Uluru og Kata Tjuta nasjonalpark, 1. og 2. januar 2018.

– Endelig, dette har jeg drømt om i syv år! Det er jo helt fantastisk, gliste Grybetrotter. Mens hun satt og stirret på en diger rød stein langt inni ørkenen. Hun var ikke med i en episode av «Ingen grenser», og hadde heller ikke besteget noe fjell. Likevel var et lenge etterlengtet mål nådd, og livet kunne ikke vært bedre akkurat da. 

Uluru ligger så midt inni Australia du kan komme. Så øde er det dit, at det er over fem timer å kjøre til nærmeste by, som er Alice Springs. Alice Springs er gjerne byen turistene tar utgangspunkt i når de skal se den berømte steinen.

Uluru lå imidlertid nærmere der vi kom fra, nemlig Kulgera, og etter bare 385 km, eller drøye fire og en halv timers kjøretur 1. nyttårsdag, åpenbarte Steinen seg.

Årsaken til den euforiske følelsen over å se den røde steinen, var at verdens nest høyeste monolitt var noe av det vi ble forhindret fra å se  på grunn av flom fra alle kanter på vår forrige tur for syv år siden. Siden den gang har Grybetrotter nærmest hatt en liten besettelse på å reise dit.

Uluru er kanskje ikke så veldig kjent for folk utenfor Australia, men i Australia er den like kjent som Galdhøpiggen er for nordmenn. Og som campingturist som kjører Australia på kryss og tvers i over fire uker, er det nærmest obligatorisk å reise dit. Til tross for at det ligger så langt unna alt du kan komme. Uluru ligger i Nordterritoriet, og var årsaken til at vi hadde tatt avstikkeren nordover fra Port Augusta.

 

Det digre røde naturfenomenet, som på engelsk heter Ayers Rock, anses som hellig blant aboriginerne, og er du spesielt interessert kan du lære enda mer om aboriginernes kulturhistorie, tro og hvordan de levde der før europeerne kom og ødela for dem.

Her er Grybetrotter nesten inni Kulpi Minymaku, eller «kjøkkenhula». Et av mange små hulrom i den store steinen, der mange av australias urbefolkning bodde og lagde mat.

Uluru er det opprinnelige navnet, og det som brukes i dag.

Turmuligheter rundt Uluru

Steinen ligger i nasjonalparken Uluru-Kata Tjuta nasjoalpark, og her er det bare å kjøre inn med bobilen.

Parken strekker seg over enorme avstander, og tatt i betraktning at Uluru er enorm i seg selv, tok det oss noen timer å se steinen fra alle kanter.

 

Kantju George – fossefallet

Et annet høydepunkt i Uluru var Kantju George – et fossefall der du blir oppfordret til å sitte rolig og ta innover deg alle inntrykkene du har fått på din vei rundt Uluru.

 

Fossen var direkte idyllisk, og vi stortrivdes.

På veien møtte vi en turguide som var på retur med en italiensk turgruppe. Til tross for at hun guidet en annen gruppe, stoppet hun på australsk vis opp, spurte hvordan vi hadde det, og ble smørblid da vi bekreftet som sant var at vi hadde det fantastisk, og hvordan hadde hun det (vi har da lært australsk høflighet). Så blid at hun like godt ga oss litt tilleggsinformasjon om at det egentlig ikke pleier å være vann i denne fossen, men fordi det hadde regnet mye natta før, så var det tilfeldigvis vann der nå. Så nå var vi heldige. Og for øvrig var det mange tilgjengelige gåveier med rullestol rundt her, fortalte hun. Vi takket for informasjonen (det siste hadde vi allerede oppdaget selv), og var riktig så fornøyd med å ha fått vann i fossen denne dagen.

Solnedgang ved Uluru

I likhet med det som egentlig er tilfellet i Taj Mahal, skifter også Uluru farge ved solnedgang. Utkikkspunktet for å iaktta solnedgangen var det første stedet vi sto og beundret Steinen tidligere på dagen. Det var klart for solnedgang, og vi dro tilbake til start. Det gjorde også  alle de andre turistene vi egentlig ikke hadde sett så mye til i den digre nasjonalparken tidligere på dagen.

Og mens vi pratet knipset vi bilder av den flotte solnedgangen, som til tross for at det nettopp hadde vært overskyet, likevel kom til sin rett i det skyene delvis forsvant og lyset på Uluru skiftet farge.

– Håper alle dager resten av året blir like innholdsrike og interessante som denne dagen har vært, var Grybetrotters håp for 2018 etter at sola hadde gått ned.

Kata Tjuta

 

Kata Tjuta er Ulurus fjerne fetter, og noen fjellformasjoner vi aldri hadde hørt om. Men siden vi hadde tre-dagers pass til nasjonalparken, og fjellene lå i samme park (derav navnet Uluru-Kata Tjuta Nasjonalpark), tok vi en liten tur dit for å se på disse fjellene morgenen etter.

Selv om Kata Tjuta ligger i samme nasjonalpark, betyr ikke det at de lå like ved Uluru. Neida, fem mil unna Uluru lå de faktisk. Eller det som kan kalles «et australsk steinkast». Det krevdes derfor en egen kjøretur dit.

Det var gangveier og tilgjengelig opp til utkikkspunkt til Kata Tjuta også, men de fleste turveiene rundt i området her var ikke like tilrettelagt som de rundt Uluru.

Selv om Kata Tuja ikke var like spektakulært som Uluru, var vi godt fornøyd med å ha tatt med oss denne naturopplevelsen også. Nå var vi klar for bylivet igjen, og satte bobilen med kurs for det eneste stedet i nærliggende strøk i ørkenen som kunne sammenliknes med en by. Hvordan det var i Alice Springs kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

 

 

 

Uluru

Series Navigation

<< Fra Sydney til Perth, dag 15. Nyttårsfeiring i KulgeraFra Sydney til Perth, slutten av dag 17 og dag 18. Royal Flying Doctor Service og «happy new year» >>