Alle som kjenner Grybetrotter vet hva hun mener om Jesus. Likevel har hun en merkelig tendens til å dumpe borti han for tiden – i ulike deler av verden. Det er bare en måned siden hun møtte han i Rio. Denne fredagen skulle hun oppdage at han også finnes på Cuba…

Havana, 8 februar 2013

I en uke hadde vi nå bodd hos Maria i Prado 20 med havutsikt til festningen og fyrtårnet rett over fjorden. Men vi hadde ennå ikke vært der, da man var avhengig av å kjøre for å komme gjennom tunnellen. Faktisk er det to festninger. Den ytterste (og nærmest der vi bodde) heter Morro de La Cabaña, og ble bygget i 1779. Der står det også et fyrtårn. Den andre, Fortaleza San Carlos la Cabaña er litt nyere, og er den tredje største festningen i Amerika. Det var tid for å utforske alt dette litt nærmere, denne siste dagen vår i Havana.

Første stopp var Morro de La Cabaña. Det første som møtte oss var fem trappetrinn opp til et utsiktspunkt uten noe som helst form for rekkverk eller annen sikring. Jobetrotter plasserte en noe nervøs Grybetrotter på kanten av stupet. Mens Grybetrotter i hodet sitt kriseplanla hva som ville skje dersom Jobetrotter selv falt utfor stupet, knipset han ubekymret bilder. Bremsene på rullestolen var satt på, og så heldigvis ut til å fungere, men det var ikke det mest komfortable stedet Grybetrotter har stått noen gang. Det så også ut til at de andre turistene som traska rundt der skjønte at de burde holde avstand. Likevel – det var verdt det, der det innbød til panoramautsikt ut over hele byen og til festningsområdet rundt.

Grybetrotter på kanten av stupet på Morro de Cabaña

Etter å ha overlevd kanten av stupet, humpet vi ned trinnene igjen, og gikk 50 meter før vi fant fem andre trappetrinn vi kunne humpe opp på. Da vi hadde kommet opp dit, var vi bak festningen og oppe på det som paradoksalt nok var en strak, hellebelagt vei som var perfekt å trille på. Her gikk vi frem og tilbake og fikk sett mer av både festningen og utsikten.

Grybetrotter på festningen

Spektakulære omgivelser

Jobetrotter har funnet seg en kanon å sitte på.

Festningen inneholdt også et museum, og man kunne gå inne og ute i store deler av den. Men det var alt annet enn rullestoltilgjengelig. Vi hadde uansett fått sett nok og lært nok om hvordan festningen ble brukt til å forsvare spanjolene mot britene på 1700- og 1800-tallet. Nå var det tid for lunsj. Vi humpet ned trappene igjen og gikk bortover veien, mot restaurantene som lå langs vannet. På vår vei fikk vi også et gledelig gjensyn med kokosnøttjuicen vi første gang stiftet bekjentskap med i Rio de Janeiro. Når det er sagt så var nok kokosnøttjuicen i Rio hakket bedre enn i Havana.

Gledelig gjensyn med kokosnøttjuicen

Restauranten vi til slutt havnet på het La Tasca, og var av det fine (statseide) slaget. Fancy lokaler, fin meny og ikke minst verdens beste utsikt. Vi ble plassert ute på terrassen helt ut mot sjøen, med fantastisk panoramautsikt over vannet og til hele byen. Maten var kjip, likevel satt vi der i fire timer og bare nøt varmen, utsikten og hverandre. Det var 30 grader, strålende sol og vifte i taket på terrassen som kjølte oss ned. Livet kunne ikke vært stort bedre.

La Tasca – restauranten fra himmelen

Panoramautsikt fra terrassen på La Tasca

Mens vi satt der funderte Jobetrotter over hvor spesiell Havana egentlig er, og hvilke andre storbyer i Europa som egentlig kan måle seg med arkitekturen og historien til Havana. Vi konkluderte vel med at det nok bare er Barcelona og Roma som er i nærheten av å komme opp på samme nivå.

Utsikt til leiligheten vår fra terrassen på La Tasca

Etter at fire timer hadde flydd av gårde, tok vi farvel med restauranten og satte kursen tilbake til der vi kom fra – og litt lenger. Etter å ha gått en stund kom vi til Fortaleza San Carlos la Cabaña, en annen festning som lå litt unna Morro de La Cabaña. Også her vandret vi opp og ned og frem og tilbake og så på ruinene. Absolutt verdt å se, hvis man har hjelp til å dytte og bære rullestolen rundt.

Utenfor inngangen til Fortaleza San Carlos de la Cubaña

På Fortaleza San Carlos la Cubaña med Morro de Cubaña i bakgrunnen

Et lite glimt av Jesus kan skimtes fra Fortaleza San Carlos La Cubaña

Rett nedenfor San Carlos var det en utstilling av noen fly og noen voldsomme raketter. Dette viste seg å være en mindre utstilling de kalte el museo de la crisis de octubre, for på Cuba kaller de jo Cuba-krisen for oktober-krisen. Her var utstilt fly, rakettoppskytningsplatformer, rakettbatterier, enorme raketter både for atomvåpen og konvensjonelle våpen, luftvernbatterier, og annet militært materiell som sovietunionen hadde plassert her under Cuba-krisen i 1962. Det var et imponerende og ubehagelig skue. Den kalde krigen føltes plutselig veldig nært!

Jobetrotter blant rakettene på Cubakrisemuseet

Og så gikk vi videre. Vi gikk og vi gikk, gjennom Cubanske boligstrøk der alle hadde like typer små hus i forskjellige farger og med en bitteliten hage. Faktisk veldig koselig og idyllisk. Vi vandret også forbi det vi trodde var skoler, men som muligens kanskje isteden var store militærbygninger. Det ville snart bli mørkt, og vi begynte å se etter drosje. Men så plutselig åpenbarte den seg. Den store Jesusstatuen. Som altså også finnes på Cuba. Selv om vi hadde sett den flere steder i byen, ante vi ikke at det var akkurat her den lå, så denne gangen var det faktisk helt tilfeldig at vi kom over den. Den var ikke like spektakulær og heller ikke like populær som den i Rio. Men ut fra det vi kunne lese på informasjonsplakaten ved siden av ble statuen satt opp i 1989, fordi Cubanerne også ønsket seg en egen Jesusstatue. Og det var turister der. Og det var et utsiktspunkt fra denne statuen også…… Så vi takket for sist, og knipset våre bilder.

Jobetrotter møter Jesus – igjen…

Da vi var ferdig med Jesus, så vi at det sto drosjer over veien. Vi gikk målrettet bort til den kuleste av dem – en turkis Cadillac og spurte om sjåføren var ledig. Til vår store glede var han det. Cadillacen hadde stort bagasjerom, vi stappet rullestolen inn i bagasjerommet og satte oss på de sofaliknende setene og duvet avgårde mot gamlebyen igjen. Sjåføren kunne fortelle at Cadillacen var fra 1950. Selv om den ikke hadde setebelter, var den så behagelig og kul å sitte i at Jobetrotter like gjerne avtalte at sjåføren kunne kjøre oss til Varadero dagen etter. Så da kunne vi glede oss til en 2 timers kjøretur i en Cadillac fra 1950….

Vår turkise Cadillac

Sjåføren og eieren av Cadillacen