Havana, 5. februar 2013

En ny dag i Havana var på trappene, og endelig begynte tropevarmen å nærme seg. De første dagene hadde det vært kun 20 grader, og selv om det var delvis sol og ikke en dråpe regn, kom det mye klaging fra både Maria og andre cubanere på hvor kaldt det var. Maria hadde i tillegg en herlig hoste hun opplyste om at hadde kommet fordi det hadde vært så kaldt. Jobetrotter og Grybetrotter tenkte at det nok også hadde en sammenheng med alle sigarettene hun innhalerte i løpet av dagen, men hun tok gladelig i mot halspastillene vi tilbød henne.

På tirsdag var temperaturen oppe i 25 grader, og Cuba nærmet seg normaltemperaturer igjen.

Vi hadde bestemt oss for å gå på museum. Dagen før hadde vi kommet over museet for Havana Club rom, men bestemte oss for å se det dagen etter isteden. Museet ligger langt inni gamlebyen, og vi valgte den minste motstands vei, det vil si den uten brostein langs sjøen.

Museo del Rom F. Havana Club

På vei dit stoppet vi på en restaurant og spiste brunsj. Og denne gangen var maten faktisk god. På restauranten var det samtidig et band som sto og spilte levende musikk, og blant annet sang de en sang for både Grybetrotter og Jobetrotter. På Cuba er det for øvrig vanlig at bandene ikke spiller på kun en restaurant, men sirkulerer rundt og spiller på ulike restauranter ut fra hva som passer seg. Dette bandet var såpass bra at vi faktisk også kjøpte CD-en deres. Den kosta 10 CUC.

Brunsj med band i bakgrunnen

På vår vei videre bort til museet, kom vi igjen innom Plaza de San Fransisco, og fikk knipset våre obligatoriske bilder i strålende sommervær.

Tilbake på Plaza de San Fransisco

På museet var det som alltid trapper, men cubanerne var som vanlig veldig behjelpelig med å bære rullestolen. Her fikk vi en kjapp omvisning og forklaring på ulike typer rom (drikken altså) og hvor mange år det tar å fremstille dem. Den dyreste og mest eksklusive romen på Cuba tar 80 år å fremstille, og en flaske koster den nette sum av 1700 CUC (altså 8500 NOK). De fleste av romene deres eksporteres til utlandet (bortsett fra til USA), men de tre mest eksklusive eksporteres ikke. Vi kjøpte den billigste av de tre (trodde vi, dog viser det seg at de hadde den på Gardermoen også), en single-batch rom på 18 år som kostet 40 CUC.

Jobetrotter og kjemperom-flaska

Fulle av entusiasme etter rom-muséet, dro vi tilbake til sigarfabrikken for å prøve å få en omvisning der. Klokka var ca 16:30 så vi ante at vi kanskje var for sent ute, men valgte å prøve likevel. Vi vandret derfor tilbake til der vi hadde vært dagen før. Etter å ha sagt «jada du har rett» til damen som påpekte at vi takket nei dagen før, fikk vi forklart hvor fabrikken var blitt flyttet, og åpningstidene. Neste omvisning var dagen etter, og billetter kunne vi få kjøpt på hotellet over veien. Men før vi gikk derfra ble vi geleidet inn på bakrommet og tilbudt sigarer til ca en femtedel av prisen av hva de kostet i butikken. Etter å ha kjøpt med oss bestillingene fra Norge hjem, oppdaget vi hvor stort svart marked det er for salg av cubansk sigarer i Havana. Hovedårsaken til hvorfor det er slik fikk vi svar på på fabrikken dagen etter. Det er fordi de som arbeider på fabrikken får lov til å ta med seg inntil 3 sigarer hjem gratis fra jobb hver dag. Det er jo fort gjort å samle opp en stor sigarsamling av det.

Etter at vi var ferdig med å shoppe sigarer, og fikk ristet av oss alle andre som ville ha oss til å kjøpe sigarer av dem, gikk vi til Plaza de Armas og tok en drink. Jobetrotter prøvde samtidig varene (sigaren altså), og var strålende fornøyd.

Jobetrotter tester ut sigaren han hadde fått stappa i lomma på bakrommet på sigarbutikken

Også på kvelden fant vi en restaurant som serverte god mat. Og nå følte vi at vi hadde knekt koden for hvordan man får god mat i Havana. Cluet er å finne en restaurant som ser shabby ut utenfra. Hvis innredningen ser ut som noe som ble stående igjen usolgt på et norsk loppemarked, er det håp om god mat. De mest fancy restaurantene har alltid dårlig mat, og hvis guideboka i tillegg anbefaler dem er det bare å gå forbi. Vel, så langt har det ihvertfall virket. Vi kommer til å følge opp denne teorien nærmere i løpet av ferien.

På restaurant som faktisk serverte god mat i nærheten av Capitolio