Arubas tre severdigheter

Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen Aruba 2020

Aruba, Karibia, tirsdag 28. januar 2020

Etter tre dager i ro i vår lille landsby Pos Chikito meldte behovet seg for å se mer av øya. Men hva skulle vi egentlig se? For å vurdere dette, googlet vi oss rundt og havnet på Corys rullestolvennlige Arubatur, en bra blogg som beskrev en dag på Aruba for cruiseturister i rullestol. Og med det bestemte vi oss for å kjøre (nesten) samme løype som Cory og cruiseturistene hadde gjort. Riktignok med vår egen leiebil. 

På roadtrip

Aruba er med sine 108 000 innbyggere og 179 kvadratkilometer en svært liten øy. En kjøretur rundt hele øya tar ikke mer enn et par timer. Like fullt, vi var på roadtrip.

Første mål på turen var å komme til fyrhuset på nordenden av øya. Det var flere veier dit, men vi syns det var mest spennende å kjøre gjennom hovedstaden Oranjestad. Hvor vi havnet i trafikkork, og fikk god tid til å nyte utsikten mot cruiseterminalen.

Ikke minst fikk vi gjensyn med Norwegian Epic. Cruiseskipet vi tilbrakte en uke på da vi for åtte år siden første gang stiftet bekjentskap med noen av øyene lenger nord i Karibia. Da var skipet splitter nytt, og Grybetrotter hadde ikke begynt å blogge om turene sine enda. Vi har derfor ingen innlegg å linke til derfra.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Første severdighet: California fyrtårn og Faro Blanco restaurant

På den nordvestlige spissen av på øya ligger California fyrtårn. Grybetrotter verken kunne eller hadde spesielt lyst til å klatre opp alle trappene for å se utsikten fra toppen av fyrtårnet, men til gjengjeld var utsikten på bakken også formidabel. Der glitret sjøen både foran oss og på hver side av oss, i flere nyanser av turkis.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var populært å leie ATV på øya og humpe seg gjennom ørkenlandskapet. Her ser vi sandskyen etter en ATV som hadde kjørt forbi.

Ved siden av fyrtårnet lå den italienske restauranten Faro Blanco Restaurant. Den hadde ikke Cory spist på, men Grybetrotter ville inn å se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og Grybetrotter nektet å moststå fristelsen til å spise her. Et nydelig italiensk måltid i romantiske omgivelser, utsikt til det turkise havet og  med sin kjære Jobetrotter. Det kunne ikke blitt særlig mye bedre.

På vei ned fra fyrtårnet svingte vi innom Arashi Beach, som ligger rett på undersiden. Nok en liten perle av en strand.

Andre severdighet: Alto Vista kapell

Andre punkt på dagens turistløype var kirken Alto Vista. En kirke som opprinnelig ble bygget i 1750, men som ikke har blitt stående. I 1951 ble det bygget en ny kirke der den gamle kirka sto, og dette er altså blitt en av Arubas største severdigheter.  Mens Cory syntes det var interessant å lære om den religiøse historien på Aruba, funderte Grybetrotter og Jobetrotter mest på hvorfor i all verden dette spartanske lille murbygget fra 50-tallet var noe alle cruiseturistene måtte innom.

Grybetrotter foran bittelille Alto Vista kirke, bygget i 1951. Turistene bak er ukjente og ikke ment å skulle bli fanget opp på bildet.

Det må være stas å sitte ute i heten å svette seg gjennom gudstjenesten, tenkte vi tørt… mens vi håpet på at de kanskje legger den til kveldstid.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På vår vei videre etter kirkebesøket, møtte vi på denne geita som for anledningen hadde plassert seg oppå et gjerde.

Tredje severdighet: Naturbroa

Dagens siste planlagte severdighet var også den som var mest verdt å se. The Natural bridge var et naturfenomen der korallkalkstein dannet en bro. Den store broa kollapset i 2005, men fortsatt står det igjen en liten naturbro som er verdt å se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bonusseverdighet: Bushiribana gullgruveruiner med den mobile dassen

På vei tilbake tilbake fra naturbroa oppdaget vi at det på google maps-kartet vår var merket av nok en turistattraksjon i nærheten. Nemlig Bushiribana Gold Mills Ruins. Den måtte vi sjekke ut nærmere når vi var i nærheten, og svingte innom de 500 meterne ekstra det tok. Ruinene står der til minne om den gang eventyrere lette rundt på øya etter gull og rikdom, og sånn ut:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ut over dette var det ikke særlig mye annet rundt oss. Stedet så akkurat like forlatt ut som det var beskrevet. Med unntak av den mobile kafeen som hadde med seg både klappstoler og bord, sammenleggbare markiser og ikke minst mobile toaletter.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi likte det vi så selv om vi ikke ble værende for å prøve doen. Det hadde vært en lang dag og sola skulle snart gå ned. Vi reiste tilbake for å nyte solnedgangen på vår faste plass.

Grybetrotter var svært fornøyd etter en dag på veien, og over å ha sett Arubas tre severdigheter. Men var dette alt? Hadde vi nå sett det som var å se på Aruba? Kanskje ikke helt. Det var fortsatt lenge igjen av ferien, og den som følger med får se….

 

 

 

Glade dager på den glade øya

Dette er innlegg 1 av totalt 2 i føljetongen Aruba 2020

Aruba, Karibia, 25. januar til 8. februar 2020

– Heisann Jobetrotter. Jeg har lagret deg i telefonen min, og ventet på at dere skulle ringe. Er der om ti minutter. 

I den andre enden svarte mannen som hadde fått i oppdrag å hente oss på flyplassen og kjøre oss til leiligheten vi hadde leid. Det var kvelden den 25. januar, og vi hadde ankommet paradisøya med KLMs daglige rute fra Amsterdam. Grybetrotter har dessverre glemt navnet hans, men la oss kalle han Johnny. Eieren av leilighetskomplekset vårt Sea Breeze Apartments Ocean Joey, tilbød nemlig gratis skyss til og fra flyplassen, noe Grybetrotter hadde takket ja til da hun bestilte rom der syv og en halv måned tidligere. Joey virket på e-post som han hadde kontroll på det meste, og Grybetrotter hadde derfor ikke tatt seg bryet med å minne han om vår ankomst. Hun var likevel svært imponert over at han ikke bare husket at vi kom, men også hadde lagret telefonnummeret til Jobetrotter i telefonen til sjåføren sin.

Selv var Joey opptatt denne lørdagskvelden, men han hadde sendt Johnny isteden. Johnny bodde nemlig også i leilighetskomplekset, der han i bytte mot svært lav leie, hjelper til med det Joey måtte trenge av hjelp, blant annet oss. Johnny kom etter presis ti minutter, og igjen var Grybetrotter positivt overrasket. Vi hadde forberedt oss på at «ti minutter» i Karibia kunne bety en noe lenger venting enn det ti minutter vanligvis er. På Aruba er imidlertid alt på stell. Så var vi da også i Kongeriket Nederlandene.

– Ikke bruk penger på flaskevann. Det er bare bortkastet. Her på Aruba er det helt trygt og godt å drikke springvann, var det første rådet Johnny kom med. Og ganske så rett. Aruba har nesten bedre drikkevann enn vi har i Norge.

På vei inn fra flyplassen lurte Jobetrotter på om det alltid er like fin solnedgang på Aruba. – Ja! kom det kontant fra Johnny.

Turen til Sea Breeze Apartments tok ganske så nøyaktig like lang tid som vi hadde ventet på Johnny. Her ble vi hjulpet inn i leiligheten, og fikk til og med servert øl og brus.

Leiligheten hadde riktignok sett sine bedre dager, der den ikke var pusset opp på 20 år. Lyset på badet gikk bare på innimellom, og noen ganger hendte det at også lyset i soverommet/kjøkkenet ikke alltid følte for å skru seg på. I dusjen manglet en flis, og rommet så i det hele tatt relativt nedslitt ut. Grybetrotter hadde på forhånd lest mange anmeldelser som fortalte om den vonde senga og de nedslitte rommene. Men de aller fleste av de tidligere gjestene hadde likevel vært fornøyde. Vi oppdaget etter hvert også at flere var stamgjester og kom hit hvert år. Med den fantastiske servicen vi hadde fått hittil, nydelige omgivelser og med to uker foran oss uten en eneste annen plan enn å bade og leve late dager, var det umulig å være misfornøyd også for oss. Og når alt kom til alt – senga var ikke så ille som ventet, og liggende på en haug med puter, sov Grybetrotter bedre enn hun hadde gjort noen gang tidligere i år.

Leiligheten ligger litt utenfor det lille stedet Pos Chikito, sørvest for flyplassen. Landsbyen ligger et stykke unna de største turiststedene.  Pos Chikito viste seg å være et sted der det skjedde minimalt. Men med en meget bra restaurant i gangavstand, en enda bedre strand og verdens fineste solnedgang kveld etter kveld, var dette det ultimate stedet å finne roen på. Vi var kommet til Paradis.

Grybetrotter likte spesielt:

* Å være på en øy som konsekvent kalte seg for «One Happy Island», og der folk faktisk ser ut til å leve opp til mottoet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 * Den tropiske oasehagen til Sea Breeze Ocean

Selv om rommene hadde sett sine bedre dager, var hagen en fantastisk karibisk oase..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* De to iguanaene som bodde ved bassenget og fugleredene i kaktusene

Hver gang Grybetrotter plasket rundt i bassenget på Sea Breeze, fikk hun følge av disse to søte iguanaene, som bodde under en stein på utsiden av bassenget. De fulgte henne rundt og rundt bassenget, hun i vannet, de på steinene. Vi  ble fort gode venner.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Selv om Grybetrotter ble gode venner med iguanaene er de ikke like populære hos fuglene. Da er det godt å ha noen kaktuser å gjemme redet og fugleungene sine i. Her, godt skjult for iguanaene, oppdaget vi to av dem:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* De enkle måltidene på verandaen vår

Med bare fem minutter å gå til nærmeste supermarked og et fullt (i hvert fall nesten) utstyrt kjøkken, var det ikke vanskelig for oss å skaffe oss mat.

På et av supermarkedene solgte de et produkt vi ikke kjøpte – nemlig Cannabis energi drink. Men altså, vi var jo i et nederland…..

Og vel så trivelig som en overfylt restaurant var det å spise og drikke vin med bare oss to på vår egen veranda.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* At favorittstranda lå bare syv minutters gåavstand unna

Tenker at etter en dag på paradisstranda i Karibia, med bølgeskvulp og Kindle, vet man hva som er meningen med livet 😍🏖🌞 #detgodeliv #Aruba.

Grybetrotters oppdatering av Facebookstatus 29.01.2020.

29.01.20, Mangel Halto strand sett ovenfra..

Aruba består av mengder med flotte strender, og i motsetning til mange andre steder, er alle strendene på øya tilgjengelige for allmennheten. Hotellene må faktisk tillate at folk utenfra benytter strendene (selv om de eier strandstolene og parasollene). Det finnes også mange offentlige strender.

På Aruba blåser det (nesten) alltid vestover. På sydvestsiden av øya er det derfor (nesten) helt bølgefritt.  Dermed ble dette en av de få gangene Grybetrotter har fått muligheten til å jevnlig bade i asurblått tropisk hav.  Grybetrotter la fort sin elsk på vår nærmeste strand, Mangel Halto Beach, som lå bare syv minutters gåavstand fra leiligheten vår. Her tilbrakte vi flere dager under mangrovetrærne, til den beroligende lyden av bølgeskvulp mens vi fordypet oss i hvert vårt lesebrett, bare avbrutt av en svømmetur i ny og ne. Og med rævva full av sand når dagen var over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Lunsj med lokale spesialiteter

På Kabayan Snack i Pos Chikito kunne vi kjøpe meget billige lokale spesialiteter, som Pastechi (empanadas med arubansk vri). Her fra 3. februar.

Også 7. februar inntok vi lunsjen med lokale spesialiteter til en superbillig penge.

 

* Verdens fineste stolnedgang minutt for minutt

«Klirr klirr» sa det stadig i sekken til Jobetrotter hver gang vi skulle ned til vårt faste utsiktspunkt for å se på vårt nye favorittfemonen: Solnedgangen. Sekken var full av vin, øl og annet snacks, som selvfølgelig anses som helt nødvendig ved slike begivenheter.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Vår faste sjømatrestaurant Marina Pirata

Med bare en skikkelig uterestaurant i gåavstand fra leiligheten vår, var det ikke flust å velge i de kveldene vi tilbrakte i Pos Chikito. Heldigvis var det både trivelig og god mat på sjømatrestauranten Marina Pirata. Riktignok var det første som møtte oss på restauranten sånn cirka hundre trappetrinn ned til sjøen der bordene var plassert. Godt var det derfor at Grybetrotter hadde med sin Jobetrotter til å humpe seg nedover trappene. Og når vi skulle hjem fikk vi som regel hjelp av serviceinnstilte kelnere til å bære rullestolen opp igjen.

Marina Pirata var innredet som en båt, og når man først kom seg ned alle trappene var det fint og lett å trille rundt.

Til gjengjeld leverte restauranten fantastisk god mat og vin til overkommelige priser, og super utsikt der den lå nydelig plassert rett ved vannkanten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Turveien fra Pos Chikito

Fra Pos Chikito har myndighetene anlagt en nydelig gangvei som er enkel å trille på. Den følte Grybetrotter og Jobetrotter for å utforske etter å ha innsett at det ikke er så mye å gjøre i byen vi nå skulle oppholde oss i. Gangveien strakte seg milevis foran oss, og gangveien var også ment og brukes som sykkelvei. Vi bestemte oss for å bare gå og se hvor vi havnet. Vi var riktignok nesten alene. Til tross for at Aruba er et Nederland, oppfører ikke de fleste av de 103 000 innbyggerne som bor her seg som nederlendere. Her går det mest i store amerikanske biler og minimalt med trasking eller sykling.

Midt mellom motorveien og gangveien var det anlagt små idylliske parker. Ikke akkurat med verdens finest utsikt, men i hvert fall et sted å kunne hvile beina hvis man ble sliten av å gå i varmen.

Og vi gikk og vi gikk, langs både motorvei og kaktuslandskap. Sola stekte og svetten rant. Her med Arubas nest høyeste fjell Hooiberg (som overraskende nok betyr høystakk, og ikke høyt fjell) stikkende opp med sine 165 meter langt der borte.

Og så vips, etter en drøy times spasertur i varmen, dukket flyplassen opp i horisonten. Det var da vi tok avgjørelsen om å leie bil så vi kunne kjøre tilbake igjen.

Og bil ble det. Etter litt pruting fikk vi omsider leid denne Kiaen til en akseptabel pris de neste 13 dagene. Grybetrotter humret selvsagt av det enkle registreringsnummeret 19.

Og med det hadde vi fått oss transport for resten av ferien, og var klare for å utforske resten av Aruba. For det var definitivt mer å se på den karibiske paradisøya. Hva det var, kan du lese mer om i de neste blogginnleggene.

Godt nyttår fra Singapore!

Dette er innlegg 1 av totalt 1 i føljetongen Singapore 2019-2020

Singapore, nyttårsaften 2019

Vi satte oss i respekt over krabbekakene.

Marentrotter  om serveringen under nyttårsmiddagen på «The Pelican».. 

Ved inngangen til det nye tiåret har Grybetrotter og Jobetrotter valgt å sette av gårde på ny ferie til Singapore. Grybetrotter for fjerde gang, Jobetrotter for andre. Med som reisefølge denne gangen er Marentrotter og Fredriktrotter.

Marentrotter og Fredriktrotter besøker Singapore for henholdsvis første og andre gang sammen med oss denne nyttårsferien. Det er bare ti måneder siden vi siste gang reiste sammen, da til Mexico.

– Det er ganske stas å gå rundt på Lanzarote og organisere nyttårsaften i Singapore, tenkte Grybetrotter da hun maila med restaurant The Pelican en drøy måned tidligere. – Du vet du har et bra liv da. For det var på Lanzarote hun var da hun organiserte de siste detaljene til det som nå er fjorårets nyttårsfeiring.

Tidligere på dagen ladet vi opp til kveldens feiring ved bassengkanten på hotellet Grybetrotter har valgt denne gangen, nemlig Park Regis Singapore. Hun har for første gang måttet bytte fra sitt «vanlige» stamhotell i Singapore, Marina Mandarin, da sistnevnte hotell hadde doblet prisene sine i anledning nyttårsaften.

Hotellet passet på at alle gjestene fikk plastsøppel å glede seg med på nyttårsaften.

Klokka 19 var Grybetrotter pyntet og klar for nyttårsfeiring i Singapore.

Vi hadde avtalt å starte feiringen med reisefølget vårt kl 19. Bordet på restaurant The Pelican var bestilt fra kl 21, og det er ca. en halvtime å gå fra hotellet vårt til Marina Bay, der The Pelican holder til. Vi fant likevel ut at vi jo kunne spasere ned og se oss om litt på veien. Kanskje ville vi finne et sted å ta et glass vin før vi ankom restauranten.

Det var en lur avgjørelse. For det tok ikke en halvtime å gå til Marina Bay denne kvelden. Hele Singapore hadde tatt turen ut samtidig med oss, og da vi nærmet oss Marina Bay var veiene sperret, og alle ble dirigert inn i samme kø. Siden vi også ønsket å unngå trapper ble det en enda lenger omvei gjennom folkemengden.

Marina Bay skimtes der fremme, men det var lettere sagt enn gjort å komme seg dit denne kvelden. Det var satt opp veisperringer over de fleste veioverganger, og vi måtte gå flere omveier for å komme oss på riktig side av veien.

Det tok sin tid å gå i musefart, og etter halvannen time og mange mennesker å forsere ankom vi restauranten. Der de hadde gjort klar til bordsettingen vår, og vi fikk lov til å sette oss tross vår tidlige ankomst.

På The Pelican ventet denne fem-retters festmenyen, i tillegg til et glass champagne. Det ble for øvrig flere glass utover kvelden.

Fire glade trottere skåler for nyttårsaften i Singapore. Grybetrotter hadde opprinnelig prøvd å booke bord utendørs, men der var alt fullbooket. Dermed fikk vi et trivelig bord innendørs.

Og med det var nyttårsfeiringen i gang. Og det i et visst tempo. Den ene retten etter den andre ble nærmest kastet etter oss på bordet, og etter tre kvarter prøvde vi å stoppe rett nummer tre.  Da fisken og krabbekaka ble forsøkt servert, viftet Jobetrotter kelneren unna. Dette gikk litt for fort, forklarte vi smilende Vi hadde jo mange timer å nyte kvelden. Kelneren så forvirra og lei seg ut, og hovmesteren ilte til. Hun beklaget og forklarte at de skulle stoppe opp på neste rett, og at vi selv kunne si fra når vi var klare for den. Den ville uansett ta en halvtime å lage fra vi ga klarsignal. Og med det godtok vi at rett nummer tre også ble satt på bordet, og brukte god tid før vi ba om neste rett.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi kunne også med jevne mellomrom stikke hodet ut og se på fyrverkeriet som startet allerede kl 21. I Singapore venter man ikke med rakettene til midnatt.

Da klokka endelig slo midnatt, og vi kunne ønske hverandre godt nyttår kom høydepunktet i form av et sprakende rakettshow, akkompagnert av droner som lagde ulike figurer og tegn på himmelen. Vi var imponert, og klassifiserte nyttårsfeiringen i Singapore som en god nummer to etter den vi opplevde i Copacabana syv år tidligere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med disse bildene ønsker Grybetrotter på tur alle sine (fem?) lesere et riktig godt nyttår. Et nyttår som starter med akkurat så varme temperaturer som Grybetrotter liker det.

 

 

Trikketuren, tyrkisk historie og byvandring i Istanbul

Dette er innlegg 6 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

Istanbul, Tyrkia, 18. oktober 2019

– Slik hjelpsomhet har vi aldri opplevd før! Dette var imponerende, kvitret Jobetrotter. Grybetrotter istemte skrytekoret. Vi hadde nettopp opplevd tyrkernes hjelpsomhet på sitt beste.

Trikketuren

Mens resten av reisetrotterne ville bruke siste hele feriedag på mer shopping i gamlebyen, benyttet Grybetrotter og Jobetrotter dagen til å komme seg ut av indre bykjerne (gamlebyen).

Vi startet med å ta trikken som ikke lå veldig langt unna hotellet vårt. Som i Oslo er kollektivtransporten i Istanbul gratis for både rullestolsbrukere og ledsagere. Trikkene i Istanbul var imidlertid hakket bedre å komme i forhold til i Oslo.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Grybetrotter var storfornøyd med tilgjengeligheten mens vi trikket oss oppover byen. Det vil si helt til vi gikk av trikken. Vi valgte å gå av på en stasjon som heter Topkapi Istasyonu og som på kartet så ut som den lå nærme bymuren. Det var et dårlig valg. Selv om glippen mellom perrong og tog var nesten fraværende også her, ble vi isteden møtt av en heis som var i ustand. Jobetrotter så ingen annen utvei enn å bære Grybetrotter opp trappene. Vi lot rullestolen stå igjen nede mens han først bar opp selve Grybetrotter. Bak oss sto det noen tyrkiske bestemødre med bæreposer i hendene og gestikulerte med bekymrede miner.

Da Jobetrotter hadde satt Grybetrotter ned på en benk i parken over trikkestasjonen, snudde han seg for å gå ned å hente rullestolen. Da fikk vi til vår store overraskelse se de gamle bestemødrene komme pesende opp trappa med både bæreposene og rullestolen mellom seg. Vi var stumme av beundring, og gledelig overrasket over hjelpsomheten.

Her ved Topkapi stasjon var dessverre heisen i ustand. To tyrkiske bestemødre bar heseblesende rullestolen opp, uten at vi hadde spurt om noen hjelp. Vi ble nesten flaue over gesten. 10 poeng til tyrkisk hjelpsomhet! Området er forøvrig absolutt verdt et besøk, noe du kan lese mer om under.

Panorama 1453-museet

 

Nærmest trikkestasjonen lå 1453 panaorama-museet. Etter som vi ikke visste hva det var, satte vi kursen ditover.

Museet viste seg å være lite, med all informasjon på tyrkisk. I motsetning til stasjonen vi nettopp kom fra, var det imidlertid godt tilrettelagt med både trinnfri inngang og heis.

Vi kjøpte oss audioguider på engelsk, men lyden var dårlig og Grybetrotter ga opp dette ganske fort. Vi fikk likevel med oss at museet i stor grad var viet kampene som utspant seg da den osmanske sultanen Mehmed erobret byen med sine tropper 29. mai 1453. Det var tydelig at tyrkerne er stolte av denne delen av historien sin, for museet var stort sett besøkt av skoleklasser hele tiden vi var der.

Høydepunktet for både oss og museet var bildet som var malt i kuppelen i øverste etasje. Det viser hele slaget i all sin makaberhet. Bildet var malt i 360 grader slik at man kunne gå rundt og se slaget alle veier:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Her er altså et museum som ligger rett ved bymuren (som du også ønsker å se), helt uten kø og med få vestlige besøkende. Og du er ferdig og fornøyd på 15 minutter! Anbefales!

Restene av bymuren

Istanbul besto den gang det het Konstantinopel også av en stor bymur, som ble delvis ødelagt i kampene i 1453.

Etter museumsbeøket trasket vi gjennom musemumsparken på behagelige trillbare heller.

Vi måtte ikke gå langt før vi kom til deler av bymuren.

Vi gikk ikke innenfor murene til bymuseet, men nøyde oss med å se det hele utenfra. Eller for Jobetrotter sin del, balansere litt oppå muren.

Byvandring 

Istedenfor å lete etter en tilgjengelig trikkeholdeplass, bestemte vi oss for å vandre i retning av hotellet vårt da vi var ferdige med å beundre muren. Fra murens begynnelse gikk veien strakt rett fram, og det skulle være ca. halvannen time å gå til hotellet vårt. Dagen var enda ung, og vi hadde god tid.

På vår vei fant vi blant annet følgende:

Kaffe på fortauskafe.

Et livlig tyrkisk marked, der Grybetrotter faktisk kjøpte seg fire gensere, og Jobetrotter kjøpte nye støvsugerposer til 10 øre pr. pose eller noe i den duren. Shopping er best når det ikke er planlagt, synes Grybetrotter.

Det er mye mote i hijab også. Det fikk vi se på samme marked.

 

– Ja, dette var lekkert nattøy, erklærte Jobetrotter sarkastisk da vi gikk forbi Hasan Pasi Grand Basar. Dette var med andre ord noe vi ikke kjøpte. Hasan Pasi Grand Basar lå imidlertid fem minutter unna den andre store basaren som er mest kjent i Istanbul.

Jøss, dette ser jo nesten ut som i Tokyo, utbrøt Jobetrotter, med referanse til den syltynne blokka vi observerte over veien. Japanerne bygger på grunn av plassmangel ofte i høyden fremfor i bredden, og det er derfor mengder med syltynne høye blokker over alt i Tokyo. I Istanbul var dette den eneste like syltynne blokka vi så da.

Jobetrotter foran en avdeling av Istanbul Universitet. Som for øvrig er spredt rundt i byen.

Vi avsluttet byvandringen med en nydelig kake og espresso på nok en fortauskafe.

Vi klarte til slutt å komme oss hele veien tilbake til hotellet som fotgjengere. Senere på ettermiddagen ble vi gjenforent med resten av reisetrotterne, der vi tilbrakte siste kvelden sammen. Først med middag hos vår «svenske» venn på Magnuara cafe og restaurant ved siden av hotellet vårt. Deretter avsluttet vi kvelden på favorittpuben vår Palatium cafe & restaurant. Det ble en topp avslutning på en uke i Istanbul som ikke kunne vært stort bedre.

Neste dag hadde vi bestilt transport tilbake til flyplassen gjennom hotellet. De bestilte transporten tre kvarter tidligere enn Grybetrotter ville gjort, og transporten gikk rett etter frokost. De hadde erfaring og visste hvorfor. De ekstra tre kvarterene ble nemlig brukt i stillestående kø nedover restaurantgata der vi bodde. Uten at vi var nevneverdig lei oss for det. Vi hadde hverandre å underholde oss med i drosja, der vi kunne oppsummere ferien.

Og med det er Grybetrotter og Jobetrotter klare for nye eventyr. Akkurat nå pakker vi til neste reisedestinasjon:

Da Grybetrotter feiret sin siste bursdag i 30-årene i Istanbul

Dette er innlegg 5 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

Oslo, Norge, julaften og 1. juledag 2019

På dagene da mange er opptatt av å feire Jesus sin bursdag, er Grybetrotter mest opptatt av å mimre om sin egen bursdag. Den siste hun feiret i 30-årene. I Istanbul. 

Istanbul, Tyrkia, torsdag 17. oktober 2019

Da kan vi igjen oppjustere statusen på metthetsnivået vårt fra stappmett til ekstremt stappmett. 

Sitat Einartrotter etter torsdagens hotellfrokost

Dagstur til Asia

Istanbul ligger som kjent i to verdensdeler, nærmere bestemt ved Bosporosstredet, som skiller Europa og Asia. Grybetrotter og Jobetrotter har vært i Asia flere ganger før, men det haddde ingen andre av reisetrotterne våre. Formiddagen var derfor satt av til dagstur til Asia.

For å komme dit kunne vi ta ferge fra Eminönü, og vi fikk samme fine spasertur langs vannet vi hadde hatt første dagen. Fergene gikk hele tiden, og nå trengte vi bare å kjøpe billetter.

Det var lettere sagt enn gjort. For å klare dette måtte vi visst ha et eget kort, som man fyller på med penger. Det hadde vi ikke. Vi så oss forvirra rundt etter steder å kjøpe dette kortet, men uten hell. Heller ikke automaten var særlig samarbeidsvillig da vi prøvde å trykke på ulike alternative knapper. Mens vi sto og kløna som verst kom det en dame bort og tilbød oss sitt kort. Hun trengte det ikke mer, forsikret hun. Antakeligvis var hun turist og skulle reise hjem like etterpå tenkte vi. Vi takket og bukket lettet, og fikk til slutt fylt på med billettpenger. Grybetrotter og Jobetrotter gikk for øvrig gratis, også denne gangen på grunn av Grybetrotters medbrakte stol, og vi skjønte etter hvert at vi to uansett ikke hadde behøvd en slik billett.

Maikentrotter og Einartrotter tar en velfortjent pust i bakken på ferga etter at vi til slutt fikk kløna oss på den. Ferga var for øvrig som Nesoddbåten i Oslo, og fullt tilgjengelig for rullestolsbrukere.

Etter en ca. 20 minutters fergetur ankom vi Asia, nærmere bestemt bydelen Üsküdar. Her har Trinetrotter stilt seg opp for anledningen, på kommando fra Grybetrotter.

Grybetrotter og Jobetrotter tilbake i Asia.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hos barbereren

Einartrotter ytret ønske om å gå til en ekte tyrkisk barberer.  Og slik ble det. På vår vei rundt i Üsküdar ramlet vi inn på Askin Barber. Og der fikk både Jobetrotter og Einartrotter rakt av seg det lille de hadde av hår, barbert seg ordentlig og i tillegg gjennomgikk de en skikkelig ansiktsbehandling på tyrkisk vis.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Dette var ingen hurtigbarberer, og hele seansen tok et par timer. Mens Trinetrotter og Maikentrotter var ute og shoppet, fikk Grybetrotter tiden til å gå ved å observere de to fettertrotterne bli frisert. Samtidig som hun fikk servert kopp på kopp med tyrkisk te.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bursdagslunsj

Etter barbertimen møtte vi de andre på denne restauranten der vi inntok det som Grybetrotter for første gang på ferien syntes ikke var verdens mest spennende lunsj. Det vil si, den «sunne» delen av maten var ikke noe særlig. Dessertene derimot var himmelske.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reisetrotterne er samlet til lunsj på Ikiyaka cafè i Istanbul.

Spasertur langs Bosporosstredet

Etter lunsjen dro resten av reisetrotterne tilbake til Europa for å shoppe mer i den store basaren. Grybetrotter og Jobetrotter ønsket å se litt mer av Üsküdar, i form av en spasertur langs bosporosstredet på Asia-siden. Her var det rullestolvennlig underlag og minimalt med humping.

På vår ferd tok vi innover oss alle inntrykkene og gatelivet og merket oss hvordan Istanbul er en moderne og livlig by. Selv om Tyrkia ble grunnlagt som en sekulær stat, har det de siste årene beveget seg mer i retning Islam . Vi følte likevel at det fortsatt var plass til alle denne ettermiddagen. Her observerte vi det unge kjæresteparet med kvinnen i full burka, som likevel kjærtegnet hverandre og kysset i full offentlighet. Vi så kvinner både med og uten hijab haste avgårde til sine daglige gjøremål. Og vi observerte både turister og innfødte som gikk ganske så vestlig kledd.

– Egentlig er dette litt som å være på Mortensrud, konstaterte Grybetrotter. Akkurat i det vi fikk øye på en dame i hijab med en pose merket «Skoringen» på….

– Altså, Grybetrotter. Dette ville vel skapt litt reaksjoner i Norge, eller? Litt snålt kanskje, lo Jobetrotter, mens han pekte på mennene med et digert luftgevær midt på gågata. Luftgeværet var ment for å skyte på ballongene i vannet, men med dagens terrorfrykt over alt i verden, ville det vel kanskje ikke vært så populært om folk stilte seg opp med det midt på Karl Johan – eller Mortensrud.  

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tilbake til favorittpuben

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Palatium kafe og restaurant kjente de oss som ventet igjen fra dagen før, og vi fikk samme utendørs bord. Her gikk kvelden med god mat, drikke, vannpipe og såpebobler. Og Grybetrotter kunne si seg fornøyd med sin siste bursdag i 30-årene.

Et ikke helt topp palass, en stor basar og favorittpuben i Istanbul

Dette er innlegg 4 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

Oslo, Lille julaften 2019

I det julefreden er i ferd med å senke seg og Grybetrotter og Jobetrotter gjør seg klart til nye utenlandseventyr, innser vi at vi av ren latskap henger langt etter med blogginnleggene våre. For at vi skal ha sjansen til å bli ferdig med å rapportere fra siste ferie før vi reiser på en ny, må vi derfor slenge ut noen blogginnlegg mellom ribbebitene og akevittslurkene.

Det siste blogginnlegget ble avsluttet med at vi utvidet reiserfølget fra fire til seks personer

Vi var nå fulltallige til siste del av Istanbulferien. 

Istanbul, onsdag 16. oktober 2019

Topkapipalasset

– Jobetrotter, det er mulig vi er blitt litt blaserte av alle slottene og palassene vi så i India, men Topkapi Palace er ikke helt topp, konkluderte Grybetrotter mens vi humpet rundt på ufremkommelig brostein på slottsplassen. – Nei, du har helt rett. Dette slottet var bare dårlig vedlikeholdt, skittent og ganske så utilgjengelig, istemte Jobetrotter. 

Og slik oppsummerte vi vårt relativt korte besøk i Topkapipalasset. Det historiske palasset som i følge Wikipedia var «de osmanske sultanenes residens og deres administrative sentrum fra 1465 til 1863», var full av historie. For de historieinteresserte var det masse å lære, og resten av reisefølget likte seg nok bedre enn vi gjorde. Her kunne vi bruke hele dagen med å gå gjennom de fleste rom i palasset. Bare kjøkkenet hadde et uendelig antall rom (følte vi), der vi kunne lese historien til både kjøkkenredskapene, maten og serveringspersonalet.

Men for oss med rullestol var det svært vanskelig å komme inn i noen av bygningene. Og etter gårsdagens vellykkede besøk i Hagia Sofia, var Grybetrotter fornøyd med historieleksjonen for denne gang. Vi gjorde derfor kort prosess av besøket i Topkapipalasset. For øvrig kom Grybetrotter gratis inn i palasset, grunnet sin medbrakte stol.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

– Se her, selv ikke fontenene har de klart å vedlikeholde, påpekte Jobetrotter mens vi så ned i den mosegrodde sølepytten av det som en gang nok hadde vært en staselig vanndam.

– Skal det være en frittstående garderobe? Det skulle det i hvert fall i det ottomanske riket, da denne hele bygningen ble brukt til nettopp det.

Om ikke annet, hadde slottsparken plantet noen trær Jobetrotter kunne leke i…

Endelig lunsj på en takterrasse

Nå skal det også sies at Grybetrotter hadde fått sin dose med hump og dump da vi et par dager tidligere hadde vært på jakt etter en takterrasse i bydelen Karaköy. 

Vi hadde ikke trengt å lete så heftig egentlig. Når vi bare løftet blikket litt fra bakken, så vi at takterrassene florerte rundt hotellområdet vårt, og denne onsdagen fikk Grybetrotter endelig sin etterlengtede lunsj på en av dem. Grybetrotter hadde på forhånd vært spent på om det var like utilgjengelig å komme seg opp på takterrasser i Istanbul som det hadde vært i Marrakesh. Vi ble derfor gledelig overrasket over at kelneren viste oss heisen da vi spurte etter den. Heisen tok oss riktignok til etasjen under takterrassen. Den siste etasjen måtte Jobetrotter bære, så helt ideelt var det vel ikke. Men vi kom opp, fikk se litt utsikt, god mat og utsøkt selskap.

Trottergjengen samlet seg til en bedre lunsj på takterrassen.

Og som de gode turister vi er, måtte vi selvsagt more oss over flamberingsshowet som kelnerne stelte i stand til noen andre turister bak oss.

Grand Bazaar

Du kan vel ikke nesten ikke være på ferie i Istanbul uten å ha besøkt Grand Bazaar. Det hadde i hvert fall vi satt av ettermiddagen til. Den store basaren lå som alt annet i gangavstand fra base.

Ca. 20 minutter langs en spennende hovedgate trasket vi avgårde, bare avbrutt av en ispause underveis. Her var i tillegg fortauene mer moderne og brosteinen mer fraværende enn inne i gamlebyen.

Ved inngangen til basaren ble vi møtt av metalldetektorer og sikkerhetsoppbud som antakeligvis er satt opp fordi turister tror at basaren sikkert er et yndet mål for terrorangrep. Da gjelder det å spille sikkerhetsteater. Hvor nøye vaktene var med å sjekke de som gikk gjennom kan i stor grad betviles, etter som Grybetrotter glatt ble vinket forbi metalldetektoren uten å bli sjekket nærmere.

Basaren yret av liv, og rundt oss kunne vi få kjøpt alle mulige rariteter. Spennende krydder, te i alle varianter, smykker, klokker, sminke, klær og hva annet man måtte ønske. Prisene var skrudd opp til det tredobbelte av hva de var utenfor basaren, og verken Grybetrotter eller Jobetrotter har pruting som hobby.

– Akkurat det samme får vi kjøpt hjemme på Mortensrud, konstaterte Jobetrotter da Grybetrotter ymtet frempå om vi kanskje trengte noe krydder eller te å ta med hjem. Og med det hastet vi raskt videre.

Jobetrotter inne i den store basaren. For øvrig gjorde vi som vi pleier å gjøre når vi er på shopping. Raste gjennom de store menneskemengdene, så, og gikk raskt ut igjen.

Shoppingen gjorde vi unna utenfor basaren. I form av billige tresleiver. Det trengte vi nemlig…

Tilbake til Seoul

Etter vårt vellykkede besøk på den koreanske restauranten Seoul to dager tidligere, ønsket vi å ta med de nyankomne Einartrotter og Maikentrotter dit.

Middagen ble derfor fortært på Seoul, der vi denne gangen gikk for en dele-meny med uendelig antall retter, like smakfulle som to dager tidligere.

Kveldens funn

Kvelden var likevel ikke over selv med en diger middag innabords. Dagens høydepunkt var heller ikke nådd. Etter maten gikk vi noen meter og et par svinger før vi ved en tilfeldighet dumpet borti det som Grybetrotter mener er Istanbuls desidert kuleste pub. Navnet på herligheten var Palatium Cafe & Restaurant. 

Vi begynte riktignok innendørs, i det som for oss da var en helt ordinær pub. Grybetrotter hadde en hviledag fra alkoholen, og inntok et par glass med velsmakende eplete. Reisetrotterne ville etter hvert røyke vannpipe, noe som ikke var lov innendørs. Etter en stund tilbød kelneren seg å flytte oss ut og vips satt vi oppå store glassplater med utsikt til det som viste seg å være kjelleren til et stort palass.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Einartrotter kunne dermed avslutte kvelden med noen reale røykringer i såpebobler, godt inspirert av turistene på bordet ved siden av oss. Besøket gjentok vi de resterende kveldene vi hadde i Istanbul.

Dagens festligste restaurantnavn

Dessverre rakk vi aldri å gå inn her…

Den blå moske, Hagia Sofia og en liten basar

Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

Istanbul, Tyrkia, tirsdag 15. oktober 2019

– Dette var den største skuffelsen av en turistattraksjon vi har vært i, konkluderte Jobetrotter. Vi hadde nettopp kommet ut av en av Istanbuls mest kjente turistattraksjoner Sultan Ahmed-moskeen. Eller Den blå moské, som den kanskje er bedre kjent som. Vi andre sa oss enig i skuffelsen.

Skuffelsen i Den blå moskeen

Ti minutters gangavstand fra  vårt tilholdssted i Istanbul, GLK Premier Acropol hotel & spa, ligger Istanbuls viktigste attraksjoner. De er praktisk plassert i nærheten av hverandre. Det var tid for å ta en kikk på dem, og tirsdag formiddag trasket vi avgårde inn i gamlebyen mot Den blå moskeen. En av de få moskeene Grybetrotter faktisk har hørt om, og som vi hadde store forventninger til hva gjelder til arkitektur og historie.

Forventningene var store da vi entret porten inn til den historiske moskeen som var bygget en gang tidlig på 1600-tallet.

 

Etter å ha tilbrakt ganske nøyaktig fem minutter inni moskeen, hvor Jobetrotter sukket over de tildekkede veggene og takene, mens Grybetrotter på sin side var mest frustert over å ikke se noe annet enn rumper som gikk foran henne (de er jo tross alt i rullestolhøyde alle disse rumpene), forlot vi raskt moskeen med retning Hagia Sofia. Som viste seg å bli dagens høydepunkt.

Opptur i Hagia Sofia

Skuffelsen over Den blå moské ga seg fort da vi stilte oss i kø for å komme inn på Hagia Sofia. Nå skulle vi få oppleve det som var feriens høydepunkt hva gjelder attraksjoner.

På Sultanahmet-plassen mellom Den blå moske og Hagia Sofia stoppet vi opp for å smake på ristede kastanjer som ble solgt over alt i Istanbul. Grybetrotter og Jobetrotter er generelt skeptisk til å kjøpe ting fra boder, men så lenge det er stekt eller kokt (eller grillet eller ristet) skal det være greit. Kastanjene smakte godt i små doser, men ikke noe vi kommer til å savne hjemme.

– Hei, vil dere ha privat guide? En sympatisk mann i 60-årene kom mot oss. Og tilbød oss privat guiding på perfekt engelsk. Hvis vi ville ha guiding ville vi slippe køen også, forsikret mannen. Grybetrotter var skeptisk. Det er hun alltid både på grunn av sin dårlige hørsel og i tillegg generell skeptisk til folk som maser. Men de andre var positive. Dette virket lovende mente de. Dessuten var guiden faktisk svært lite påtrengende. Han tilbød sine tjenester og lot oss diskutere i fred. Så vi aksepterte til slutt tilbudet. Noe som viste seg å være svært lurt.

Guiden holdt løftet sitt, og geleidet oss forbi hele køen. Vel innenfor murene fikk vi først et kort foredrag om Hagia Sofias historie, om hvordan det ble bygget av Justitius I i årene 532 til 537, og hvordan det gikk fra å være kirke til moské til museum. – Jeg er lærer, fortalte guiden. Og jeg får elevene mine til å huske hvem som bygget Hagia Sofia ved å si at det ble bygget av Justin Bieber. Da husker de navnet Justisius, spøkte han på sin perfekte engelsk. Grybetrotter var strålende fornøyd med at lærerguiden satte seg ned og pratet direkte til oss mens han fortalte, slik at også hun faktisk klarte å både høre og forstå hva han sa.

Andre høydepunkter fra Hagia Sofia:

Både Grybetrotter og Jobetrotter var strålende fornøyd med besøket i Hagia Sofia.

Arasta Bazaar

Etter lunsj tok vi turen til Arasta Bazaar, som selvfølgelig også lå et steinkast fra de andre severdighetene. Arasta Bazaar er en langt mindre basar enn den mer kjente Sultanahmet-basaren, også kjent som Grand Bazaar, og består egentlig bare av en gate med salgsboder. Til gjengjeld var det atskillig roligere å spasere rundt der og se på alle de eksotiske varene som ble solgt. Her kunne du få kjøpt det meste, det vil si alt fra krydder og te til vesker og klær. Omtrent det samme som på alle andre basarer, men i mindre målestokk.

Og Grybetrotter ble positivt overrasket over hvor lite innpåslitne selgerne i basaren var. Her var det faktisk mulig å gå i rolig tempo å se på varene uten å bli overfalt med «gode tilbud».

Vannpipe, uteliv og utvidelse av reisefølget

Grybetrotter hadde fått fornyet energi etter gårsdagens strabasiøse ferd opp de bratte bakkene. Etter turen i basaren gikk derfor Grybetrotter og Jobetrotter på Havern restaurant mens Trinetrotter og Thomastrotter gikk på hotellet for å hvile.

Her satt vi utendørs på puter på gulvet, på et meget lavt bord og beina rett ut. Mens det nærmet seg solnedgang og Grybetrotter drakk nydelig eplete, røykte Jobetrotter vannpipe med eplesmak for første gang.

Senere på kvelden ble vi gjenforent. Ikke bare med Trinetrotter og Thomastrotter, men også med Einartrotter og Maikentrotter. De reiste vi også med sist gang på familietur til Italia i påsken i fjor. Nå hadde de latt barna bli hjemme og  kommet ned for å være med i fire av de syv dagene vi var på ferie. Stemningen var upåklagelig. Ikke minst for restaurantens innkaster som hadde bodd noen år i Sverige, og som vi etter hvert bare kalte «svensken». Han hadde forsøkt å få oss til Magnaura Cafe & Restaurant alle de tre foregående kveldene. Denne restauranten lå desidert nærmest hotellet vårt, men vi hadde strenet forbi den hver dag. Det hadde svensken fått med seg. Først sa han til oss: «dere er jo nabo med restauranten vår, og gode naboer må jo støtte hverandre». Den tredje dagen vi gikk rett forbi etter først å ha spist et annet sted takket han sarkastisk for at vi hadde valgt restauranten hans i dag. Dette sa han på en så morsom måte at vi lo av det hele turen, og valgte omsider å spise «kortreist» neste dag. Servicen var helt upåklagelig, og maten like så. Vi kunne ikke hatt det særlig bedre.

Dagens artigste skilt

Politiet ønsker oppmerksomhet ved å be oss «sehit».

Dagens beste parkering

Så lenge det er plass er det lov………

Hump og dump og en dæsj med Korea i Istanbul

Dette er innlegg 2 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

 

Istanbul, Tyrkia, mandag 14. oktober 2019

– Se her, så jævlig kommer det til å bli i Norge og etter hvert, hvis bompengepartiet får fortsette fremgangen sin, erklærte Jobetrotter da vi observerte trafikkorken en ettermiddag i Istanbul. Bildet over viser trafikkaoset i de smale brosteinsbelagte gatene i gamlebyen på vei hjem fra båtturen vår dagen før. 

Den tette trafikken i indre bykjernen i Istanbul er ikke bare til bry for bilistene. Også oss fotgjengere får erfare hvor mange hindringer det faktisk er på veien i tillegg til brostein og fortauskanter.

Hver ettermiddag var det full trafikkork i restaurantgata utenfor hotellet vårt. Gata, som egentlig burde vært gågate, ble nærmest ufremkommelig både for biler og fotgjengere. Dette bildet er fra 13. oktober. Vi lærte fort at det ikke var noen vits i å ta drosje tilbake på hotellet på ettermiddagene i hvert fall. Noe vi heller aldri gjorde.

Dagens heftigste ekspedisjon

Denne mandagen hadde vi bestemt oss for å følge guidebokas råd om å finne en fin takterrasse i bydelen Karaköy. Karaköy skal være Istanbuls svar på Grünerløkka i Oslo lovte guideboka, og her finnes det i tillegg flere anbefalte restauranter på taket. Dette hørtes spennende ut. Med fortsatt sol fra skyfri himmel og behagelig sommertemperatur trasket vi avgårde samme veien som dagen før, mens vi studerte tyrkiske menn som solte seg i steinrøysa langs Bosporos.

Denne gangen gikk vi imidlertid ikke på noen båt da vi nådde frem til Eminönü. Isteden gikk ferden videre over Galatabroa.

 

Vel over i bydelen Karaköy fikk vi oppleve følgende:

Etter den strabasiøse turen oppover alle bakkene for å finne den stengte takterrassen, orket vi ikke å lete etter en til. Men vi syntes likevel ikke at dagens ekspedisjon hadde vært fullstendig bortkastet. Vi hadde fått sett mye tyrkisk gateliv og vi hadde alle fått trent litt på hver vår måte oppover stupbratte bakker, konkluderte vi lattermildt utenfor en liten kiosk. Der vi sto å ventet på at innehaveren skulle titte fram fra hushjørnet han hadde gjemt seg bak mens han pratet i mobiltelefonen sin, før vi kunne betale for leskedrikken vi ville kjøpe.

– Se Grybetrotter, her har du et bilde til katteelskere på bloggen din. påpekte Jobetrotter til den ikke like katteelskende Grybetrotter.

Dagens artigste skilt

Noen som har lyst på hår i kjøttpanna si?

Dagens mest absurde inngang

Denne døra sto på vidt gap på uterestauranten vi spiste lunsj på under Galatabroa. Noe som egentlig var unødvendig, etter som det ikke var vegger på noen av sidene til døra.

Koreansk mat i Istanbul

Kvelden ble avsluttet på den sør-koreanske restauranten Seoul i restaurantgata vår sånn cirka 50 meter fra hotellet. Jadda, vi var i Tyrkia, men det kryr ikke av koreanske restauranter i Oslo heller. Og både Grybetrotter og Jobetrotter elsker koreansk mat etter vår tur til Sør-Korea i 2015. Reisefølget vårt hadde aldri spist det før, og var veldig villig til å prøve. Restauranten lå i en smal og utilgjengelig bygning, men Jobetrotter var vant til å bære denne dagen. Vi kom oss opp til tredje etasje, hvor det ble helt fullt av andre gjester i løpet den tiden vi satt der.

Kimchi er velkjent tilbehør i Sør-Korea. Så også på koreansk restaurant i Istanbul.

Og som all annen mat i Istanbul, var også kimchien, bulgogien og fiskeretten på restaurant Seoul fantastisk god. Så god at restauranten fikk flere besøk av oss i løpet av uka.

Jobetrotter spiste hele sin helstekte fisk tilberedt på koreansk vis.

 

 

Tilbake til Mexico – Cenote Maya Park

Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019

Yucatán-halvøya, Mexico, mandag 18. februar 2019

– Men altså, selv om denne Cenoten skulle vise seg å være helt utilgjengelig syns jeg det var verdt kjøreturen bare å se denne landsbyen her jeg, erklærte Ingridtrotter etter to timers kjøretur der vi hadde forvillet oss inn i en liten mexicanske landsby på vei til dagens utflukt: Cenote Maya Park.

Mandag 18. februar dro halvparten av reisefølget på roadtrip. Mens den resterende halvparten ble igjen i huset i Cancun, satte Ingridtrotter, Oliviertrotter, Grybetrotter og sjåfør Jobetrotter nesa mot Cenote Maya Park. Cenote Maya Park ligger i følge google maps ca 2 timer og 15 minutter unna Cancun. Vi brukte ca. en time lenger på å nå destinasjonen.

Etter som Jobetrotter og Grybetrotter har vært i Mexico før, har vi sett alle de kjente stedene Chichén Itzá, Tulum, Akumal og Isla Mujeres tidligere. Det vi derimot ikke hadde sett var ei ekte cenote – altså et synkehull ned til grunnvannet, særlig kjent på Yucatan-halvøya. Grunnen til det var blant annet fordi det (antagelig av helt naturlige årsaker) er vanskelig å finne rullestoltilgjengelige cenoter i Mexico.

Jobetrotter brukte derfor relativt rikelig med tid på å google seg frem til en cenote som ikke ville være totalt utilgjengelig for rullestolbrukere. Og det mest autentiske vi da kom frem til var altså Cenote Maya Park, som lå to timer og et kvarter unna Cancun. Den skulle visstnok ha ramper ned i hullet, slik at det var mulig å komme seg ned til grunnvannet uten å gå trapper.

Og med det la vi ut på langtur med bilen full av vann, på de mexicanske motorveiene.
Etter over to timer skjønte vi imidlertid at vi måtte ha bomma på google maps sine instruksjoner om å ta av et sted langs motorveien. Plutselig var vi nemlig inni en liten, idyllisk mexicansk landsby, hvis navn nå er uteglemt selvfølgelig. Vi benyttet anledningen til å kjøre litt sightseeing inn i byen, før vi snudde og kjørte tilbake riktig vei.

Etter det som begynte å føles som en liten evighet, kom vi endelig til skiltet som viste vei til Cenote Maya – der veiene ble smalere og smalere, før vi til slutt kunne kjøre inn på parkeringsplassen og parkere på det vi håpet ville være en skyggefull plass et par timer senere.

Et lite stykke fra parkeringsplassen var billettluka. Godt plassert under en stråhytte med deilig skygge.

I billettluka fikk vi spørsmål om vi ville kjøpe basisbilletter eller «full pakke», som inkluderte både å observere en seremoni med maya-indianere, lunsjbuffet og aktiviteter i synkehullet. Reisefølget var kollektivt enige om at vi jo var der for å se på synkehullet, ikke for å se på seremonier eller spise mat. Spise skulle vi jo gjøre i en liten idyllisk landsby på vei tilbake. Vi insisterte derfor på å kun kjøpe «basisbilletten» som inneholdt aktiviteter i synkehullet. Grybetrotter og Ingridtrotter fikk en liten rabatt, da vi ikke kunne delta på noen av aktivitetene nede i hullet.

Like lett var det imidlertid ikke å overbevise de hjelpsomme meksikanerne om at joda, vi klarte å trille ti minutter fra billettluka til inngangen til synkehullet. Selv om det ikke var asfalt var veien hard og relativt flat, og vi var da ikke amerikanere som ikke kan bevege oss ti meter uten bil heller. Meksikanerne insisterte nemlig på at vi kunne kjøre bilen vår helt til inngangen. Men for oss ville det jo vært mer bry å lirke oss inn i bilen med oss selv og rullestoler for å kjøre tre minutter og lempe oss ut igjen. Så avgårde vi gikk, med beskjed fra hjelperne om at de ville møte oss ved inngangen til hula.

Og på veien til synkehullet, fikk vi likevel med oss en seremoni. Det er mulig vi egentlig ikke skulle gå inn denne veien på grunn av det, men det var ingen som klagde, verken av indianerne eller oss, og vi overvar interessert den fem minutter lange private seremonien, selv om vi ikke skjønte stort av den.

Resten av veien førte oss forbi tropiske blomster og frodig flora, før vi ankom grotta, som vi så vidt kan skimte inngangen til i bildet til høyre. Heldigvis at vi hadde hjelpere. For joda, det var rampe ned, men rampa var bratt, og med Jobetrotter bak og en hjelper foran gikk det i sakte tempo for å ikke gli på det innimellom våte og glatte underlaget.

Men en happy gjeng kom seg ned, og fra denne verandaen kunne Ingridtrotter og Grybetrotter se på sine menn leke seg i grunnvannet.

Jobetrotter likte spesielt:

  • Rappellering ned i vannet

Den første aktiviteten besto av å rappellere seg ned fra toppen av synkehullet og ned i grunnvannet, for så å svømme rundt. En aktivitet som definitivt ikke passet for Grybetrotter, men som både Oliviertrotter og Jobetrotter syntes var artig.

  • Zip-linen ut i vannet.

Disse bildene er kanskje ikke av beste kvalitet, men er forsøkt å vise en Jobetrotter som kaster seg utfor stupet med zip-linen der han til slutt hopper i vannet.

  • De padlende nøkkelsøkerne
Det var greit å ha padlende hjelpere rundt seg når turistene, som for eksempel Jobetrotter, mistet nøkkelen til garderobeskapet sitt i vannet.

Og jammen endte vi ikke opp med «full pakke» likevel. Etter å ha kommet opp av hula, fikk vi tilbud om en drink i baren. Eventuelt å bytte ut drinken med lunsj. Tiden hadde gått fort, vi var sultne og innså at vi kanskje ikke ville rekke noen lunsj i en liten idyllisk landsby likevel. Vi takket derfor ja til lunsjen, som besto av buffet med meksikanske retter. Grybetrototter likte maten, og var godt fornøyd.

Her observerer Ingridtrotter produksjonen av de gode tortillalefsene vi nettopp hadde fått i oss.

Etter en vellykket ekspedisjon både på veien og i hula, satte vi kursen tilbake mot Cancun. Heldigvis gikk det adskillig fortere tilbake, og på returen til vårt private bassenghus, brukte vi bare de to timene og 15 minuttene google maps hadde lovet.

Fem høydepunkter fra fem dager i Riga

Riga, Latvia, påsken 2019

– Se her ja, dette likner jo litt på Norge, sa Grybetrotter da vi gikk inn for landing på flyplassen i Riga på Skjærtorsdag.

Bare halvannen times flytur fra Oslo ligger Latvias hovedstad Riga. Et land verken Grybetrotter og Jobetrotter har vært i før. Faktisk har vi ikke vært i noen av de baltiske landene, mest fordi klima er så likt det vi har i Norge at vi enten må reise mye lenger for å få det varmt, eller fordi vi heller vil være i Norge om sommeren. Men med årets seine påske var tiden inne for å ta turen til landet midt i baltikum.

Det var orden på den ikke alt for store, men travle flyplassen i Riga. Gryberotter likte spesielt at det var satt opp tidspunkt for når bagasjen kunne ventes å ankomme bagasjebåndet. Alltid greit å ha kontroll på bagasjen minutt for minutt.

– Jeg kan bekrefte at det er veldig likt som Norge her, sa Jobetrotter i drosja på vei inn fra flyplassen. Grybetrotter ser aldri noe på disse drosjeturene, etter som hun sitter alt for lavt til å se ut av vinduet.

– Her er motorveiene like små og underdimensjonert med alt for mange biler, akkurat som i Norge, forklarte han, mens vi stampet i kø i drosja inn fra flyplassen.

Vi var på vei til hotellet vårt, sentralt plassert midt i gamlebyen i Riga. Riga er ingen stor by, og Grybetrotter hadde booket oss inn i alle påskens fridager. For den utålmodige sjel kan fem dager virke lenge. For Grybetrotter og Jobetrotter var det akkurat perfekt. For oss var det faktisk mulig å slappe av og samtidig få sett det vi følte var verdt å se. Her er fem høydepunkter fra våre fem dager i Riga (i kronologisk rekkefølge):

  1. Spa-ferie på Wellton Centrum Hotel & spa
Midt i gamlebyen, med perfekt plassering til alt, fant Grybetrotter det sjarmerende og ikke alt for store hotellet Wellton Centrum Hotel & Spa.

For Grybetrotter var et viktig kriterie for ferien å finne et hotell med basseng, så hun kunne trene hver dag. Det er ikke vanskelig i Riga, hvor spahotell er veldig populært. Og med billige priser, fikk vi både fly og hotell med frokost for en billigere pris enn hva fire netter på spahotell i Norge ville kostet.

Wellton hotel skulle være rullestolvennlig, og joda, det var som lovet ingen trinn inn til resepsjonen (en døråpner hadde vært fint dog). Innsjekkingen gikk ikke like smertefritt. Vi fikk nemlig først tildelt et rom med fire trappetrinn inn. Heldigvis fikk vi uten problemer byttet rom til ett uten trapper eller terskler verken inn i rommet eller på badet.

Hotellet for øvrig var godt tilrettelagt for rullestoler, og Grybetrotter likte særlig tilgjengeligheten til det lille spaområdet i kjelleren. Dette er det eneste bildet vi fikk tatt av området, da vi ikke så det som så hensiktsmessig å ta med kamera ned de to timene vi tilbrakte der hver dag. Til bassenget var det mulig å gå med gåstol rett ned i kjelleren og inn i området, uten store avstander eller en eneste terskel på veien. At bassenget var lite gjorde heller ikke Grybetrotter noe, for hun får svømt uansett. Riktignok ble vi litt skremt første dagen da bassenget var fullt av nordmenn som plasket, sprutet og hoppet rundt. Vi satte oss i dampbastuen isteden og ventet på at de skulle bli ferdig. Heldigvis var det som folk flest – utålmodige og ivrige etter å komme seg videre. Og det ble roligere da halve Norge forsvant. Etter en halvtime forsvant også resten av Norge, og vi hadde bassenget for oss selv. De andre dagene var gjester fra andre nasjoner representert, selvfølgelig som oss rett etter frokost som varte til kl 11. Etter en halvtime forsvant imidlertid som regel de også.
Grybetrotter likte også de store akvariumene i resepsjonen.

2. Gamlebyen

Grybetrotter likte spesielt å bo rett ved siden av kafeer og restauranter med morsomme navn. Med restaurantnavn som Easy Beer, Easy wine og Happy fox beer restaurant var det lett å like området.

– Dette hadde ikke fungert i Norge, erklærte Jobetrotter med referanse til den latterlige billige prisen på 50 shot, som det ble reklamert for i vinduet på restauranten i bildet til høyre.

Ulempen med restauranter med festlige navn er at man lett kan bli lurt inn i en turistfelle. Og en slik felle gikk Grybetrotter og Jobetrotter rett i etter ankomst på Skjærtorsdag, da vi valgte å spise middag på restaurant Steiku Haoss, bare fordi den hadde en morsom stavemåte. Atmosfæren var hyggelig nok, men den nesten norske prisen på den middelmådige biffen var ikke helt verdt det.

Da hadde vi mer flaks med vårt neste valg av pub denne skjærtorsdagskvelden. – Jeg vil inn på KwakInn, bare fordi den har så festlig navn, erklærte Grybetrotter da vi gikk forbi den belgiske puben på vei tilbake til hotellet for å trene. Kvelden ble særdeles vellykket med både nydelige belgiske vafler, 10 % øl for Jobetrotter og det latviske brennevinet Riga Balsam for Grybetrotter. Det ble ikke noe trening denne kvelden…

Brosteinen i gamlebyen i Riga var egentlig et lite helvete å trille på. Heldigvis var det ikke vanskelig å finne kjapt ut til en større vei med bedre trilleunderlag. Som her på bildet til høyre, ved Frihetsmonumentet i Riga.

Latvias egen frihetsgudinne var et kjent landemerke i Riga.

Det var ekstra humpete å trille rundt St. Peterskirken i gamlebyen. Det gjorde vi fort og kjapt på Skjærtorsdag. På bildet nederst til venstre ble det solgt russiske matrjosjkaer. – De har jammen oppgradert de russiske dokkene, for nå selges de i fotballsproff-varianter også, gliste Jobetrotter. Grybetrotter var på sin side mest opptatt av å sende bilder på snapchat, og på bildene til høyre blir hun tatt på fersken av en litt morsk Jobetrotter da han mente at hun måtte få nesa opp av mobilen.

Jobetrotter og noen andre turister foran det berømte «Svarthodehuset» i Riga på påskeaften. Skjønt berømt og berømt. Grybetrotter hadde aldri hørt om svarthodene før hun kom til Riga.

For Grybetrotter og Jobetrotter var det ikke alltid like lett å skjønne hva alle de fancy bygningene vi så på vår vei inneholdt. Nytt av ferien var derfor Jobetrotters nedlastede app som kunne fortelle oss hvilken bygning vi så på. Som for eksempel her, foran den nasjonale operaen.

Sett på vår vei tilbake til hotellet i gamlebyen 1. påskedag: Reparasjonssett, ikke bare for sykler og barnevogner, men også for rullestoler. Grybetrotter likte.

Forbi Riga Slott, med undergang under den karakteristiske Vanšu-broa fant vi en kjempediger restaurant med nok et morsomt navn – nemlig Stargorod Restaurant. Stargorod ligger i et enormt murhus som også rommer et ølbryggeri med samme navn og eiere. Her kan man få gratis omvisning hvis man booker på forhånd. Vi hadde ikke booket på forhånd, og nøyde oss derfor med en sen utendørs lunsj der på langfredag. På langfredag tillot temperatur og vindforhold nemlig at lunsjen ble tatt utendørs.

Foran inngangen til restauranten lå dagens helstekte gris og grillet seg.
Stargorod serverte i all hovedsak øl og kjøtt. Vi var ikke så gode på latvisk, men ante at det kanskje var det tsjekkiske kjøkkenet som var utgangspunkt for det meste.

Grybetrotter var så fornøyd med både vær og sin nydelige biff i gulasjsaus med knødler at hun ikke merket før etterpå at en rikelig mengde av sausen hadde havnet på hennes svarte genser. Verken hun eller Jobetrotter hadde oppdaget at hun sølte – litt og litt, bit for bit. Om kelneren så det da han ryddet av var han diskret nok til å ikke la seg forfjamse av slike små bagateller.

Og vi var så fornøyd med både maten og restauranten at Grybetrotter svelget stoltheten og turte å vise seg igjen for et hei dundranes matgilde dagen etter. Til kelnerens store glede. Denne gangen var det helstekt svineknoke marinert i bryggeriets egen øl som blant annet sto på menyen.

3. Middag med utsikt fra Skyline

På Radisson-hotellet (her avbildet bak den russisk-ortodokse kirken) kan du få middag med utsikt – fra hotellets skyline restaurant.

Er du villig til å booke og forhåndsbetale 50 euro per person, kan du få en helaften på Skyline bar i toppen av det høyeste av Radissons tre hoteller i Riga. For en gangs skyld hadde hadde vi vært villige til å planlegge på forhånd og hadde både booket og forhåndsbetalt det ikke helt billige måltidet. For pengene kunne vi spise utsøkte småretter og drikke nydelige drinker. Her var det gourmetmat møter houseparty.

I tillegg til upåklagelig utsikt, kunne Skyline Bar nemlig by på dempet elektronika, i hvert fall på begynnelsen av kvelden. I et hjørne sto en innadvendt fyr med hodetelefoner, også kalt en DJ. Her var det extended remix B-side av sanger vi trodde hadde blitt liggende igjen på 90-tallet, ofte spilt både to og tre samtidig! Gradvis skrudde DJen opp både volumet og intensiteten på musikken i løpet av kvelden.

Vi avsluttet måltidet og drinkene rett før vi nådde minimumsbeløpet på 50 euro per person, for da var lydnivået fra DJen blitt så høyt at det ble vrient å føre en samtale.

Til tross for at det luktet turistfelle lang vei, og til tross for høyere og høyere lydnivå etter verdt som mørket senket seg over byen, var det verdt opplevelsen.

4. Båttur på kanalen

På påskeaften ville vi på båttur. Det fikk vi ved å gå ti minutter til Riga kanal, der vi gikk rett på første og beste båt som akkurat da var klar for avgang. Båten reklamerte med at den var favoritt-turistbåten til Abba. Vi kan forstå hvorfor.

Her var ingenting planlagt, og vi hadde bare flaks med å komme akkurat tidsnok til neste båttur. Båten var ikke akkurat av de rullestolvennlige, men med Jobetrotters hjelp kom Grybetrotter likevel ombord.

Grybetrotter var godt fornøyd med å få plass bakerst i båten med panoramautsikt. At det var delvis utendørs gjorde minimalt, etter som det var tak over og rikelig med pledd til utlån. I sakte og bedagelig tempo, uten verken unødvendig prat eller musikk, kunne vi seile avgårde gjennom kanalen. Der gikk ferden blant annet under et kjøpesenter, ut på Daugara-elva med panoramautsikt til hele Riga, forbi Estlandsbåten (Latvias svar på Danskebåten) og tilbake inn i kanalen igjen på andre siden.

Etter båtturen gikk vi opp på høyden på venstre bilde, og tok bilde av parken med frihetsmonumentet ruvende i bakgrunnen (se høyre bilde).

Grybetrotter likte også spesielt ledlysene som lyste opp broene på kanalen på kvelden.

5. Middag på Kolonāde restaurant i Bastejkalna Park

Vår andre favorittrestaurant i Riga ligger i Bastejkalnaparken. Etter å ha forspist oss på kjøtt i et par dager, ville vi ha et litt mer gourmemåltid. Dette fikk vi på restaurant
Kolonāde første påskedag.

Etter først å ha tatt feil inngang inn til vinbutikken, der vi ble møtt av noen uvennlige trappetrinn, fant vi riktig vei med trinnfri rampe inn i vinterhagen. Utsikten ut over parken og kanalen var fantastisk. All vin kunne bestilles i glass.

Fancy omgivelser på restaurant Kolonāde.

Maten var supergod. Betjeningen nesten til det komiske korrekt, men alltid hyggelige, og slettes ikke hovne. Til lyden av behagelig taffelmusikk kunne vi dermed nyte livet, og for en liten stund føle at vi virkelig tilhørte overklassen. Og med det fikk vi en perfekt siste middag på denne Riga-ferien.

Kvelden var likevel ikke helt over. På vår vei gjennom byen denne kvelden kom vi over Aspara tea house, som Grybetrotter hadde fått anbefalt av en venninne. Te-huset var formet som et idyllisk brunt lysthus og lå i utkanten av parken. Her selges det te og tekjeks i alle varianter. Det er visst festlige liggestoler i andre etasje har Grybetrotter blitt fortalt. Til tross for at det var trinnfritt inn i lysthuset, var det verdens smaleste vindeltrapp opp til andre etasje, så vi nøyde oss med et vanlig bord og stol i første etasje. Der bestilte vi sør-amerikansk mate-te som ble servert på autentisk vis i kopper som heter kalebass og sugerør som heter bombilla. Sammen med teen bestilte vi sjokoladekjeks. Sjokoladekjeksen var et bra tiltak mot den ellers noe bitre tesmaken.

Skulle du likevel få hjemlengsel….

….er verken Narvesen, Rimi eller Circle K langt unna. I gamlebyen var imidlertid Circle K kun en (mat)stasjon, uten bensin.