover det gjorde vi ikke stort annet enn å nyte utsikten:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi lurte litt på om vi kunne se vulkanen Irazú – og trodde det kanskje var fjellet bak den hvite røyken langt der borte. Det var det ikke, vulkanen Irazú lå videre oppover, oppover og oppover. Vi er usikre på hvilket fjell det er, men trolig er det Cerro de la Muerte på 3491m.

Cirka 19 kilometer fra utsiktspunktet ligger Irazú-vulkanen. Her endte både veien og turen vår 3247 meter over havet. Vulkanen ligger opptil 3 400 meter over havet. Som nevnt i tidligere blogginnlegg må man forhåndskjøpe billetter til nasjonalparkene på Costa Rica. Det hadde ikke vi gjort. Siden det verken var wifi eller mobildekning der, kunne vi denne gangen ikke gå inn på web-siden å registrere oss, og fkk dessverre ikke adgang til nasjonalparken. Grybetrotter nøyde seg med å ta et dårlig bilde av velkomsthilsenen fra bilen.

Til tross for at vi ikke kom inn i nasjonalparken til Irazú  var vi ikke veldig skuffa. Vi hadde jo allerede sett en vulkan på ferien, og fikk sett masse fin natur på veien.

Utsikten nedover fjellet fra vulkanen var også formidabel sett fra det åpne bilvinduet.

På vei ned lurte google maps oss inn på denne smale og forholdsvis bratte veien. Det ser kanskje ikke så ille ut her, men det føltes minst like bratt som på tivoli, og vi er veldig glade for at vi ikke møtte noen på vei oppover (hvis det i det hele tatt var mulig da). Da veien flatet ut i bunnen, gikk støtfangeren nedi pga den krappe vinkelen.

Vel tilbake i San José avsluttet vi en vellykket aktivitetsdag med en herlig og mektig biff på argentinsk restaurant i nærheten av hotellet.

 

Costa Ricas første hovedstad

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 4 of 6 in the series Costa Rica februar 2025

Cartago, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

– Her gjelder det å ikke bomme på lukeparkeringen. Og heller ikke kjøre rullestolen litt feil, konstaterte vi mens vi stirret ned i de kjempestore grøftene mellom veiene og fortauene rundt i Cartago. 

Februar, mars og april er slik vi har forstått det de beste månedene å reise til Costa Rica, for da regner det nesten ikke her. Ellers på året kan det regne eksremt mye, og det er nok derfor disse store grøftene er gravd ned over alt mellom fortau og bilvei. De var særdeles tydelig i Cartago, der det i tillegg bare var smale riller å gå på over veien (som vist litt opp i bildet). Denne typen grøfter var synlige over alt hvor vi gikk på Costa Rica, og gjorde mange overganger på veiene noe utfordrende.

Etter to bilfrie «hviledager» i San José, var vi klare for ny utflukt fredag 7. februar. Etter som vi hadde lært av tirsdagens køkjøring at alt tar lang tid i trafikken her, vurderte vi at vi ikke ville reise lenger unna enn det som var oppgitt å være rundt en times tid.

De andre nasjonalparkene i landet var lenger unna enn en time fra vår base i hovedstaden, og derfor hadde Grybetrotter sett seg ut Costa Ricas fjerde største by Cartago som dagens besøksmål.  Selv om hun hadde bestemt seg for å besøke byen allerede et par dager tidligere, ble hun ekstra fornøyd da hun på nasjonalmuseet dagen før leste at byen var Costa Ricas første hovedstad. Da var den jo attpåtil historisk.Riktignok var den bare hovedstaden til Costa Rica i to år etter at de ble selvstendige, fra 1821 til 1823. Men den var også hovedstad i den spanske kolonien Costa Rica.

Byen ligger offisielt 45 minutter unna hovedstaden. Trafikken var som ventet like korkete som sist, og de 45 minuttene ble til nærmere en time og ett kvarter.

Det første som møtte oss i byen var denne digre traileren som skulle svinge inn på den lille veien i sentrum:

Cartago viste seg å være en liten og oversiktlig by, der sentrum var konsentrert til noen gater organisert som et rektangel. Til alt overmål ledet google-maps oss midt inn i smørøyet. Det vil si at vi fikk parkert rett ved siden av Plaza Mayor.

Til venstre for dette bildet med bare få meter å gå, ligger Cartago-ruinene.

Jybetrotter på Plaza Mayor, foran Cartagos ruiner fredag 7. februar 2025.

Cartago-ruinene er ruinene etter en kirke som er blitt forsøkt bygget flere ganger, men som stadig ble ødelagt av jordskjelv som ofte har rammet Cartago. Siste gang byggingen av kirken begynte var i 1870. Deretter hadde de flere pauser frem til 1903. Men så ble hele greia ødelagt igjen etter siste jordskjelv i 1910, og da ga de opp.

Inni ruinene var det imidlertid anlagt en idyllisk hage, der vi først trodde rullestolsinngangen var stengt av denne porten.

Heldigvis var det flere tilgjengelige innganger til ruinhagen, og vi ble straks vinket til den ved siden av.

Etter å ha fulgt den rektangulære gata til enden, kom vi til basilikaen i Cartago. Det tok ti minutter.

Resten av tiden i Cartago brukte vi til å gå rundt rektangelgata, men vi fant fort ut at det var Plaza Mayor, ruinene og basilikaen som var verdt å se.

– Vi får mye sol i dag da, sa Grybetrotter, mens hun kjente varmen på panna.

– Jeg får mye sol på buksebena mine ja, svarte Jobetrotter tørt. Tusen takk for at du fikk meg til å ta på meg bukse i denne varmen.

Grybetrotter, som jo er hysterisk redd for å fryse, hadde sett at det tross alt bare var meldt 16 grader i Cartago, og hadde dermed kledd seg deretter. Cartago ligger nemlig enda høyere opp i fjellene enn San José. Mer enn 1400 meter over havet. Hun følte likevel ikke for å ta ansvar for Jobetrotters klesvalg, da hun bare hadde prata om været og hvor kaldt det var slik hun pleier, og ikke egentlig hadde trodd at han hørte etter… som han pleier…

Det kan også nevnes at byen kalles «La ciudad de las brumas» fordi det ofte er tåke her. Så denne dagen var nok atypisk.

Det tok oss kortere tid å gå gjennom byen enn vi hadde trodd, og vi fant heller ingen restaurant vi bare måtte sette oss ned på. Vi var jo tross alt fortsatt stappmette av den heftige middags-frokosten vi fikk servert på hotellet hver dag. 

Det gjorde ingenting. Jobetrotter ville kjøre videre. Oppover fjellet sa han. Så langt vi kommer. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.

På vei ut av Cartago og oppover mot fjellene

 

 

Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 3 of 6 in the series Costa Rica februar 2025

Alajuela-området, Costa Rica, tirsdag 4. februar 2025

På Costa Rica skal man oppleve naturen. Har vi etter hvert skjønt fra folk som har vært der før. Costa Rica er visst ikke et land å ha byferie i. Og selv om vi visste veldig lite før vi reiste, pleier Grybetrotter å lese seg bittelitt opp på tilgjengelighet og hva som faktisk er mulig med rullestol. Vi skjønte derfor at Costa Rica har variert natur og utallige små og store nasjonalparker. Mange av parkene er merket med rullestolsymbol på kartet.

Vi forsto også at landet i stor grad er lagt opp for bilkjøring. Og at det er relativt trygt å leie bil som turist der. Og siden vi ikke visste hvor tilgjengelig det var å komme seg rundt til steder uten bil, hadde vi leid en egen for en helt akseptabel pris for to uker.

Vi plukket opp leiebilen vår ved ankomst på flyplassen søndag 2. februar. Den billigste og minste varianten vi fant. Det gikk adskillig smidigere og enklere å hente bil på flyplassen i San José enn det styret vi opplevde i Los Angeles i oktober 2023. Nå ble vi hentet av leiebilselskapet i egne shuttlebusser. Alt var veldig ordnet og de hadde full kontroll på hvem vi var og når vi kom. Det tok heller ikke lang tid å få ut bilen, selv om de andre i bussen stilte seg opp før oss i køen.

Dermed var det enkelt for oss å ta ting på sparket og på andre dag i ferien finne ut at vi hadde lyst til å utforske en del av naturen. Grybetrotter sjekket google-maps iherdig, og konkluderte med at den nærmeste nasjonalparken til San José er Poás nasjonale vulkanpark.

Biltur på Costa Rica

Det skulle i følge google maps ta drøye 1 time å kjøre til Poás-vulkanen. Det var da vi sjekket uten trafikk. Etter å ha kjørt mye rundt her har vi nå skjønt at vi aldri kan stole på verken det reklamen opplyser om avstand eller google maps når vi reiser. Det er alltid kø og mye trafikk på Costa Rica. Og turen tok nærmere to timer hver vei.

Biltrafikken på Costa Rica kan virke kaotisk, men er ikke spesielt avskrekkende for en som har reist litt. Costa Rica har selvsagt flere trafikkulykker enn i Norge, men det kan man jo også si om stort sett alle land utenom Vest-Europa.

De fleste sjåfører i Costa Rica viser hensyn til fotgjengere. Og selv om kanskje ikke alle kjenner, eller bryr seg om trafikkreglene, så sørger den lave veistandarden for at det meste av trafikken kjører i såpass lav fart at det ender i bulking og ikke i dødsfall. (Stort sett går trafikken i 40 km/t utenom motorveiene, og selv motorveien har ofte 60-sone, og ikke 80).

Denne dagen så vi to steder hvor biler hadde kjørt inn i hverandre. Det ene var rett foran bomstasjonen på motorveien. Det er ikke noe fast system på om man skal kjøre til høyre eller venstre avhengig av om du bruker autopass eller vil betale manuelt, så foran bomstasjonene skjer det nok ofte ulykker. «Det var god stemning mellom sjåførene da», observerte Jobetrotter, som fortsatt slet med å komme inn i det lokale systemet. Foreløpig helt bulkefritt.

Google-maps ledet oss også inn i rare småveier, antakeligvis for å unngå kø på de største veiene. Uten at det hjalp noe særlig på trafikken. Men vi fikk sett noen spennende omgivelser på veien:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

E-SIM på tur utenfor EU

Det kan også nevnes at Grybetrotter har kjøpt eSIM med mobildata for Costa Rica til mobilen sin på denne ferien. Det er et mye billigere alternativ til å kjøpe ekstra datatrafikk gjennom eget mobilabonnement i land utenfor EU. E-SIM installerer du automatisk på mobilen din før avreise, og så er den klar for mobildatabruk når du ankommer landet du skal til.  Dette gjorde vi fordi vi skulle farte rundt med bil, og da er det kjekt å ha tilgang til mobildata. Det er første gang vi prøver det, og det fungerer supert.

Poás nasjonale vulkanpark

Nasjonalparkens hjemmesider reklamerer for at det er masse å se i parken. Ikke alt er like enkelt med rullestol.

– Innimellom er det greit å ikke ha for mange alternativer tenker Grybetrotter ofte. Man kan jo gå seg vill i alle valgmulighetene. Grybetrotter valgte bare det hun hadde funnet ved å nilese kartet, som var en enkel guidet tur opp til vulkanen Poás.

Dette med å ta ting på sparket viste seg å ikke være like lett i Costa Rica som andre steder. Da vi kom til billettluka, ble vi nemlig møtt av et skilt om at vi måtte bestille billetter på forhånd. Det var ikke mulig å kjøpe i billettluka, mannen som satt der skulle bare sjekke om vi hadde kjøpt og vinket oss ut igjen med henvisning til skiltet.

Heldigvis viste nettet også til en wifi som fungerte bedre enn mobildataen da, og kunne kjøpe billetter på mobilen. Grybetrotter mente at vi ville rekke kl 11.20-turen, men Jobetrotter ville ha god tid og vandre litt rundt først, så han valgte kl 12-turen. Passnumre måtte vi også ut med, og passene lå selvfølgelig i safen på hotellet. Heldigvis hadde Grybetrotter skrevet opp passnumrene i TUI-appen vår i forbindelse med neste ferie vi skal på, så vi fant fram til dem også. Men det var altså en mer omstendelig prosess å kjøpe billetter til nasjonalparker her enn vi har vært borti tidligere. Noe som skulle vise seg å gjelde alle nasjonalparker og ikke bare i Poás.

Jybetrotter kom seg etter hvert inn i vulkanparken. Og selv om billettkjøpet var mer klønete enn vi var vant til var adkomsten til utsikten til vulkanen adskillig enklere enn det var på Etna på Sicilia.

Det første som møtte oss da vi hadde parkert og kommet bort til informasjonsbygningen, var en guide som viste oss inn i et auditorium. Klokka var 11.15, og Grybetrotter prøvde å si at vi hadde billetter til kl 12. Men her var det ingen kontroll med tidspunktene. Ikke var det spesielt fullt heller. Og det var ikke lov å gå vase rundt alene slik Jobetrotter hadde håpet. Så vi ble med 11.20-turen, som uansett var det tidspunktet Grybetrotter hadde sett seg ut.

Første del av turen til vulkanen innebar en intoduksjonsvideo i auditoriet. På spansk.

Poás er en aktiv vulkan med strenge sikkerhetsregler og instrukser om hvordan vi skal forholde oss ved en eventuell evakuering. Vi måtte også gå med hjelmer på turen.

Vi fikk tilbud om å bli kjørt til vulkanen i ambulanse. Det var tydeligvis slik de frakter folk som er dårlig til beins frem og tilbake. Vi takket nei, og ville heller trille de 800 metrene det var bort selv. Veiene var for øvrig helt akseptable å trille på.

Vi gikk i flokk og følge på den tilgjengelige turveien til vulkanen. Det tok cirka ti minutter.

Vel oppe på utsiktspunktet kunne vi nyte utsikten – vel og merke etter at tåka var letta. Selv om tåka lå tykt akkurat i det dette bildet ble tatt forsvant den fort. Den kom og gikk hele tida nemlig. Vulkanen strekker seg 2708 meter over havet, dermed var det enda kjørligere der enn i San José. Derav Grybetrotters ytterjakke.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter inni et av evakueringssonene man skal søke tilflukt i dersom vulkanen plutselig våkner og begynner å sprute ut skumle ting. Det hjelper sikkert litt, men hvis det spruter glødende lava er nok det beste å avakuere.

Det var heldigvis også blått lys på luftkvaliteten denne dagen. Man måler selvfølgelig giftgassene som kommer fra vulkanen, Hvis det ikke er noen, er det heller ingen lampe tent. Men blått lys er også trygt, selv om det ikke er beste luftkvalitet.

Det var virkelig fin utsikt til vulkankrateret når tåken ikke hang over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi fikk bare lov å være ved krateret i 20 minutter, så hele turen tok under en time. Akkurat så kjapt som Grybetrotter liker det. Godt fornøyd med god utsikt til ny vulkan.

Det var rullestolvennlig i hele området der Poás besøkssenter holdt til. Her er veien opp til gavebutikken – laget som rampe fremfor trapper.

Hagen til fossefallet La Paz

Det var mye igjen av dagen da vi var ferdig med å se på vulkan. 30 minutter unna Poás ligger en stor foss ved navn La Paz. Den ville vi benytte anledningen til å se på når vi var i nærheten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

La Paz Waterfalls besøkssenter var et av få steder vi faktisk fikk kjøpt billetter i døra. Til gjengjeld var det ikke noe håp om å få se selve fossen. Ned dit var det alt for bratt og utilgjengelig for rullestol. Vi ble isteden henvist til å gå en rullestolvennlig vei gjennom hagen, der vi også kunne få se på ulike dyr i forskjellige inngjerdinger. Det var påpekt at dyrene ikke var tatt fra sine naturlige omgivelser, dette var dyr som var reddet fra å dø.

Vi fikk også tilbud om å kjøres ned til stien. Grybetrotter som synes det er styr å måtte ut og inn av biler med et halvvondt ribbein, takket først nei. Men vi ombestemte oss etter å ha fått informasjon om at det var «veldig bratt å gå ned».

Besøkssenteret til La Paz ligger i fantastiske omgivelser, og også i forbindelse med et spahotell. Dette bildet tok vi foran et av bassengene på spaet. Bildet er tatt av en annen turist som også satt på med transporten ned til hagen med oss. Samtalen vår forløp omtrent slik: Grybetrotter: «Hvor er du fra?» Jenta: «Canada». Grybetrotter puster lettet ut: «Oh, that was good. Was afraid you were from the US or something». Jenta lo og skjønte poenget med en gang. «No, so glad I’m not from there these days»…. Og sånn går nå samtalene våre med amerikanere for tiden….. Det skal også sies at vi på vårt hotell noen dager senere pratet med en dame fra Chicago. Som var dypt bekymret for situasjonen i USA nå. Så amerikanere vi møter utenfor landet for tiden er heldigvis ikke Trump-tilhengere.

Jobetrotter hilser på en Regnbuetukan, en av Costa Ricas mange fargerike fugler.

Grybetrotter, ingen utpreget dyrevenn, var mest opptatt av å ikke få fugledritt i hodet. Likevel litt stas å møte på denne papegøyen. Som ikke dreit i hodet hennes heller.

 

Dette var det nærmeste en foss Grybetrotter kom på La Paz-reservatet.

Det var et eget rom for sommerfugler. Sommerfugler lærte vi for øvrig masse om på sommerfuglfarmen vi besøkte på Aruba i 2020.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I slangerommet kunne vi lese om hvor mange giftige slanger det faktisk finnes på Costa Rica. Grybetrotter syntes ikke det var så stas, og nøyde seg med å ta dette bildet.

Det var tilgjengelige rullestolramper på hele området vi gikk, men de var bratte med advarsler om at de kunne være glatte hvis det regnet. Derfor var det ikke veldig stas da det etter en times tid begynte å hølje ned. Til alt hell hadde vi heller ikke med paraply, så vi gikk glipp av de siste dyrene og gikk heller ned til en hytte der vi kunne be om å få transport opp igjen. Akkurat da var Grybetrotter glad for at vi hadde fått transport. Det sluttet å regne straks vi var kommet opp til hovedinngangen igjen.

Utsiktsrestauranten El Mirador M.M

På vei tilbake til San José satte vi oss på et nytt høydepunkt. Bokstavelig talt. Vi hadde sett utsiktsrestauranten El Mirador M.M. på vei opp til vulkanen, og tenkt at den ville vi komme på. Lenger opp kom det flere slike restauranter, men ingen slo utsikten til El Mirador M.M. syns vi.

Her kunne vi nyte utsikten gjennom åpne vinduer til både fjell, daler, San José i det fjerne, og ikke minst flyplassen hvor det stadig lettet fly. Maten var også god, selv om vi ikke husker helt hva vi spiste. Det var jo tross alt utsikten vi kom for. Vi nøyt i det full.

Jybetrotter var meget fornøyd med besøket på El Mirador M.M.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

 

 

Jybetrotters tre museumsbesøk i San José

/ grybetrotter / Legg igjen en kommentar
This entry is part 2 of 6 in the series Costa Rica februar 2025

San José, Costa Rica, 3. 6. og 8. februar

– Dette museet er jo akkurat som å spille Civilization. Der vi gikk inn var det stein og leire fra prekolumbisk tid, gradvis kom det til byer og sivilisasjon, europeerne dukket opp, med noen klare ulemper selvsagt. Men etter hvert kom både pengesystem og demokrati, og her står vi ved utgangen der det handler om miljøvern og covid. Oppsummerte Jobetrotter spøkefullt etter at han hadde lært om Costa Ricas historie fra tiden før det ble oppdaget av Columbus og til der de er i dag. 

Jybetrotter utenfor Costa Ricas nasjonalmuseum torsdag. 6. februar 2025.

Etter som vi ikke vet så mye om Costa Rica fra før, synes vi det er naturlig at vi går innom noen museer i løpet av den uka vi har base i hovedstaden. Costa Rica har flere museer å velge mellom, og vi valgte de vi syns var viktigst, men også mest praktisk ut fra hvor vi var akkurat da. Riktignok ikke i kronologisk rekkefølge.

1. Costa Ricas nasjonale museum: Besøkt torsdag 6. januar

Skal du bare besøke ett museum i San José, anbefaler vi Costa Ricas nasjonalmuseum. Nasjonalmuseet ble grunnlagt første gang i 1887, men var tidligere i en annen bygning i byen. I 1949 flyttet museet til den tidligere militærfestningen. Samtidig avskaffet Costa Rica militæret sitt, og trengte dermed ikke festningen lenger.  På museet får du hele historien og litt til.

Bare bygningen i seg selv er verdt et besøk. Det er staselig oppusset, og veldig godt tilgjengelig for rullestolbrukere. Museet har likevel beholdt kulehull i enkelte av tårnene for å vise at kriger også har vært en del av historien.

Før vi går inn i museet kommer du til denne kule domen som huser en diger steinkule som indianerne lagde før Colombus kom og ødela idyllen. Hva de brukte den til er vi litt usikre på.

Det fineste på hele museet var kanskje begynnelsen. Når du har kjøpt billetter og kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, begynner museet i hagen. Den er innrammet i netting, og her flyr sommerfugler rundt.

Opp fra rampene og ut i neste hage. Herfra var det skilter til de ulike utstillingene der museet faktisk begynte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet handlet om både tiden før Costa Rica og Mellom-Amerika ble oppdaget av Columbus (dette kaller de for prekolumbisk tid), og etter at europeerne kom på 1500-tallet.

Costa Rica er i dag en demokratisk republikk som ble selvstendig fra Spania i 1821. Slik vi forsto det ble landet etter dette bygd opp på sosialdemokratiske verdier, med gratis skole og helsevesen. Men selv om de også arbeidet for likestilling av kvinner, fikk ikke kvinner stemmerett før i 1949.

Som mange andre land sliter også Costa Rica økonomisk og de sosiale forskjellene har siden år 2000 økt.

Resten av Costa Ricas historie kan du sikkert finne detaljert på internett.

Museet var i hvert fall veldig interessant og absolutt verdt et besøk. Og skulle du ønske enda mer påfyll av Costa Ricas historie, kan du også besøke:

2. Museos del Banco Central de Costa Rica = Det førkolumbiske gull-museet:

Besøkt mandag 3. februar.

Grybetrotter foran museet mandag 3. februar.

Dette museet besøkte vi før vi besøkte nasjonalmuseet rett og slett fordi det var dette vi kom over først. Grybetrotter syntes at museet egentlig var en miniversjon av nasjonalmuseet, så dersom vi hadde gått dit først hadde vi strengt tatt ikke trengt å besøke dette.

– Se her, denne kan vi jo putte potetgull oppi, gliste Jobetrotter da han så denne figuren i stein.

Prekolumbisk kunst består av mye stein. Sikkert mye fordi lite annet overlever tidens tann, spesielt i tropisk klima. Det går mest i skulpturer, eller noen bord/skål-lignende greier de kaller metate som ble brukt til å male korn. Noen av metatene var så fine at det er vanskelig å se for seg at de ble brukt til akkurat det, kanskje det bare var vanlig å forme skulpturene slik uansett.

Gull var også viktig i førkolumbisk kunst. Det er nok sannsynlig at smykkene og øvrige gjenstander trolig hadde en eller annen religiøs funksjon utover bare å være pene. Skjønt noen av forklaringene som sto på de ulike utstillingene virket å være litt vel entusiastiske i tolkningene.

Miniatyrlandsby fra tiden før Colombus.

Museet ga også en innføring i valutaen til Costa Rica: colon. Oppkalt etter Christopher Columbus, med det navnet de bruker på han her. Costa Rica opplevde en kraftig inflasjon på slutten av 1980-tallet, noe som er årsaken til at de har så mange sifre på pengesedlene sine i dag. Som nevnt i forrige blogginnlegg er 20 000 colon verdt i underkant av 500 kroner.

3. Det costaricanske kunstmuseet: Besøkt lørdag 8. februar

Med enkel og relativt kort gangavstand fra hotellet vårt, tok vi en kjapp tur innom kunstmuseet lørdag 8. februar. Museet som lå på det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass.

Her så vi blant annet en utstilling med landskapsbilder.

Dette er jo som Norge, bare med bedre vær, konkluderte Jobetrotterpå noen av naturbildene fra Costa Rica. Fasiten er at Costa Rica har ekstremt variert natur, alt fra fjell og fjorder til strender og palmer.

Et ganske stort og fint bilde som tydeligvis var en hovedattraksjon, siden det her var satt opp en sofa man skulle sitte og beundre bildet i. Utover det skjønte vi ikke så mye av det, utover at det antakeligvis viste mange epoker og symbolikker fra Costa Ricas historie:

Moder Jord ligger i forgrunnen, bønder dyrker ulike jordbruksprodukter, og litt slåssing fra borgerkrigen

Museet hadde også en egen skulpturpark, omgitt av fin natur. Som Grybetrotter måtte beundre fra avstand fordi det bare var trapp ut.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet hadde også en etasje de kalte «gullrommet», men siden det ikke var heis dit kom vi ikke opp og inn i rommet.

Som de under gjennomsnittet kunstinteresserte menneskene vi var, var vi likevel fornøyd med den ene timen vi brukte der. Og kunne sjekke av dagens kulturelle opplevelse.

Jybetrotter utenfor det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass. Nå kunstmuseum. Det blåste friskt i håret til Grybetrotter, noe det stort sett gjorde hele uka vi var i byen.

Andre steder det var verdt å få med seg i San José

Rundt nasjonalmuseet lå flere andre fine bygninger og steder:

Castillo Azul

6. februar: «Det blå slottet» er en historisk og politisk betydningsfull bygning i San José. Huset lå ved siden av nasjonalmuseet.

Nasjonalparken – Parque Nacional

Også den med ramper rundt der det var trapper, så det faktisk var mulig å komme seg inn i parken.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Plaza de la Libertad Electoral 

Et symbol på Costa Ricas demokrati. Skjønt plassen har kanskje sett bedre dager den og, for den er finere på bildene vi finner på nettet, enn den grå fremtoningen vi så.

Og så plutselig noe som så ut som det var tatt ut av Grand Theft Auto:

– Jøss, var vi plutselig i GTA nå, undret Jobetrotter, med referanse til det voldelige skyte- og ranespillet. I denne utrivelige bygningen solgte de i hvert fall skytevåpen.

Snart skolestart på Costa Rica

Skoleåret i Costa Rica starter i februar, og det var tydelig over hele sentrum. I de fleste butikkvinduer sto det «tilbud før skolestart», og på gata ble det solgt både skole-sokker, skole-skjorter, skole-bukser, og andre skole-saker.

6. februar 2025: Skole-sokker til salgs før skolestart.

 

6. februar 2025: Jobetrotter nøyde seg med å kjøpe en av sine favorittleker, nemlig en ny Rubiks kube. Han var nemlig ikke helt fornøyd med den han fikk av Grybetrotter til jul, for den var «litt for vanskelig med lite synlige farger».