Fra Sydney til Perth, dag 15. Nyttårsfeiring i Kulgera

Dette er innlegg 12 av totalt 13 i føljetongen Australia 2017-2018

Kulgera, nyttårsaften 2017 og 1. nyttårsdag 2018

– Altså, jeg er jo aldri så sosial som når jeg er i en landsby med 50 innbyggere og fem campere, strålte Grybetrotter etter nyttårsfeiringen. For sosialt ble det, til tross for at vi var langt hjemmefra og ikke kjente andre enn oss selv. 

På nyttårsaften var planen å bare kjøre to og en halv time videre nordover, til den lille byen Marla, for så å starte nyttårsfesten der. 234 kilometer fra Coober Pedy skulle det være en bensinstasjon med campingplass, motell, butikk, restaurant og ikke minst spillebule. Alt-i-ett i ødemarka. Men da vi kom dit syns vi reisen hadde gått så fort. I tillegg var det bra kjørevær, det vil si overskyet, delvis regn og under 30 grader.

Etter å ha kontaktet neste mulige campingplass ca to timer unna, og fått forsikret at joda, de hadde ledige plasser, og var åpen til midnatt i natt (det var jo nyttårsaften!), bestemte vi oss derfor for å kjøre videre.

En time og tre kvarter, samt totalt 413 tilbakelagte kilometer senere kom vi til Kulgera Roadhouse. Et lite tettsted med hele 50 innbyggere, spredt utover et stort areal.

Kulgera skryter også av å være første (og siste, avhengig av hvilken retning du kommer fra) stoppested i Nordterritoriet. I Nordterritoriet kom vi nok en gang til en ny tidssone. Australierne elsker halvtimene sine, for nå skulle vi stille klokka 1 time tilbake i forhold til Sør-Australia, og var da åtte og en halv (!) time foran Norge.

Kulgera Roadhouse er selve sentrum av Kulgera, og også her finner du alt-i-ett-i ødemarka-konseptet med både motel, campingplass, nærbutikk, spillehall, pub og restaurant på samme sted. Eieren av det hele fortalte at de serverte mat mellom kl 17 og 19.30, happy hour var mellom kl 18 og 19, og de ville sende opp nyttårsraketter i kveld hvis været tillot det. Og med det gledet tre trotterhjerter seg.

Vi syntes at Kulgera Roadhouse, var riktig så sjarmerende, og valgte dette stedet å feire nyttårsaften 2017. Campingen hadde til og med en campinghytte med rampe.

Og felles handicaptoalett. Som vi flere ganger den kvelden fikk høre at var vasket av en lettere beruset frue i huset. Noe den også trengte. Det var tydelig at handicaptoalettet på campingen ikke var så ofte i bruk, og dermed var nedstøvet av skitt. Til tross for at toalettet etter hvert ble skinnende rent, unngikk Grybetrotter likevel å bruke det, etter som hun ikke var så glad for å dele bad med ivrige kakerlakker som pilte avgårde og gjemte seg i hjørnene straks vi satte på lyset.  Hun foretrakk heller sitt eget inni bobilen.

Campingområdet var helt tomt da vi kom. Det strømmet imidlertid til hele fem andre campinggjester i løpet av kvelden.

I Nordterritoriet er det stor fokus på aboriginerfolkets historie. Dette ble vi også minnet om da Jobetrotter 1. nyttårsdag kom i prat med en australier av aboriginsk opprinnelse, som fortalte at han var blitt fjernet fra sine foreldre tidlig på 70-tallet og adoptert bort til et hvitt par. Han var nå på gjennomreise for å finne ut mer om bakgrunnen sin, og var en av de fem andre campinggjestene på campingplassen. Han var med sine 48 år blant de siste som var blitt tvangsbortplassert fra sine biologiske foreldre kun på grunnlag av at de var av urfolk. – Det er ganske rart å tenke på at det ikke er lenger siden enn 70-tallet at dette forekom i Australia, syntes vi.

Slik så resten av Kulgera sentrum ut. Bilde nummer to viser politistasjonen. En hver liten landsby i Australia har selvfølgelig en ordentlig politistasjon.

De visste å more turistene i Kulgera også. Her har Jobetrotter det riktig så moro med å la seg avbilde i noen digre pappmontasjer med «Kulgera» klæsja over det hele. Han fikk imidlertid ikke Steinartrotter med på leken.

Grybetrotter tester ut spillrommet i Kulgera Roadhouse.

Vi rygget imidlertid nesten ut igjen da vi kom inn i restauranten, og stilte spørsmål ved både renslighet på kjøkkenet (det hele så ganske nedslitt ut) og interiørsmak der all verdens ymse rariteter var hengt opp i taket. Men man skal ikke alltid stole på førsteinntrykket..

Maten smakte nemlig veldig godt, og nyttårsmiddagen besto av kamelburger.

Både maten og drikka på Kulgera Roadhouse var rimelig, og happy hour varte tydeligvis hele kvelden på nyttårsaften. Prisene endret seg i hvert fall ikke etter at den offisielle happy hour var over.

Og det var orden på regelverket i baren… De har sine regler i Kulgera også.

Grybetrotter likte spesielt reglen i baren om at det var forbudt å bruke både internett og mobiltelefon inne. Dette er jo akkurat som å være på 90-tallet igjen, tenkte hun begeistret, mens hun hørte 90-tallsmusikken spille i bakgrunnen. Kanskje vi kan få det sosialt også, når ikke alle sitter med nesa nedi mobilen sin (Grybetrotter selv inkludert).  Og sosialt ble det….

Nyttårsfeiringen i Kulgera

Da det var 7 timer og 25 minutter igjen til det nye året, begynte de tre trotterne nyttårsfeiringen med å åpne de første partypopperne og smake på velkomstdrinken. Velkomstdrinken til oss selv var den nydøpte «Grybertini», til ære for Grybetrotter-bloggen. Drinken besto av Grybetrotters favorittlikør melonlikøren, blandet med Cola zero. En kombinasjon alle bartendere ler av når vi bestiller det i barene i Australia.

Vår sosiale nyttårsfeiring begynte imidlertid litt mindre sosialt. Etter middag i restauranten følte vi for en liten siesta i bobilen før vi skulle fortsette nedtellingen og se raketter ved midnatt. I det Jobetrotter lå i sin dypeste power-nap begynte det å smelle rundt oss. – Jøss, er det raketter allerede, undret Grybetrotter. Klokka er jo bare 21. – Det er sikkert bare noen som skyter opp et par raketter for barna, svarte Steinartrotter. Men smellene fortsatte, og ut av bobilvinduet så vi de flotteste rakettene pryde himmelen.

Raketter sett inne i bobilen

Hele showet varte i drøye fem minutter. Vi rakk heldigvis å vekke Jobetrotter og komme oss ut, så vi fikk se de siste rakettene lyse opp, og høre folk juble borte ved restauranten i det lastebilen som rakettene var blitt skutt opp fra kjøre bort. Og godt var det, for dette viste seg å være de rakettene som ble skutt opp den kvelden. Flere raketter ble det ikke. Det var barna som styrte showet på det roadhuset, og de skulle legge seg kl 21.

Etter at rakettene var stilnet, bestemte vi oss for å gå tilbake til restauranten. Vi hadde jo enda et håp om at det ville komme flere raketter, og ville ikke gå glipp av det. Noe det altså ikke gjorde.

Til gjengjeld tilbrakte vi resten av kvelden frem til midnatt på familiefeiring sammen med eierfamilien av Kulgera Roadhouse. Her var besteforeldre og søsken fra begge sider kommet på besøk fra både Adelaide og Brisbane, og oppi det hele satt tre trottere fra Norge og konverserte iherdig med familien. Sammen med et par backpackere fra Indonesia, som hadde fått jobb på gjestehuset. Rundt ørene på oss smalt kinaputtene sendt opp av far i godt humør, og stemningen var på topp.

Jobetrotter og Grybetrotter ønsket venner og kjente i Norge godt nyttår fra Australia, lenge før de selv hadde entret det nye året.

Jobetrotter og Steinartrotter feiret det nye året med å sprette en sprudlevin og en partypopperflaske utenfor bobilen i det klokka slo midnatt i nordterritoriet.

Osteogenesis Imperfecta i Australia

Og oppi det hele fant Grybetrotter ut at Osteogenesis Imperfecta  (forkortet OI) er ganske så poppis i Kulgera.

– Kan jeg spørre, har du Osteogensis Imperfecta, spurte bestemor fra Adelaide, akkurat langt nok inn i samtalen til at Grybetrotter følte at vi nå kjente hverandre godt nok til at det var greit at hun spurte om rullestol. – Jøss, hvordan visste du det, svarte Grybetrotter stolt. Hun blir alltid stolt når folk vet hva OI er. Joda, bestemor hadde vært fysioterapeut og jobbet med mange med OI, særlig barn, svarte hun. Og hun visste at de fleste med OI klarer seg svært bra.

Dette var ikke det eneste spørsmålet Grybetrotter fikk om OI i Kulgera. Dagen etter spiste vi frokost med et trivelig par i sluttten av 50-årene fra Adelaide, som på jovialt australsk vis begynte å prate med oss i det vi satte beina inn i restauranten. Etter en stund kom vi inn på at Gryberotter har OI. Og jammen kjente ikke paret en annen med OI de også. I tillegg kunne de fortelle om en australsk kjendis (vi aldri har hørt om) som også har OI. Grybetrotter begynte for alvor å vurdere å flytte til Australia, når til og med kjendisene her har OI.

For ordens skyld: Årsaken til at Grybetrotter ble imponert over at to personer i ingenmannsland på eget initiativ fortalte at de visste hva OI var, er fordi OI er en veldig sjelden sykdom, som ikke alle helsepersonell i Norge har hørt om engang.

Før vi ble kjent med det australske paret fra Adelaide 1. nyttårsdag, beundret vi campingteltet de slo ut på tilhengeren de kjørte rundt med. Teltet var stilig, men viste seg å være mindre praktisk i regn. Paret måtte nemlig bli lenger enn de hadde planlagt i Kulgera fordi det regnet kraftig på morgenen første nyttårsdag. Det nytter ikke å legge sammen et klissvått telt, og de måtte derfor vente til regnet stoppet og teltet tørka. Vi andre kunne kjøre tørre og glade videre mot nye reisemål i et  flunkende nytt år….

Dagens (siste og desiderte beste) juletre, jula 2017

Vinneren av tittelen «årets juletre» sto utenfor Kulgera Roadhouse.

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth, dag 14. Gruveeventyret i Coober PedyFra Sydney til Perth, dag 16 og 17. Uluru og Kata Tjuta >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *