Reiseskildring

Jubileum i juni og sorg i september – London 2022

/ grybetrotter / 2 Comments
Dette er innlegg 1 av totalt 2 i føljetongen London 2022

Norsjø, Telemark, Norge, lørdag 6. mai 2023

– Tenk, der kunne vi stått under en paraply og sett på Charles få krone på hodet hvis vi hadde planlagt litt dårligere. Grybettrotter lo mens vi kastet et blikk på laptopen der det engelske kongeparet ble kjørt til Westminster Abbey i Askepott-kjerrene sine. – Men egentlig er jeg glad vi sitter i her sola med brunsjen vår i vår egen hage isteden, fortsatte hun.

– Ja, jeg tror vi har det bedre enn Charles nå, som må kjempe seg gjennom det langdryge greiene der, istemte Jobetrotter.

Sånn her hadde Grybetrotter og Jobetrotter det mens det foregikk en kroning i en tidligere imperiumsstormakt vest for oss lørdag 6. mai 2023.

Referansen til hvorfor vi kunne vært i London med dårligere planlegging henviser til fjoråret, da vi tilfeldigvis havna i London samtidig med de to store royale begivenhetene som foregikk der da. Begge ganger uten at vi faktisk hadde planlagt å være der på samme tid.

London, Storbritannia

Jubileum i juni; 2.-6 juni 2022

Fjorårets pinsehelg brukte britene på å feire at Dronning Elizabeth II hadde vært dronning, om ikke til evig tid så i hvert fall i 70 år. Og det var ikke spart på noe, heller ikke fridager. Hele to ekstra fridager hadde de gitt seg selv for å ha rikelig med tid til å feire dama.

Den helga foregikk det også en annen jubileumsfeiring, minst like viktig, dog i litt mindre skala. Grybetrotters bror Steinartrotter fylte 30 år den 31. mai, og i jubileumsgave fikk han tur til London med favorittsøsteren, favorittsvogeren og favorittsamboeren (nå ektemannen) sin Christrotter.

Oppkjøringen til turen var imidlertid ikke optimal. En uke før avreise fikk både Grybetrotter og Jobetrotter covid. Heldigvis var det ingen reiserestriksjoner i Storbritannia (det hadde de sluttet med lenge før de fleste andre), noe som var en medvirkende årsak til at vi valgte London som jubileumsdestinasjon. Og vi ble heldigvis friske (nok) til å reise, skjønt Grybetrotter sleit med en trøtthet og utmattelse på et helt annet nivå enn hun hadde kjent på tidligere. Trøttheten fulgte henne rundt i London, men etter en fire ukers tid ga den seg heldigvis .

En covid-fri, trøtt og glad Grybetrotter i London fredag 3. juni 2022.

Noen dager før avreise oppdaget vi også at Elizabeth skulle feire sine 70 år på den berømte tronen akkurat denne langhelga. Grybetrotter ble (i sin utmattelse) sånn passe stressa av å lese om hvordan London skulle stå på hodet for dronningen i de dagene vi var der. I tillegg var det visstnok også lange køer på flyplassene, ettersom ingen av dem var skikkelig oppbemannet igjen etter covid. Var det mulig å komme fram noe sted i det hele tatt?

Det korte svaret viste seg å være «ja». Britene kan rett og slett dette med å arrangere store kongelige begivenheter. Og London er stort!  Det var bare å gå en annen vei enn de aller største folkemengdene. Noe vi selvsagt også gjorde!

Vi passerer St. Paul’s Cathedral lørdag 4. juni. Her hadde roen lagt seg etter at det dagen før var kongelig oppmøte.

Her er fem høydepunkter fra opplevelsene våre i et festpreget London i juni (ikke nødvendigvis i stigende rekkefølge):

  • Pub-til-pub-runder (i flertall!)

Utepils 3. juni: Ved siden av oss satt det noen meget entusiastiske vaskeekte briter som vi kom i prat med. De kunne fortelle oss at de hadde benyttet fridagene sine til å toge seg ned fra Manchester til London for å feire dronningen. Med pub-til-pub-runder selvsagt.

  •  Escape Room

Ecape Room: Doctor Frankenstein, 3. juni. Dette var del av gaven til Steintrotter . Dessverre klarte vi ikke å rømme rommet helt selv på tilmålt tid, men måtte ha hjelp til å komme ut. Gøy var det likevel.

Til tross for at vi ikke klarte å rømme på egen hånd var stemningen på topp, og vi «trøstet» oss med bobler på nok en engelsk pub….

  • Fancy drinker på en takterrasse i Candlewick

Hele reisefølget elsker takterrasser, og i det fine været ønsket vi å finne en slik. Derfor gikk vi lørdag 4. juni til de mer fancy strøkene i City of London, der vi oppdaget at mange av takterrassene var stengt.

Fire glade trottere nyter en bedre drink på Wagtail rooftop Bar & Restaurant i London, en av de få takterrassene som var åpen eller som ikke krevde forhåndsbestilling denne lørdagen. Sola stekte og utsikten var upåklagelig. Drinken var forfriskende, men med overklassepriser som kunne sammenliknes med de høyeste prisene i Bjørvika i Oslo, ble det med den ene drinken.

Det var fantastisk fint å gå tilbake i det fine været fra takterrassen via Bankside denne lørdagen.

  • Pride-konsert i Royal Albert Hall

Lørdag kveld var det duket for Pride-konsert i Royal Albert Hall. Konserten var en markering av at det var 50 år siden London første gang avholdt Pride-paraden, og vi hadde bestilt billetter flere uker i forveien. Når dette ble holdt i den ærverdige berømte hallen måtte det bli bra! Vi gledet oss alle sammen!

Men for en sjelden gangs skyld tok vi feil. Det smerter oss å si at konserten dessverre ble en gigantisk skuffelse. For den jevne homofile brite er det mulig dette var gøy, men for oss utenlandske, uansett legning, ble det to laaaange timer der vi stadig satt og ventet på et høydepunkt eller to. Som aldri kom. Isteden ble dette litt for internt for oss, med konfransierer og artister i form av c-kjendiser ingen av oss hadde hørt om før. Ikke syntes vi de var spesielt bra heller.

Men vi gledet oss likevel over de flotte omgivelsene som Royal Albert Hall faktisk er, og det faktum at vi var i London.

  • Teater på Picadilly Street

Reiser man med kulturinteresserte personer på tur til storbyen London er det vel egentlig obligatorisk at vi må på teater. Dette var riktignok en av tingene vi ikke hadde planlagt på forhånd. Men etter at vår eminente dramalærer Christrotter hadde googlet litt, fant han fram et par teaterstykker, og vi valgte oss ut skrekkteaterforestillingen 2:22 på Picadilly Street. Stykket var over all forventing, rullestoltilgjengeligheten finfin og servicenivået til engelskmennene enda bedre. En gjennomført artig aktivitet søndag 5. juni.

Et nytt jubileum i sorgfulle september – 17.-20. september 2022

….Fortsetter i del 2 som legges ut i morgen 8. mai….

Med dette erklærer vi sommeren for åpnet….

/ grybetrotter / 2 Comments

Grybetrotter og Jobetrotters sommerresidens, First camp Norsjø Ferieland, Telemark,

27. april til 1. mai 2023

Grybetrotter var godt påkledd da vi ankom sommerresidensen torsdag 27. april.

– Altså, jeg er jo blitt sånn skikkelig norsk jeg. En sånn klisjè av «ut på tur, aldri sur» og overtakknemlig bare det er noen solstråler. Uansett temperatur. Erklærte Grybetrotter spøkefullt etter at Jobetrotter hadde påpekt at hun har klaget ualminnelig lite på at det er kaldt denne helga. – Men er man desperat så er man desperat. Og det er Grybetrotter. Etter å ha vært innestengt i det som føltes som den evige istid fra desember til april (bare avbrutt av en svipptur til Tenerife i januar), skal det ikke mye til å få henne ut av døra nå.

Dessuten er det langhelg. Campingplassen har erklært at de har satt på vannet, og da ville vi benytte anledningen til å gjøre det samme. Dette til tross for at det snødde i Oslo bare et par dager tidligere. Det var meldt sol. Derfor ankom vi sommerresidensen fulle av håp, ulltøy og varmegenser (altså genser med elektriske varmeelementer i) kl 12 på torsdag 27. april. 

For å rekke fram til Norsjø kl 12 og for å sjonglere rushtrafikken, gjorde vi storhandelen tidlig på morgenen på Mortesnrud, før vi suste avgårde. Det er jo ikke lite som må handles inn før sommersesongen åpnes .

Tidspunktet for ankomsten til Norsjø var nøye planlagt fordi vi skulle møte rørlegger da vi satte på vannet. I hvert fall av Grybetrotter.  Rørlegger selv hadde omtrent like gode planleggingsevner som Jobetrotter (det vil si ingen), så han bekreftet egentlig ikke avtalen vår før dagen før,etter tre mailer og to telefoner fra oss.

Klok av skade etter fjorårets lekkasjer, vurderte vi at det nå var greit å ha en rørlegger der når vi åpnet, så han kunne skifte ut rør som var gamle. Kanskje kan vi få en litt mindre våt sommer inni hytta i år? Dessuten har vi jo ti-årsjubileum for kjøpet av sommerresidensen vår i år. Og den var ikke helt ny da vi kjøpte den heller…..

Rørlegger kom heldigvis han, og da han hadde gjort jobben sin og Jobetrotter hadde flyttet ut alle møbler og det som måtte til for å åpne, kunne vi ta oss en velfortjent hvil på solsenga – med varmemadressen og pledd selvfølgelig. Da ble det jo nesten som i syden…..(yeah right!)

Vår på Norsjø medfører også:

  • En noe høyere vannstand enn vanlig. Og snøsmeltingen har visst ikke begynt ordentlig enda.
  • Årets første hagebrunsj – i hvert fall 28. april, før vinden tok oss de resterende dagene.

  • Bålpanne og vinkos – i hvert fall 28. april, før vinden tok oss de resterende dagene.

  • Tur til «Et lite stykke melkesjokolade», som vi kaller det fordi det på sommeren virkelig ser ut som Norgesreklamen på melkesjokolade. Vi har gått tur hit mange ganger og beundret plassen.

Denne gangen kom vi i snakk med «Herr Melkesjokolade», det vil si eieren av stedet. En eldre, imøtekommende mann i 70-årene fortalte med glede om historien til huset som står nede ved vannkanten. Opprinnelig skysstasjon på 1700-tallet, siden bebodd helt ut på 80-tallet, og bevart av familien i sin opprinnelige form helt til nå. Vi måtte bare gå rundt å se oss om, sa herr Melkesjokolade, og da tok vi en ekstra runde rundt den fine plassen. Men hva stedet faktisk heter kom vi ikke på å spørre om. Det fikk vi imidlertid greie på på vei tilbake.

 

 

– Du vet du er på landet når du blir ropt etter langs veien og spurt om sønnen på gården er hjemme, lo Grybetrotter etter at vi ble nettopp det på vei tilbake til campingen. Fra en veranda til et av husene vi gikk forbi ropte en nabo etter oss og lurte på om vi kom fra Lona gård og om «sønnen var der». De trengte å snakke med han nemlig. Og med det lærte vi at gården faktisk heter Lona, mens for de som velger å ta seg en kanalbåttur kalles plassen i guiden der bare for Odden ved Akkerhaugen. Vi måtte imidlertid skuffe naboen med at sønnen ikke var der. Det var bare far i huset vi hadde pratet med.

  • Også busk, hekk og tre i hagen fikk sommerklippene sine

– Det er litt absurd å sitte inne i vogna med alle ovnene og peisen på, og se ut på det fine været, uten at det er minst 22 grader ute. For utendørs var det ganske så strålende. Men det er bare noen timer midt på dagen det er varmt nok til å være ute egentlig… Så middagene og resten av helgens brunsjer blir fortært innendørs.

Dette til tross – vannet er nå skrudd på i sommerresidensen, vimpelen er på plass, og sommeren er offisielt (tvangs)åpnet. Enten den vil eller ikke…….

En annerledes sydentur

/ grybetrotter / 1 Comment

Gran Canaria, en kanariøy, 27. november til 8. desember 2022

Jada, Grybetrotter og Jobetrotter har begynt å reise igjen etter pandemien. Men foreløpig har vi ikke våget oss ut av Europa. Ikke fordi vi er så redde for viruset som fortsatt eksisterer, men mest på grunn av frykten for å møte plutselige og strenge tiltak i andre deler av verden. Og dermed falt valget på Gran Canaria for årets høsttur.

Grybetrotter har vært på Gran Canaria flere ganger før, og synes i utgangspunktet ikke det er så superspennende. Men hun klarte likevel å skape litt spenning på årets tur. Og momentene som gjorde at dette ble en annerledes sydentur var følgende:

  • Jobetrotter reiste til en Kanariøy for første gang

Du vet du er i Syden når du det kryr av nordmenn og VG på hvert gatehjørne. Noe også Jobetrotter fikk erfare på sin første sydentur i 2022.

  • Grybetrotter reiste for første gang med Permobil (elektriske rullestol) på flyet.

Grybetrotter på Gardermoen 27. november 2022 kl 04.30.

Grybetrotter kjenner flere som reiser med elektrisk rullestol på fly, og har siklet etter å ha den med selv i flere år. Til tross for dette, har det ekstra lille bryet med å få den med på flyet virket uoverkommelig nok til å ikke orke å prøve.

Likevel; etter sommerens Europaturné (som vi er smertelig klar over at vi kun har blogget to etapper av, og som vi fortsatt har ambisjoner om å gjøre ferdig en gang), og med frihetsfølelsen det var å kunne komme seg rundt på egen hånd med Permobil, bestemte Grybetrotter seg for at den skulle med på neste flytur. Og både flyselskap og destinasjon var valgt med tanke på dette.

Slik reiser du enkelt med Permobil F5 på Norwegian:

Vi skriver her om permobil fordi det er den rullestolen Grybetrotter har. 

Før reisen:

  • Når du har bestilt billetter og samtidig har bestilt assistanse, må du ringe Norwegian på telefonnummer 21 49 00 15 for å opplyse om at du har med elektrisk rullestol. Merk at du kun får snakke med engelsk operatør.  Akkurat det med å ringe synes ikke Grybetrotter noe om, og skulle ønske det var en enkel måte å registrere dette på nettet.
  • For mer informasjon om kravene til elektriske rullestoler, les her.
  • Du blir i telefonsamtalen spurt flere ganger om hva slags batteri du har. Alternativene i skjemaet til kundebehandleren, passer ikke med dagens batteriteknologi, og er antagelig fra 70-tallet.  Permobil har et blybatteri, av samme type som i alle bensin eller dieselbiler. På 70-tallet var dette batterier der man av og til måtte etterfylle destillert vann, og som kunne søle hvis du holdt det opp ned. Moderne blybatterier trenger ikke etterfylling og søler ikke. Blybatteri står ikke i skjemaet deres, og heller ikke betegnelsen gelebatteri som er vanlig om den nyere typen blybatterier som ikke søler. Jeg antar også at hvis du svarer at du har et «liquid» batteri får du heller ikke reise, for flyselskapet vil neppe ha batterisøl over hele lasterommet. Det er heller ikke et «dry» battery. Insister på at du har «non-spillable liquid» batteri til kundebehandleren i andre enden gir seg.
  • Når du har meldt fra om permobilen, vil du få nye billetter tilsendt på e-post, der det står at du har WCBW, som altså betyr at de har registrert elektrisk rullestol.
  • Skriv deretter ut dokumentasjon på batteritype og mål og vekt på permobilen. Dokumentasjonen finner du enkelt på Permobil sine sider.
  • Når du reiser med Norwegian trenger du ikke å sende inn noen dokumentasjon på forhånd, men den er veldig grei å vise frem på flyplassen når du blir spurt. Det kan være ulike regler avhengig av  flyselskap.

Fra Gardermoen til Gran Canaria:

 

  • Flyet vårt gikk kl 7 om morgenen, og etter som Grybetrotter var sånn passe nervøs for hvordan dette skulle gå, fant vi ut at vi skulle kjøre vår egen bil og ankomme ikke to, men tre timer før avgang. Da kunne vi hvis ting skar seg på flyplassen ha tid til å parkere permobilen inn i bilen igjen.
  • Vi hadde da selvfølgelig med den manuelle rullestolen som reservestol.
  • På Gardermoen var skrankene åpne kl 4 om natta, og Norwegian-personalet var svært behjelpelige med innsjekkingen. Igjen ble vi riktignok spurt det samme idiotspørsmålet som vi ble på telefonen hva gjaldt batteriet. Heldigvis hadde vi med dokumentasjonen og kunne vise frem nøyaktig hva slags batteri det var.
  • Du skal ikke måtte ta ut batteriet under flyturen, noe Norwegian heller ikke krevde. Men du må kunne skru av hovedbryteren og sette rullestolen i fri slik at den kan dyttes av bakkemannskapet.
  • Da vi hadde sjekket inn, sendte vi den manuelle rullestolen på spesialbagasjen og oss selv og Permobilen gjennom sikkerhetskontrollen.
  • Laderen til Permobilen hadde vi lagt bak i sekken på Permobilen til Grybetrotter, sammen med puta til den manuelle rullestolen. Dette var helt greit, men husk å ta ut dette av sekken i sikkerhetskontrollen for å ikke få problemer der. Noe Grybetrotter først ikke husket, og dermed nesten kom i krangel med sikkerhetsvaktene.

Vel gjennom sikkerhetskontrollen hadde vi god tid til å bli nektet alkoholservering før ombordstigning i flyet.

  •  Permobilen fikk være med helt til gaten, der vi fikk gå ombord først som vi pleier.
  • På gaten slo Jobetrotter av strømmen på Permobilen og satte den i fri, slik at den hyggelige mannen fra assistanse kunne komme og trille den inn i bagasjerommet.
  • Joysticken teipet vi fast til armlenet, sammen med en avis for at den ikke skulle bli ødelagt under transporten. Tips: IKKE dander noen plastikkpose over avisa og joysticken, da dette medfører kondens og gjør at joysticken er søkk våt når du får den tilbake. Noe vi bomma på på første turen. Det gikk heldigvis likevel fint med både motoren og joysticken, og polstring mot støt er nok fremdeles lurt.
  • Og vips var vi på vei til syden, med Grybetrotter som fortsatt var litt nervøs for om vi ville få den helskinnet tilbake på flyplassen.

På flyplassen på Gran Canaria:

  • Etter vel 30 minutter, kunne Grybetrotter endelig entre det hun kaller  «hestetransporten» ut av flyet. «Hestetransporten» er den digre spesialtransporten som det spanske flyplassassistentselskapet Sin Barreras  forlanger at alle med rullestol skal trykke seg inn i. Som regel blir Grybetrotter sur av å vente på den, når vi egentlig enkelt burde kunne gå inn i den vanlige slusa på gaten. Men denne gangen hadde  flyet parkert langt unna noen sluse, og Grybetrotter var mindre aggressiv og irritert enn vanlig etter som vi nå også hadde en Permobil på slep.
  • Sin Barreras hadde tydeligvis opplæring på å parkere hestetransporten inntil flyet denne dagen, for det krevde intet mindre enn fire forsøk før de traff riktig høyde inntil flyet. Til tross for dette, ble Grybetrotter straks strålende fornøyd da vi kom inn. Der møtte vi både Permobilen og den manuelle rullestolen.
  •  Og da vi slapp ut av hestetransporten plukket vi bare opp kofferten på bagasjerommet. Den sto der i ensom majestet og hadde selvfølgelig ankommet for lengst.

Grybetrotter var mer fornøyd enn hun ser ut som her, da hun fikk igjen rullestolene sine, nesten helt uten skrammer. Årsaken til det forskrekkede uttrykket var at Jobetrotter bare skulle dokumentere en liten feil på Permobilen etter flytransporten, og hun ikke var i oppstillingsmodus….

Når permobilen har fått en liten skade

  • Dessverre så vi raskt at permobilen hadde fått en liten skade, i form av at den var blitt kræsjet med og det ene lyset var vridd. Ingen krise og lyset lyste som det skulle, men vi meldte fra til Norwegians skranke på flyplassen likevel. Bare sånn i tilfellet det skulle bli noe mer ut av det.
  • Dagen etter ringte en hyggelig dame fra Norwegian og lurte på om vi trengte hjelp. Vi avtalte da at det ikke er nødvendig å reparere noe umiddelbart, og at vi ser an hva vi gjør når vi er hjemme igjen. Grybetrotter var uansett imponert over den raske tilbakemeldingen fra Norwegian.

Utenfor flyplassen – hva nå?

Det kan være lurt å bestille drosje med rullestolrampe fra flyplassen til hotellet, fikk vi høre før vi reiste. Det rådet ignorerte vi delvis. Det vil si, vi prøvde å bestille en rullestoldrosje fra et britisk firma på nettet da Grybetrotter fikk småpanikk et par dager før avreise, men firma kansellerte like godt reservasjonen vår (og ga oss heldigvis pengene de hadde trukket tilbake) fordi «vi var for sent ute».  Dermed vurderte vi heller at dette kan bli en ekspedisjon som vi ikke aner utfallet av, og at vi helt sikkert kommer oss fra flyplassen på en eller annen måte. Grybetrotter mente dessuten å huske at det er rullestolramper på drosjene over alt på Kanariøyene. Eller var det bare på Lanzarote og Tenerife, mon tro?

Og joda, vi kom oss vekk fra flyplassen, selv om det ved første øyekast ikke så veldig enkelt ut. Vi trasket rett ut til drosjeholdeplassen, der det kun var små drosjer uten rullestolramper så langt øyet rakk. Det var heller ikke superlett å komme i kontakt med noen som kunne forklare oss hvor vi burde gå.

Vel, da durte vi inn i flyplassen igjen, og Jobetrotter gikk avgårde til bussholdeplassen mens Grybetrotter pratet med Norwegian angående skaden på Permobilen. På bussholdeplassen ville Jobetrotter sjekke ut hvor tilgjengelig bussene var, men da han ble møtt med flere trappetrinn inn i bussen, erklærte han også dette prosjektet som lite lovende.

Til slutt fant vi en annen utgang, der de store drosjene sto parkert. Og disse hadde ramper. I hvert fall ramper som Jobetrotter kunne kjøre permobilen opp og ned på.

Rampene var såpass bratte og uhåndterlige at Grybetrotter ikke ville kjøre på dem selv, men etter som Jobetrotter var med, løste det hele seg. Både sjåføren og drosjesjåfør i annen drosje var dessuten veldig behjelpelige med å ordne til rampene. Og drosjeturen kostet ikke noe mer enn en vanlig drosjetur.

Dersom du ikke har en Jobetrotter med deg på tur, kan det likevel være lurt å sjekke opp rullestoldrosjer med ordentlig rullestolrampe litt lengre tid i forveien.

Grybetrotter var lettet over å ha funnet en drosje som kunne frakte permobilen til hotellet i Las Palmas.

Etter 20 minutters drosjetur, kunne vi endelig sjekke inn på hotellet vårt litt utenfor Las Palmas, nemlig AC Hotel Iberia.

Her levde vi bylivets glade dager de neste fire dagene.

Så happy var Grybetrotter for å kunne farte rundt med Permobilen på ferie at hun (nesten) ikke brydde seg om at været på Gran Canaria skiftet fra tropevarme til kald norsk sommer omtrent i det vi hoppet ut av hestetranpsorten til Sin Barreras.

Fra Las Palmas til Maspalomas torsdag 1. desember

Etter fire dager i Las Palmas skulle vi flytte oss lengre sør på øya. Neste destinasjon var  Maspalomas, og denne gangen hadde vi bestilt rullestoldrosje gjennom hotellet på forhånd. Vi hadde riktignok sjekket ut bussterminalen, og fått forsikringer fra en bussjåfør om at bussene ville være tilgjengelig med permobil, men etter å ha sett inn i bussen selv, var ikke Grybetrotter overbevist. Dermed ble det drosje denne gangen også.

Og nå kom det en rullestoldrosje med en litt mer håndterlig rampe. Likevel fortsatt ikke helt grei å håndtere alene, da bagasjerommet var såpaass lite at Grybetrotter ikke ville kunne sittet i permobilen på drosjeturen. Vi endte derfor opp med samme løsning som fra flyplassen, det vil si at Jobetrotter bar Grybetrotter inn og ut av drosjen, for deretter å  manøvrere Permobilen inn og ut av bagasjerommet.

Fra busy byliv til ro og luksus på voksenhotell

Hotellet vi hadde bodd på i Las Palmas var helt greit og ordinært, uten noen stor luksus. Noe som også delvis var valgt for å holde prisnivået på ferien litt nede.

I Maspalomas ventet derimot fem-stjerners hotellet El Faro – a lopesan collection, kun for voksne. Og med det entret vi en helt annen verden, og et hotell som virkelig ga det lille ekstra hva gjelder servicenivå.

Jobetrotter gryntet riktignok litt på nesa til å begynne med fordi «julepynten var litt for fancy»….

…og det var kanskje ikke den beste åpningen å bli stående i en kjedelig korridor (riktignok med champagneglass i hånda) å vente på å få se hvilket av rommene vi syntes passet best med rullestolen vår.

Men inntrykket endret seg ganske så kjapt. Her var det full oppvartning og gratis champagne i form av veuve clicquot (med påfyll) på hotellets veranda mens vi ventet på at rommet vi erklærte som finest ble klart. Bedre utsikt var det umulig å få.

Den manuelle rullestolen så vi ikke noe mer til på oppholdet, for hotellet tilbød den plass i det felles bagasjerommet «så vi slapp å bruke opp plass på rommet til den».

Og slik forløp de neste syv dagene for vår del:

  • Latskap og trening i skjønn forening
  • Gåtur til Playa del Inglés 2. desember 

Grybetrotter måtte jo vise Jobetrotter hvor det virkelige charterlivet befant seg, og på mer eller mindre fremkommelige veier trasket vi en times tid frem og tilbake mellom Maspalomas og Playa del Ingles en fredag ettermiddag. En tur som egentlig IKKE anbefales med elektrisk rullestol.

 

For øvrig kan du lese mer om forrige gang Grybetrotter gikk fra Meloneras til Playa del Inglés i 2015. 

  • Vennemiddager

Et par dager inn i oppholdet vårt på Maspalomas, kom vennene våre Ingunn- og Andrétrotter flyvende. Og med det fikk vi flere trivelige middager med dem. Her er bilder fra noen av måtidene vi hadde:

Veien hjem. Fra Maspalomas til Gardermoen, torsdag 8. desember:

Heller ikke flyturen hjem til Gardermoen var lagt til et bekvemt tidspunkt. Kl 8 gikk flyet, og vi hadde bestilt drosje fra hotellet kl 5. Hotellet hadde sin egen drosjeservice, og denne gangen kom det en drosje med en rampe som var mer lik den Grybetrotter er vant med fra drosjene i Norge.

Jobetrotter venter på drosje i hotellresepsjonen kl 4.45 natt til torsdag 8. desember.

Og på flyplassen gjentok vi faktisk bare prosedyren fra Gardermoen 11 dager tidligere. Og om mulig gikk det faktisk enda lettere enn i Oslo. Det er tydelig at spanjolene er vant til rullestoler på flyet, for her behøvde vi ikke å forklare noen ting (skjønt, Grybetrotter gjorde det selvsagt likevel). Og Sin Barreras var adskillig mindre irriterende og pågående enn hun husker dem fra tidligere. Både vi og Permobilen kom oss helskinnet hjem.

Vel, akkurat det med rushtrafikken undervurderte vi betraktelig. Nå var vi kommet hjem til kulda og trafikkaos, og selv om vi somlet og spiste og handlet på vei hjem, var det fortsatt godt med kø fra Ryen til Mortensrud kl 18.30 torsdag 8. desember.

Og hvordan gikk det med det ødelagte lyset på permobilen? Jo, det kom Oslo kommune og rettet på mandag 12. desember. Samtidig som de skruddet til noen løse skruer på den manuelle rullestolen. Dermed var den saken ute av verden, og vi kunne melde fra om det til Norwegian.

Og med det kan vi sitte igjen med bare gode minner fra vår annerledes sydentur med permobil til Gran Canaria.

 

Andre etappe: Fine, varme og kontrastfulle Nürnberg

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen Europaturne 2022

Grybetrotter og Jobetrotters Europaturne 2022

Nürnberg, Tyskland, 7.-9. august 2022

– Grybetrotter, jeg er så glad for at du er deg og jeg er meg jeg. Det vil si at du planlegger og bestiller feriene, og jeg trenger ikke å vite om alle planene. Hehehe. Ordene kom lattermildt fra en fornøyd Jobetrotter da vi hadde plassert oss på kveldens andre pub, som vist på bildene over. Vi var nærmere bestemt midt i gamlebyen St. Sebald i den tyske byen Nürnberg, etter å ha kjørt i 8 timer fra Kiel søndag 7. august.

Det meste av kjøringa mellom KIel og Nürnberg tok Grybetrotter seg av søndag 7. august, før vi byttet sjåfør på rasteplassen.

I og med at det fortsatt var ferietid i Europa, hadde Grybetrotter nemlig planlagt og bestilt hoteller for to av de første tre ukene av turneen vår. Jobetrotter er selvfølgelig involvert i og har godkjent planene, til tross for at han ga et annet inntrykk med kommentaren sin. Han har bare ikke alt i hodet sånn som kona si.

Andre stopp etter Kielferga, var altså Nürnberg, en by vi visste veldig lite om, og som vi kun forbant med Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig. Hadde byen mer å by på tro?

Det fine med å være på ferie i byer er å kunne plassere oss midt i smørøyet. Usentralt bor jeg hjemme, syns Grybetrotter. Når vi er på ferie er det derfor svært viktig å bo så sentralt som mulig, og hun saumfarer alltid google maps for å se hvor hotellet ligger i forhold til restauranter og barer. I Nürnberg bodde vi på Novotel, kun et steinkast fra gamlebyen. Med meget behagelig gåavstand til det meste denne gangen også.

 Grybetrotters tre høydepunkter fra Nürnberg, i mer kronologisk enn prioritert rekkefølge egentlig:

  1. Fra restaurant til pubrunder i gamlebyene St. Lorenz og St. Sebald

Med sine i overkant av 500 000 innbyggere, er det naturlig å anse Nürnberg som litt mindre enn Oslo. Likevel har den to gamlebyer. Riktignok går de to gamlebyene rett over i hverandre, men likevel. På google maps står de oppført som to gamlebyer. Den som var nærmest hotellet vårt var St. Lorenz.

Etter å ha sjekket inn på Novotel på søndag kveld, strenet vi rett avgårde til den første av Nürnbergs to gamlebyer – nemlig St. Lorenz, for å få oss litt middag.

Vi lette etter ekte tyske pølser og sauerkraut, men endte opp på den asiatiske restauranten Kokono. Tyskerne er som nordmenn som helst vil ha burger og pizza og dermed serverer mest av det. Men det ville ikke Grybetrotter ha. Derfor ble det asiatisk isteden, og vi delte denne ananas-biff-gryta som var mye bedre enn både burger og pølser.

En meget fornøyd Grybetrotter har fått seg en drink på Kokono restaurant etter dagens lange kjøreetappe.

Det ble en liten pub-til-pub-runde på ettermiddagen i Gamlebyen St. Sebald dagen etter også, etter at vi hadde gjennomgått det vi følte vi måtte se av turistattraksjoner. Her lå pubene og restaurantene tett i tett, og det kunne ikke vært finere vær å ha ferie i akkurat da.

2. Dokumentasjonssenteret for nazistenes massemøter før og under andre verdenskrig

Et must for oss når vi nå hadde kjørt oss ned til Nürnberg var å besøke museet i byen som omhandlet Nürnbergprosessene, altså rettssaken mot ledende nazister etter andre verdenskrig. Trodde vi. Men det fantes ikke. Isteden har byen et dokumentasjonssenter med oversikt over de historiske eiendommene der nazistpartiet hadde sine store massemøter og samlinger på 30-tallet og frem til 1945.

Det tok 30 minutter å gå fra hotellet vårt til Dokumentasjonssenteret, noe som var en helt overkommelig avstand for oss begge. Vi begynte derfor mandag 8. august med dette. På veien stoppet vi på en fortauskafe og spiste litt frokost

Nürnbergprosessen, som vi altså trodde hadde mer oppmerksomhet i Nürnberg, ble bare så vidt nevnt på dokumentasjonssenteret. Her var fokuset på de ulike stedene nazistene hadde holdt sine massemøter, hvorfor Nürnberg ble valgt som en slags hovedstad for nazistene, og vi kunne beskue Hitlers talestol.

Selve dokumentasjonssenteret, altså museet der historien om hvorfor Nürnberg ble den store nazistbyen, imponerte oss ikke i særlig grad, og ga oss ikke så mye mer kunnskap enn det vi kunne lese oss til på nettet. Samtidig var det stilfullt og diskret, noe som nok er nødvendig for å kunne vise byens mørke historie uten at det blir et tilbedelsessted for nynazister og andre sympatisører.

Det som gjorde inntrykk var å se kongresshallen der nazistpartiene holdt møter, og talerstolen til Hitler der han talte til de store folkemassene.

Vi gikk forbi plassen Zeppelinfeld, der Hitler holdt sine mange taler til massene på 30-tallet. Dette som vi kun har sett på TV tidligere, og som vi flaut nok har trodd foregikk i Berlin. Zeppelinfeld var naturlig nok ikke særlig vedlikeholdt, og bar preg av forfall.

Det som for oss ble klarere var sammenhengen mellom nazistenes massemøter og hovedkontor og hvorfor Nürnbergrettssakene ble holdt i akkurat Nürnberg. Det var selvfølgelig naturlig at de nazistiske krigsforbryterne fikk straffen sin der de hadde hatt hovedsete.

Den trivelige parken vi gikk gjennom før vi kom til selve dokumentasjonssenteret var også en del av museet, og her var det satt opp mange informasjonsplaketter. Som blant annet her, om Zeppelinfelds historie.

Nok en kontrast: Rundt kongresshallen lå verdens koseligste park, nå åsted for vannaktiviteter, turgåere og et par restauranter. For øvrig med turveier som også funker godt for elektriske rullestoler.

3. Kaiserburg Nürnberg

Etter besøket på Dokmentasjonssenteret, var neste post på programmet å avlegge den historiske Kaiserborgen et besøk. Hvor tilgjengelig den var for rullestoler hadde vi ingen anelse om, men vi gikk den timen google maps sa at det var å gå fra dokumentasjonssenteret og til øverste del av gamlebyen St. Sebald der borgen var plassert. Årsaken til at vi velger å gå fremfor å ta kollektiv i byer, er for å få sett så mye som mulig av byen.

Det var mange fine steder å besue også på vei til borgen. Her nærmer vi oss St. Sebald gamleby.

På veien gikk vi også over den nydelige museumsbrygga.

Til slutt kom vi opp øverst bak borgen, i håp om å finne en rullestolvennlig vei rundt. Det fant vi ikke.

Vi gikk derfor etter hvert på den vanlige hovedveien som førte opp til hovedinngangen til borgen. Her var det mulig å komme inn gitt. Skjønt, først måtte Grybetrotter humpe over det som føltes ut som millioner av brostein av verste sort.

Men inn i borgen kom vi, og her var humpefaktoren adskillig mindre. Her var det faktisk anlagt mindre humpete brostein ved siden av ristebrosteinen, så det var mulig å overvære eiendommen, den praktfulle utsikten og de fine parkene som var anlagt der uten å riste seg i hjel.

Til slutt kom vi ut på andre siden, der også nedstigningen til gamlebyen var dekorert med ristebrostein. Det ble dermed nok en i overkant humpete tur nedover til gamlebyen igjen, men desto mer fortjent med pub-til-pub-runden som nevnt over resten av ettermiddagen. Og for å ha sagt det – humpingen var verdt det, når vi fikk den fine turen rundt i borggården.

For de som lurer: Resten av gamlebyen var ikke i nærheten av samme humpefaktor som opp og ned til borgen. I hele Nürnberg gikk det finfint å kjøre med permobil (elektrisk rullestol).

Grybetrotter likte spesielt i Nürnberg: 

  • De gjenbrukbare sugerørene hun fikk servert i sine fargerike drinker, som til forskjell fra sugerørene som nå er poppis på grunn av miljøhensyn, ikke smaker papir og ikke smuldrer opp før du er ferdig med drinken.

Grybetrotter likte ikke:

  • All vepsen som kom surrende i det vi bestilte drikke. Særlig plagsomt ble det på denne ellers superkoselige oasen i sentrum. Antakeligvis fordi hele bakhagen var dekket med høy, grønn hekk. Så ille var det faktisk at kelneren ga oss drikkebrikker som vanligvis skal beskytte bordene til å legge oppå glassene isteden, så vepsene ikke skulle lukte godsakene. Og det hjalp.

Jobetrotter likte spesielt: 

At tier-appen til de elektriske sparkesyklene han har lastet ned i Oslo, også fungerer i Tyskland. Dermed ble det en liten strekning sparkesykling også.

Sett og stusset over i Nürnberg:

  • Fortsatt demonstrasjoner mot covid-tiltak

    På søndag ettermiddag ble deler av veien i gamlebyen plutselig sperret, politibiler kom med blinkende lys, og vips åpenbarte det seg et vaskeekte protesttog mot covid-restriksjoner. Noe vi ikke egentlig har sett så mye av i virkeligheten i Oslo. Er ikke dette veldig last year, nå som alle tiltak egentlig er fjernet, undret Grybetrotter. Vi skjønte at det mente nok politiet også, der de humret og lo mens demonstrantene demonstrerte mot de forferdelige inngripnene det er å beskytte risikogrupper mot det som tidligere kunne være en potensielt farlig sykdom. I og med at konspirasjonsteoretikerne er i mindretall i Norge, og det nok er flere av dem i Tyskland, var dette for oss et litt eksotisk og kulturelt innslag. Demonstrasjonen foregiikk i rolige former og var kjapt overstått.

To netter og en hel dag i Nürnberg gikk fort, men ble utnyttet til det fulle. Og akkurat det er en oppskrift vi har funnet ut av for lenge siden. Vi må ha minst to netter overnatting når vi er på kjøretur. Grybetrotter og Jobetrotter foretrekker faktisk heller lengre kjøreetapper og flere netter i ro fremfor å kjøre hele tiden.

Tirsdag 9. august var vi klare for motorveien igjen. Neste mål var Ljubljana, en by vi visste ingenting om. Men som snart skulle bli en av våre favorittbyer.

9. august: Vi brunsjer med ekte wienerschnitzel på veikro til nydelig tysk landskap på vei tli Ljubljana.

 

Grybetrotters julekalender: En (ti)årskavalkade. Luke 24

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 25 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 24: God jul – for ti år siden

I dag, på selveste julaften, har vi tatt farvel med årskavalkaden og ønsker god jul med minnene fra samme måned og samme dag for nøyaktig ti år siden: Den gang verden lå foran oss, og vi farta rundt på bryllupsreise i Australia. Men dette var før bloggen «Grybetrotter på tur» så dagens lys, så her kommer også hittil upubliserte bilder.

Grybetrotter og Jobetrotter foretok for ti år siden en syv ukers bryllupsreise rundt i Australia. Her er vi foran et gedigent juletre i Sydney 5. desember 2010.

Her poserer Grybetrotter foran det samme gedigne juletreet i Sydney 5. desember 2010.

Første julaften i bikini

På julaften og 1. juledag hadde vi tilholdssted i byen Bundaberg i Queensland. En by alle australiere vi møtte skrøt uhemmet av, men som vi ikke selv klarte å se sjarmen med. Ikke bare hadde vi booket oss inn på en campingplass i et området som var til forveksling lik bilbyen Økern (før Økern ble kult). Det kan også være fordi det regna til det flomma over mens vi var der, noe det for øvrig fortsatte med samme hvor vi reiste i det som skulle være verdens tørreste kontinent de kommende fire ukene som lå foran oss. Bryllupsreisens mest hørte setning fra australierne var: «Her har det ikke regna på 100 år, men NÅ regner det ja».

Det var for øvrig den uventede syndefloden som gjorde at vi var nødt til å foreta en ny reise til Australia for tre år siden.

Grybetrotter i det hun syns var den kjipe byen Bundaberg. Men nisselua var på.

Regnet til tross, vi har gode minner fra julaften 2010, og ønsker med dette alle våre følgere en riktig god jul ti år etter.

 

Grybetrotter og Jobetrotter ønsker god jul med minnene fra julaften 2010. Her er vi ti år yngre og sprekere, da vi feiret julaften slik Grybetrotter aller helst vil – i bikini og badeshorts. Etter den tid har det blitt flere julefeiringer i sommerkjole og badetøy, både i Cape Town i 2013 og i Mildura i 2017. Får vi oppleve flere lettkledde julefeiringer tro?

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 23

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 24 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 23: En novemberhelg på Kvitfjell

Det er ganske sykt å tenke på at på denne tiden i fjor maila jeg Singapore rundt for å finne et egnet sted å feire nyttårsaften, mens i år sitter vi og vurderer om det er greit å reise på en hytte tre timer unna Oslo, filososferte Grybetrotter en helg i november. 2020 har med andre ord vært et år med store kontraster. 

Før Erna igjen frarådet unødvendige innenlandsreiser og Raymond Johansen lukket Oslo for alt som er gøy, hadde vi leid hytte på Kvitfjell en helg i november. Behovet for å komme seg bort er stort i disse tider, og om vi isolerer oss på en hytte i gokk eller hjemme gjør ikke stor forskjell, så lenge vi er friske ellers. Dermed ble det hyttetur i en av de mange fancy hyttene man kan leie på fjellet en helg i november.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 20

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 21 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 20: Sydensommer i juni på Norsjø

Mens debatten gikk for fullt her hjemme om hvor vidt noen stakkars nordmenn skulle få reise til syden i sommer, kom sommervarmen. Når temperaturene bikker over 22 grader, er det få steder Grybetrotter heller vil være enn i Norge. Hun hadde derfor minimalt med sympati for sutrerne.

Imidlertid følte vi begge veldig for å komme oss ut av leiligheten etter en lang vår med mye hjemmetid, og var happy for at vi har vårt eget sommerparadis vi kan rømme til. I tillegg har vi begge såpass fleksible jobber at vi på sparket kunne ta oss en bonusferieuke da værmeldingen meldte at det ville bli for varmt å sitte på hjemmekontoret. Fra 16-21. juni pakket vi derfor sammen og satte av gårde til en bonuslanghelg/miniuke på campingen vår på Norsjø, der livet kun er til for å nytes.

Luke 20 av julekalenderen tar oss et halvt år tillbake  til de glade sommerdagene i Telemark.

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 17

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 18 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 17. Bonusdager på Aruba

Julegava kom tidlig i år, tenkte Grybetrotter i februar. Og sjelden har den truffet så godt på ønskelista.

Grybetrotter hadde som vanlig ingen lyst til å reise hjem fra ferie da tiden var inne for det lørdag 8. februar, Etter å ha krampet til seg de siste sårt trengte timene på favorittstranda vår, dro vil tilbake til Sea Breeze apartment for å pakke i 14-tida. Flyet skulle gå kl 19 på kvelden, og Grybetrotter hadde som vi alltid gjør ved kveldsflyvninger, booket hotellrommet til dagen etter. Dette er et smart triks hun har funnet på selv, og som gjør at ferien føles litt lenger. Da Grybetrotter sjekket telefonen som hun hadde lagt igjen på rommet før strandturen, brøt hun ut i et gledeshyl. På telefonen lå det en melding fra KLM som var sendt tre timer tidligere. Meldingen lød omtrentlig slik:

«På grunn av den varslede stormen Ciara anbefaler vi på det sterkeste at dere ikke flyr i dag. Flyet dere vil antakeligvis bli innstilt. Dere kan ta kontakt med oss for å bookes om til nytt fly, og dere kan velge hvilken dag dere vil reise uten ekstra kostnader, frem til 18. februar».

Det gikk på den tiden bare ett fly til Amsterdam om dagen, og dermed var det jo ikke så mange flyvninger å velge i.

– Nå har det endelig skjedd, det jeg alltid har drømt om, jublet Grybetrotter. Ekstra bonusdager i paradis!!

Det tok ikke lang tid før Grybetrotter hadde booket om flyreisen vår fire døgn frem i tid. Vi kunne ikke vært mer fornøyd, og sendte stormen vi aldri hadde hørt om før en takknemlig tanke. Ikke bare fikk vi fire bonusdager med ferie, vi fikk vite om kanselleringen før vi kom til flyplassen og slapp å sitte der i uvisshet i timesvis, KLM ga oss flere valgalternativer og vi fikk booket om billetten kjapt og effektivt. All honnør til KLM for god kundeservice der.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Dessverre, men ikke overraskende var Sea Breeze apartment Ocean fullbooket de kommende ukene. Eier Joey kunne fortelle at rommet vårt var leid ut til et annet par fra Norge dagen etter.

Heldigvis eier han enda et leilighetskompleks på Aruba. Han var mer enn behjelpelig med å booke oss om dit, og dagen etter byttet vi ut strand med by. I hvert fall i navnet. Sea Breeze Town ligger nemlig rett utenfor Oranjestad, med behagelig gåavstad til alle restaurantene og byen. Nå ble vi enda bedre kjent der.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hotellet ble kjøpt og pusset opp for to år siden, og standarden var betraktelig freshere og mer moderne her. Atmosfæren var imidlertid ikke like avslappet som i landsbyen Pos Chikito. Vi var vant til å prate med alle på Sea Breeze Ocean, og der satt mange av gjestene ute på verandaene sine, nøt livet og pratet høylytt til langt på natt. I byen gjaldt andre regler skjønte vi, da vi ble kjeftet på av noen andre gjester fordi vi satt ute og lo høyt første kvelden. Det viste seg at de andre gjestene på hotellet var bygningsarbeidere som ikke var på ferie, men som hadde leid seg inn der mens de jobbet på prosjekter i Oranjestad. De skulle tidlig opp neste morgen.

Selv om det nye hotellet var et byhotell, var det ikke akkurat langt til stranda. Bare ti minutters spasertur unna lå vårt neste sandparadis de kommende dagene.

Noen (landlige) steinkast unna hotellet lå vår nye bonusstrand i Oranjestad.

Med Surfside Beach bar som nærmeste nabo, fant vi fort vår nye favorittstrand og lunsjbar i løpet av bonusdagene våre på Aruba.

Drinkene på strandbaren var heller ikke å forakte.

Det var ikke bare Surfside beach bar som var nær stranda. Rett bak baren lå flyplassen, og på solsenga under parasollene vi hadde leid kunne vi dagen lang følge nøye med på alle innflyvningene fra USA og Colombia.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På kvelden utforsket vi Oranjestads restauranter på nytt, og fikk både nye og gjentakende opplevelser:

Da vi kom hjem lærte vi attpåtil at fordi flyet vårt var blitt kansellert og vi «ufrivillig» (stakkars oss) var strandet på en karibisk øy i fire dager lenger enn vi hadde planlagt, hadde vi også rett på å få dekket 6 000 kroner hver for «tort og svie», i tillegg til ekstra hotellutgifter vi kunne dokumentere disse dagene. Bare dager før koronaen stengte flytrafikken, fløy KLM inn 15 000 kroner på kontoen vår i ekstra «feriebonus»-penger. En siste hilsen fra flyselskapet.

Vi fikk også med oss en ekte strandfest med de lokale innbyggerne på Oranjestad i løpet av bonusferien vår. – Disse dagene MÅ jeg bare nyte tenkte Grybetrotter. Av en eller annen grunn har jeg en følelse av at det kan bli lenge til neste gang……

 

 

 

 

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 16

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 17 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 16: Bryllup og romantikk på Palm Beach

Man kan vel ikke unngå å ha sett en amerikansk komiserie eller romantisk film som nevner Aruba som det ultimate stedet å reise på bryllupsreise, eller rett og slett gifte seg. At amerikanerne tar dette på alvor, fikk vi se da vi vandret rundt på Palm Beach.

På Palm Beach vandret vi forbi det ene bryllupet etter det andre. Her her fikk vi lurt oss til å ta bilde av ett av dem på vår vei den 5. februar.

Da vi hadde passert alle de mer eller mindre romantiske bryllupene (skjønt, man kan jo diskutere om romantikken og originaliteten ble litt borte når bryllupene kom på samlebånd), var det tid for nok et nydelig måltid på stranda.

5. februar valgte vi Pureocean restaurant som ligger i enden av Palm Beach, rett ved Eagle Beach, som åsted for det vi håpet skulle bli nok et minneverdig måltid i tropeland.

Selvfølgelig foregikk det et bryllup i solnedgangen rett ved siden av restauranten også.

Minnerikt ble det også denne kvelden på Pureocean restaurant, der vi plasserte oss godt ned på et bord på stranda, med tærne i sanda og med fantastisk utsikt i tropeland…

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 15

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 16 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

 

 

Luke 15: By og strand, hand i hand

Den 30. januar var vi på dagstur til Oranjestad, hovedstaden på Aruba. Skjønt, det tar vel egentlig ikke en hel dag å gå gjennom den bittelille byen med 28 000 innbyggere. Men hovedstaden har alt det i hvert fall Grybetrotter ønsker seg.

Etter å ha inntatt lunsj i paradisiske omgivelser på stranda, som beskrevet i luke 13, vandret vi videre langs den rullestolvennlige promenaden. Plutselig var vi inne på området til Renaissance Resort hotel.

Hotellkjeden var inndelt i to hoteller, ett på stranda og ett mer «byhotell» rett over veien. Her lå også de store casinoene i byen, et yndet mål for amerikanske turister. Uforståelig for oss var våre amerikanske nabogjester der vi bodde ekstremt opptatt av å detaljert legge ut om alle småpengene de vant (og deretter tapte i neste runde) på casinoet hver gang vi pratet med dem. Selv stiftet vi ikke noe nærmere bekjentskap med casinoene, etter som vi begge er totalt uinteressert i å satse penger på gambling.

Grybetrotter falt derimot umiddelbart for hotellet på stranda.

 

Hotellområdet hadde alt, inkludert rullestoltilgjengelighet. Hadde vi ønsket oss en mer luksusferie til overpris, ville vi garantert valgt dette hotellet, også fremfor de på Palm Beach (se luke 10 og 11). Lydnivået i Oranjestad var nemlig adskillig mer behagelig enn på partystranda et kvarters kjøretur unna.

På casino-hotellet rett over veien kunne hotellgjestene båtes over til hotellet og Arubas eneste private strand, det vil si Flamingo-stranda. Her var havna bygget rett inn i hotellet, og gjestene kunne hentes i hotellobbyen.  Hotellets gjester får frakt til flamingo-stranda inkludert i det svindyre hotelloppholdet. Vi som ikke bodde på hotellet kunne også kjøpe billetter dit. Grybetrotter og Jobetrotter sjekket dette etter tips fra bekjente den 10. februar. Imidlertid var dagspasset til øya på over 1200 kroner pr. person såpass høyt at vi ikke syntes det var verdt prisen denne gangen.

Fra stranda var det ikke lang vei opp til havna, også her på trillevennlig grunn.

 

Klokka er alltid fem et eller annet sted i verden, bedyret denne puben, og Grybetrotter lot seg begeistre av både navnet og drinkene på slutten av dagen. Om klokka var 17 på Aruba akkurat da vet vi ikke, men den var jo 17 et sted i verden….