Havana, 4. februar 2013

Det var mandag morgen, og vi var klar for en ny dag i gamlebyen. Vi hadde fortsatt ikke klart kunstykket å gå hele turistløypa som var anbefalt i guideboka vår på de to dagene vi nå hadde vært i Havana. Derfor begynte vi like godt med lunsj på et lokalt kjøpesenter i nærheten, der vi spiste en meget merkelig pizza uten tomatsaus til hele 2 CUC (10 NOK).

Grybetrotter klar for lunsj på lokalt kjøpesenter

Imidlertid var ikke Grybetrotter storfornøyd med valget av det lokale stedet, ikke så mye på grunn av maten, men mest på grunn av alle tiggerne vi ble omringet av i løpet av måltidet. En av dem fortalte at han hadde vært i Norge tre ganger, blant annet i Normandie, og dessuten hadde barnebarnet hans bursdag i dag. For innsatsen fikk han 1 CUC. De andre fikk dessverre ingenting.

Da den strabasiøse lunsjen var over, trasket vi videre nedover gamlebyen i motsatt retning av der vi hadde gått dagen før. Det vil si, etterpå viste det seg at vi i følge topp 10 guideboka vår også nå gikk ut av gamlebyen og inn i sentrum. Denne gangen kom vi til de kjente stedene Parque Central, Gran Teatro og regjerningsbygget Capitolio.

Parque Central

Vi forsøkte å finne ut om det vises noen teaterforestillinger eller ballettforestillinger på Gran Teatro, og ble geleidet avgårde av en ivrig mann som absolutt skulle fortelle oss om tobakksfabrikken sin og sikkert selge oss noen sigarer etterhvert. Han dro oss rundt hjørnet, der postkontoret holdt til. Etter å ha ristet han av oss, lusket vi tilbake igjen, og fikk øye på inngangen til teateret. Jobetrotter gjorde seg klar til å humpe opp trappene, men vaktene ropte at vi ikke skulle gå inn. Altså gjorde vi ikke det. Og fikk aldri greie på hva det egentlig var der inne. Men vi konkluderte med at det nok ikke var mange forestillinger som gikk av stabelen der.

Jobetrotter foran Capitolio og Gran Teatero

Heller ikke Capitolio kom vi inn i, men det gjorde ingen andre heller. Bygningen var dessverre stengt for publikum, og hadde vært det i to år nå grunnet oppussing. Men det var syn nok å se det utenfra. Det skulle tross alt likne Capitol i Washington D.C da det ble bygget i 1929.

Capitolio

En av turistattraksjonene på Cuba er selvsagt cubanske sigarer. Vi hadde fått med bestilling hjemmefra, og sigarfabrikken lå rett bak Capitolio, så neste attraksjon ble naturlig nok den. Inne i 1.etg på sigarfabrikken var det en butikk, der det solgte forskjellige typer sigarer, i store og enda større esker. De største hadde egen fuktighetsmåler i lokket, og det hele. Riktig så fint for fiffen. Fiff måtte man være for å ha råd til det også. Prisene der var så høye (fra 10 CUC og oppover pr sigar) at vi tenkte oss om to ganger og ventet en dag før vi kjøpte sigarene på bakrommet til en femtedel av prisen isteden. Skulle man hatt en av de store luksuseskene med fuktighetsmåler kunne man solgt bilen. Enkeltsigarer fant vi ikke.

Grybetrotter ser på sigareskene i sigarforretningen

Rett utenfor sigarfabrikken ble vi spurt om vi ønsket omvisning på fabrikken. Vi sa ja, men så pekte damen som spurte på en bil og sa vi måtte kjøre dit. Det takket vi nei til, og gikk videre i tilfeldig retning, som viste seg å inneholde en portal med kinesiske tegn og drager og slikt, noe som skulle tyde på at den ene siden antagelig ville inneholde noe som lignet Chinatown (ikke at vi hadde hørt om dette i Cuba, men man kan jo ikke ha hørt om alt heller…)

På vei inn i Kinaby?

Etter å ha gått gjennom portalen, fant vi raskt ut at det nok ikke fantes noen Chinatown. Hva portalen gjorde der, fikk vi aldri svar på. Vi tok en drink på en cafeteria som het et eller annet med drage. Bortsett fra navnet var det ingenting som tydet på noe med kina, hverken mat, drikke, betjening. Heller ikke innredning inneholdt noe som helst spor av noe kinesisk. Forøvrig hadde de ikke noe mat, og de hadde gått tomme for øl. Etter å ha tatt en drink der, gikk turen tilbake innover i gamlebyen igjen, nærmere bestemt til Plaza Vieja.

Jobetrotter drikker Cubalibre i en bakgård i kinaby

Plaza Vieja var en kjempestor og fin plass som naturlig nok også fungerer som en fin turistfelle. Her fristet uterestaurantene såpass at vi lot oss lure, og bestilte noe forferdelig grillspyd som aldri hadde sett en saltbøsse eller noen annen form for krydder før. Det var leit, for innholdet på grillspydet kunne så absolutt vært godt ellers. Omgivelsene var derimot upåklagelig.

Grybetrotter på Plaza Vieja

Etter det mislykkede måltidet satte vi kursen opp i et høyt hus med takterrasse som sto i nordøstre hjørne av Plaza Vieja. De hadde heis, og så lenge man fikk humpet seg opp de to trinnene inn i bygningen kom man seg også opp i toppen. På terrassen der var det utsikt over både plassen og byen. Terrassen var imidlertid heller ikke helt rullestolvennlig. Cubanerne er flinke til å ikke ha trinn ut på terrassene sine eller ut av dørene sine, men de elsker to trinn midt på eller på siden av en plass. Også på denne terrassen var det to trinn midt på terrassen, som for sikkerhets skyld var dekket til med digre blomsterpotter, slik at det garantert ikke gikk an å løfte over. Så Grybetrotter kom seg ut på terrassen, men ikke helt ut til enden av den så hun fikk sett utsikten skikkelig.

Utsikt fra utsiktstårn på Plaza Vieja

Midt på terrassen sto et lite tårn med en slags linse i. Dette var et såkalt Camera Obscura som kunne dreies rundt, slik at man kunne kikke utover byen i forskjellige retninger. Vi måtte vente 10 min før vi fikk komme inn i et mørkt rom, der linsen projiserte et bilde på et buet lerret liggende på et bord i midten av rommet. (Bordet var dessverre for høyt for en i rullestol, så litt bæring måtte til). En guide dreide linsen slik at vi i løpet av ca 10 min fikk se hele byen. Han pekte også ut de viktigste bygningene og snakket litt om dem. En turistfelle, ja, men likevel litt morsomt!

Deretter var det på tide å humpe seg videre. Vi hadde nå oppdaget Havanas brostein, og de var ikke helt vennligstilte. Og der det ikke var brostein var det som regel oppsmuldret asfalt med store hull, gjerne med underliggende brostein under. Dette humpet naturlig nok minst like mye som på brosteinen. Verst var det på Plaza de San Fransisco, som vi kom til etter Plaza Vieja. Plassen var fra 1700-tallet, og utrolig idyllisk. Men etter som Grybetrotter var lei av å humpe rundt ble det ikke så mye vi så av plassen den dagen. Vi følte derimot behov for å samle litt energi til kveldens cabaret, og gikk tilbake til leiligheten vår langs sjøen sammen med de kule bilene. Her gikk det tross alt an å trille uten å humpe for mye.

Tre drosjer og en cadillac

Tre eldgamle busser – fortsatt i drift

Vel tilbake i leiligheten, hadde Maria en rosa dag. Det vil si at hun hadde skiftet laken, putevar, dynetrekk og håndklær i lys rosa, alt så det virkelig matchet de lyserosa flisene på badet, de rosa gardinene og det rosa sengesilketeppet på en riktig så elegant måte.

Da kvelden kom tok vi drosje tilbake til Hotel Nacional, som vi også hadde vært på dagen før. Vi skulle til Cabaret Parisien.

Utenfor Cabaret Parisien

Denne gangen fant vi ut at de faktisk har rampe inn til hotellet. Det hadde vi ikke sett dagen før. Vi ble geleidet inn inngangen med rampe og inn i Parisien, der vi heldigvis kom såpass tidlig at vi fikk plasser helt foran slik at vi så bra. Det må imidlertid bemerkes at det selvfølgelig var trapper ned til bordene foran, slik at Grybetrotter måtte bæres bort.

Vi hadde bestilt full pakke, det vil si show og middag. Middagen var surprise surprise ikke god. I følge guideboken vår (som sjelden var særlig presis) var showet var ment å være i Las Vegas stil. Ingen av oss har sett en cabaret i Las Vegas (selv om vi har vært der) så vi kan dessverre ikke uttale oss om det. Jobetrotters tanker gikk til filmen Moulin Rouge (ingen av oss har sett det showet i virkeligheten heller).

Kostymene varierte fra fargerike kjoler og drakter, noen av dem mindre tildekket (både for de mannlige og kvinnelige danserne), men det viktigste var alltid tildekket. Det fremstod mer som en samling enkeltnummer i rask rekkefølge enn en meningsfull helhet, men hvert nummer var storartet. Og med så mange dansere på scenen spilte det liten rolle at det ikke var noen dypere mening bak. Så totalt sett absolutt å anbefale.