Fra Sydney til Perth, dag 14. Gruveeventyret i Coober Pedy

Dette er innlegg 11 av totalt 21 i føljetongen Australia 2017-2018

Coober Pedy, Australia, lørdag 30. desember 2017

Den observante bloggleser har forhåpentligvis skjønt av alle våre overskrifter fra Australia, at målet med turen denne gang er å kjøre Australia på tvers, fra Sydney i øst til Perth i vest. Men innimellom dette har vi selvfølgelig også delmål, og et av dem var å ta en avstikker og kjøre inn i ørkenen midt i landet. Siste stopp før avkjørselen nordover var Port Augusta, som vi tilbrakte to dager i 28. og 29. desember.

Lørdag 30. desember var vi klare for første etappe av ørkenvandringen, og skulle kjøre 542 kilometer til gruvebyen Coober Pedy. På store, fine Stuart Highway suste vi avgårde inn i ørkenen. På en strekning med spennende, men mildt sagt lite variert ørkenlandskap. 

The Australian Outback (villmarka) time for time

Time 1

Utsikt ut på landeveien og utsikt ut av sidevinduet

Time to

Utsikt ut på landeveien og utsikt ut av sidevinduet

Mellom time to og tre

Mellom andre og tredje time spiste vi brunsj på en australsk veikro et sted i ørkenen….

Time tre

Utsikt ut på landeveien og utsikt ut av sidevinduet

Time fire

Grybetrotter sov….

Grybetrotter sov helt til hun våknet av at Jobetrotter bremset kraftig ned. På siden av motorveien sto det nemlig et advarselsskilt om å se opp for fly som kunne lande der. Flystripa brukes av  Royal Flying Doctors, som en av mange landingsstriper for å hente folk som bor ute i ødemarka og trenger akutt legehjelp. Royal Flying Doctors ville vi få lære mer om noen dager senere. Bildet til venstre er juks, og er avbildet fra et bilde på The Old Ghan-museet vi var på i Alice Springs 4. januar. Bildet til høyre er tatt av Grybetrotter før vi passerte landingsstripa. Det var heldigvis ingen fly som gikk inn for landing samtidig som vi kjørte der.

Time fem

Utsikt ut på landeveien og utsikt ut av sidevinduet

Etter fem og en halv time

Etter fem og en halv time ble vi endelig ønsket velkommen til Coober Pedy

«No service», viste vår trådløse wi-fi stort sett hele veien fra Port Augusta til Coober Pedy. Det samme gjorde mobilnettet. På motorveien mellom de største landsbyene i ørkenen er det nemlig ingen forbindelse verken til internett eller mobilnett. Skulle du få motorstopp må du vente på andre biler du kan haike med til nærmeste bensinstasjon eller nødtelefon. Nesten som å være på 80-tallet det…

Coober Pedy

Cooper Pedy er en liten by i ørkenen som i 2006 hadde 1916 innbyggere. I 2011 hadde innbyggertallet sunket til 1695, og tatt i betraktning at det ikke var veldig mye liv i byen, blir vi ikke overrasket om innbyggertallet har fortsatt å synke de siste seks årene.

Byen er mest kjent for sine opalgruver, og de første opalene ble oppdaget i 1915.

Det var i Coober Pedy vi også ble kjent med de innpåslitne australske ørkenfluene.  Fluene fulgte etter oss i flere hundre meter, og ville gjerne inn i de fleste kroppshull. Her gjaldt det å holde mest mulig kjeft, hvis ikke kunne vi risikere å svelge en flue.

Hotellet i gruva

Naturlig nok satser turistnæringen i byen på nettopp gruvene, og til og med hoteller og campingplasser ligger ofte ved eller inni gruvene. Grybetrotter hadde fått anbefalt av en venninne å bo på Desert Cave Hotel, og alle de tre trotterne hadde denne gang tatt en kollektiv pause fra bobilen til fordel for gruvelivet.

Grybetrotter og Jobetrotter utenfor Desert Cave Hotel. Som for øvrig nok hadde en mye høyere standard enn de som har jobbet i gruvene har fått oppleve.

Vi hadde selvfølgelig bestilt hotellrom som lå inni gruva, uten vindu. Inni flere meter med stein var det garantert ingen wifi eller mobildekning, Stedet anbefales for de som er redde for mobilstråling, men egentlig ikke for bloggere. Til tross for dette likte vi rommet kjempegodt! Internettdekning hadde vi for øvrig utendørs, i baren oppe, så Grybetrotter satt der i de sene nattetimer og lastet opp bilder til bloggen.

Hotellet hadde også et kjempefint basseng, helt tomt for andre gjester, der vi kunne ta ettermiddagsbadet senere på dagen.

Hotellområdet hadde høy standard, og både rommene, uteområdene og bassengområdet var godt tilrettelagt for rullestolbrukere.

Det samme kunne ikke sies om det «prisvinnende» museet som lå i gruvene under resepsjonen. Her var det kun trapper ned. Jobetrotter og Steinartrotter bar, så Grybetrotter fikk se likevel.

Det mest spennende ved museet var å gå i gruvene egentlig. Museet dreide seg hovedsakelig om en lett blanding av ymse informasjon om opaler, aboriginernes historie og historien til Stuart Highway.  Hovedveien mellom Adelaide i sør og Darwin i nord, er oppkalt etter John McDouall Stuart som var den første europeer som klarte å reise fra sør til nord. Det gjorde han i 1862.

Utrolig nok ble veien først ferdig asfaltert i 1987 Asfalteringen ble påbegynt på slutten av 70-tallet. Før dette gikk det kun en grusvei gjennom det digre landet, noe som gjorde det adskillig vanskeligere å kjøre gjennom.

Resten av dagen brukte vi til byvandring i sentrum av Coober Pedy, mens vi indignert viftet vekk overivrige fluer. Byvandringen var for så vidt fort gjort. Her er noen av høydepunktene:

Umoona Opal Mine & Museum

Et par meter fra Desert Cave Hotel lå Umoona Opal-gruve og museum. Her var det enkelt å komme inn med rullestol, og dermed avla vi også denne gruva et besøk.

Her ble vi møtt av en entusiastisk ansatt som var tydeligvis ikke hadde noen begrensning på lovord hun kunne gi oss om byen og alt det spennende vi kunne se her. Hun fortalte også at det i Coober Pedy og områdene rundt byen bor folk fra 45 forskjellige land, og at særlig serbere og kroater var i flertall her. Entusiasmen smittet i et par sekunder over på oss, og vi angret nesten på at vi ikke skulle være lenger enn en natt.

Angeren varte ikke lenge, og vi oppdaget fort at Umoona Opal Mine var ganske så lik museet i gruva på Desert Cave Hotel. Og i likhet med museet på hotellet vårt var også Umoona «prisvinnende».

– Jobetrotter, kan du love å aldri kjøpe opalsmykker til meg, spurte Grybetrotter i smykkebutikken i Umoona-gruven.  Hun syns egentlig ikke at opal var sånn kjempefint. I hvert fall ikke i smykkeform.

For turister i byen er det også tilbud om guidet tur ned i gruvene. Vi antar at noen av turene går ned i dette hullet. Vi meldte oss ikke på en slik tur, da vi antar at det var relativt utilgjengelig for rullestoler, og nøyde oss med å se ned i tunnelen isteden.

Utsiktspunktet «The Big Winch»

Noen meter oppover i terrenget fant vi utsiktspunktet ved det fiffige navnet The Big Winch.

Her hadde vi panoramautsikt utover den lille ørkenbyen:

Utsikt ned til hotellet vårt.

Grybetrotter og Jobetrotter hilser fra utsiktspunktet

«The Big Winch» hadde også en stor vinsj, som visstnok var blitt erstattet etter at den originale vinsjen ble ødelagt i en orkan i 1986.

Middag på Australias åttende beste pizzarestaurant

Det var kun tre restauranter åpne i Coober Pedy dagen før nyttårsaften. I hvert fall som vi kunne finne. Den ene var hotellrestauranten hos oss. For så vidt fin nok, med takterrasse og det hele (uten at vi fant noen heis opp dit da). Og med mat til overklassepriser. Vi hadde ikke lyst til å betale overpris denne kvelden, og forkastet derfor alternativet.

Det andre alternativet var en gresk restaurant,  men ingen av oss er spesielt glad i gresk mat.

Valget falt derfor på John’s Pizza Bar & Restaurant rett over gata for hotellet vårt. Heldigvis var pizzaen til John rangert som Australias åttende beste pizzarestaurant på TripAdvisor.

Restauranten hadde riktignok falt fra 5. plass som restauranten selv skrøyt av å være på, men åttende plass på den nasjonale lista er heller ikke dårlig.

Da må den jo være bra, tenkte vi. Det var den ikke.

Vi begynte måltidet hos John med å sitte ute, men måtte etter hvert rømme inn, grunnet de innpåslitne fluene. 

«Hvis dette er sånn den åttende beste pizzaen i Australia smaker, lurer jeg veldig på jævlig nummer de andre er», sa Grybetrotter surt etter å ha smakt på det som for henne kom langt opp på topp ti-lista over de dårligste pizzaene hun noen gang har smakt. Pizzaen kom helt uten tomatsaus, og hadde ingen ferske ingredienser.  Alt smakte hermetikk, med unntak av ansjosen og olivenene som de på mystisk vis klarte å få til å smake ingenting. Pizzabunnen smakte i grunnen det samme som på en dårlig frossenpizza. Om ikke annet, så var det mer enn nok ost!

Steinartrotters hamburger var desverre også på samme nivå.

«Men altså, jeg KAN se at folk som ikke er vant til å spise god mat KAN like dette», konkluderte Jobetrotter.

Slik ser en pizzabit fra Australias åttende beste pizzarestaurant ut. Ikke mye å skryte av.

Men for all del – for å kunne sette pris på gode måltider, må man også ha noen dårlige innimellom, trøstet vi oss selv med. Og opplevelsen på John’s Pizza var av de sjeldne den også. Etter å ha sett at både byen og restauranten antakeligvis har opplevd bedre tider, var det helt greit for oss å skulle reise videre dagen etter..

Dagens (tacky) juletre

x

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth, dag 12 og 13. Juleoverdose og villmarksforberedelser i Port AugustaFra Sydney til Perth, dag 15. Nyttårsfeiring i Kulgera >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *