Blogg, bok og det beste fra Jacó

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 6 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Jacó, Costa Rica, 9. til 16. februar 2025

– Man venner seg fort til varmen altså. Nå som temperaturen på ettermiddagen har gått ned til 26 grader, syns jeg det er litt kjølig jeg. Jobetrotter hutret nesten der han satt i badebuksa si på verandaen i tropeparadiset vi hadde funnet i den lille feriebyen Jacó i vår andre uke på Costa Rica. 

Beste basseng i beste ferieparadis – La Villa Creole

I et villastrøk i den lille feriebyen Jacó, bare 10 mil fra hovedstaden fant vi sommerparadiset Villa Creole. Et bittelite familiedrevet hotell med bare ti rom. Med så få rom og gjester, var det ikke vanskelig å finne roen i den trivelige atmosfæren. Ikke minst takket være en veldig serviceinnstilt eier som møtte oss da vi kom. Hun bodde i et eget hus på området, og var ikke langt unna hvis vi trengte noe.

9. februar 2025: – Tenk, dette er jo helt annerledes enn ferien vår i San José. Nå får vi jo to ferier i en ferie, kvitret Grybetrotter mens vi gikk på de bittesmå koselige veiene til rommet vårt i det vi syntes var et lite tropisk hageparadis.

I den idylliske hagen var rommene sentrert rundt et digert basseng. Akkurat slik Grybetrotter elsker det.

Det var en helt annen temperatur både på land og i vann i den lille feriebyen Jacó, til tross for at det ikke ligger langt fra San José.

Det må samtidig nevnes at det dessverre var tre trappetrinn opp til bassenget, og ingen rampe rundt. Grybetrotter klarer å forsere dette ved hjelp av Jobetrotter, men ikke helt ideelt med rullestol.

Møt Olav – den søte iguanaen som bodde i hagen og som raskt fikk et navn av oss. Her på toppen av de tre trappetrinnene opp til bassenget.

Dagene tilbrakte vi under det store taket på verandaen vår.

13.02.25: Det var sånn vi stort sett tilbrakte dagene når vi ikke svømte. Jobetrotter med PC-en sin og Grybetrotter med bloggene og bøkene sine.

 

Jobetrotter erklærte raskt at dette var det beste hotellet vi har vært på siden turen vår til Sør-Afrika for 11 år siden. Og med beste mener vi ikke nødvendigvis mest luksus eller mest fancy, men beste når det gjelder stemning, eleganse og ro i sjelen.

Grybetrotter var rimelig fornøyd, og kunne endelig ta sine daglige treningsøkter i bassenget. Her fra 12.02.25.

Beste soloppgang fra terrassen

Grybetrotter sover ikke bort sumarnatta. I hvert fall sover hun (altfor) lite. Det kan isteden medføre fine soloppganger. Som den her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste regnvær fra terrassen

 Minneverdig var også regnet som øste nedover oss på vei hjem fra restaurant lørdag 15. februar.

Jobetrotter fikk i samtale med hotelleieren og nabogjesten vår på hotellet dagen etter informasjon om at denne typen regn er uhørt i februar, og at det aldri skal skje. Klimaendringene har kommet til Costa Rica også.

Beste gåtur fra hotellet til sentrum

Sentrum av Jacó 9. februar 2025

Hotellet ligger cirka 15 minutter unna selve Jacó sentrum og strendene der. Det vil si, du kunne gå to veier. Den lengste veien på rundt 30 minutter var faktiske den hyggeligste og også den mest tilgjengelige (eventuelt minst utilgjengelige) veien med rullestol. Om det er den beste gåturen vi har hatt noen gang kan vel diskuteres, men vi storkoste oss med å gå fram og tilbake til sentrum flere av dagene vi. Trafikken var heller ikke av den verste sorten, og med store veier risikerte man ikke å bli overkjørt hele tida.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste restauranter i det som ikke var det beste sentrumet

Både Jobetrotter og Grybetrotter fikk nok av støyen og partystemningen i sentrum straks vi kom ned dit første dag 9. februar. Dette minnet litt vel mye om charterstripa i Cancun. Vi klarte likevel å gå begge veier til enden, og fant oss et par perler av noen restauranter også her.

Los Mahi tacos

Vårt første restaurantbekjentskap i Jacó gjorde vi på denne taco-restaruranten søndag 9. februar. Her serverte de blant annet fisketaco av ypperste kvalitet. Drinkene og Grybetrotters alkoholfrie lime-juice sto heller ikke tilbake sånn kvalitetsmessig.

Ridicolous burgers

Selv om vi har sterke intensjoner om å boikotte mye som er amerikansk for tiden, klarte vi ikke å motstå fristelsene burgerestauranten med de latterlige tilbudene kunne by på. Vi besøkte restauranten tirsdag 11. februar. Et av tilbudene som vi ikke gikk for var å spise et tårn på en halvmeter av burgere og tilbehør. Dersom du klarte det på 30 minutter vinner du 100 dollar og får måltidet gratis.

Vi gikk heller for «to for en»-tilbudene på drinker og cheeseburgere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste strandrestauranter

Solnedgang og turister på ridetur på stranda i Jacó 12. februar 2025.

Det var strender i Jacó, og de var til dels fine. Men ikke spesielt tilgjengelige, og derfor heller ikke brukbare for Grybetrotter. Det går nok mest i kiting, surfing og ridning på strendene her. Men etter hvert fant vi likevel noen paradisiske strandrestauranter.

Rancho bar Tangeri

På denne strandrestauranten, under bambustak med utsikt til stranda, ble vi sittende i flere timer torsdag 13. februar.

Vi ble sittende helt til sola og vel så det. For Grybetrotters del ble det nesten litt for lenge. Da vi skulle betale viste det seg at heller ikke denne restauranten tok noen av kortene våre. Dermed måtte Jobetrotter løpe avgårde til nærmeste minibank og ta ut penger. Den var ikke langt unna. Men Grybetrotter blir jo ikke så rent lite nervøs av å bli sittende igjen på en restaurant i mørket i et land langt langt unna likevel. Det hele løste seg heldigvis fint denne gangen også.

Samudio’s Sunset Restobar

En spektakulær utsikt fikk vi dagen etter, 14. februar 2025, på Samudio’s Sunset Restobar. Som til alt overmål hadde ramper istedenfor trapper opp til etasjene i høyden. Rampene var riktignok svært bratte, og vi vil ikke anbefale elektrisk rullestol der. Men med manuell rullestol og Jobetrotter som dyttet kom vi oss både opp og ned. Nedover gikk Jobetrotter riktignok baklengs for at det ikke skulle bli for bratt.

Det var visst en slik amerikansk komersiell merkedag denne dagen, og rundt oss satt det mer eller mindre forelskede par som var lurt av handelsstanden til å kjøpe både hjerteballonger og blomster. Jybetrotter kunne ikke brydd seg mindre om Valentinesdagen. Romantisk var det uansett dag med denne utsikten:

Eneste aberet var at Grybetrotter oppdaget der hun dinglet på den høye stolen at det ikke var noe under henne (se nederst på bildet).

I teorien kunne hun sklidd av stolen og seila rett ned på taket eller bordet under henne… Det skjedde heldigvis ikke, og stolene var såpass stødige at Grybetrotter raskt la fra seg bekymringen og nøt livet og maten isteden.

Også denne kvelden satt vi til lenge etter at mørket falt på der nede på stranda….

14.02.25: Margarita og taco i skumringen

Cocos beach restaurant – med føttene i sanda

15.02.25 hadde vi vår siste middag på Costa Rica – med føttende i sanda. Som Grybetrotter er vant til fra Aruba.

Også denne kvelden stortrivdes oå restaurant på stranda. Her hadde folk satt seg til med klappstoler for å nyte solnedgangen.

15.02.25: Solnedgang på stranda i Jacó

Denne lørdagen var det også konsert på strandrestauranten. Her fikk vi med oss tre-fire veldig bra sanger før bandet flyktet inn i det det begynte å regne. Og Grybetrotter følte det var på tide å traske hjem. Kliss våte, dævvhørte med høreapparatene pakket ned i sikkerhet, i øs-pøsende regn, som vi har filmet lenger opp i innlegget.

Dagen etter rakk vi så vidt flyet hjem fra San José:

Note to self: Ikke vær for langt unna flyplassen dagen før du skal fly hjem fra Costa Rica. Det er alltid masse trafikk og lange køer. Selv med bare 9 mil til flyplassen tok reisen mye lenger tid enn vi kunne forestille oss. Grybetrotter hadde heldigvis skjønt tegninga da vi så trafikken på vei til Jacó  søndagen før, og hadde beregna god nok tid. Uten at det hjalp nevneverdig på stressnivået da vi sto og stampa bom stille i trafikken i flere timer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Tierra Blanca og Portrero Cerrado-distriktet, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

Jeg vil bare fortsette å kjøre oppover. Oppover og oppover for å se hvor langt vi kommer..

Jobetrotter etter bytur i Cartago fredag 7. februar

I underkant av fem kilometer unna Cartago ligger Tierra Blanca, et lite tettsted som fører oppover fjellene gjennom Portrero Cerrado-distriktet. Dette distriktet har en stigning på mer enn 2 000 meter over havet. Merk da at vi allerede var over 1 400 meter over havet fra Cartago.

Jobetrotter, som allerede hadde erklært at han ville opp i høyden, lot seg ikke skremme av de bratte veiene som sirklet oppover i terrenget. – Dette er jo nesten som i Italia, gliste han.

 

Vi hadde ingen plan, men vi hadde et kart, og kartet viste at veien svingte seg langt oppover, for så å ende i en ny vulkan.

Først var vi en tur innom utsiktspunktet til Potrero Cerrado:

Spennende utsiktspunkt med fantastisk utsikt.

Her ble vi også møtt av to menn som solgte ferske jordbær med sjokoladesaus til 25 kroner begeret. Jordbær er blant råvarene det fokuseres mye her, og vi klarte ikke å motstå fristelsen. Grybetrotter var imidlertid bittelitt skeptisk til å kjøpe frukt langs veien etter at vi begge hadde innledet 2025 med omgangssyke og påfølgende magevirus i intet mindre enn to uker.

– Men man kan ikke bli helt hysterisk og dette ser veldig hygienisk ut, tenkte hun, og kastet innpå et par lekre bær med deilig jordbærsaus. De var kjempegode, og ga ingen nye magebesvær.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utover det gjorde vi ikke stort annet enn å nyte utsikten:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi lurte litt på om vi kunne se vulkanen Irazú – og trodde det kanskje var fjellet bak den hvite røyken langt der borte. Det var det ikke, vulkanen Irazú lå videre oppover, oppover og oppover. Vi er usikre på hvilket fjell det er, men trolig er det Cerro de la Muerte på 3491m.

Cirka 19 kilometer fra utsiktspunktet ligger Irazú-vulkanen. Her endte både veien og turen vår 3247 meter over havet. Vulkanen ligger opptil 3 400 meter over havet. Som nevnt i tidligere blogginnlegg må man forhåndskjøpe billetter til nasjonalparkene på Costa Rica. Det hadde ikke vi gjort. Siden det verken var wifi eller mobildekning der, kunne vi denne gangen ikke gå inn på web-siden å registrere oss, og fkk dessverre ikke adgang til nasjonalparken. Grybetrotter nøyde seg med å ta et dårlig bilde av velkomsthilsenen fra bilen.

Til tross for at vi ikke kom inn i nasjonalparken til Irazú  var vi ikke veldig skuffa. Vi hadde jo allerede sett en vulkan på ferien, og fikk sett masse fin natur på veien.

Utsikten nedover fjellet fra vulkanen var også formidabel sett fra det åpne bilvinduet.

På vei ned lurte google maps oss inn på denne smale og forholdsvis bratte veien. Det ser kanskje ikke så ille ut her, men det føltes minst like bratt som på tivoli, og vi er veldig glade for at vi ikke møtte noen på vei oppover (hvis det i det hele tatt var mulig da). Da veien flatet ut i bunnen, gikk støtfangeren nedi pga den krappe vinkelen.

Vel tilbake i San José avsluttet vi en vellykket aktivitetsdag med en herlig og mektig biff på argentinsk restaurant i nærheten av hotellet.

 

Costa Ricas første hovedstad

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Cartago, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

– Her gjelder det å ikke bomme på lukeparkeringen. Og heller ikke kjøre rullestolen litt feil, konstaterte vi mens vi stirret ned i de kjempestore grøftene mellom veiene og fortauene rundt i Cartago. 

Februar, mars og april er slik vi har forstått det de beste månedene å reise til Costa Rica, for da regner det nesten ikke her. Ellers på året kan det regne eksremt mye, og det er nok derfor disse store grøftene er gravd ned over alt mellom fortau og bilvei. De var særdeles tydelig i Cartago, der det i tillegg bare var smale riller å gå på over veien (som vist litt opp i bildet). Denne typen grøfter var synlige over alt hvor vi gikk på Costa Rica, og gjorde mange overganger på veiene noe utfordrende.

Etter to bilfrie «hviledager» i San José, var vi klare for ny utflukt fredag 7. februar. Etter som vi hadde lært av tirsdagens køkjøring at alt tar lang tid i trafikken her, vurderte vi at vi ikke ville reise lenger unna enn det som var oppgitt å være rundt en times tid.

De andre nasjonalparkene i landet var lenger unna enn en time fra vår base i hovedstaden, og derfor hadde Grybetrotter sett seg ut Costa Ricas fjerde største by Cartago som dagens besøksmål.  Selv om hun hadde bestemt seg for å besøke byen allerede et par dager tidligere, ble hun ekstra fornøyd da hun på nasjonalmuseet dagen før leste at byen var Costa Ricas første hovedstad. Da var den jo attpåtil historisk.Riktignok var den bare hovedstaden til Costa Rica i to år etter at de ble selvstendige, fra 1821 til 1823. Men den var også hovedstad i den spanske kolonien Costa Rica.

Byen ligger offisielt 45 minutter unna hovedstaden. Trafikken var som ventet like korkete som sist, og de 45 minuttene ble til nærmere en time og ett kvarter.

Det første som møtte oss i byen var denne digre traileren som skulle svinge inn på den lille veien i sentrum:

Cartago viste seg å være en liten og oversiktlig by, der sentrum var konsentrert til noen gater organisert som et rektangel. Til alt overmål ledet google-maps oss midt inn i smørøyet. Det vil si at vi fikk parkert rett ved siden av Plaza Mayor.

Til venstre for dette bildet med bare få meter å gå, ligger Cartago-ruinene.

Jybetrotter på Plaza Mayor, foran Cartagos ruiner fredag 7. februar 2025.

Cartago-ruinene er ruinene etter en kirke som er blitt forsøkt bygget flere ganger, men som stadig ble ødelagt av jordskjelv som ofte har rammet Cartago. Siste gang byggingen av kirken begynte var i 1870. Deretter hadde de flere pauser frem til 1903. Men så ble hele greia ødelagt igjen etter siste jordskjelv i 1910, og da ga de opp.

Inni ruinene var det imidlertid anlagt en idyllisk hage, der vi først trodde rullestolsinngangen var stengt av denne porten.

Heldigvis var det flere tilgjengelige innganger til ruinhagen, og vi ble straks vinket til den ved siden av.

Etter å ha fulgt den rektangulære gata til enden, kom vi til basilikaen i Cartago. Det tok ti minutter.

Resten av tiden i Cartago brukte vi til å gå rundt rektangelgata, men vi fant fort ut at det var Plaza Mayor, ruinene og basilikaen som var verdt å se.

– Vi får mye sol i dag da, sa Grybetrotter, mens hun kjente varmen på panna.

– Jeg får mye sol på buksebena mine ja, svarte Jobetrotter tørt. Tusen takk for at du fikk meg til å ta på meg bukse i denne varmen.

Grybetrotter, som jo er hysterisk redd for å fryse, hadde sett at det tross alt bare var meldt 16 grader i Cartago, og hadde dermed kledd seg deretter. Cartago ligger nemlig enda høyere opp i fjellene enn San José. Mer enn 1400 meter over havet. Hun følte likevel ikke for å ta ansvar for Jobetrotters klesvalg, da hun bare hadde prata om været og hvor kaldt det var slik hun pleier, og ikke egentlig hadde trodd at han hørte etter… som han pleier…

Det kan også nevnes at byen kalles «La ciudad de las brumas» fordi det ofte er tåke her. Så denne dagen var nok atypisk.

Det tok oss kortere tid å gå gjennom byen enn vi hadde trodd, og vi fant heller ingen restaurant vi bare måtte sette oss ned på. Vi var jo tross alt fortsatt stappmette av den heftige middags-frokosten vi fikk servert på hotellet hver dag. 

Det gjorde ingenting. Jobetrotter ville kjøre videre. Oppover fjellet sa han. Så langt vi kommer. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.

På vei ut av Cartago og oppover mot fjellene

 

 

Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Alajuela-området, Costa Rica, tirsdag 4. februar 2025

På Costa Rica skal man oppleve naturen. Har vi etter hvert skjønt fra folk som har vært der før. Costa Rica er visst ikke et land å ha byferie i. Og selv om vi visste veldig lite før vi reiste, pleier Grybetrotter å lese seg bittelitt opp på tilgjengelighet og hva som faktisk er mulig med rullestol. Vi skjønte derfor at Costa Rica har variert natur og utallige små og store nasjonalparker. Mange av parkene er merket med rullestolsymbol på kartet.

Vi forsto også at landet i stor grad er lagt opp for bilkjøring. Og at det er relativt trygt å leie bil som turist der. Og siden vi ikke visste hvor tilgjengelig det var å komme seg rundt til steder uten bil, hadde vi leid en egen for en helt akseptabel pris for to uker.

Vi plukket opp leiebilen vår ved ankomst på flyplassen søndag 2. februar. Den billigste og minste varianten vi fant. Det gikk adskillig smidigere og enklere å hente bil på flyplassen i San José enn det styret vi opplevde i Los Angeles i oktober 2023. Nå ble vi hentet av leiebilselskapet i egne shuttlebusser. Alt var veldig ordnet og de hadde full kontroll på hvem vi var og når vi kom. Det tok heller ikke lang tid å få ut bilen, selv om de andre i bussen stilte seg opp før oss i køen.

Dermed var det enkelt for oss å ta ting på sparket og på andre dag i ferien finne ut at vi hadde lyst til å utforske en del av naturen. Grybetrotter sjekket google-maps iherdig, og konkluderte med at den nærmeste nasjonalparken til San José er Poás nasjonale vulkanpark.

Biltur på Costa Rica

Det skulle i følge google maps ta drøye 1 time å kjøre til Poás-vulkanen. Det var da vi sjekket uten trafikk. Etter å ha kjørt mye rundt her har vi nå skjønt at vi aldri kan stole på verken det reklamen opplyser om avstand eller google maps når vi reiser. Det er alltid kø og mye trafikk på Costa Rica. Og turen tok nærmere to timer hver vei.

Biltrafikken på Costa Rica kan virke kaotisk, men er ikke spesielt avskrekkende for en som har reist litt. Costa Rica har selvsagt flere trafikkulykker enn i Norge, men det kan man jo også si om stort sett alle land utenom Vest-Europa.

De fleste sjåfører i Costa Rica viser hensyn til fotgjengere. Og selv om kanskje ikke alle kjenner, eller bryr seg om trafikkreglene, så sørger den lave veistandarden for at det meste av trafikken kjører i såpass lav fart at det ender i bulking og ikke i dødsfall. (Stort sett går trafikken i 40 km/t utenom motorveiene, og selv motorveien har ofte 60-sone, og ikke 80).

Denne dagen så vi to steder hvor biler hadde kjørt inn i hverandre. Det ene var rett foran bomstasjonen på motorveien. Det er ikke noe fast system på om man skal kjøre til høyre eller venstre avhengig av om du bruker autopass eller vil betale manuelt, så foran bomstasjonene skjer det nok ofte ulykker. «Det var god stemning mellom sjåførene da», observerte Jobetrotter, som fortsatt slet med å komme inn i det lokale systemet. Foreløpig helt bulkefritt.

Google-maps ledet oss også inn i rare småveier, antakeligvis for å unngå kø på de største veiene. Uten at det hjalp noe særlig på trafikken. Men vi fikk sett noen spennende omgivelser på veien:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

E-SIM på tur utenfor EU

Det kan også nevnes at Grybetrotter har kjøpt eSIM med mobildata for Costa Rica til mobilen sin på denne ferien. Det er et mye billigere alternativ til å kjøpe ekstra datatrafikk gjennom eget mobilabonnement i land utenfor EU. E-SIM installerer du automatisk på mobilen din før avreise, og så er den klar for mobildatabruk når du ankommer landet du skal til.  Dette gjorde vi fordi vi skulle farte rundt med bil, og da er det kjekt å ha tilgang til mobildata. Det er første gang vi prøver det, og det fungerer supert.

Poás nasjonale vulkanpark

Nasjonalparkens hjemmesider reklamerer for at det er masse å se i parken. Ikke alt er like enkelt med rullestol.

– Innimellom er det greit å ikke ha for mange alternativer tenker Grybetrotter ofte. Man kan jo gå seg vill i alle valgmulighetene. Grybetrotter valgte bare det hun hadde funnet ved å nilese kartet, som var en enkel guidet tur opp til vulkanen Poás.

Dette med å ta ting på sparket viste seg å ikke være like lett i Costa Rica som andre steder. Da vi kom til billettluka, ble vi nemlig møtt av et skilt om at vi måtte bestille billetter på forhånd. Det var ikke mulig å kjøpe i billettluka, mannen som satt der skulle bare sjekke om vi hadde kjøpt og vinket oss ut igjen med henvisning til skiltet.

Heldigvis viste nettet også til en wifi som fungerte bedre enn mobildataen da, og kunne kjøpe billetter på mobilen. Grybetrotter mente at vi ville rekke kl 11.20-turen, men Jobetrotter ville ha god tid og vandre litt rundt først, så han valgte kl 12-turen. Passnumre måtte vi også ut med, og passene lå selvfølgelig i safen på hotellet. Heldigvis hadde Grybetrotter skrevet opp passnumrene i TUI-appen vår i forbindelse med neste ferie vi skal på, så vi fant fram til dem også. Men det var altså en mer omstendelig prosess å kjøpe billetter til nasjonalparker her enn vi har vært borti tidligere. Noe som skulle vise seg å gjelde alle nasjonalparker og ikke bare i Poás.

Jybetrotter kom seg etter hvert inn i vulkanparken. Og selv om billettkjøpet var mer klønete enn vi var vant til var adkomsten til utsikten til vulkanen adskillig enklere enn det var på Etna på Sicilia.

Det første som møtte oss da vi hadde parkert og kommet bort til informasjonsbygningen, var en guide som viste oss inn i et auditorium. Klokka var 11.15, og Grybetrotter prøvde å si at vi hadde billetter til kl 12. Men her var det ingen kontroll med tidspunktene. Ikke var det spesielt fullt heller. Og det var ikke lov å gå vase rundt alene slik Jobetrotter hadde håpet. Så vi ble med 11.20-turen, som uansett var det tidspunktet Grybetrotter hadde sett seg ut.

Første del av turen til vulkanen innebar en intoduksjonsvideo i auditoriet. På spansk.

Poás er en aktiv vulkan med strenge sikkerhetsregler og instrukser om hvordan vi skal forholde oss ved en eventuell evakuering. Vi måtte også gå med hjelmer på turen.

Vi fikk tilbud om å bli kjørt til vulkanen i ambulanse. Det var tydeligvis slik de frakter folk som er dårlig til beins frem og tilbake. Vi takket nei, og ville heller trille de 800 metrene det var bort selv. Veiene var for øvrig helt akseptable å trille på.

Vi gikk i flokk og følge på den tilgjengelige turveien til vulkanen. Det tok cirka ti minutter.

Vel oppe på utsiktspunktet kunne vi nyte utsikten – vel og merke etter at tåka var letta. Selv om tåka lå tykt akkurat i det dette bildet ble tatt forsvant den fort. Den kom og gikk hele tida nemlig. Vulkanen strekker seg 2708 meter over havet, dermed var det enda kjørligere der enn i San José. Derav Grybetrotters ytterjakke.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter inni et av evakueringssonene man skal søke tilflukt i dersom vulkanen plutselig våkner og begynner å sprute ut skumle ting. Det hjelper sikkert litt, men hvis det spruter glødende lava er nok det beste å avakuere.

Det var heldigvis også blått lys på luftkvaliteten denne dagen. Man måler selvfølgelig giftgassene som kommer fra vulkanen, Hvis det ikke er noen, er det heller ingen lampe tent. Men blått lys er også trygt, selv om det ikke er beste luftkvalitet.

Det var virkelig fin utsikt til vulkankrateret når tåken ikke hang over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi fikk bare lov å være ved krateret i 20 minutter, så hele turen tok under en time. Akkurat så kjapt som Grybetrotter liker det. Godt fornøyd med god utsikt til ny vulkan.

Det var rullestolvennlig i hele området der Poás besøkssenter holdt til. Her er veien opp til gavebutikken – laget som rampe fremfor trapper.

Hagen til fossefallet La Paz

Det var mye igjen av dagen da vi var ferdig med å se på vulkan. 30 minutter unna Poás ligger en stor foss ved navn La Paz. Den ville vi benytte anledningen til å se på når vi var i nærheten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

La Paz Waterfalls besøkssenter var et av få steder vi faktisk fikk kjøpt billetter i døra. Til gjengjeld var det ikke noe håp om å få se selve fossen. Ned dit var det alt for bratt og utilgjengelig for rullestol. Vi ble isteden henvist til å gå en rullestolvennlig vei gjennom hagen, der vi også kunne få se på ulike dyr i forskjellige inngjerdinger. Det var påpekt at dyrene ikke var tatt fra sine naturlige omgivelser, dette var dyr som var reddet fra å dø.

Vi fikk også tilbud om å kjøres ned til stien. Grybetrotter som synes det er styr å måtte ut og inn av biler med et halvvondt ribbein, takket først nei. Men vi ombestemte oss etter å ha fått informasjon om at det var «veldig bratt å gå ned».

Besøkssenteret til La Paz ligger i fantastiske omgivelser, og også i forbindelse med et spahotell. Dette bildet tok vi foran et av bassengene på spaet. Bildet er tatt av en annen turist som også satt på med transporten ned til hagen med oss. Samtalen vår forløp omtrent slik: Grybetrotter: «Hvor er du fra?» Jenta: «Canada». Grybetrotter puster lettet ut: «Oh, that was good. Was afraid you were from the US or something». Jenta lo og skjønte poenget med en gang. «No, so glad I’m not from there these days»…. Og sånn går nå samtalene våre med amerikanere for tiden….. Det skal også sies at vi på vårt hotell noen dager senere pratet med en dame fra Chicago. Som var dypt bekymret for situasjonen i USA nå. Så amerikanere vi møter utenfor landet for tiden er heldigvis ikke Trump-tilhengere.

Jobetrotter hilser på en Regnbuetukan, en av Costa Ricas mange fargerike fugler.

Grybetrotter, ingen utpreget dyrevenn, var mest opptatt av å ikke få fugledritt i hodet. Likevel litt stas å møte på denne papegøyen. Som ikke dreit i hodet hennes heller.

 

Dette var det nærmeste en foss Grybetrotter kom på La Paz-reservatet.

Det var et eget rom for sommerfugler. Sommerfugler lærte vi for øvrig masse om på sommerfuglfarmen vi besøkte på Aruba i 2020.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I slangerommet kunne vi lese om hvor mange giftige slanger det faktisk finnes på Costa Rica. Grybetrotter syntes ikke det var så stas, og nøyde seg med å ta dette bildet.

Det var tilgjengelige rullestolramper på hele området vi gikk, men de var bratte med advarsler om at de kunne være glatte hvis det regnet. Derfor var det ikke veldig stas da det etter en times tid begynte å hølje ned. Til alt hell hadde vi heller ikke med paraply, så vi gikk glipp av de siste dyrene og gikk heller ned til en hytte der vi kunne be om å få transport opp igjen. Akkurat da var Grybetrotter glad for at vi hadde fått transport. Det sluttet å regne straks vi var kommet opp til hovedinngangen igjen.

Utsiktsrestauranten El Mirador M.M

På vei tilbake til San José satte vi oss på et nytt høydepunkt. Bokstavelig talt. Vi hadde sett utsiktsrestauranten El Mirador M.M. på vei opp til vulkanen, og tenkt at den ville vi komme på. Lenger opp kom det flere slike restauranter, men ingen slo utsikten til El Mirador M.M. syns vi.

Her kunne vi nyte utsikten gjennom åpne vinduer til både fjell, daler, San José i det fjerne, og ikke minst flyplassen hvor det stadig lettet fly. Maten var også god, selv om vi ikke husker helt hva vi spiste. Det var jo tross alt utsikten vi kom for. Vi nøyt i det full.

Jybetrotter var meget fornøyd med besøket på El Mirador M.M.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

 

 

Jybetrotters tre museumsbesøk i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

San José, Costa Rica, 3. 6. og 8. februar

– Dette museet er jo akkurat som å spille Civilization. Der vi gikk inn var det stein og leire fra prekolumbisk tid, gradvis kom det til byer og sivilisasjon, europeerne dukket opp, med noen klare ulemper selvsagt. Men etter hvert kom både pengesystem og demokrati, og her står vi ved utgangen der det handler om miljøvern og covid. Oppsummerte Jobetrotter spøkefullt etter at han hadde lært om Costa Ricas historie fra tiden før det ble oppdaget av Columbus og til der de er i dag. 

Jybetrotter utenfor Costa Ricas nasjonalmuseum torsdag. 6. februar 2025.

Etter som vi ikke vet så mye om Costa Rica fra før, synes vi det er naturlig at vi går innom noen museer i løpet av den uka vi har base i hovedstaden. Costa Rica har flere museer å velge mellom, og vi valgte de vi syns var viktigst, men også mest praktisk ut fra hvor vi var akkurat da. Riktignok ikke i kronologisk rekkefølge.

1. Costa Ricas nasjonale museum: Besøkt torsdag 6. januar

Skal du bare besøke ett museum i San José, anbefaler vi Costa Ricas nasjonalmuseum. Nasjonalmuseet ble grunnlagt første gang i 1887, men var tidligere i en annen bygning i byen. I 1949 flyttet museet til den tidligere militærfestningen. Samtidig avskaffet Costa Rica militæret sitt, og trengte dermed ikke festningen lenger.  På museet får du hele historien og litt til.

Bare bygningen i seg selv er verdt et besøk. Det er staselig oppusset, og veldig godt tilgjengelig for rullestolbrukere. Museet har likevel beholdt kulehull i enkelte av tårnene for å vise at kriger også har vært en del av historien.

Før vi går inn i museet kommer du til denne kule domen som huser en diger steinkule som indianerne lagde før Colombus kom og ødela idyllen. Hva de brukte den til er vi litt usikre på.

Det fineste på hele museet var kanskje begynnelsen. Når du har kjøpt billetter og kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, begynner museet i hagen. Den er innrammet i netting, og her flyr sommerfugler rundt.

Opp fra rampene og ut i neste hage. Herfra var det skilter til de ulike utstillingene der museet faktisk begynte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet handlet om både tiden før Costa Rica og Mellom-Amerika ble oppdaget av Columbus (dette kaller de for prekolumbisk tid), og etter at europeerne kom på 1500-tallet.

Costa Rica er i dag en demokratisk republikk som ble selvstendig fra Spania i 1821. Slik vi forsto det ble landet etter dette bygd opp på sosialdemokratiske verdier, med gratis skole og helsevesen. Men selv om de også arbeidet for likestilling av kvinner, fikk ikke kvinner stemmerett før i 1949.

Som mange andre land sliter også Costa Rica økonomisk og de sosiale forskjellene har siden år 2000 økt.

Resten av Costa Ricas historie kan du sikkert finne detaljert på internett.

Museet var i hvert fall veldig interessant og absolutt verdt et besøk. Og skulle du ønske enda mer påfyll av Costa Ricas historie, kan du også besøke:

2. Museos del Banco Central de Costa Rica = Det førkolumbiske gull-museet:

Besøkt mandag 3. februar.

Grybetrotter foran museet mandag 3. februar.

Dette museet besøkte vi før vi besøkte nasjonalmuseet rett og slett fordi det var dette vi kom over først. Grybetrotter syntes at museet egentlig var en miniversjon av nasjonalmuseet, så dersom vi hadde gått dit først hadde vi strengt tatt ikke trengt å besøke dette.

– Se her, denne kan vi jo putte potetgull oppi, gliste Jobetrotter da han så denne figuren i stein.

Prekolumbisk kunst består av mye stein. Sikkert mye fordi lite annet overlever tidens tann, spesielt i tropisk klima. Det går mest i skulpturer, eller noen bord/skål-lignende greier de kaller metate som ble brukt til å male korn. Noen av metatene var så fine at det er vanskelig å se for seg at de ble brukt til akkurat det, kanskje det bare var vanlig å forme skulpturene slik uansett.

Gull var også viktig i førkolumbisk kunst. Det er nok sannsynlig at smykkene og øvrige gjenstander trolig hadde en eller annen religiøs funksjon utover bare å være pene. Skjønt noen av forklaringene som sto på de ulike utstillingene virket å være litt vel entusiastiske i tolkningene.

Miniatyrlandsby fra tiden før Colombus.

Museet ga også en innføring i valutaen til Costa Rica: colon. Oppkalt etter Christopher Columbus, med det navnet de bruker på han her. Costa Rica opplevde en kraftig inflasjon på slutten av 1980-tallet, noe som er årsaken til at de har så mange sifre på pengesedlene sine i dag. Som nevnt i forrige blogginnlegg er 20 000 colon verdt i underkant av 500 kroner.

3. Det costaricanske kunstmuseet: Besøkt lørdag 8. februar

Med enkel og relativt kort gangavstand fra hotellet vårt, tok vi en kjapp tur innom kunstmuseet lørdag 8. februar. Museet som lå på det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass.

Her så vi blant annet en utstilling med landskapsbilder.

Dette er jo som Norge, bare med bedre vær, konkluderte Jobetrotterpå noen av naturbildene fra Costa Rica. Fasiten er at Costa Rica har ekstremt variert natur, alt fra fjell og fjorder til strender og palmer.

Et ganske stort og fint bilde som tydeligvis var en hovedattraksjon, siden det her var satt opp en sofa man skulle sitte og beundre bildet i. Utover det skjønte vi ikke så mye av det, utover at det antakeligvis viste mange epoker og symbolikker fra Costa Ricas historie:

Moder Jord ligger i forgrunnen, bønder dyrker ulike jordbruksprodukter, og litt slåssing fra borgerkrigen

Museet hadde også en egen skulpturpark, omgitt av fin natur. Som Grybetrotter måtte beundre fra avstand fordi det bare var trapp ut.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet hadde også en etasje de kalte «gullrommet», men siden det ikke var heis dit kom vi ikke opp og inn i rommet.

Som de under gjennomsnittet kunstinteresserte menneskene vi var, var vi likevel fornøyd med den ene timen vi brukte der. Og kunne sjekke av dagens kulturelle opplevelse.

Jybetrotter utenfor det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass. Nå kunstmuseum. Det blåste friskt i håret til Grybetrotter, noe det stort sett gjorde hele uka vi var i byen.

Andre steder det var verdt å få med seg i San José

Rundt nasjonalmuseet lå flere andre fine bygninger og steder:

Castillo Azul

6. februar: «Det blå slottet» er en historisk og politisk betydningsfull bygning i San José. Huset lå ved siden av nasjonalmuseet.

Nasjonalparken – Parque Nacional

Også den med ramper rundt der det var trapper, så det faktisk var mulig å komme seg inn i parken.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Plaza de la Libertad Electoral 

Et symbol på Costa Ricas demokrati. Skjønt plassen har kanskje sett bedre dager den og, for den er finere på bildene vi finner på nettet, enn den grå fremtoningen vi så.

Og så plutselig noe som så ut som det var tatt ut av Grand Theft Auto:

– Jøss, var vi plutselig i GTA nå, undret Jobetrotter, med referanse til det voldelige skyte- og ranespillet. I denne utrivelige bygningen solgte de i hvert fall skytevåpen.

Snart skolestart på Costa Rica

Skoleåret i Costa Rica starter i februar, og det var tydelig over hele sentrum. I de fleste butikkvinduer sto det «tilbud før skolestart», og på gata ble det solgt både skole-sokker, skole-skjorter, skole-bukser, og andre skole-saker.

6. februar 2025: Skole-sokker til salgs før skolestart.

 

6. februar 2025: Jobetrotter nøyde seg med å kjøpe en av sine favorittleker, nemlig en ny Rubiks kube. Han var nemlig ikke helt fornøyd med den han fikk av Grybetrotter til jul, for den var «litt for vanskelig med lite synlige farger».

 

 

Temperaturkluss og byvandring i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

 

Høst 2024: Grybetrotter oppdager at hun hadde bestilt sommerferie til et kaldt sted

– Jøss, så rart at det er oppvarmet basseng på hotellet? Det trenger man jo ikke i tropevarmen…. Og med det oppdaget Grybetrotter at sommervinterferien hun hadde bestilt var i en fjellby mer enn 1 100 meter over havet. Der temperaturene var som i norske fjell på sommeren. 

5. februar 2025: En liten søt fugl hadde satt seg på rekkverket til bassenget på Hotel Cristina i Costa Ricas hovedstad San José.

San José, Costa Rica, 3, til 6. februar 2025

Grybetrotter og Jobetrotter – heretter kalt Jybetrotter – har i år lagt en av sine to sommervinterferier til Costa Rica. Etter som vi hadde like lite peiling på Costa Rica som vi hadde på Panama da vi reiste dit, tenkte Grybetrotter at vi like gjerne kan være i hovedstaden San José, der KLM lander. Skuffelsen var derfor stor da vi oppdaget at San José er adskillig kjørligere enn resten av Costa Rica.

Selv om temperaturen på dagen ble 25-27 fjellvarmegrader, var de kalde 15-16 fjellgrader på kvelden og natta. Det var dessuten alt for mye vind, som gjorde at Grybetrotter aldri følte det ble virkelig varmt. Dermed ble bassenget heller ikke ordentlig varmt. Tverti mot føltes det iskaldt, og Grybetrotter har sine tvil om det faktisk var oppvarmet. Så med et ribbein som har vært av og på i knekkemodus hele vinteren, ble det ikke mye svømmetrening i bassenget den første uka av ferien. Men hun fikk dyppa seg et par ganger likevel da.

De som kjenner Grybetrotter vet at hun er hysterisk opptatt av tropetemperaturer. Det kan sjelden bli for varmt for henne. I tillegg til å se nye steder er det jo tross alt for å ha det så varmt som mulig hun reiser.

– Jeg reiser ikke verden rundt for å bare ha norske sommertemperaturer, erklærte hun. Men Grybetrotters skuffelser varer sjelden lenge, og det fine med å booke hotell selv er at det kan endres (så sant man passer på å ikke bestille hotell som er bindende da). Etter mange nye søk med ulike alternativer, så endret vi den andre uka av ferien til kystbyen Jacó. Jacó ligger ved stillehavet,  et par timer sør for San José. Det er verdt å påpeke at vi fant ut dette lenge før vi reiste, så det kom ikke som noe sjokk på oss da vi faktisk ankom stedet.

Og lavere temperaturer til tross – vi bestemte oss likevel for å bo i hovedstaden i en av de to ukene vi skal være her. Det er jo tross alt ikke norsk vinter akkurat. Det skal også sies at alle andre nordmenn enn Grybetrotter ville elsket temperaturene der.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter hadde på sin side  i utgangspunktet vært litt skeptisk til at det ville bli for likt fjorårets sommervinterferie i Panama, siden Costa Rica er nabolandet til nettopp Panama. Han hadde ikke trengt å bekymre seg. De to feriene er helt forskjellige. Det som er likt er at befolkningen i Costa Rica er like vennlige og imøtekommende som de var i Panama, og det oppleves like trygt å være turist her.

Byvandring i bilder

En av likhetene var at det var fullt mulig å gå fra hotellet vårt til sentrum av San José. Men i motsetning til i Panama, fant vi dessverre ikke en like fin promenade å vandre en time på i San José

Hotellet vi hadde valgt i San José heter Suites hotel Cristina, og var tilgjengelig for rullestoler (dog en litt bratt rampe opp til inngangen – men det VAR rampe). Herfra var det mulig å gå inn til sentrum av byen. Riktignok hadde vi kanskje slitt litt med elektrisk rullestol.

Hotel Cristina serverte nydelig frokost tilberedt av en kokk ved bassenget hver morgen. Det var et ikke alt for stort leilighetshotell, der vi hadde bestilt den minste leiligheten på 42 kvm. Mye plass å boltre seg på med andre ord. Her fra første frokost 3. februar.

Blå gele var også en artig dessert som ble servert ved frokosten tirsdag 4. februar.

3. februar: I området rundt hotellet var det masse bra restauranter, som man kunne komme seg til, på trillevennlige, tilgjengelige fortauer.

3. februar: Her var også byens eneste rullestoltmerkede gangfelt… (som vi så i hvert fall).

3. februar: Hotellet lå cirka ti minutters gange fra den kjente parken Sabana. Grybetrotter hadde lest at den var et slags knutepunkt i San José, og vi kunne gå enten rundt eller gjennom parken på vei til byen. Vi valgte som regel å gå fortauet rundt parket, grunnet mer humping inni parken og bra fortau utenfor.

3. februar: På vår første tur gikk vi gjennom parken. Grybetrotter var litt skuffet over at parken så litt småforfallen ut og ikke så shina opp som vi hadde forventa. Men vi så at det var aktiviteter og bursdagsfeiringer der på ettermiddagen og i helgene, så parken ble nok brukt av lokalbefolkningen.

3. februar: På tur i Sabana-parken

3. februar: Sabana-parken ledet frem til Costa Ricas kunstmuseum. Den staselige bygningen var fra 1940 til 1955 hovedstadens flyplass. Vi besøkte museet noen dager senere.

3. februar: Da vi hadde passert kunstmuseet, var det slutt på de behagelig tilgjengelige fortauene. Da var det meningen at vi skulle krysse veien over denne broa.

3. februar: Det var tydeligvis meningen at det skulle være heis til fortausovergangen også, men den så sånn ut – gjengravd med grus og stein og overhodet ikke i bruk. Dermed måtte vi krysse gata med livet som innsats. Akkurat som vi gjorde noen ganger i Panama. Men heldigvis var bilistene hensysnfulle og stoppet og smilte når vi skulle over veien.

3. februar: Jybetrotter på tur i San José.

Et stillig hotell i victoriansk stil på veien. Her avbildet 6. februar.

3. februar: Da vi ankom sentrum gikk ved rett på 1880 Mercado sentral. Som vi selvfølgelig måtte rett inn i..

3. februar: Markedet besto av både kafeer og masse butikker, men var ikke like spennende som andre lokale markeder vi har vært i. Så vi så oss bare kjapt om og strena ut igjen.

3. februar: Vi måtte selvsagt også se på kjøttmarkedet. Og kom tomhendt ut her også…

3. februar: Jybetrotter i gågata i San José

3. februar: Vi avsluttet dagens byvandring på Kulturplassen – som Grybetrotter feilaktig skrev på Snapchat at var Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet lå enda litt lenger unna…. Dette viste seg å være Nasjonalteateret.

3. februar – Og på Nasjonalteateret fant vi favorittkafeen vår. Som heller ikke het «Cafè Britt». Britt er nemlig overalt, og er et costaricansk selskap som driver med kaffe og sjokolade. Ikke alltid lett å sjekke fakta når man skal snappe fort. Teaterkafeen het derimot «Alma de Cafe», som betyr noe slikt som kaffesjelen. Vi drakk ikke kaffe, men de serverte utsøkt vin.

3. februar: Jobetrotter var også storfornøyd med Alma-kafeen, og klinket etter hvert til med å bestille seg et smørbrød med gravet ørret. «Dette var det norskeste jeg har smakt på lenge», gliste han fornøyd.

Vi avla Alma et nytt besøk torsdag 6. februar også…. Etter at vi hadde besøkt nasjonalmuseet og riktig lest oss opp om Costa Ricas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Til de som lurer på prisnivået som turist på Costa Rica, kan vi generelt si at det ligger godt opptil norske priser. Eller i hvert fall svenske. I likhet med priser vi finner andre steder i utlandet for tiden. Altså litt lavere enn i Norge, men ikke sjokkerende lavt. Ett glas vin koster mellom 120 og 130 kroner, og en rett på restauranter man gjerne spiser på når man er på ferie koster mellom 250 og 300 kroner. Tiden som «rik nordmann i utlandet» forsvant med pandemien og kronekursraset.

I sentrum fant vi i tillegg flere interessante museer og aktiviteter. Neste blogginnlegg vil vi vie til San Josés kulturelle høydepunkter.

 

 

Oppskrift på Jobetrotters italienske 50-årsfeiring

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Creazzo utenfor Vicenza, Italia 19.-22. august 2022 og 15.-22. juli 2024 –

og litt Tyskland og Østerrike 13.-15 og 22.-24. juli

19. juli 2024 fylte Jobetrotter 50 år. Selv har han null lyst til å markere bursdager eller høytidsdager på noen måte, men så har han også en kone som er desto mer opptatt av det. Særlig når det er jubileum. 

I anledning 40-årsdagen sin for ti år siden ble Jobertrotter «kidnappet» til en tur til Island. På årets jubileum var han selv informert om planleggingen. Jobetrotter fikk nemlig valget mellom en stor fest i Norge, eller en mindre markering på utenlandsferie. Han valgte det siste. For når to hobbyer kan kombineres, det vil si reising og feiring, var det et opplagt valg å invitere en variert gruppe av familie og familievenner til feiring i Nord-Italia  denne sommeren. 

Her er en slags oppskrift på hvordan det hele ble gjennomført. Resultatet kan selvfølgelig ikke bli helt identisk igjen selv om oppskriften kopieres, og oppskriften må derfor leses med en klype salt…. 

Jubilanten Jobetrotter var her klar for å feires fredag 19. juli 2024

Ingredienser

  1. Ett golfhotell i Nord-Italia med god standard, rimelige priser og restaurant.
  2. 1 stk jubilant som fylte 50 år 19. juli 2024
  3. 18 familie- og utvidet familiemedlemmer  og familievenner i alderen 8 til 76 år
  4. 1 bil
  5. 1 Kielferge
  6. Ett Tyskland og noe Østerrike å kjøre gjennom
  7. 32-36 grader og strålende vær i en uke
  8. Ett stort bassengområde med tilhørende behagelige solstoler i skyggen
  9. Italienske restauranter i gangavstand fra hotellet
  10. Jubileumsmiddag ved bassengkanten

Valgfritt, for ekstra krydder: 

* Ta turen innom proseccosmaking på Dovitia winery i Creazzo

Slik gjør du:

Punkt 1 og 2: Bestill hotell, festmåltid og ferie for jubilanten ett år i forveien.  

Hotellet slik det så ut 19. august 2022. Det så fortsatt sånn ut i juli 2024.

Feiringen valgte vi å holde på Golf Hotel Vicenza. For å finne årsaken til det valget, må vi tilbake til Europaturneen vår for to år siden.

Creazzo utenfor Vicenza, 19-22. august 2022

18. august 2022 reiste vi fra Split i Kroatia, og skulle oppover mot Sveits. På veien skulle vi bare finne et billig hotell for å overnatte, og så kjøre raskt videre dagen etter.

Golf hotel Vicenza var det billigste vi fant den gangen, med sine 750 kroner pr. dobbeltrom pr. natt. Forventningene våre var deretter, altså lave. Så feil kan man ta. Hotellet viste seg å være en fantastisk rullestolvennlig oase , med ramper og tilgjengelige innganger over alt. Du kan lese en nærmere og mer moderert forklaring om handicaptilgjengeligheten i *-avsnittene nederst i innlegget.

På hotellet hadde vi tilgang til en kjempekoselig hage, med himmelske solstoler med tak over, digert basseng og flere nydelige restauranter og iskafeer i gåavstand rundt hotellet. Så bra syntes vi det var at vi ikke reiste videre som planlagt neste dag…

– Her burde vi jo ha en familiesamling en gang, erklærte Grybetrotter. – Ja, istemte Jobetrotter. Og slik ble det til at vi slo til på første mulighet, som altså var Jobetrotters 50-årsfeiring.

19. juli 2024: Jobetrotter fikk bursdagskrone på hodet på alle bilder som ble lagt ut av han på snapchat denne dagen.

  • Med vårt gode inntrykk av hotellet friskt i minnet tok det bare Grybetrotter ett år før hun sommeren 2023 var i gang med å maile dem for å spørre om muligheter for festmiddag og ulike typer rom sommeren 2024.

Hotellet var veldig behjelpelige, og selv om prisene dessverre var doblet fra 750 kroner til 1500 kroner pr. natt pr. dobbeltrom på to år, er det likevel fortsatt et relativt rimelig hotell, sammenliknet med andre hotell med tilsvarende standard i Europa.

Punkt 3: Send ut invitasjoner til utvalgte familie og familievenner ett år i forveien

  • Med totalt 18 personer i alle aldre mellom 8 og 76 år,  var antallet deltakere perfekt nok til å få til en stor, og akkurat passe personlig feiring.

19. juli 2024: Noen av gjestene i finstasen og med velkomstdrink foran bassenget før jubileumsmiddagen. Med jubilanten selv, godt avkledd og klar for fest i 35 grader.

Punkt 4, 5 og 6: La Kielferga ta deg og bilen din halvveis ned til Vicenza, så ordner tyske og østerrikske motorveier resten av ferden

Grybetrotter og Thrommistrotter, som vi sist gang reiste med til Istanbul i 2019, ville kjøre til Vicenza. Dermed tok vi naturlig nok også Kielferga ned sammen lørdag 13. juli.

Creazzo er en liten landsby som ligger utenfor den litt større byen Vicenza. Som igjen ligger cirka 50 minutters kjøretur vest for Venezia og 2 timer øst for Milano. Mellom Milano og Vicenza, ligger Verona. Alle disse byene var det mulig å fly direkte til fra Oslo i sommer, og alle stedene ble brukt av de av gjestene våre som fløy. De kom seg på ulike måter til hotellet. Noen leide bil, mens andre tok seg frem i heten med både buss, tog og drosje.

Kielferga i nærheten av Hurum lørdag 13. juli 2024

Et annet alternativ er å kjøre. Fra Kiel til Creazzo er det i følge google maps 13 timers kjøretur. Legger du til to timer i kø (noe du må), så blir total reisetid 15 timer.  Grybetrotter ville ha med seg Permobilen, og da var kjøredistansen helt innafor. Familievennene våre Thrommistrotterne ønsket også å kjøre, og vår ferie begynte dermed på Kielferga lørdag 13. august.

Etter hvert trakk vi inn i både baren og Kielfergas restaurant for en tre-retters middag.

Jobetrotter og Grybetrotter hadde en overnatting på vei til Italia og to på vei tilbake til Kielferga.

Overnatting i Memmingen 14. til 15. juli:

Etter cirka 8 og en halv timers kjøring, litt over halvveis mellom Kiel og Creazzo, hadde Grybetrotter booket Drexel’s Parkhotel for overnatting. Bare ved å se på kartet og føle på sånn cirka hvor vi var i verden. Det var ikke feil. Memmingen var en veldig trivelig og historisk by i den sørlige delen av Tyskland. Her fikk vi noen timer på kvelden til å se oss rundt.

Vi så mye spektakulær natur på bilturen vår ned til Italia – her fra alpene i Østerrike 15. juli 2024. Men vi stoppet ikke. Denne gangen hadde vi et klart mål og ikke all verdens tid, så dessverre har vi bare notert oss at det er fint, og vurderer en ny egen tur dit om noen år.

Overnatting i Bayreuth 22.-23. juli

På vei fra Italia og tilbake til Kiel, slumpet vi innom byen Bayreuth, som altså ikke må forveksles med Beirut. Bayreuth ligger nord for Nürnberg, og er mest kjent for at Richard Wagner bodde der fra 1872 til 1883. Her booket vi oss også inn på et koselig hotell, og tilbrakte en helaften i byen.

 

 

 Overnatting i Kiel fra 23.-24. juli:

Natta før vi skulle ta Kielferga hjem, syntes vi det var tryggest å bare overnatte i nærheten av båten. Bare sånn for å være sikker på å rekke den liksom. Noe vi gjorde på hotellet med det enkle navnet Premiere Classe hotel am Kieler Schloss Kiel.

Punkt 7 og 8: 32-36 grader det meste av døgnet, bassengliv og solstoler i skyggen

Vi husket Vicenza som varmt da vi var der i 2022. I midten av august 2022 lå gradestokken på midten av 20-tallet hele dagen. I juli 2024 var det enda varmere, selv om vi med god margin slapp unna den verste hetebølgen. Med tropehete på mellom 32 og 36 grader, kunne ikke Grybetrotter vært mer fornøyd. Dette passet dessuten ekstra godt etter som vi kom rett fra en uke med kaldt regnvær på Norsjø. 

Det ble mange rolige både morgener og dager i skyggen på solsenga på Golf Hotel Vicenza denne uka. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter hadde noe behov for å bevege seg noen andre steder enn fra solsenga og ut i bassenget.

 

Gjestene våre visste hvor de kunne finne oss hvis de ville være sosiale, og vi lagde oss etter hvert et lite «tempel» i skyggen. Der kunne folk komme å prate med oss hvis de ønsket det, innimellom sine egne aktiviteter. En god ordning syns vi. Her har Stophertrotter og Maikentrotter tatt seg en liten hvil i skyggen torsdag 18. juli. – Her var det jammen god stemning og mye å drikke på, gliste bartenderen mens han serverte oss drink etter drink denne ettermiddagen.

– Synes dere ikke det er varmt å jobbe i de klærne nå om dagen? Jobetrotter spurte en av kelnerne som var godt påkledd i langermet skjorte og langbukser. Jobetrotter selv svettet i vei der han sto i badebuksa si.

– Neida, egentlig ikke, svarte kelneren blidt.

– Vi har bare hatt regn og kaldt frem til nå, så det er godt at det kommer noen uker med varme. Grybetrotter kunne fortsatt ikke vært mer fornøyd i det hun konstaterte at «varmen kom rett før oss ja».

Punkt 9: Restaurantene i nærområdet

Jobetrotter og Grybetrotter koser seg med familiemiddag for 12 personer på Pizzeria da Mario tirsdag 16. juli 2024. Som den italienske familierestauranten de var, fant de bord til oss på strak arm selv om vi ikke hadde forhåndsbestilt.

– Vi går fra resepsjonen kl 19.30. De som vil være med ut å spise kan møte opp der da.

Denne meldingen sendte Grybetrotter i vår felles messengergruppe i seks av de syv kveldene vi var i Italia. Gjestene våre kom og gikk til ulike tider, det vil si noen var med oss hele uka, mens andre kom litt inn i ferien og reiste et par dager før oss. Med unntak av 19. og 20. juli var vi alltid litt varierende antall som oppholdt oss sammen på hotellet. Det var likevel hyggelig å gå ut å spise sammen med de som var der de dagene vi ikke hadde noe planlagt felles opplegg også, og det manglet heldigvis ikke på gode spisesteder i gåavstand i nærheten.

Trattoria Tre Scalini

Trattoria Tre Scalini med sin koselige bakhage og spesialiserte pasta- og pizzaretter er en famliedrevet restaurant. Det var favorittrestauranten vår i 2022. Vi besøkte restauranten igjen to ganger i 2024 også, men dessverre har vi ikke noen bra bilder av det. Derfor disse fra 21. august 2022.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Pizzarestauranten La Cascina

– Altså, istedenfor at norske medier skriver opp og ned om at det er så mye billigere å feriere i Norge enn i utlandet nå, så burde de heller skrive hvor billig det er å feriere på landsbygda i Italia, gliste Steinartrotter på pizzarestauranten La Cascina torsdag 18. juli.

Sånn så pizzarestauranten La Cascina ut i mørket utenfra. Bildet er fra da vi var der på europaturneen vår fra 20. august 2022.

For det er ikke bare hotellene på landsbygda som er billigere enn andre steder i utlandet nå. Prisnivået på de fantastiske pizza- og pastarettene og ikke minst den italienske gelatoen var også på et mye lavere nivå enn i resten av Europa. Og La Cascina var en av restaurantene flere av oss spiste middag på flere ganger i løpet av uka.

Torsdag 18. juli 2024: Flere medlemmer i den utvidede familien var samlet til middag på La Cascina Pizzeria dagen før den store Jobetrotter-dagen.

Pizza Cavallina med hestekjøtt i tynne strimler var blant de utallige smakfulle pizzaene du kunne kjøpe billig på La Cascina. De fleste pizzaene kostet rundt 7,99 euro. Hestepizzaen var blant de «dyrere» med sine 9 euro. Pizzaene var digre, og kunne fint vært delt av to-tre personer. Med billige priser delte ingen. Og alle var stappmette det meste av uka.

Etter middag ble desserten ofte inntatt på en italiensk gelateria. Her spiser noen av oss vanvittig god italiensk gelato sammen 18. juli 2024.

Punkt 10: Jubileumsmiddag ved bassengkanten fredag 19. juli 2024

Bordet klargjøres for festmiddag for 18 personer. Servicen til hotellet denne dagen var upåklagelig. De ordnet med alt, både meny og bordkort til bordplasseringen.

 

  • Kl 18: «Den offisielle feiringen» starter, med fri flyt av prosecco til de over 18 og brus til de under 18. Sammen med drikkene kom det selvfølgelig litt italiensk snacks.

  • Proseccoen sto klar til servering, og i motsetning til i Norge er det ikke alkohol som koster penger i Italia. Så her var de ikke gjerrige på serveringen av verken velkomstdrink, brus eller vin underveis i middagen. Derimot måtte man betale ekstra hvis man ville ha øl da. Det var ikke inkludert i festpakka.

  • Gjestene ble deretter delt inn i grupper og servert quizen «50 spørsmål om 50-åringen – og omgivelsene hans». Etter som de fleste likte seg best inni aircondition mens de quizza, ble kelnerne gående forfjamset rundt og lure på hvor folk ble av og hvorfor ingen tok mer av proseccoen. Det hele løste seg ved at Jobetrotter spratt frem og tilbake og hentet mer til folk etter hvert som glassene ble tomme.

  • En av gruppene jobber iherdig med quizzen – og arbeidet lønte seg. Dette var nemlig vinnerne av Jobetrotter-quizzen.

  • Til middag var det tre retter, med følgende meny (se bildet under):

All maten var god, men ekstra god var desserten. Millifoglie kake med bær, som smakte helt himmelsk. Etter litt googling på forhånd forsto vi at Millifoglie-kake er en slags napoelonskake, men denne var enda bedre. Og vi valgte den fordi vi ikke egentlig ante hva det var. Selvfølgelig med teksten «gratulerer med dagen» på italiensk.

  • Når det er 35 grader ute kan det bli varmt selv i skyggen. Jobetrotter forlangte derfor et bad mellom forretten og hovedretten, og han fikk kravet oppfylt.

Jobetrotter vaker fornøyd i vannkanten mellom forresten og hovedretten på bursdagen sin.

  • Deretter var det bare å spise og drikke til mørket falt på og restauranten stengte. Det ble rett og slett en trivelig kveld, med god mat og fantastisk service fra kelnerne i restauranten. Først da ukas eneste regndråper begynte å dryppe kl 00.05, etterfulgt av dunder og brak fra tilhørende tordenvær, skjønte vi at feiringen var over for denne kvelden.

Vi hadde for øvrig flere hyggelige kvelder ved hotellets bassengbar. Her er Jobetrotters fetterbror Einartrotter og Grybetrotter rundt midnatt 20. juli.

Ekstra krydder hvis du ønsker mer: Vinsmaking på Dovitia Winery

Etter som alle skulle være samlet også lørdag 20. juli, tenkte Grybetrotter at det kunne være hyggelig med en felles aktivitet.

Vi var midt i Prosecco-land, og da var det jo naturlig med Prosecco-smaking.

Fem minutters biltur og 30 minutters gåtur unna hotellet vårt ligger Dovita Winery. Den syntes Grybetrotter så spennende ut, og etter å først ha maila med eierne og så fått kontakt med dem på WhatsApp (yes, vi har Whatsapp, for det er det de bruker i utlandet), fikk vi avtalt proseccosmaking lørdag 20. juli kl 10.30. Som var noe tidlig på en lørdag, men dessverre det eneste tilgjengelige tidspunktet de hadde til rådighet.

– Jobetrotter, det er ikke lov å leke med den der, formante Maikentrotter da Jobetrotter selvfølgelig ikke kunne motstå fristelsen til å gjøre nettopp det. Dovita Winery hadde nemlig egne «vintanker» hvor folk kom inn og fylte på digre kanner med vin.

– Vi kommer til å gå bort fra hotellet, erklærte Grybetrotter freidig til de andre i reisefølget da hun booka vinsmakingen på vei nedover de tyske motorveiene. Det var før vi hadde kommet frem til Italia og kjente på den virkelige temperaturen.

Så ingen av oss 13 som ble med på vinsmakingen gikk fra hotellet. Vi ble hentet i flere biler og i flere omganger av den superhyggelige eieren Daniel og kollegaene hans. For transporten frem og tilbake kostet det oss i underkant av 4 euro pr. person.

Lokalene der vinsmakingen foregikk var for øvrig helt tilgjengelig for rullestoler. Det var dessverre ikke de små italienske bilene vi ble hentet med, men det var vi forberedt på, så Grybetrotter satte seg over i den lille manuelle rullestolen sin for akkurat den seansen. Den får plass i de fleste biler.

For 25 euro pr. pers fikk vi oppleve følgende:

  • Eksklusiv vinsmaking i eget rom. Det vil si, det var ikke bare smaking men påfyll av så mange glass vi bare orket fra fem ulike vintyper, hvor av tre typer prosecco, en hvitvin og en rødvin. Dessverre for Grybetrotter orket hun ikke så mye vin akkurat denne morgenen etter gårsdagens store middagsfeiring.
  • Små italienske snacksretter ved siden av.
  • Vi fikk grundige foredrag om historien til hver av vinene, hvordan de blir fremstilt og hvilken klassifisering proseccoen hadde ut fra italiensk standard.
  • De hadde også alkoholfritt alternativ til ungdommene under 18 år.

Katitrotter fikk tatt bilde av alle (andre enn seg selv) i rommet der vinsmakingen foregikk. Til høyre i bildet forteller eier Danielvert  entusiastisk om de ulike vinene, mens han ivrig skjenker i glassene våre. Vi brukte samme glass på flere av vinene og her var metoden å skylle glassene med vin. Noe som nesten ga deler av reisefølget slag. Vi er da nordmenn, og ikke vant til at man kaster bort dyrebare vindråper på å skylle glassene.  

Thrommistrotter og Danieleier i ivrig samtale – antakeligvis om Prosecco og vin.

Danielvert gjorde lurt i å ta seg god tid og skjenke på, for happy som vi var kjøpte vi rikelig av den ene proseccoen og rødvinen etterpå. Vi som hadde bil hadde plass, og fortollet alle varene både for oss selv og andre før vi kom tilbake til Norge. Dette var vin som ikke selges i Norge, og som rett og slett var så billig at selv med tollavgift kostet en flaske rundt 120 kroner.

Og ved disse enkle grep kunne vi konstatere at oppskriften funket som et skudd, og selv jubilanten var meget fornøyd med 50-årsfeiringen sin.

*Fotnote 1 til handicaptigjengelighet på hotellet: Hotellet var godt tilgjengelig for rullestolbrukere, med bra størrelse på handicapbadene og enkel betjening av dusjen. Riktignok var handicaprommene en størrelse for små, slik at Grybetrotter måtte rygge inn med Permobilen sin. Det var plent umulig å snu inne på rommet (men man kunne evt. rygge inn på badet og snu). Dersom man kan bruke vanlig bad, men ønsker større rom, var familierommene og juniorsuitene behagelige store. 

** Fotnote 2 til handicaptilgjengelighet: For å komme trinnfritt inn i bassengoasen, må du gå bakveien forbi søplekassene. Det gikk helt fint, og var alltid åpent, men det er nok ikke alle som er like happy med å se søpla hver gang de skal til bassenget.

Vi håper på enda flere turer til Golf Hotel Vicenza. Og lurer på om vi da faktisk får reist inn og sett på byen Vicenza, som vi fikk rapporter om var veldig fin. Vi ar nemlig bare ligget med nesa i været ved det behagelige bassengområdet når vi har vært der….PS! Denne artikkelen er IKKE sponsa av GHV – selv om den burde vært det, hehe.

Ljubljana – Europas mest undervurderte turistdestinasjon

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Ljubljana, Slovenia, tirsdag 9. til lørdag 13. august 2022

Tredje etappe av Europaturneen 2022

Hvorfor går det ingen direktefly fra Oslo til Ljubljana? Grybetrotter undret seg over dette flere ganger i løpet av de fire dagene vi tilbrakte i en av Europas vakreste hovedsteder. Byen overrasket oss stort i positiv forstand. Antakeligvis fordi vi ikke visste noe om den. Det er rett og slett veldig få folk vi kjenner eller har hørt om, som reiser dit.

Det var Jobetrotter som opprinnelig ville dit da vi planla Europaturneen vår Vi hadde booket hotell på forhånd. Han hadde sett på bilder at det var fint. Bildene løy ikke. Det var heller ingen ulempe at været var strålende og temperaturen vaket mellom 26 og 30 grader døgnet rundt. Akkurat innenfor Grybetrotters favorittemperaturer med andre ord.  

Vi kom kjørende med den gamle bilen vår direkte fra Nürnberg på denne ferien. Etter to dager i den sørtyske byen, entret vi et nytt land tirsdag 9. august. Fra Nürnberg til Ljbuljana tar det rundt 7 timer å kjøre.

Det er snart to år siden nå, og dermed på høy tid å ta opp igjen tråden fra Europaturneen vår i 2022. Den vi liksom aldri egentlig kom ordentlig i gang med å blogge fra. Etter som det har gått så lang tid, er det dessverre mange detaljer og anektoder som har gått i glemmeboka. Heldigvis har vi fortsatt bildene, og kan vise noen av grunnene til at Ljubljana absolutt er verdt et besøk:

De idylliske restaurantene langs kanalen

Det var mer liv på restaurantene enn det så ut som her, men her har Grybetrotter klart å knipse et bilde før rushet satte inn 11. august 2022.

Vi hadde som vanlig plassert oss på et hotell sentralt i byen. Det var i underkant av fem minutter å gå til Prešernov trg, der alle herlighetene begynte.

Jobetrotter har ankommet Ljubljana 9. august 2022

Prešernov trg på kvelden 10. august 2022

Jobetrotter begynte dagen med en is på det nevnte torget onsdag 10. august 2022

Det var fantastiske omgivelser å gå rundt i langs elvebredden i Ljbuljana på jakt etter restaurant 9. august 2022

Av ukjente årsaker for oss har ikke Restaurant Romeo Plus fått allverdens av gode anmeldelser på Trip Advisor, men for to år siden var det i hvert fall bra der. Og veldig populært. Etter som vi var der flere ganger, lærte vi oss fort når vi måtte komme oss dit før favorittplassen vår med utsikt over elva ble tatt.

Selv om det var brostein også i Ljubljana, var det likevel ikke den verste brosteinen å kjøre på. I hvert fall ikke med Permobil (elektrisk rullestol). Og langs elva med alle restaurantene var det også tilrettelagt fint med ramper og utsiktspunkt så vi i rullestol også kunne ta elva i nærmere ettersyn.

Jobetrotter på spasertur langs elva på kvelden 9. august 2022.

Grybetrotter var med noen unntak ganske så godt fornøyd med tilgjengeligheten i Ljubljana generelt. Som her, hvor det tilsynelatende er trapper, var det også innfelt ramper i trappene så man kunne komme opp med rullestol. Man burde riktignok ikke være svaksynt samtidig da, for i likhet med på Operaen i Oslo, så var det vanskelig å se hvor kantene sluttet. Men likevel – vi kom opp uten å måtte gå runder rundt.

I Ljubljana er det meste sentrert rundt elva Ljubljanica. Den 41 km lange elva ga i tillegg til idylliske omgivelser for alle restaurantene, også muligheter for både elvecruise og spaserturer. Vi gjorde selvfølgelig begge deler.

Elvecruise på Ljubljanica

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med tropetemperaturer og strålende vær var det selvsagt at vi skulle ta et elvecruise på den kjente kanalen torsdag 11. august 2022. Dette til tross for at nedgangen til selve båten mildt sagt ikke var veldig rullestolvennlig.

Men vi koste oss likevel den ene timen cruiset varte. Grybetrotter fikk heldigvis sett en del fra siden.

Gåtur langs Ljubljanica

Jobetrotter hadde ikke fått nok av Ljubljanica etter båtturen, og nå skulle vi like gjerne gå langs elva syntes han. Det gikk også finfint for Permobilen.

Også sett på gåtur i Ljubljana:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Taubanen opp til Ljubljana Castle (borgen)

Et absolutt høydepunkt som du bare må få med deg når du er i Ljubljana er den topp moderne taubanen opp til den storslåtte borgen. Derfra er det spektakulær utsikt over byen. Og få gjerne med deg en utendørskonsert med en lokal veldig kjent artist i sola når du likevel er der….

10 .august 2022: Vi går over Cobbler’s bridge på vei til taubanen og borgen der oppe i det fjerne..

Ljubljana er en liten by med små avstander, og det var verken langt å gå eller vanskelig å finne taubanen opp til borgen. På veien var heller ikke omgivelsene noe å klage over:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi var tidlig ute for å unngå kø, og selv om vi måtte vente i noen få minutter, var det adskillig kortere enn om vi hadde kommet senere på dagen.

Taubanen var topp moderne, og hadde ingen trinn inn.

Gryberotter og Jobetrotter er plassert inni taubanen klar for å heises opp. Folk var hensynsfulle og lot være å tryne over Grybetrotter.

Vel oppe på borgen var det bare å kjøre videre. Ut av heisen som skimtes i bildet her.

Utsikt fra borgen fra Grybetrotter-perspektiv

Utsikt fra borgen fra Jobetrotter-perspektiv

Visst var det fin utsikt fra borgen på de stedene Grybetrotter kunne rulle rundt. Men dersom du kunne gå i de ekstremt utilgjengelige virveltrappene opp til tårnet i borgen, fikk du enda bedre utsikt:

Wine and dine with a view på borgen i Ljubljana

Men man lot da ikke dagen ødelegges av det. I hvert fall ikke når vi fant en superkoselig restaurant, også med utsikt, i tillegg til både slovenske pølser og lokal vin.

Og som om ikke det skulle være nok. Da Grybetrotter begynte å bli fornøyd med turen, dumpet vi over en utendørskonsert. Med noen vi aldri hadde hørt om før.  Folk klappet  og jublet likevel entusiastisk, og det var ingen tvil om at dette var kjent i Slovenia. Musikken var bra den, så vi satte oss ned bak det vi antok var studenter og nøt konserten og ettermiddagen i et par timer ekstra.

Bakhodet til Jobetrotter nyter den utendørs konserten på Ljubljana castle en helt vanlig onsdag i august 2022.

Vi mener å huske at det er mulig å gå gjennom en park og ned igjen til sentrum fra borgen. Men Grybetrotter syntes den hypermoderne taubanen var så festlig, at vi selv valgte å ta den ned igjen også.

Tivoli-parken

Tivoliparken i Ljubljana er også noe som står oppført i turistguiden hvis man søker etter steder å se, og vi oppsøkte parken en kort liten tur på på vei på torsdag 11. august. Det var på langt nær et tivoli, men en koselig park med noen kafeer som ikke så så veldig åpne ut. Vi la oss selvfølgelig ned på gresset og hvilte i noen minutter før vi fartet videre.

Hvor bør du bo?

Akkurat det skal ikke vi legge oss bort i, og de fleste hotell er antakelig sentrale nok i den bittelille hovedstaden med bare 280 000 innbyggere. Vi var uansett superfornøyde med det sentrale Eurostars Uhotel som vi valgte. Der fikk vi et gigastort rom, med en tilhørende diger terrasse og formidabel utsikt.

Rommene var store og rene og ga masse plass for rullestol. Men brekker du deg av ikke hypermoderne interiør i 70-tallsstil, så bør du kanskje booke et mer fancy hotell.

Og skulle noen være i tvil: Det var selvfølgelig et fantastisk spa der også, som var mer moderne innredet enn hotellrommene. Grybetrotter fikk sin daglige treningsøkt i bassenget.

Hotellet hadde også verdens trangeste garasje. Som Grybetrotter IKKE likte. Jobetrotter derimot, koste seg med å lirke seg inn og ut derfra. Og det gikk helt ripefritt det, da vi lørdag 13. august satte kursen videre mot neste mål for ferien. Og nok et nytt land vi ikke hadde vært i før. Nemlig Split i Kroatia.

Sett på dass i Tyskland på vei til Ljubljana 9. august 2022

Veikroene langs autobahn i Tyskland ser ganske mye trafikk av biler, og dermed også folk som må gjøre et viktig ærend. Dette krever hyppig vask av toalett, eller automatiserte løsninger for renhold. Noen av dassene hadde roterende selv-vaskende doring. Det var et fascinerende skue, mest fordi en doring jo ikke er rund, og det å se den rotere for å bli vasket hele runden, så veldig rart ut. Desverre fikk vi ikke filmet det.

Men av og til kan det bli for mye høyteknologi, og disse pissoarene kunne nok kanskje klart seg best med mekaniske løsninger, og uten et eget operativsystem (kanskje det het Urinux?)

 

Takterrassekos i Tallinn

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

Grybetrotter og Jobetrotter på torget i Vanalinn i Tallinn. Dette bildet er riktignok fra 19. og ikke 17. mai. Men vi var der begge dager.

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

Tredje høydepunkt: En sommerkveld på en fantastisk takterrasse

– Nei, skal vi ta en drink til da dere? Vi kan jo selvsagt gå ned i gamlebyen igjen også, men det er ikke samme utsikten som her. Det er jo veldig fint her! Nei, vi blir sittende vi….

Vi hadde vanskelig for å bestemme oss der vi satt på toppen av byen i solgleden lørdag 18. mai. Vi endte opp med å bli værende. Helt til sola gikk ned over byen. Utsiktsstedet vårt var fra uteterrassen til skybaren Issei. 

Issei ligger på toppen av Radisson Sky Blue hotel i Tallinn, i et område bestående av nye og moderne bygninger. Hotellet ligger bare 5 minutters gangavstand fra vårt hotell Mövenpick, og da også i behagelig gåavstand til gamlebyen Vanalinn.

I motsetning til takterrassen på hotellet vårt Mövenpick, var utgangen til takterrassen på Issei trinnfri og dermed helt rullestoltilgjengelig. Da vi kom var det bare ett bord ledig igjen ute på takterrassen. Selvfølgelig et høyt og upraktisk ett. Sånn som er så in på restauranter, og som Grybetrotter absolutt ikke er noen fan av. Det var likevel alt for fint vær og utsikt til å snu i døra, så vi kapret bordet og Grybetrotter dinglet i vei på den høye, men heldigvis solide barstolen.

Grybetrotter dingler med beina fra det høye restaurantbordet. Da er det greit å ha en drink i hånda. De som har fulgt med på bloggen vår vet at vi elsker takterrasser. Dette var første takterrassekos siden takterrassebonanzaen vår i Panama tidligere i år. 

Inntil vi etter hvert kunne flytte oss ned til et mer praktisk bord med hjørneutsikt.

Steintrotter og Jobetrotter har satt seg godt til rette i stolene på de lave og mer praktiske bordene.

Der satt vi plantet mens vi bestilte drinker, og etter hvert også noen fancy småretter. Vi nøt sommeren, stemningen og til slutt solnedgangen.

Stemningen var upåklagelig, og Grybetrotter hadde det gøy med å ta metabilde av Stophertrotter som tok bilde av Steintrotter. I solnedgang. Bedre kunne det ikke bli.

Tallinn badet i solnedgang lørdag 18. mai. Foto tatt av Stophertrotter. Dette var siste kveld med Steinstopher-trotter, da de reiste videre med båt til Helsinki morgenen etter. Grybetrotter og Jobetrotter valgte heller å bli en dag lenger i Tallinn.

Andre høydepunkter fra Tallinn

Restaurant Peppersack

Grybetrotter hadde av en kollega fått anbefalt kjøttrestauranten Peppersack i gamlebyen.  Den prøvde vi på vår vei til brunsj søndag 19. mai. Og fikk servert et kjøtt som var så mørt og smakfullt at vi bestemte oss for å gå på samme restaurant og spise samme rett senere på kvelden.

– Så bra kjøtt har jeg ikke spist siden vi var på den argentinske restauranten i Mexico, erklærte Jobetrotter. Og finner man noe bra, er det like greit å holde seg til det. For når det er sagt – med unntak av Peppersack og gourmetrettene på takterrassen på Issei, bød ikke Tallinn på de helt store matopplevelsene. I hvert fall ikke sammenliknet med absolutt alt vi spiste i Panama. 

Anton Hansen Tammsaare i Tammsaare-parken

I Tammsaare-parken, som ligger nærmest gamlebyen, ruver et digert monument av den estiske forfatteren med det dansk-norskklingende mellomnavnet Anton Hansen Tammsaare. En forfatter vi aldri hadde hørt om før,  men som vi nå fikk sjansen til å lese oss litt opp om, da vi vandret rundt i parken med navnet hans søndag 19. mai. Han var visstnok en superviktig forfatter i Estland i mellomkrigstiden, men tydeligvis ikke viktig nok til at vi fant noen av bøkene hans på vår norske lydbok-app.

Artige veinavn og andre uttrykk

Og som et takk for denne gang fant vi denne reklamen for cookies på estlandsk på flyplassen 20. mai. - Se det gliset på de to der da, snappet Grybetrotter til utvalgte venner med samme humor, som den fjortisen hun er. 

og kjeks.

 

 

Tid for Tallinn, del 2: Litt spa og mye sjokolade

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

Hvordan det var i gamlebyen i Tallinn på 17. mai, kan du lese om i forrige blogginnlegg. Her gliser Grybetrotter med det gamle rådhuset i bakgrunnen.

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

– Ja, og hver dag mellom kl 16 og 17 spanderer vi gratis sjokoladebuffet i restauranten. Grybetrotter våknet plutselig til liv bak Steinstophertrotter mens vi ventet på at de sjekket inn. Hun hadde til nå bare hørt deler av informasjonen resepsjonisten ga om hotellet, men da «gratis sjokoladebuffet» ble nevnt kom hørselen mirakuløst tilbake. Hva var dette? Det måtte vi sjekke ut. 

Denne gangen hadde Steinstophertrotter valgt ut hotellet vi skulle bo på, og gjett om Grybetrotter var fornøyd med det valget. Med dagens kronekurs koster hotellet 1 500 kroner pr. natt. Noe som er mer enn vi er vant til i utlandet, men likevel halvparten av prisen av hva du får for samme standard i Norge nå.

Hotellet lå litt utenfor gamlebyen, men i perfekt gåavstand gjennom koselige og sommerlige Lembitu park.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hotell Mövenpick hadde ikke bare:

  • Gullkraner på badet
  • Elektriske gardiner på de digre vinduene

Her skulle det vært en video som viste de elektriske gardinene i sving. Men det ble et bilde isteden. Rommet var i hvert fall også stort nok.

  • En akkurat passe stor spa-avdeling 

– Dette spaet er sånn jeg liker det, konstaterte Jobetrotter fornøyd. Det er passe stort og har akkurat det man trenger, og ingenting annet jåleri man ikke trenger som det ofte er på større spa. Her var det både et basseng på 30 grader som Grybetrotter kunne svømme i, en varmtvannskulp på 40 grader, en kaldtvannskulp på 10 grader og to ulike badstuer. Vi prøvde selvsagt alt.

Det var riktignok ikke like få folk i spaet som dette bildet ga inntrykk av. Bildet ble tatt i løpet av de ti sekundene det ikke var folk der lørdag 18. mai.  Grybetrotter tok nemlig sjansen på å sove litt lenger enn vi pleier for å få bade i fred når vi er på ferie. Og selv om det var ganske folksomt, gikk det finfint å svømme en time likevel.

– Uff, det er masse barn her og da blir det mye kaos, sutret Grybetrotter da vi kom inn kl 10. – Ja, men det er ikke norske barn, presiserte Jobetrotter.

Det er stor forskjell på å bade sammen med norske barn og barn fra andre land. Der norske barn hopper og stuper og spruter over alt som om de eier hele bassenget selv, blir utenlandske barn passet på og opplært til å vise hensyn av foreldrene sine. Her holder man seg i en del av bassenget, så det er plass til alle i de ulike delene. Dette erfarte vi for øvrig også da vi var i USA i oktober i fjor. Noe som er svært viktig for Grybetrotter som ellers er redd for å få noen hoppende på seg og brekke alt hun har.