¡Viva la Cuba!

Dette er innlegg 1 av totalt 13 i føljetongen Cuba 2013

272. Utsikt fra Fortaleza San Carlos la Habaña

Varadero og Havana 1. februar 2013

Varadero flyplass, Cuba, fredag 1. februar 2013

Kl 19.15 fredag 1. februar gikk Finnairs charterfly inn for landing i Varadero, 1 time og 50 minutter forsinket. Ingen klappet. Vi ble overrasket. Vi hadde tross alt opplevd full applaus på ruteflyet til Rio de Janeiro bare fem uker tidligere. Hvorfor var det da ingen som klappa på et godt gammeldags charterfly? Kanskje var det bare våre fordommer mot charterturister som ikke slo til, eller så er turistene som reiser til Cuba mindre overrasket over flyverens evner til å få flyet trygt ned på bakken enn andre turister. Det kunne også hende at folk bare var lei, og syntes det var på tide at flyet landet. Forsinkelsen skyldtes hovedsaklig at rullebåndet til koffertene på Gardermoen var i ustand, og at det tok Finnair 1 time og finne en ny innsjekkingsskranke. Der sto vi i kø på rekke og rad i omtrent halvannen time før vi fikk lempet en eneste koffert på båndet. Men som de charterturistene vi var, så prata vi med de ved siden av oss i køen, og alle ble riktig så gode venner.

Reisen ellers hadde gått finfint, det vil si hvis man ser bort fra finnenes taleglede i høyttaleren ombord. Hver gang det ristet litt i flyet (noe det gjorde ofte på den turen), følte flypersonalet behov for å holde en lengre tale om det over callinganlegget – på finsk. Det festlige var jo selvsagt at flyet tok av fra Gardermoen, og antakeligvis ikke hadde en eneste finsk passasjer om bord. Men for sikkerhets skyld fulgte de opp med finnesvensk og engelsk etterpå, slik at talen tok enda mer tid. Den såkalte turbulensen var selvfølgelig over lenge før talen (på finsk) var det.

Etter at flyet hadde nådd bakken, ble Grybetrotter møtt av en rullestol i 10 ganger den størrelsen hun egentlig bruker. Dette til tross for at vi ble lovet at hennes egen rullestol ville dukke opp på gaten når flyet hadde landet. – Jaja, vi er i Cuba, så det er vel vanskeligere å få det som man vil, tenkte Grybetrotter, og gadd ikke å protestere. Isteden satte hun seg lydig i megastolen, og etter å ha blitt geleidet gjennom passkontrollen, ble det et gledelig gjensyn med hennes vanlige rullestol til slutt – det vil si, den kom som siste bag på båndet.

1. 010213 - Litt stor rullestol på flyplassen

Grybetrotter har fått ny rullestol….

Da bagasjen var samlet og komplett gikk vi mot utgangen. Og til vår store glede fant vi skiltet med navnet til Grybetrotter på. Det ble holdt av en blid og hyggelig drosjesjåfør som sto og ventet. Og hun ventet gladelig enda lenger, inntil vi hadde fått vekslet halvparten av all euroen vi hadde med til den lokale turistvalutaen CUC.

2. Vi veksler penger

Vi veksler fra Euro til CUC

På Cuba har de nemlig to valutaer – pesos og CUC. Pesos er den lokale valutaen som innbyggerne her bruker, og som man bruker på lokale butikker og markeder. Den er verdt nesten ingen ting, og brukes kun av lokale, og evt til buss og matvogner som selger mat på gata. Den kan ikke veksles i noe som helst. Turister bruker hovedsaklig den konvertable valutaen CUC. 1 CUC er ca 5 NOK.

Turen fra Varadero flyplass til Havana tok omtrent 2 timer, og kostet 100 CUC.

Casa Manuel, Havana, fredag 1 februar 2013

På forhånd hadde vi på ulike sider på internett lest at dersom man vil oppleve det ekte Cuba bør man leie rom i private Casa particulares fremfor de overdådige turisthotellene. Casa Particulares betyr at du leier rom i private hjem, og det koster en tiendel av det man betaler på hotell. Så etter å ha søkt litt på internett tre måneder i forveien, fant vi en side som het Cuba casa particular, som tilbød flere ulike casaer. Alt er selvsagt statlig regulert, og casaene som er godkjent for utleie har et eget symbol som viser at de leier ut lovlig.

148. Merke for at det er lovlig utleie

Sybolet over døra som viser at leiligheten er godkjent for privat utleie

Vi valgte oss ut en leilighet i Havana Viejo. Leiligheten ble opplyst å være handicapvennlig. Da vi forsøkte å reservere, fikk vi imidlertid umiddelbart mail tilbake om at det dessverre var fullt her i perioden vi ønsket, men firma kom med et alternativ som skulle ligge i samme område og være like handicapvennlig. Dette het Amalia’s rental rooms, og lå i enden av gamlebyen, med utsikt til fyrtårnet og moloen med bølgene fra havet skvulpende innover land.

Fra vi bestilte første gang og til vi reiste hadde Amalia’s rental rooms endret navn til Casa Manuel, og leiligheten eies av en gammel enke vi kaller Maria. Det vil si, verken Jobetrotter eller Grybetrotter fikk med seg hva hun egentlig heter, så for oss var hun Maria.

Hvis vi ser bort fra den meterhøye fortauskanten man må forsere for å komme opp på platået som fører inn i boligblokka, var det riktig som det var lovet, at det er trinnfritt inn til blokka. Det tok oss pinlige 7 dager før vi oppdaget at det faktisk er en rampe opp til platået. Den var imidlertid ikke veldig synlig, og selvsagt plassert helt på siden. Det var heller ikke verdens beste rampe. Den var veldig bratt og asfalten nedenfor var oppsmuldret og humpete, så det kan bli en spennende opplevelse å forsere den. Men for den sterke rullestolbruker er det likevel mulig å komme seg inn selv. På de andre fortauene ved siden av er det imidlertid ingen ramper opp til de meget høye fortauskantene. I hvert fall ikke som vi klarte å finne i løpet av en uke.

Blokka har også to heiser, som ikke er pusset opp siden 50-tallet. De ser dermed meget spesielle ut. Vi vet aldri hvilken heis som virker, men en av dem virker alltid. Vi kom oss helt problemfritt opp til syvende etasje, og inn i leiligheten.

74. Inn i heisen vår

Noe slitte gulvfliser i heisen

75. Gry med gulvet i heisen vår

Legg merke til at det ikke er helt tett mellom gulv og deler av veggen i heisen

72. KNappene i heisen vår

Knappestellet i heisen

73. Taket i heisen vår

Taket i heisen var heller ikke helt tett, og man kunne følge med oppe i heissjakten…

Maria leier ut to rom i leiligheten sin, begge med en-suite bad. Hun møtte oss smilende i døråpningen, med en røyk i hånda, mens hun prata i vei på spansk. Jobetrotter, som heldigvis har lært seg spansk det siste året, forsto det meste av det hun sa og han kan kommunisere bra med henne. Grybetrotter derimot, må stå pent ved siden av og nikke og smile og late som hun forstår (noe hun selvsagt ikke gjør)…

Følelsen av å troppe opp i en fremmed person sin leilighet må beskrives som mildt sagt surrealistisk. Leiligheten var spesiell. Den var innredet med møbler i god gammeldags 60-tallsstil og pyntet med nips, dukker, kopper, pastellfargede glassfigurer og annet ræl som ville blitt stående igjen usolgt på ethvert norsk loppemarked. Det stinket av røyk. Det føltes litt beklemt å entre en annen persons private leilighet på den måten. Likevel – Maria smilte, og vi følte oss velkomne.

133. Oppholdsrommet i leiligheten vår

Oppholdsrommet i casaen vår

Maria gikk for øvrig aldri ut av leiligheten sin den tiden vi var der. Om det var fordi hun følte at hun måtte være tilgjengelig og yte service døgnet rundt eller følte hun måtte passe på leiligheten sin, eller om hun rett og slett gikk lite ut, skjønte vi aldri. Vi hadde også vanskelig for å skjønne om hun egentlig sov, for uansett når på døgnet vi gikk inn og ut derfra, satt hun foran tv-en sin og smilte sitt behagelige og vennlige smil.

130. Gry på verandaen i leiligheten vår

Balkongen i leiligheten til Maria

131. Jo i den innglasserte verandaen i leiligheten vår

Jobetrotter slapper av i den innglasserte verandaen

Vi fikk velge hvilket rom vi ville ha, og valgte det med størst bad. Badet så relativt nyoppusset ut, med rosa og brune fliser all over. Inni leiligheten var det helt trinnfritt, og badet var stort nok til å kunne få inn en rullestol. Det var til og med en fastmontert dusjstol i dusjen, flislagt med samme fliser som resten av badet.

5. Rommet

Soverommet vårt

6. Terskelfritt inn til badet

Terskelfritt inn til badet

7. Rosa toalett

Fargen på toalettet matchet veggflisene…

146. 05.02.13 - Badet vårt med dusjkrakken

Dusj med matchende, fastmontert dusjkrakk

Maria fortalte oss for øvrig senere at hun hadde hatt gjester fra Norge i rullestol der tidligere.

Da vi hadde fått installert oss avsluttet vi kvelden på en gammel ærverdig kafe tre meter ved siden av leiligheten. Selv om maten smakte akkurat som forventet, det vil si ingenting, var stemningen upåklagelig, med musikk og par som danset ved siden av oss. Vi var i feriemodus, og følte vi hadde kommet til et land helt ulikt det vi ellers er vant til….

8. Dinnertime9. Dinnertime

Series NavigationBack to the 50’s >>

One thought on “¡Viva la Cuba!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.