Cubakrisen

Dette er innlegg 9 av totalt 13 i føljetongen Cuba 2013

3. Ekteparet Trotterne på tur i cadillacenHavana og Varadero, 9. februar 2013

Det var lørdag, vi hadde vært i Havana i 8 dager og Jobetrotter hadde arvet Marias bronkitt- skråstrek røykehoste. Det var på tide å komme seg videre. Vi skulle bytte ut det ekte cubanske bylivet med sydenlivet på et av Cubas all-inclusive luksusresorter i Varadero. Bare for å se kontrasten liksom.

Vi pakket vår sekk og tok farvel med Maria. Hun lurte veldig på når vi kommer tilbake, og ga oss et kort med e-postadressen sin på. Der fikk vi en gang for alle bekreftet at hun faktisk heter Maria.

Ved siden av leiligheten sto Cadillacen fra dagen før klar til å frakte oss avgårde. Denne gangen hadde sjåføren tatt med kona si, som opplyste at hun var redd ektemannen ville sovne bak rattet på vei tilbake til Havana dersom han kjørte alene.

2. Ekteparet drosje

Ekteparet drosje kjører oss til Varadero

Drosja svingte ut fra leiligheten og satte kursen mot Varadero. Samtidig lette Jobetrotter etter reisedokumentene våre for å gi sjåføren korrekt adresse til hotellet vi skulle til. Uten hell. – Jaja, vi har det på telefonen, tenkte Jobetrotter og viste sjåføren den elektroniske bekreftelsen fra hotellet. Men etter et par minutter kom han på at sammen med reisedokumentene så ligger også passene våre. Dermed endevendte han håndbagasjen – uten resultat. Drosjesjåføren smilte tålmodig og snudde bilen. Vi måtte tilbake til leiligheten. Etter det som føltes som en evighet stoppet vi igjen utenfor blokka vi hadde bodd i, og Jobetrotter tok ut bagasjen og begynte å lete i sekken. Da han ikke kunne finne passene der heller, løp han opp til Maria en siste gang, endevendte rommet vi hadde bodd i, og kom ned igjen. Fortsatt uten pass. Atter en gang begynte han å gå gjennom bagasjen. Og der – helt nederst, i den rosa sokkeposen hans lå passene, godt gjemt inn i sokkene, så de skulle bli vanskelig å få tak i for uvedkommende som måtte prøve. Vi pustet lettet ut, og Cubakrisen var avverget for denne gangen.

4. Ekteparet Trotterne på tur i cadillacen

Vi koser oss i Cadillacen etter at Cubakrisen er avverget

Det var stas å kjøre biltur i Cadillac. Vi seila forbi den ene fine stranda etter den andre, mens vi storøyd fordøyde inntrykkene gjennom 50-tallsrutene. For en gangs skyld sovnet ikke Grybetrotter under bilturen heller. Det var ingen setebelter i bilen, noe det for øvrig er lite av generelt i drosjene på Cuba, men det føltes ikke så ille utrygt likevel. Bilen var behagelig å sitte i og føltes mer som en buss enn en bil.

Underveis på turen var det politikontroll – ikke for å sjekke setebeltesituasjonen, men for å sjekke at drosjesjåføren hadde løyvet og sertifikatet sitt i orden. Dette er visst veldig vanlig på Cuba, erklærte sjåførens kone oppgitt. Hun var generelt oppgitt over mye på Cuba, selv om hun var veldig hyggelig mot oss. Varmen var forferdelig, det var kjedelig å bo i et idyllisk murhus med hage i et rolig strøk på Morro de Cubaña og det var for mye kontroller generelt i landet. Å si at det finnes drosjekontroller andre steder i verden også, og at ikke alle får bo akkurat der de vil ellers heller, gikk ikke helt hjem. Vi konkluderte med at hun nok var en av de som aldri ville bli fornøyd uansett hvor hun bor.

Hotellet vi skulle bo på i Varadero heter Hotel Barceló Solymar Arenas Blancas hotel and resort. Da vi ankom Varadero, fant vi to hotell i samme gate som het omtrent det samme, det ene het Barceló Solymar og det andre Barceló Arenas Blancas.  Sjåføren stoppet foran Barceló Solymar og spurte en som sto utenfor. Han fortalte at vi skulle til Barceló Arenas Blancas. Der løp Jobetrotter inn for å forsikre seg om at det var riktig hotell før drosja kjørte avgårde. Det var det ikke. Vi fikk beskjed om at det var det første hotellet.

Jaja, sjåføren snudde tålmodig bilen og kjørte tilbake til Barceló Solymar. Jobetrotter spurte først dørmannen, som bekreftet at vi nok kom til riktig sted. Men vi følte oss likevel ikke helt sikre. Etter litt diskusjon om hvor sikre vi burde være, gikk Jobetrotter inn i resepsjonen, der det åpenbart så ut til å være såpass kø at det kunne ta sin tid. Da han endelig kom frem til skranken fant de ikke reservasjonen vår. Hotellet var reservert og betalt for gjennom select-a-room.com på internett, et selskap ingen av oss hadde hørt om. Tankene gikk selvsagt til Internett-svindel, ødelagte ferieplaner, og å ta kontakt med kredittkortselskapet. Men mannen i resepsjonen gjorde så godt han kunne. Dessverre så det ut til at han hadde trengt minst 4 kolleger til for å få en fornuftig ventetid i resepsjonen. Han sa at han hadde vært bakpå siden kl 5 samme morgen, så vi ble bedt om å vente.

24. Rampe opp til resepsjonen

Hotellutgangen med rampe opp til resepsjonen

Vi betalte våre 100 CUC + driks til drosjesjåføren og kona hans, tok farvel og dro med oss pikkpakket vårt inn i resepsjonen. Der satt vi i en time før køen ble litt mindre, og Jobetrotter gikk bort og minnet mannen om at vi fortsatt ville ha bungalowen vi hadde bestilt. Da resepsjonisten fortsatt ikke klarte å finne reservasjonen vår, ringte han heldigvis til noen som kunne hjelpe han. Vi ble igjen bedt om å vente. Og gjorde det i ytterligere en time, mens vi begge grøsset over charterklientellet som trasket forbi med alt for mange drinker i hånda. Cubaferien var åpenbart byttet ut med charterlivet. Da køen igjen ble litt kortere gikk Jobetrotter atter en gang frem og minnet om vår eksistens. Endelig hadde resepsjonen funnet navnene våre. Feilstavet selvfølgelig. På bekreftelsen vår sto det helt korrekte navn, så om det var hotellet eller select.a.room sin feil vites ikke. Vi var uansett ikke imponert.

5. Jo venter på at reservasjonen skal finnes

Jobetrotter surner til mens han venter på at hotellet skal finne reservasjonen vår.

Etter dette skulle man tro at resepsjonen ville få opp farta for å rette opp i feilen som var gjort. Men ikke på dette hotellet nei. Etter å ha blitt sjekket inn, ble vi igjen bedt om å vente. Vi måtte nemlig få rom, og det var visst ikke gjort i en håndvending å avgjøre hvilket rom vi skulle ha. Neida, ytterligere en halvtime tok det å få tildelt rom, og total ventetid ble nærmere 3 timer.  Jobetrotter hadde surna betraktelig.

Da vi endelig fikk det, erklærte han til Grybetrotter at dette var det dårligste hotellet hun noen gang hadde booka. Vi kom oss på rommet, Jobetrotter slang surt alle tingene våre på plass i rommet og Grybetrotter begynte å se seg om. Egentlig var det utrolig fint der, ikke minst tilgjengelighetsmessig. Rommet vårt (den såkalte bungalowen, som egentlig var mer som et en-etasjes rekkehus), var kjempestort, helt trinnfritt, med stor balkong og dør som Grybetrotter faktisk klarte å åpne selv. I tillegg var hele plassen rundt flisbelagt, så det er enkelt å trille rundt. Fra resepsjonen var det en lang og ikke alt for bratt rampe ned til bassenget. Grybetrotter begynte å bli mer vennligstilt, og var klar for lunsj som egentlig snart begynte å gå over i middagstid. Vi hadde ikke spist hele dagen.

7. Vi har fått rom

Vi har endelig fått tildelt en «bungalow»

Jobetrotter derimot, var mer klar for drinker, og vi satte oss ved poolbaren. Da Jobetrotter hadde erklært at han nå hadde som mål å få like stor ølmage som han som sto i barkøen foran han, begynte han å helle innpå. Og all-inclusivedrinker var virkelig noe de kunne på det hotellet. I tillegg til tilrettelegging.

Da vi hadde fått våre alt for mange drinker, og dermed blitt litt mer integrert med de andre charterturistene, hadde Jobetrotter mørna opp igjen. Nå var det på tide å se seg om på hotellområdet og finne et sted å spise. Det burde ikke være umulig når vi hadde 6 a la carte-restauranter og 2 buffetrestauranter å velge i. Grybetrotter ønsker ikke buffet.

Å finne en a la carte-restaurant begynte selvfølgelig ikke helt problemfritt det heller. Restaurantene forholdt seg dessverre til middagstider, og åpnet ikke før kl 18.30. Og da de endelig åpnet fant vi på den første restauranten ut at man egentlig bør ha reservasjon for å få plass i disse. Reservere gjør man i poolbaren. Ikke helt ideelt når man er på ferie og ikke ønsker å planlegge i minste detalj. Men allerede på restaurant nummer 2 fikk vi likevel plass, og kvelden var reddet. Her stappet vi i oss en tre-retters, som smakte akkurat som cubansk mat smaker – ekstremt lite. Jobetrotter bestilte svinestek i bacon og ost som hovedrett. Svinesteken kom – uten ost og uten bacon. Og vi satt igjen med ett spørsmål – Where’s the bacon?

9. Middag på a la carte om kvelden

Middag på a la carte om kvelden

Series Navigation<< Da Grybetrotter møtte Jesus – igjen……Cocktailparty! >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.