Site icon Grybetrotter på tur

Fra Sydney til Perth, dag 24. I ingenmannsland, med verdens fineste avstikker.

Dette er innlegg 18 av totalt 26 i føljetongen Australia 2017-2018

Nullarbor Plain, Sør- og Vest-Australia, 9. januar 2018

 

Well, it is not like it’s nothing there, but it’s a hell of a lot of very little

Sitat fra bestemor Adelaide nyttårsaften i Kulgera, da hun fortalte om veien til Perth 

De som trodde vi var ferdig med ørkenlivet da vi var kommet fra Nordterritoriet og til havnebyen Ceduna, må justere troen sin. Vi var på langt nær ferdig.

Nullarbor Plain

I Ceduna begynte turen vår på Eyre Highway gjennom det flate, treløse og øde Nullarbor Plain. Fra Ceduna er det 1198 kilometer til neste sving. Eyres Highway begynner egentlig i Adelaide, og er hovedveien mellom Adelaide og Perth. Men det er i altså i Nullarbor Point at du virkelig kan føle på hvor ekstremt store og øde avstander det faktisk er i Australia.

Ok, det hendte det var noen trær langs veien, men de var ikke akkurat høye..

Det positive er at det på den delen av veien som ligger nærmest havet, er mulig å svinge av motorveien og ta en avstikker ned til sjøen. Det negative er at det ikke alltid står hvor mange kilometer det er ned til sjøen. Avstikkerne var nok lite trafikkert, og muligens også privateid, ihvertfall sto de ikke alltid på GPS’en. Og i Nullarbor Plain sluttet wi-fien å funke igjen. Dermed kunne vi heller ikke google hvor langt det var.

Andre ting som kunne skje, var for eksempel at at den asfalterte veien ned til sjøen plutselig slutter og erstattes av en smal grusvei, der vår leiebil ikke hadde lov til å kjøre. Dette skjedde da Jobetrotter en times tid etter at vi hadde kjørt fra Ceduna plutselig svingte av for å se på Fowlers Bay. Etter fem minutter måtte vi pent innse at vi ikke fikk lov til å kjøre videre, da grusveien lyste opp foran oss, og sjøen ikke var å se i umiddelbar nærhet i hvert fall.

Det var ikke så nært til Fowlers Bay som vi håpet på da vi svingte av motorveien. Isteden fikk vi litt mer av den samme utsikten som vi skulle ha i 1000 kilometer til.

Mest effektive aktivitet for å holde sjåføren våken

– Hvor langt tror du det er til den bakketoppen der oppe, undret Jobetrotter. Og satte i gang dagens aktivitet for å holde seg våken i kjøringa; Hvor langt er det mellom bakketoppene?

Lengste målte avstand til nærmeste stigning i bakken langt der fremme: 9 km.

Korteste målte avstand til nærmeste stigning i bakken langt der fremme: 3,5 km.

Head of the bight

Etter tre timer fikk vi likevel se sjøen, og det som ble dagens høydepunkt: Head of the bight er utsiktspunkt med turistsenter, hvor turistene strømmer til for å se på hvaler. Det vil si, høysesongen er mellom mai og november, for det er da hvalene også selv hvalfarter dit. Vi var utenfor høysesongen, men senteret var åpent, og det var der alle de tjue andre turistene som kjørte gjennom Nullarbor Plain den dagen også hadde samlet seg.

Hadde det ikke vært for at vi hadde googlet stedet på forhånd, hadde vi nok kjørt rett forbi. Men det er vi jammen glad vi ikke gjorde. For selv uten hvaler der, var utsikten spektakulær og vannet så turkisfarget som du stort sett bare kan drømme om.

Og for de som lurer – det var fine rullestolramper til utsiktspunktene på Head of the Bight.

Grybetrotter og Jobetrotter var strålende fornøyd med avstikkeren vi hadde tatt til Head of the Bight.

Det var heller ikke langt til neste utsiktspunkt. En times tid unna, på grensen til Vest-Australia, møtte vi igjen vi de samme turistene vi hadde hilst på ved Head of Bight, og sammen nøt vi denne utsikten i kraftig vind.

Tidsforvirring i Eucla

Eucla er grensebyen mellom Sør-Australia og Vest-Australia, og tilhører formelt Vest-Australia.

Det var strenge grensekontroller mellom Sør- og Vest-Australia. Ikke for å sjekke pass, men for å sjekke at vi ikke hadde med frukt, jord og ikke minst honning.

Når du passerer Vest-Australia, stiller du samtidig i god australsk halvtimestil klokka to og en halv time tilbake. I den lille byen Eucla mener de som bor der imidlertid at denne tidsforskjellen er et litt for drastisk steg tilbake i tid. Så der har byens hele 80+ innbyggere bestemt at klokka kun skal stilles en time og ett kvarter tilbake, og ikke to og en halv som i resten av landsdelen.

Det betyr at når klokka er ett i Sør-Australia, er den kvart på tolv i Eucla, mens den bare noen kilometer lenger vest er halv elleve. Uansett hadde tidsforskjellen mellom der vi var og Norge skrumpet inn til syv timer da dagen var over.

Vi ankom Eucla til lunsj i det som var passe lunsjtid i Vest-Australia, litt sånn midt i mellom i Eucla og egentlig var for sent for lunsj der vi kom fra i Sør-Australia.

Men det ble lunsj i Eucla, på et hotel/motel med cafe, der vi også kunne lese om både hvaler og den til dels kjente nullarbor-nymfen.

Hotelmotellet vi spiste lunsj på lå idyllisk til, med både en liten kinesisk hage og strålende utsikt ut mot havet.

Overnatting langs veien

Også denne dagen hadde vi bestemt oss for å kjøre så langt vi gadd. Og håpet at det ville ta oss rekordlangt, etter som vi hadde «fått» to og en halv timer ekstra den dagen. Problemet var at selv om klokka var stilt to og en halv time tilbake, var ikke avstanden så ekstremt stor. I Sør-Australia var vi vant til at det ble mørkt i halv ni-tiden. I Vest-Australia begynte det å mørkne allerede i 18-tida. Og selv før sola gikk ned, hadde mørket senket seg litt for tidlig, på grunn av regnvær og skyer, noe som gjorde at kenguruene hoppet fram når vi minst ventet det. Vi kjørte i sikksakk mellom dem og klarte å unngå å kjøre på noen før vi rett før klokka 19 måtte innse at vi måtte gi oss for dagen. Litt slukøret, etter som vi dermed ikke greide å slå rekorden med 940 kjørte kilometer to dager tidligere. Det ble bare 910 tilbakelagte kilometer denne dagen.

Denne kvelden parkerte vi bilen på en av de mange parkeringsplassene langs motorveien, der det er fullt mulig og lovlig å campe. Her slo vi oss til mens vi nøt denne fargerike solnedgangen:

Trailerne var de eneste som fortsatte kjøringen. I veikanten langs veien var det ikke noe vanskelig å se resultatet. «Roadkill», eller maltrakterte døde kengurer lå i mengder langs veien.

 

 

 

 

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth, dag 22 og 23. On the road again. And again…..Fra Sydney til Perth, dag 25. Norseman og den rosa (?) innsjøen >>
Exit mobile version