Fra Sydney til Perth, dag 22 og 23. On the road again. And again…..

Nordterritoriet og Sør-Australia, 7. og 8. januar 2018

Samtale mellom Grybetrotter og Jobetrotter langt inni ørkenen tidlig på morgenen, 8. januar: 

Grybetrotter: Du Jobetrotter, fylte ikke vi diesel før vi  kjørte ut for en time siden? 

Jobetrotter: Jo, vi gjorde da det. 

Grybetrotter: Hvorfor indikerer da dieselmåleren på dashbordet nå at det nesten er tomt?

Jobetrotter: Hm, så rart. Men vi fylte da diesel, gjorde vi ikke?

Grybetrotter: Jo, jeg var helt sikker på at vi hadde gjort det.

Jobetrotter: Men mulig vi ikke gjorde det likevel… Nå kan jeg faktisk ikke huske at vi gjorde det. 

Grybetrotter: Skitt, da er vi i så fall tom for bensin snart. Og vi er jo midt inni ingenmannsland. Det er jo krise. 

Jobetrotter: Ja, det er det faktisk.

Grybetrotter: Eh, nå får jeg panikk, når du innrømmer at det er krise. 

Jobetrotter: Ja, men det er jo det. 

Grybetrotter: Og likevel høres du like rolig ut. 

Jobetrotter: Ja, men det er jo ikke noe grunn til å ikke være rolig selv om det er krise….

Da Grybetrotter og Jobetrotter forlot Alice Springs, følte vi oss samtidig ganske ferdig med Nordterritoriet. Vi hadde jo tross alt stoppet flere steder på veien oppover.

Nå ville vi raskest mulig ned til kysten, nærmere bestemt vestkysten av Australia. Veien dit var lang, og vi bestemte oss for å kjøre så langt vi gadd søndag 7. januar. Og det ble faktisk ganske langt. På 12 timer denne dagen kjørte vi fra Alice Springs i Nordterritoriet til Glendambo i Sør-Australia, en strekning som tilsvarte 940 kilometer.

Mellom de to territoriene er det også tidsforskjell på en time, slik at vi igjen måtte stille klokka en time framover, og var 9,5 timer foran Norge.

Veien nedover innebar en stor grad av deja vu, og vi opplevde blant annet følgende:

Gjensyn med Kulgera

 

Uten å ta omveien om Uluru, var det kun tre timer og tre kvarter å kjøre til Kulgera. Her stoppet vi for å lunsje på samme campingplass som vi hadde feiret nyttårsaften en uke tidligere. Nå var fjorårets juletre ryddet vekk, og mor beruset var edru igjen. Hun brøt sin manns mobilforbud, og satt med nesa nedi telefonen da vi kom inn i kafeen. Egentlig var hun mer opptatt av å se ned i telefonen og adskillig mindre snakkesalig i edru tilstand. Vi konstaterte at alt nok ser annerledes ut i dagslys, og bestilte oss fish and chips av jenta som sto i kassa på kafeen.

Mens vi spiste lunsjen vår i den brennende skyggen, studerte vi det hjemmelagde kartet som var tegnet opp på Kulgera Roadhouse.

Dieselfylling i Marla

Mest effektive aktivitet for å holde sjåføren våken…

For å holde seg våken telte Jobetrotter avstanden mellom hver gård. Gårdene i ørkenen var adskilt med fe-rister på veien, og her var det bare å telle antall kilometer mellom hver fe-rist:

Lengste målte antall kilometer på en gård: 39 km.

Korteste målte antall kilometer på en gård: 7 km.

Overnatting i Glendambo

Etter å ha tilbakelagt 940 kilometer var det blitt kveld, og mørket senket seg. Det er ikke anbefalt å kjøre i ørkenen når sola går ned, etter som det er da alle kenguruene og andre ville dyr titter frem og blir påkjørt. Vi gjorde derfor som vi hadde fått beskjed om, og tok inn på Glendambo roadhouse for natta. Akkurat i det restauranten som selvfølgelig tilhørte puben, hotellet og campingplassen var i ferd med å stenge.

Vi rakk akkurat å få i oss et pastamåltid før matserveringen i restauranten stengte for kvelden. Jobetrotter og Grybetrotter klarer aldri å vende seg til at restaurantene i dette landet som regel stenger kl 20. Er man riktig heldig er de åpne til 21. Men maten var god den, i restauranten og puben som var lokalisert i en låve. Som var helt fri for ventilasjonsanlegg. Så det var like varmt, om ikke hetere inni låven som utenfor.

Og antakeligvis var det stresset med å rekke middag i den kvelende heten, som gjorde at vi avvek fra vår faste rutine om å fylle diesel hver gang vi stoppet for natten, slik at vi visste at vi hadde full tank når vi startet turen morgenen etter.

Og som også førte til vårt doble hukommelsestap. Vi var jo begge overbevist om at vi hadde fylt diesel da vi kjørte ut fra campingplassen morgenen etter. Med kurs vestover denne gang, nærmere bestemt til Ceduna. Noe vi altså ikke hadde. Nesten en time, og 65 km senere lyste varsellampen opp foran oss, og indikerte at vi snart hadde tom tank. Noe som er veldig uheldig langt inni ørkenen i 40 grader, der det ofte er mer enn 100 km mellom hver besinstasjon.

Men denne gangen hadde vi flaks. Etter Glendambo begynte sivilisasjonen igjen, og før panikken overtok helt klarte vi å se at GPS-en viste at nærmeste bensinstasjon bare var 25 km unna. Mens bensinmåleren fortsatte å stupe nedover, holdt vi pusten. Vi nærmet oss sakte. Og det holdt akkurat. Sjelden har vi vært så glad for å se en bensinstasjon.

Beste sang spilt på landeveien 8. januar: King of the road med Roger Miller.

– Føler du deg som kongen av veien nå, spurte Grybetrotter mens sangen spilte. – Å ja, helt klart, svarte Jobetrotter, i det han måtte bråbremse for å ikke treffe ei ku som hadde plassert seg midt i veien.

– Å, se, langt der borte er havet, spøkte Jobetrotter. Jeg må bare ha et bilde av havet altså. Sa han før han hoppet ut av bilen midt i ødemarka, og tok bilde av «havet», det vil si det øde ørkenlandskapet som strakte seg uendelig utover.

Ceduna

Mandagens mål var å nå Ceduna, en liten havneby i Sør-Australia. Den ligger «bare» 749 km unna Glendambo, så mandagens kjøredistanse ble 200 km kortere enn dagen før. Noe som absurd  nok faktisk føltes adskillig kortere, når man kjører så ekstremt lange distanser som vi gjør i Australia. Det var derfor tidlig ettermiddag da vi ankom campingplassen i Ceduna.

Ceduna var nok også en sjarmerende liten by, med sine 2200 innbyggere, men akkurat som vi hadde opplevd i Port Augusta, viste byen seg ikke fra sin beste side værmessig. Plutselig var det væromslag, og fra 40 grader i ørkenland, var vi nå kommet til 19 grader, småregn og kraftig vind ved havet. Ikke Grybetrotters favorittvær, og hun begynte å angre på at hun hadde vært så opptatt av å komme seg til sjøen.

Etter å ha beskuet stranda, gikk vi opp til byens australske restaurant/hotel/motel/pub og polutsalg, som var tydelig nytt og moderne. Og var designet av noen som må ha fått inspirasjonen sin fra danskebåten.

Nærmere danskebåten gikk det ikke an å komme i den moderne Ceduna Foreshore Hotel Motel (det er greit å ha med både hotel og motel i navnet sitt, så det ikke blir noen misforståelser liksom). Vi følte oss ikke helt klar for danskebåten denne dagen, og tok isteden turen innom alkoholutsalget til hotelmotellet og rasket med oss godsaker til bobilen isteden.

 

Series Navigation

<< Fra Sydney til Perth, dag 20 og 21. Mer stein og natur, og en meget effektiv bakerovnFra Sydney til Perth, dag 24. I ingenmannsland, med verdens fineste avstikker. >>