Gjensyn med Cuba

Dette er innlegg 11 av totalt 13 i føljetongen Cuba 2013

36. Antakeligvis foran kommunistpartiets lokaler i Matanzas (2)

Matanzas, 12 februar 2013

«Å faen», tenkte Grybetrotter da hun våknet tirsdag morgen. Halsen snørte seg sammen, og kroppstemperaturen føltes hakket høyere enn den burde være selv i tropeland. Mistanken om at hun nå skulle få ta del i Jobetrotters baselusker ble etter hvert bekreftet. Ingen av oss ønsket imidlertid å la det ødelegge de siste dagene av ferieidyllen.

Brunfargen hadde klistret seg kledelig på både kropp og fjes, og til tross for sykdommen så vi riktig så friske og sunne ut. Jobetrotter erklærte at vi hadde fått nok sol de siste to dagene. Etter lunsj, en paracet og en liten time under parasollen foran bassenget, var det derfor tid for å oppleve litt av det ekte Cuba igjen. Vi satte oss inn i en drosje som førte oss til byen med det noe upassende navnet Matanzas (betyr massakre). Matanzas er en liten havneby mellom Varadero og Havana, ca 40 minutters kjøretur fra Varadero. I følge guideboka vår ble byen i forrige århundre kalt Cubas Athen. Vi skjønte egentlig ikke hvorfor, annet enn at de har et teater (Teatro Sauto) med søyler som kan minne om bygningene i Athen. Dette teateret så vi selvfølgelig, mens vi slurpet i oss en brus på Cafe Athen tvers over gata.

39. På cafe Athen foran Teatro Sauto

På Cafe Athen foran Teatro Sauto

Vi ble satt av på Plaza Liberdad, omgitt av en statue av nok en firgjøringshelt fra slutten av 1800-tallet og noen gamle flotte bygninger.

28, 12,02,13 - I Matanzas

På Plaza Liberdade i Matanzas

Byen er visst også kjent for sine broer, og sammenliknes dermed tydeligvis automatisk med Venezia. Vi har selvfølgelig vært i Venezia også, og så heller ikke her umiddelbart likhetene. For eksempel gikk det faktisk an å forsere disse broene med rullestol, i motsetning til i Venezia, hvor det er trapper absolutt over alt.

34. På broa

Grybetrotter på broa

Uansett, vi gjorde som vi pleier. Trasket og gikk planløst gjennom byen mens vi sugde til oss inntrykkene og atmosfæren. Det var deilig å oppleve litt ekte cubansk liv igjen for noen timer og komme ut av sydenboblen vi for tiden levde i.

33. Mann fisker med garn fra brygga

Mann fisker med garn fra brygga

På vår vei kjøpte vi også den tradisjonelle cubanske drikken Batido, som er en slags milkshake. Dette var en av disse lokale kioskene  hvor de regnet penger i pesos. Men vi kunne likevel betale i CUC. For 1 CUC fikk vi igjen en haug med pesos, og totalt kostet to store glass oss 2 NOK. Litt uvant var det at drikken ble servert i vanlige kjøkkenglass, og vi måtte derfor pent stå og drikke den opp ved siden av kiosken for å kunne levere glassene tilbake når vi var ferdig med de.

35. Jo kjøper Batidos

Jobetrotter kjøper Batidos

Vi var også innom noe vi tolket som et slags historisk bymuseum. Det hadde i hvert fall utstillinger over folk og eiendeler som hadde vært viktige for byen både på 1700-, 1800- og 1900-tallet.

38. I bakhagen på det lokale museet om byens historie

I bakhagen på det lokale museet om byens historie

Da det var blitt ettermiddag og det var på tide å tenke på hjemreisen begynte vi å se oss om etter en drosje. Det tok ikke lang tid før det spratt frem en ivrig mann som spurte om vi trengte en. Jobetrotter svarte at det gjorde vi, og spurte hvor mye det kosta. Mannen klødde seg i hodet, sa han skulle sjekke og hente bilen og borte ble han. Men han hadde selvfølgelig klistret på oss en kamerat av seg, som skulle underholde oss mens vi ventet. Samtalen mellom Jobetrotter og kameraten foregikk på spanglish, og var omtrent slik:

Kamerat (etter å ha spurt det obligatoriske spørsmålet og fått det vanlige svaret om at vi var fra Norge): Jeg har noen cubanske sigarer, veldig bra, som dere kan få til billig penge. Rett rundt hjørnet her.

Jobetrotter: Nei takk, vi vil ikke ha det.

Kamerat: Men det ligger rett rundt hjørnet

Jobetrotter: Nei takk, vi vil ikke ha.

Kamerat: Men de er veldig bra, og det tar ikke lang tid. Dere kan få god pris og bra sigarer.

Jobetrotter: Nei!

Kamerat: Onkelen min har en veldig god sjømatrestaurant som ligger rett rundt hjørnet her. Vil dere prøve den?

Jobetrotter: Vi har nettopp bestilt drosje, så det blir litt vanskelig for oss å spise her nå…..

Etter å igjen ha gjentatt minst tre ganger at vi IKKE vil ha sigarer og IKKE vil prøve sjømatrestauranten spurte Jobetrotter til slutt hvor langt unna drosja var. – Ti minutter, svarte kameraten. – Ok, takk for oss, sa Jobetrotter, og vi gikk avgårde. Kameraten løp etter og ropte at nå skulle det bare ta fem minutter. Drosja var like i nærheten altså.

Men vi ignorerte mannen og gikk videre. Uten å finne noen annen drosje. Og selvfølgelig, ti minutter etterpå svingte en brun cadillac opp foran oss, og mannen vi først hadde pratet med steg ut og lurte på om vi ikke skulle sitte på. Litt sure og lei av kameraten hans prøvde vi først å si nei, inntil vi ga opp. Det VAR jo tross alt en cadillac, og kameraten som var den mest irriterende av de to, var ikke lenger å se. Så vi satte oss inn og beundret skrapet av en cadillac, mens vi håpet at bilen ikke ville bryte sammen på veien. Dette var en av de cadillacene som ikke var så godt vedlikeholdt. Både dørhåndtak og håndtak for å sveive ned vinduet var falt av, men sjåføren hadde dette selvsagt i løse deler foran. Og taket innvendig hadde også sett sine bedre dager, og var nå erstattet av røde papplater.

40. Ny gammel Cadillacdrosje

The brown Cadillac

Men vi kom oss tilbake til hotellet, og alle var fornøyd.

Dagen endte med buffet i restauranten, og kl 20.00 var kvelden over for Grybetrotter. Da sovnet hun fullt påkledd, hutrende av kulde med ullpleddet godt pakket rundt seg……….

Series Navigation<< Cocktailparty!Sydenliv i karibien >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.