Flymat på vei fra København til Beijing lørdag 14. juli 2018

På denne lappen sto det «Ta oss til Lake View Hotel» på kinesisk. Lappen ble brukt flittig, hver gang vi tok drosje tilbake til hotellet. Lappen fikk vi i resepsjonen. der de også var behjelpelige med å skrive ut mange lapper med navn på de andre bestemmelsesstedene vi hadde tenkt å ta drosje til i løpet av dagene vi besøkte byen. Den jevne kineser, inkludert drosjesjåførene, er ikke så gode i engelsk at det er mulig å gjøre seg forstått. Selv om skilt og menyer står på engelsk, går det meste av kommunikasjonen med de lokale på tegnspråk, apper der de oversetter fra kinesisk til engelsk på smarttelefonen sin, eller slike lapper med navn på destinasjoner vi ville til.

16. juli 2018: Tre av fire eksotiske trottere tar seg en pause i varmen. Steinartrotter i midten var aller mest eksotisk. Han er jo tross alt høyest. Grybetrotter var dessverre ikke selv vitne til hendelsen, der Steinartrotter ble avfotografert som en apekatt i zoologisk hage. Hun var for øvrig på forhånd blitt advart om at kinesere gjerne stiller seg opp på gata og peker og glaner åpenlyst. Noe de også gjorde. Men hun opplevde det egentlig ikke så mye verre enn i resten av verden. Det var nok mer uvant for de andre trotterne, som nå også ble sett på som like annerledes som Grybetrotter vanligvis blir. Nå ble vi jo alle tross alt kollektivt beglodd fordi vi var hvite og uvanlige, og ikke bare fordi Grybetrotter sitter i rullestol.

Riktignok må du kunne kinesisk for å få noe utbytte av biblioteket, etter som alle bøkene var på kinesisk. Jobetrotter var likevel fascinert.

Vi tok ikke bilde av familien i den stripete t-skjorta, men her er et bilde av idealet for den kinesiske kjernefamilien. Det var nemlig ikke vanskelig å se resultatene av ettbarnspolitikken til Kina. De fleste familiene vi så besto av mor, far og (ene)barn, gjerne ispedd en bestemor og bestefar i ny og ne. Og midt inni et boligfelt i Beijing fant vi denne  og liknende plakater med de kinesiske familieidealene klasket opp på veggen til både informasjon og dekorasjon.

Vi fikk oss et lite kultursjokk på vår første t-banetur i Beijing. Det var som ventet nok av folk, og en helt annen køkultur enn vi var vant til. Nå er ikke køkulturen i Norge nødvendigvis så mye bedre, men i Kina var den helt annerledes enn hva vi er vant til. Verken i heiser eller på t-banen ble det tatt nevneverdig hensyn til at Grybetrotter satt i rullestol, og det var ikke vanlig å vente til de som skulle ut av heisen eller av t-banen hadde kommet seg ut. Fra sekundet dørene gikk opp, kastet folk seg inn. Noe som gjorde at vi nesten ikke rakk å gå av t-banen på den første stasjonen vi skulle av på. Å ta t-bane i Beijing med rullestol var for øvrig et så stort gamblingprosjekt at vi kun gjorde det et par ganger. Gambling i den forstand at noen av stasjonene var godt tilrettelagt for rullestoler, men plutselig kunne vi møte på en som overhodet ikke var tilrettelagt, og da ble det straks mye styr med bæring i trapper samtidig som vi måtte manøvrere oss gjennom uendelige menneskemengder. Det fantes selvsagt informasjonsbrosjyrer over rullestoltilgjengelige t-banestasjoner, men de står på kinesisk.

I hvert fall hvis vi tok offentlige drosjer med takstameter. Det var langt vanskeligere å få tak drosje i Beijing enn vi hadde trodd, og for å få drosje på sikker måte skulle vi egentlig hatt en kinesisk drosjeapp. Noe vi ikke hadde, både fordi vi ikke hadde internett utenfor hotellet eller kunne kinesisk. Løsningen ble etter hvert å gå inn på hoteller eller restauranter og be om hjelp til å bestille en drosje. Piratdrosjene florerte hvis vi praiet fra gata, særlig på kvelden, og da lå prisene på rundt 100 kroner for samme drosjetur (etter iherdig pruting). Piratdrosjene er forbudt i Kina, men aksepteres likevel til en viss grad. Det var ikke noe vi foretrakk. Her er Jobetrotter i en prutesituasjon med en piratdrosje 18. juli 2018, mens Steinartrotter gjør det han kan best, nemlig leser kart.

Grybetrotter og Jobetrotter skulle være i Beijing i en uke, og hadde i forkant lekt med tanken på å ta hurtigtoget sammen med Christrotter og Steinartrotter til Shanghai for å overnatte der en natt midtveis i ferien.  Togturen dit tar bare 4-5 timer. Det hadde jo funket med impulsive togreiser både i Sør-Korea og Tokyo. De planene ble det imidlertid bråstopp på da vi etter å ha stått i kø i evigheter fikk beskjed om at vi måtte vise pass for å lov til å kjøpe billetter. Vi gadd ikke å stresse tilbake til hotellet for å hente passene våre, og vurderte også at med togstasjoner store som flyplasser, stappfulle av folk, der du må stå i kø for å slippe inn i på riktig perrong i god tid før toget skal gå, ville det hele bli for tidkrevende i forhold til hvor mye vi ville fått ut av det med bare et døgn i Shanghai.

Du kan ikke belage deg på å betale med kort i Kina. Det skulle vise seg at heller ikke kinesiske minibanker var videre samarbeidsvillige med å spytte ut kontanter til oss.  Vi måtte prøve rundt 10 forskjellige minibanker før vi endelig fikk ut kontanter på togstasjonen i Beijing 16. juli. Heldigvis hadde vi en minibank rett utenfor hotellet, som var av det samarbeidsvillige slaget.

Faktisk er menyene så store at de dekket hele Grybetrotter her hun sitter og studerer den på restauranten på Lake View Hotell 17. juli. Og det var ikke bare her de var så store. Menyene på alle restaurantene vi var på var akkurat like store og tjukke som bøker, og hadde utallige utvalg av retter. – Dette ville ikke Hellstrøm likt, erklærte Jobetrotter med referanse til det utallige antallet retter menyene tilbød.

I Beijing bestilte vi blant annet «Fire deler av en and» til middag. De fire delene besto av både hjerte, nyre, lever og andeføtter (svømmeføttene). På bildet her anderetten innringet i rødt. Det hele var absolutt interessant å smake på, selv om vi var glad vi også hadde bestilt en haug med andre retter.

Selv om Christrotter opplyste at prisene hadde økt ganske så merkbart siden han var i Kina for ti år siden, er prisnivået i Kina adskillig lavere enn i Norge. Vi regnet ut at prisene ligger på ca 1/4 av norske priser.

Det er helt sosialt akseptabelt, faktisk er det mote for menn å dra t-skjorta opp til brystet (ofte også over brystvortene) for å lufte den (lite) lekre ølmagen når varmen blir for uutholdelig. Gjerne mens de høylytt slipper en fis eller gulper opp en rap. Rett som det er kunne det for øvrig også lande en diger spytteklyse på bakken, centimeter fra deg, fordi kineseren som passerer deg akkurat da har harket opp innholdet i lungene sine.

Toalettpapir er ikke noe de bruker mye av i Kina, og de fleste offentlige toaletter  var totalt blottet for papir av noe slag. De fleste toalettene besto dessuten kun av et mer eller mindre delikat hull i gulvet. Handicaptoalett var vanskelig å finne, men ikke umulig. De gjemte seg som regel på kjøpesentrene. Men selv ikke på handicaptoalettene var det toalettpapir. Dermed tok Grybetrotter med sitt eget fra hotellrommet, pent pakket inn i fancy hotellesker da vi gikk ut på våre dagsturer hver dag. For øvrig var det ivrig salg av toalettpapir utenfor «Den Forbudte by».

Selv om kinserne ikke ser nytten av toalettpapir på offentlige toaletter, manglet det ikke tilbud på andre artikler. For oss fristet det vel ikke helt å gre lokkene våre med felleskammen som var lagt ut på vasken ved siden av toalettet på restauranten «On the Way» i Beijing 15. juli.

Å være homofil i Kina er ikke verken særlig ønskelig eller populært, og selv om Steinartrotter og Christrotter ikke akkurat annonserte sin legning da de sjekket inn på hotellet, var hotellbetjeningen tydelig usikre (derav fnisingen, som alle kinesere gjør når de blir nervøse) da de skulle tildele dem rom ved innsjekking på Lake View hotell i Beijing. Resepsjonisten ville ikke gi dem dobbeltseng, og stilte tydelige spørsmålstegn ved hvorfor to menn skulle bo på samme rom. De to trotterne ble like godt degraderte fra rommet de først hadde fått tildelt med dobbeltseng i 18. etasje til 6. etasje, der de pent måtte ta til takke med to queen size-senger og kloakklukt i dusjen isteden. (Kloakklukten var nok ikke med vilje). Men de fikk i hvert fall rom sammen. Her er de to trotterne sammen med Grybetrotter utenfor hotellet etter ankomst 15. juli.

Slik den ble for Grybetrotter og Jobetrotter 18. juli. Hvordan det gikk til, og andre opplevelser fra Kina kan du lese mer om i de kommende blogginnleggene fremover.