Fra Sydney til Perth, dag 7 og 8. Julefeiring i Mildura

Dette er innlegg 6 av totalt 13 i føljetongen Australia 2017-2018

Mildura, Australia, lille julaften og julaften 2017

«Å nei, har vi kommet til USA nå», tenkte Grybetrotter i det vi kjørte inn på parkeringsplassen i det som i følge GPS-en var sentrum av Mildura. Etter å ha vært på reisefot i intet  mindre enn 11 timer, inkludert to timer med pause, havnet vi altså på en mindre trivelig parkeringsplass omgitt av store bilveier og butikker på alle kanter – akkurat som en bilby i USA. 

Den lengste planlagte dagsetappen vår på  denne ferien ble tilbakelagt på lille julaften, da vi kjørte 800 km fra Canberra til den lille byen Mildura i den australske delstaten Victoria. Her er noe av Grybetrotters utsikt fra bobilen.

For å komme til Mildura, måtte vi kjøre gjennom en frukt-karantenesone. I enkelte områder der det dyrkes frukt har de satt opp karantenesone rundt hele området. I karantenesonen rundt er det ikke lov å ha med frukt inn, og all transport på vei ut må deklareres. Hensikten er å hindre at fruktfluer og andre plantesykdommer kommer inn i området. Her måtte vi kvitte oss med frukten vi hadde i bilen.

Ankomst Mildura

Klokka var blitt 18 på kvelden da vi endelig kunne sjekke inn på campingplassen vi hadde booket, nemlig Big4 Golden River Holiday Park i Mildura.  Vi ankom i det resepsjonen stengte. Men vi hadde meldt fra på forhånd om at vi kunne bli seine, så  det lå en nøkkel klar til oss i en boks utenfor resepsjonen.  – Ja her var det jammen litt for barnevennlig, konkluderte både Grybetrotter og Jobetrotter da vi så det overfylte svømmebassenget som var fullt av lekende barn. Førsteinntrykket av campingplassen var med andre ord heller ikke ekstatisk.

Etter å ha sjekket inn på campingplassen, kjørte vi ut igjen for å finne et sted å spise middag. Mildura er i tillegg til å være delstatens landsbrukssentrum, tydeligvis også et yndet feriested for australierne. Alle  campingplasser i sentrum var nemlig fullbooket da Grybetrotter skulle booke plass allerede i august. Vi havnet derfor på en campingplass flere kilometer utenfor sentrum. Vi satte GPS’en på «sentrum». Slik befant vi oss altså på den digre parkeringsplassen som liknet mest på en utrivelig by i USA.

Parkeringsplassen vi havnet på i sentrum var omgitt av fastfood-kjeder som blant annet KFC og Subway. Men så, midt i bilhelvetet oppdaget vi denne lille perlen med det lange navnet Mildura Gateway Tavern Family Bistro.

Mildura Gateway Tavern Family Bistro så ved første øyekast ikke spesielt spennende ut. Men etter som Grybetrotter og Jobetrotter har vært i Australia tidligere, vet vi at noe av det mest «australske» du kan få i små byer er restauranter lokalisert i store, upersonlige lokaler, der du også har en klubb og en spillehall i samme lokale.

Og denne restauranten var akkurat sånn Grybetrotter håpet. Restauranten så mest ut som en kantine, og her bestilte du mat i en disk, drikke i en annen, og deretter hentet du maten når nummeret ditt kom opp på skjermen. Akkurat som om du var på bingo.

Og for å bare gjøre det hele enda mer forvirrende, behøvde vi ikke å rydde av bordet selv. I de australske kantinerestaurantene kommer betjeningen og ryddet opp etter oss. Og i tillegg spurte de om maten var god.

Og det var den. Bildet til høyre viser Jobetrotters utsøkte sjømat-kurv, med innbakt sjømat og grønnsaker. Til hver rett fulgte det med fri utfoldelse i den tilhørende salatbaren.

Etter som maten var god, og av frykt for å ikke finne en åpen restaurant på julaften, bestilte vi like gjerne bord på samme restaurant dagen etter.

Mildura var for uten å være et landsbrukssentrum, også byen med den bredeste australske dialekten Grybetrotter noen gang har hørt. Hun skjønte ikke et kvekk av hva folk sa.

For å gjøre kvelden enda bedre, spaserte vi etter middag bort til vin- og spritsjappa noen parkeringsplasser bortenfor, som til alt overmål var åpent hele døgnet og også var lagt opp som drive-through shopping. Her fikk Grybetrotter et gledelig gjensyn med sin australske favorittdrikke, nemlig melonlikør.

Etter litt smalltalk der mannen i kassa fikk fortalt at bobilen vår var for stor til å kunne kjøres gjennom drive-throughen, tilbød han seg like gjerne å bære innkjøpet tilbake til bilen vår. Grybetrotter skjønte ikke en dritt mannens brede Mildura-dialekt. Jobetrotter takket ja, og mannen bar faktisk alle flaskene våre bort til bobilen vår. Og nok en gang fikk vi demonstrert australiernes joviale hjelpsomhet.

Julaften i Mildura

Etter at det skuffende førsteinntrykket av Mildura kvelden før hadde lagt seg, ble resten av lille julaften bare bedre og bedre. Og inntrykket av både byen og campingplassen fortsatte å stige på selveste julaften.

I Australia bader tydeligvis barna etter kl 12 på dagen, for det overfylte bassenget fra dagen før var nesten tomt da Grybetrotter skulle ha sin morgentrim kl 10.30 på julaften formiddag.

Grybetrotter koste seg maksimalt i bassenget julaften formiddag. Bassengområdet kunne ikke helt måle seg med det luksuriøse bassenget på Alivio Tourist park i Canberra, men få basseng kan det egentlig. Så lenge hun fikk svømme i fred var hun fornøyd. Rett bak gjerdet inn til bassengområdet kunne vi se bobilen vår. Denne gang hadde vi fått plass rett ved svømmebassenget.

Resten av formiddagen gikk med til avslapping og julefrokost under markisen ved bobilen vår.

Også  det lille papirjuletreet vi hadde fått på hotellet i Sydney ble satt opp, og gaver lagt under treet som seg hør og bør.

Da vi følte vi hadde fått nok avslapping i skyggen ved bobilen vår, tok vi en gåtur rundt på campingplassen. Campingplassen skryter nemlig av å ligge rett ved Murray-elva, som også går gjennom Mildura. Vi måtte jo se om dette var sant. Og det var det delvis. Bak noen av campinghyttene utfoldet elva seg, og her var det trivelige og varme gangstier å gå tur langs. Noe vi også gjorde et lite stykke.

På dette vanntårnet var det merket av de verste flommene Mildura har opplevd. Den verste flommen med det høyeste merket, var i 1956. Vi så ingen avmerking etter noen flom i 2010 og 2011, da resten av Australia lå under vann. – Synd vi ikke dro hit forrige gang vi var i Australia da, sa Jobetrotter.

Etter turen langs den idylliske elva, tok vi drosje inn til byen. Bussene hadde selvsagt sluttet å gå en time tidligere.

Og slik så en rullestoldrosje i Mildura ut. Jobetrotter hadde nemlig opplyst om at vi trengte plass til en rullestol i drosja, Og vips dukket det opp en diger bil, som i tillegg til å kunne tilby en rullestolheis, også så ut som en ambulanse utenpå. Heldigvis oppdaget vi på vei hjem at prisen for rullestoldrosja ikke var noe høyere enn for vanlige drosjer. Prisen kunne for øvrig uansett måle seg med norske (eller svenske) priser.

Steinartrotter ba drosja om å  sette oss av på Mildura togstasjon, noe som viste seg å være et lurt valg. Dette var i andre enden av det sentrumet som GPS-en førte oss til dagen før, og dette var det ordentlige sentrumet. Her var det faktisk koselig, og Grybetrotters inntrykk av byen ble raskt forandret til det positive.

Rett ved Mildura togstasjon var det en trivelig park som førte bort til Murray River. For å komme ned til parken måtte vi forsere en haug med trapper. Men som de tilgjengelighetsvillige guruene australierne er, har de selvsagt laget lange, strake og stilige rullestoramper ved siden av, så det hele var veldig godt tilgjengelig for rullestolbrukere.

På idylliske Murray River kunne vi tatt et elvecruise dersom vi hadde hatt bedre tid, og det ikke var julestengt.

Det er ofte store avstander i australske småbyer. Ikke fordi byene har mange innbyggere, men fordi de har mengder med plass.  I Mildura bor de fleste av de drøyt 30 000 innbyggerne i store, idylliske eneboliger på en etasje, som til sammen strekker seg over digre arealer. Fra den trivelige delen av sentrum til restauranten der vi hadde booket bord den kvelden, var det intet mindre enn 3,2 kilometer å gå. Og vi gikk. Gjennom fine parker og trivelige boligområder, med godt tilrettelagte fortau. Det var heller ingen ulempe at byen var flat som en pannekake.

Etter tre kvarters gåtur i stekende varme, sto bordet vårt klart under en avkjølende aircondition presis kl 19, og Grybetrotter kunne innta en delikat fiskemiddag på julaften.

Etter julemiddagen tok vi drosje tilbake til bobilen, der vi fortsatte feiringen med pakkeåpning og pepperkaker. Det hele ble en riktig så koselig feiring i akkurat så varmt strøk som Grybetrotter foretrekker.

Dagens (tacky) juletre

Sett i gågata i Mildura. Det er kanskje vanskelig å se av bildet, men treet er ca 5-6 meter høyt, du ser reklamen over et av butikkvinduene halvveis på treet.

 

 

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth, dag 5 og 6. Canberra og omegnFra Sydney til Perth, dag 9. Julefeiringen fortsetter i Adelaide >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *