Dette er innlegg 6 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, 18. oktober 2019
– Slik hjelpsomhet har vi aldri opplevd før! Dette var imponerende, kvitret Jobetrotter. Grybetrotter istemte skrytekoret. Vi hadde nettopp opplevd tyrkernes hjelpsomhet på sitt beste.
Trikketuren
Mens resten av reisetrotterne ville bruke siste hele feriedag på mer shopping i gamlebyen, benyttet Grybetrotter og Jobetrotter dagen til å komme seg ut av indre bykjerne (gamlebyen).
Vi startet med å ta trikken som ikke lå veldig langt unna hotellet vårt. Som i Oslo er kollektivtransporten i Istanbul gratis for både rullestolsbrukere og ledsagere. Trikkene i Istanbul var imidlertid hakket bedre å komme i forhold til i Oslo.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Grybetrotter var storfornøyd med tilgjengeligheten mens vi trikket oss oppover byen. Det vil si helt til vi gikk av trikken. Vi valgte å gå av på en stasjon som heter Topkapi Istasyonu og som på kartet så ut som den lå nærme bymuren. Det var et dårlig valg. Selv om glippen mellom perrong og tog var nesten fraværende også her, ble vi isteden møtt av en heis som var i ustand. Jobetrotter så ingen annen utvei enn å bære Grybetrotter opp trappene. Vi lot rullestolen stå igjen nede mens han først bar opp selve Grybetrotter. Bak oss sto det noen tyrkiske bestemødre med bæreposer i hendene og gestikulerte med bekymrede miner.
Da Jobetrotter hadde satt Grybetrotter ned på en benk i parken over trikkestasjonen, snudde han seg for å gå ned å hente rullestolen. Da fikk vi til vår store overraskelse se de gamle bestemødrene komme pesende opp trappa med både bæreposene og rullestolen mellom seg. Vi var stumme av beundring, og gledelig overrasket over hjelpsomheten.
Her ved Topkapi stasjon var dessverre heisen i ustand. To tyrkiske bestemødre bar heseblesende rullestolen opp, uten at vi hadde spurt om noen hjelp. Vi ble nesten flaue over gesten. 10 poeng til tyrkisk hjelpsomhet! Området er forøvrig absolutt verdt et besøk, noe du kan lese mer om under.
Panorama 1453-museet
Nærmest trikkestasjonen lå 1453 panaorama-museet. Etter som vi ikke visste hva det var, satte vi kursen ditover.
Museet viste seg å være lite, med all informasjon på tyrkisk. I motsetning til stasjonen vi nettopp kom fra, var det imidlertid godt tilrettelagt med både trinnfri inngang og heis.
Vi kjøpte oss audioguider på engelsk, men lyden var dårlig og Grybetrotter ga opp dette ganske fort. Vi fikk likevel med oss at museet i stor grad var viet kampene som utspant seg da den osmanske sultanen Mehmed erobret byen med sine tropper 29. mai 1453. Det var tydelig at tyrkerne er stolte av denne delen av historien sin, for museet var stort sett besøkt av skoleklasser hele tiden vi var der.
Høydepunktet for både oss og museet var bildet som var malt i kuppelen i øverste etasje. Det viser hele slaget i all sin makaberhet. Bildet var malt i 360 grader slik at man kunne gå rundt og se slaget alle veier:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Her er altså et museum som ligger rett ved bymuren (som du også ønsker å se), helt uten kø og med få vestlige besøkende. Og du er ferdig og fornøyd på 15 minutter! Anbefales!
Restene av bymuren
Istanbul besto den gang det het Konstantinopel også av en stor bymur, som ble delvis ødelagt i kampene i 1453.
Etter museumsbeøket trasket vi gjennom musemumsparken på behagelige trillbare heller.
Vi måtte ikke gå langt før vi kom til deler av bymuren.
Vi gikk ikke innenfor murene til bymuseet, men nøyde oss med å se det hele utenfra. Eller for Jobetrotter sin del, balansere litt oppå muren.
Byvandring
Istedenfor å lete etter en tilgjengelig trikkeholdeplass, bestemte vi oss for å vandre i retning av hotellet vårt da vi var ferdige med å beundre muren. Fra murens begynnelse gikk veien strakt rett fram, og det skulle være ca. halvannen time å gå til hotellet vårt. Dagen var enda ung, og vi hadde god tid.
På vår vei fant vi blant annet følgende:
Kaffe på fortauskafe.
Et livlig tyrkisk marked, der Grybetrotter faktisk kjøpte seg fire gensere, og Jobetrotter kjøpte nye støvsugerposer til 10 øre pr. pose eller noe i den duren. Shopping er best når det ikke er planlagt, synes Grybetrotter.
Det er mye mote i hijab også. Det fikk vi se på samme marked.
– Ja, dette var lekkert nattøy, erklærte Jobetrotter sarkastisk da vi gikk forbi Hasan Pasi Grand Basar. Dette var med andre ord noe vi ikke kjøpte. Hasan Pasi Grand Basar lå imidlertid fem minutter unna den andre store basaren som er mest kjent i Istanbul.
Jøss, dette ser jo nesten ut som i Tokyo, utbrøt Jobetrotter, med referanse til den syltynne blokka vi observerte over veien. Japanerne bygger på grunn av plassmangel ofte i høyden fremfor i bredden, og det er derfor mengder med syltynne høye blokker over alt i Tokyo. I Istanbul var dette den eneste like syltynne blokka vi så da.
Jobetrotter foran en avdeling av Istanbul Universitet. Som for øvrig er spredt rundt i byen.
Vi avsluttet byvandringen med en nydelig kake og espresso på nok en fortauskafe.
Neste dag hadde vi bestilt transport tilbake til flyplassen gjennom hotellet. De bestilte transporten tre kvarter tidligere enn Grybetrotter ville gjort, og transporten gikk rett etter frokost. De hadde erfaring og visste hvorfor. De ekstra tre kvarterene ble nemlig brukt i stillestående kø nedover restaurantgata der vi bodde. Uten at vi var nevneverdig lei oss for det. Vi hadde hverandre å underholde oss med i drosja, der vi kunne oppsummere ferien.
Og med det er Grybetrotter og Jobetrotter klare for nye eventyr. Akkurat nå pakker vi til neste reisedestinasjon:
Dette er innlegg 5 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Oslo, Norge, julaften og 1. juledag 2019
På dagene da mange er opptatt av å feire Jesus sin bursdag, er Grybetrotter mest opptatt av å mimre om sin egen bursdag. Den siste hun feiret i 30-årene. I Istanbul.
Istanbul, Tyrkia, torsdag 17. oktober 2019
Da kan vi igjen oppjustere statusen på metthetsnivået vårt fra stappmett til ekstremt stappmett.
Sitat Einartrotter etter torsdagens hotellfrokost
Dagstur til Asia
Istanbul ligger som kjent i to verdensdeler, nærmere bestemt ved Bosporosstredet, som skiller Europa og Asia. Grybetrotter og Jobetrotter har vært i Asia flere ganger før, men det haddde ingen andre av reisetrotterne våre. Formiddagen var derfor satt av til dagstur til Asia.
For å komme dit kunne vi ta ferge fra Eminönü, og vi fikk samme fine spasertur langs vannet vi hadde hatt første dagen. Fergene gikk hele tiden, og nå trengte vi bare å kjøpe billetter.
Det var lettere sagt enn gjort. For å klare dette måtte vi visst ha et eget kort, som man fyller på med penger. Det hadde vi ikke. Vi så oss forvirra rundt etter steder å kjøpe dette kortet, men uten hell. Heller ikke automaten var særlig samarbeidsvillig da vi prøvde å trykke på ulike alternative knapper. Mens vi sto og kløna som verst kom det en dame bort og tilbød oss sitt kort. Hun trengte det ikke mer, forsikret hun. Antakeligvis var hun turist og skulle reise hjem like etterpå tenkte vi. Vi takket og bukket lettet, og fikk til slutt fylt på med billettpenger. Grybetrotter og Jobetrotter gikk for øvrig gratis, også denne gangen på grunn av Grybetrotters medbrakte stol, og vi skjønte etter hvert at vi to uansett ikke hadde behøvd en slik billett.
Maikentrotter og Einartrotter tar en velfortjent pust i bakken på ferga etter at vi til slutt fikk kløna oss på den. Ferga var for øvrig som Nesoddbåten i Oslo, og fullt tilgjengelig for rullestolsbrukere.
Etter en ca. 20 minutters fergetur ankom vi Asia, nærmere bestemt bydelen Üsküdar. Her har Trinetrotter stilt seg opp for anledningen, på kommando fra Grybetrotter.
Grybetrotter og Jobetrotter tilbake i Asia.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Hos barbereren
Einartrotter ytret ønske om å gå til en ekte tyrkisk barberer. Og slik ble det. På vår vei rundt i Üsküdar ramlet vi inn på Askin Barber. Og der fikk både Jobetrotter og Einartrotter rakt av seg det lille de hadde av hår, barbert seg ordentlig og i tillegg gjennomgikk de en skikkelig ansiktsbehandling på tyrkisk vis.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Dette var ingen hurtigbarberer, og hele seansen tok et par timer. Mens Trinetrotter og Maikentrotter var ute og shoppet, fikk Grybetrotter tiden til å gå ved å observere de to fettertrotterne bli frisert. Samtidig som hun fikk servert kopp på kopp med tyrkisk te.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Bursdagslunsj
Etter barbertimen møtte vi de andre på denne restauranten der vi inntok det som Grybetrotter for første gang på ferien syntes ikke var verdens mest spennende lunsj. Det vil si, den «sunne» delen av maten var ikke noe særlig. Dessertene derimot var himmelske.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Reisetrotterne er samlet til lunsj på Ikiyaka cafè i Istanbul.
Spasertur langs Bosporosstredet
Etter lunsjen dro resten av reisetrotterne tilbake til Europa for å shoppe mer i den store basaren. Grybetrotter og Jobetrotter ønsket å se litt mer av Üsküdar, i form av en spasertur langs bosporosstredet på Asia-siden. Her var det rullestolvennlig underlag og minimalt med humping.
På vår ferd tok vi innover oss alle inntrykkene og gatelivet og merket oss hvordan Istanbul er en moderne og livlig by. Selv om Tyrkia ble grunnlagt som en sekulær stat, har det de siste årene beveget seg mer i retning Islam . Vi følte likevel at det fortsatt var plass til alle denne ettermiddagen. Her observerte vi det unge kjæresteparet med kvinnen i full burka, som likevel kjærtegnet hverandre og kysset i full offentlighet. Vi så kvinner både med og uten hijab haste avgårde til sine daglige gjøremål. Og vi observerte både turister og innfødte som gikk ganske så vestlig kledd.
– Egentlig er dette litt som å være på Mortensrud, konstaterte Grybetrotter. Akkurat i det vi fikk øye på en dame i hijab med en pose merket «Skoringen» på….
– Altså, Grybetrotter. Dette ville vel skapt litt reaksjoner i Norge, eller? Litt snålt kanskje, lo Jobetrotter, mens han pekte på mennene med et digert luftgevær midt på gågata. Luftgeværet var ment for å skyte på ballongene i vannet, men med dagens terrorfrykt over alt i verden, ville det vel kanskje ikke vært så populært om folk stilte seg opp med det midt på Karl Johan – eller Mortensrud.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Tilbake til favorittpuben
Denne bildekrusellen krever javaskript.
På Palatium kafe og restaurant kjente de oss som ventet igjen fra dagen før, og vi fikk samme utendørs bord. Her gikk kvelden med god mat, drikke, vannpipe og såpebobler. Og Grybetrotter kunne si seg fornøyd med sin siste bursdag i 30-årene.
Dette er innlegg 4 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Oslo, Lille julaften 2019
I det julefreden er i ferd med å senke seg og Grybetrotter og Jobetrotter gjør seg klart til nye utenlandseventyr, innser vi at vi av ren latskap henger langt etter med blogginnleggene våre. For at vi skal ha sjansen til å bli ferdig med å rapportere fra siste ferie før vi reiser på en ny, må vi derfor slenge ut noen blogginnlegg mellom ribbebitene og akevittslurkene.
Vi var nå fulltallige til siste del av Istanbulferien.
Istanbul, onsdag 16. oktober 2019
Topkapipalasset
– Jobetrotter, det er mulig vi er blitt litt blaserte av alle slottene og palassene vi så i India, men Topkapi Palace er ikke helt topp, konkluderte Grybetrotter mens vi humpet rundt på ufremkommelig brostein på slottsplassen. – Nei, du har helt rett. Dette slottet var bare dårlig vedlikeholdt, skittent og ganske så utilgjengelig, istemte Jobetrotter.
Og slik oppsummerte vi vårt relativt korte besøk i Topkapipalasset. Det historiske palasset som i følge Wikipedia var «de osmanske sultanenes residens og deres administrative sentrum fra 1465 til 1863», var full av historie. For de historieinteresserte var det masse å lære, og resten av reisefølget likte seg nok bedre enn vi gjorde. Her kunne vi bruke hele dagen med å gå gjennom de fleste rom i palasset. Bare kjøkkenet hadde et uendelig antall rom (følte vi), der vi kunne lese historien til både kjøkkenredskapene, maten og serveringspersonalet.
Men for oss med rullestol var det svært vanskelig å komme inn i noen av bygningene. Og etter gårsdagens vellykkede besøk i Hagia Sofia, var Grybetrotter fornøyd med historieleksjonen for denne gang. Vi gjorde derfor kort prosess av besøket i Topkapipalasset. For øvrig kom Grybetrotter gratis inn i palasset, grunnet sin medbrakte stol.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
– Se her, selv ikke fontenene har de klart å vedlikeholde, påpekte Jobetrotter mens vi så ned i den mosegrodde sølepytten av det som en gang nok hadde vært en staselig vanndam.
– Skal det være en frittstående garderobe? Det skulle det i hvert fall i det ottomanske riket, da denne hele bygningen ble brukt til nettopp det.
Om ikke annet, hadde slottsparken plantet noen trær Jobetrotter kunne leke i…
Vi hadde ikke trengt å lete så heftig egentlig. Når vi bare løftet blikket litt fra bakken, så vi at takterrassene florerte rundt hotellområdet vårt, og denne onsdagen fikk Grybetrotter endelig sin etterlengtede lunsj på en av dem. Grybetrotter hadde på forhånd vært spent på om det var like utilgjengelig å komme seg opp på takterrasser i Istanbul som det hadde vært i Marrakesh. Vi ble derfor gledelig overrasket over at kelneren viste oss heisen da vi spurte etter den. Heisen tok oss riktignok til etasjen under takterrassen. Den siste etasjen måtte Jobetrotter bære, så helt ideelt var det vel ikke. Men vi kom opp, fikk se litt utsikt, god mat og utsøkt selskap.
Trottergjengen samlet seg til en bedre lunsj på takterrassen.
Og som de gode turister vi er, måtte vi selvsagt more oss over flamberingsshowet som kelnerne stelte i stand til noen andre turister bak oss.
Grand Bazaar
Du kan vel ikke nesten ikke være på ferie i Istanbul uten å ha besøkt Grand Bazaar. Det hadde i hvert fall vi satt av ettermiddagen til. Den store basaren lå som alt annet i gangavstand fra base.
Ca. 20 minutter langs en spennende hovedgate trasket vi avgårde, bare avbrutt av en ispause underveis. Her var i tillegg fortauene mer moderne og brosteinen mer fraværende enn inne i gamlebyen.
Ved inngangen til basaren ble vi møtt av metalldetektorer og sikkerhetsoppbud som antakeligvis er satt opp fordi turister tror at basaren sikkert er et yndet mål for terrorangrep. Da gjelder det å spille sikkerhetsteater. Hvor nøye vaktene var med å sjekke de som gikk gjennom kan i stor grad betviles, etter som Grybetrotter glatt ble vinket forbi metalldetektoren uten å bli sjekket nærmere.
Basaren yret av liv, og rundt oss kunne vi få kjøpt alle mulige rariteter. Spennende krydder, te i alle varianter, smykker, klokker, sminke, klær og hva annet man måtte ønske. Prisene var skrudd opp til det tredobbelte av hva de var utenfor basaren, og verken Grybetrotter eller Jobetrotter har pruting som hobby.
– Akkurat det samme får vi kjøpt hjemme på Mortensrud, konstaterte Jobetrotter da Grybetrotter ymtet frempå om vi kanskje trengte noe krydder eller te å ta med hjem. Og med det hastet vi raskt videre.
Jobetrotter inne i den store basaren. For øvrig gjorde vi som vi pleier å gjøre når vi er på shopping. Raste gjennom de store menneskemengdene, så, og gikk raskt ut igjen.
Shoppingen gjorde vi unna utenfor basaren. I form av billige tresleiver. Det trengte vi nemlig…
Tilbake til Seoul
Etter vårt vellykkede besøk på den koreanske restauranten Seoul to dager tidligere, ønsket vi å ta med de nyankomne Einartrotter og Maikentrotter dit.
Middagen ble derfor fortært på Seoul, der vi denne gangen gikk for en dele-meny med uendelig antall retter, like smakfulle som to dager tidligere.
Kveldens funn
Kvelden var likevel ikke over selv med en diger middag innabords. Dagens høydepunkt var heller ikke nådd. Etter maten gikk vi noen meter og et par svinger før vi ved en tilfeldighet dumpet borti det som Grybetrotter mener er Istanbuls desidert kuleste pub. Navnet på herligheten var Palatium Cafe & Restaurant.
Vi begynte riktignok innendørs, i det som for oss da var en helt ordinær pub. Grybetrotter hadde en hviledag fra alkoholen, og inntok et par glass med velsmakende eplete. Reisetrotterne ville etter hvert røyke vannpipe, noe som ikke var lov innendørs. Etter en stund tilbød kelneren seg å flytte oss ut og vips satt vi oppå store glassplater med utsikt til det som viste seg å være kjelleren til et stort palass.
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Einartrotter kunne dermed avslutte kvelden med noen reale røykringer i såpebobler, godt inspirert av turistene på bordet ved siden av oss. Besøket gjentok vi de resterende kveldene vi hadde i Istanbul.
Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, tirsdag 15. oktober 2019
– Dette var den største skuffelsen av en turistattraksjon vi har vært i, konkluderte Jobetrotter. Vi hadde nettopp kommet ut av en av Istanbuls mest kjente turistattraksjoner Sultan Ahmed-moskeen. Eller Den blå moské, som den kanskje er bedre kjent som. Vi andre sa oss enig i skuffelsen.
Skuffelsen i Den blå moskeen
Ti minutters gangavstand fra vårt tilholdssted i Istanbul, GLK Premier Acropol hotel & spa, ligger Istanbuls viktigste attraksjoner. De er praktisk plassert i nærheten av hverandre. Det var tid for å ta en kikk på dem, og tirsdag formiddag trasket vi avgårde inn i gamlebyen mot Den blå moskeen. En av de få moskeene Grybetrotter faktisk har hørt om, og som vi hadde store forventninger til hva gjelder til arkitektur og historie.
Forventningene var store da vi entret porten inn til den historiske moskeen som var bygget en gang tidlig på 1600-tallet.
Det var ikke den tilgjengelige rullestolsrampa som skuffet oss. Tyrkerne har vært flinke med å gjøre turistattraksjonene så tilgjengelig som mulig for rullestolsbrukere.
Det var heller ikke påbudet om å gå med skaut for oss kvinnene som skuffet. Dette var vi forberedt på, og Trinetrotter og Grybetrotter koste seg på vei inn i moskeen.
I moskeen har ingen lov til å gå inn med sko. Det er som kjent en smule vanskelig å ta av seg hjulene på rullestolen, men tyrkerne var løsningsorienterte her og. De teipet rett og slett hjulene godt med sterk gjennomsiktig plastteip, så de var rene og pene og fortsatt gikk rundt inne i den teppebelagte moskeen.
Det som skuffet oss var at hele moskeen var under oppussing innvendig. Over alt var veggene dekket til, riktignok med avtrykk av de originale mønstrene, men det blir liksom ikke helt det samme tenkte vi.
Etter å ha tilbrakt ganske nøyaktig fem minutter inni moskeen, hvor Jobetrotter sukket over de tildekkede veggene og takene, mens Grybetrotter på sin side var mest frustert over å ikke se noe annet enn rumper som gikk foran henne (de er jo tross alt i rullestolhøyde alle disse rumpene), forlot vi raskt moskeen med retning Hagia Sofia. Som viste seg å bli dagens høydepunkt.
Opptur i Hagia Sofia
Skuffelsen over Den blå moské ga seg fort da vi stilte oss i kø for å komme inn på Hagia Sofia. Nå skulle vi få oppleve det som var feriens høydepunkt hva gjelder attraksjoner.
På Sultanahmet-plassen mellom Den blå moske og Hagia Sofia stoppet vi opp for å smake på ristede kastanjer som ble solgt over alt i Istanbul. Grybetrotter og Jobetrotter er generelt skeptisk til å kjøpe ting fra boder, men så lenge det er stekt eller kokt (eller grillet eller ristet) skal det være greit. Kastanjene smakte godt i små doser, men ikke noe vi kommer til å savne hjemme.
– Hei, vil dere ha privat guide? En sympatisk mann i 60-årene kom mot oss. Og tilbød oss privat guiding på perfekt engelsk. Hvis vi ville ha guiding ville vi slippe køen også, forsikret mannen. Grybetrotter var skeptisk. Det er hun alltid både på grunn av sin dårlige hørsel og i tillegg generell skeptisk til folk som maser. Men de andre var positive. Dette virket lovende mente de. Dessuten var guiden faktisk svært lite påtrengende. Han tilbød sine tjenester og lot oss diskutere i fred. Så vi aksepterte til slutt tilbudet. Noe som viste seg å være svært lurt.
Guiden holdt løftet sitt, og geleidet oss forbi hele køen. Vel innenfor murene fikk vi først et kort foredrag om Hagia Sofias historie, om hvordan det ble bygget av Justitius I i årene 532 til 537, og hvordan det gikk fra å være kirke til moské til museum. – Jeg er lærer, fortalte guiden. Og jeg får elevene mine til å huske hvem som bygget Hagia Sofia ved å si at det ble bygget av Justin Bieber. Da husker de navnet Justisius, spøkte han på sin perfekte engelsk. Grybetrotter var strålende fornøyd med at lærerguiden satte seg ned og pratet direkte til oss mens han fortalte, slik at også hun faktisk klarte å både høre og forstå hva han sa.
Andre høydepunkter fra Hagia Sofia:
Den historiske døra der det tidligere hadde vært et kors, men som var blitt gjort om til pil da Hagia Sofia ble moské.
Den originale døra fra 500-tallet.
Symbolene for Mohammed, bildet av Jesus og symbolet for Allah side om side. – Dette symboliserer fred og respekt mellom religionene, forklarte guiden. Det er jo egentlig bare vi mennesker som ødelegger freden.
Bilde av Jesus i midten, med Hagia Sofia som både kirke og moske på hver sin side. Igjen et symbol på fred, forkynte guiden.
Marmoren som dekket store deler av Hagia Sofia var kuttet i tynne skiver plassert ved siden av hverandre. Dette ga en kaleidoskop-aktig effekt. Guiden pratet mye om dette. Med datidens verktøy (silkesnor, sand og vann) ville det å kutte en slik marmorskive være ca et års arbeid.
Også Hagia Sofia var under restaurering. Men i motsetning til i Den blå moskeen tar de ikke alt på en gang, og vi kunne se forskjellen på den gamle og den restaurerte delen.
Disse lampene var ikke originale, men i hvert fall noen hundre år gamle, og beregnet for stearinlys, ikke strøm.
Tre trottere som trivdes godt i Hagia Sofia.
Utsikten fra andre etasje, der kvinnene måtte sitte.
Mer utsikt fra andre etasje.
Vikingruner fra en vikingvakt ved navn (H)Alfdan som kjedet seg en gang på 900-tallet.
Trinetrotter som fotograferer vikingrunene.
En noe humpete bakke opp til andre etasje. Den humpet såpass mye at Jobetrotter heller valgte å bære Grybetrotter opp.
Nedover var det en annen vei, og her gikk det lettere.
Både Grybetrotter og Jobetrotter var strålende fornøyd med besøket i Hagia Sofia.
Arasta Bazaar
Etter lunsj tok vi turen til Arasta Bazaar, som selvfølgelig også lå et steinkast fra de andre severdighetene. Arasta Bazaar er en langt mindre basar enn den mer kjente Sultanahmet-basaren, også kjent som Grand Bazaar, og består egentlig bare av en gate med salgsboder. Til gjengjeld var det atskillig roligere å spasere rundt der og se på alle de eksotiske varene som ble solgt. Her kunne du få kjøpt det meste, det vil si alt fra krydder og te til vesker og klær. Omtrent det samme som på alle andre basarer, men i mindre målestokk.
Og Grybetrotter ble positivt overrasket over hvor lite innpåslitne selgerne i basaren var. Her var det faktisk mulig å gå i rolig tempo å se på varene uten å bli overfalt med «gode tilbud».
Vannpipe, uteliv og utvidelse av reisefølget
Grybetrotter hadde fått fornyet energi etter gårsdagens strabasiøse ferd opp de bratte bakkene. Etter turen i basaren gikk derfor Grybetrotter og Jobetrotter på Havern restaurant mens Trinetrotter og Thomastrotter gikk på hotellet for å hvile.
Her satt vi utendørs på puter på gulvet, på et meget lavt bord og beina rett ut. Mens det nærmet seg solnedgang og Grybetrotter drakk nydelig eplete, røykte Jobetrotter vannpipe med eplesmak for første gang.
Senere på kvelden ble vi gjenforent. Ikke bare med Trinetrotter og Thomastrotter, men også med Einartrotter og Maikentrotter. De reiste vi også med sist gang på familietur til Italia i påsken i fjor. Nå hadde de latt barna bli hjemme og kommet ned for å være med i fire av de syv dagene vi var på ferie. Stemningen var upåklagelig. Ikke minst for restaurantens innkaster som hadde bodd noen år i Sverige, og som vi etter hvert bare kalte «svensken». Han hadde forsøkt å få oss til Magnaura Cafe & Restaurant alle de tre foregående kveldene. Denne restauranten lå desidert nærmest hotellet vårt, men vi hadde strenet forbi den hver dag. Det hadde svensken fått med seg. Først sa han til oss: «dere er jo nabo med restauranten vår, og gode naboer må jo støtte hverandre». Den tredje dagen vi gikk rett forbi etter først å ha spist et annet sted takket han sarkastisk for at vi hadde valgt restauranten hans i dag. Dette sa han på en så morsom måte at vi lo av det hele turen, og valgte omsider å spise «kortreist» neste dag. Servicen var helt upåklagelig, og maten like så. Vi kunne ikke hatt det særlig bedre.
Dagens artigste skilt
Politiet ønsker oppmerksomhet ved å be oss «sehit».
Dette er innlegg 2 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, mandag 14. oktober 2019
– Se her, så jævlig kommer det til å bli i Norge og etter hvert, hvis bompengepartiet får fortsette fremgangen sin, erklærte Jobetrotter da vi observerte trafikkorken en ettermiddag i Istanbul. Bildet over viser trafikkaoset i de smale brosteinsbelagte gatene i gamlebyen på vei hjem fra båtturen vår dagen før.
Den tette trafikken i indre bykjernen i Istanbul er ikke bare til bry for bilistene. Også oss fotgjengere får erfare hvor mange hindringer det faktisk er på veien i tillegg til brostein og fortauskanter.
Hver ettermiddag var det full trafikkork i restaurantgata utenfor hotellet vårt. Gata, som egentlig burde vært gågate, ble nærmest ufremkommelig både for biler og fotgjengere. Dette bildet er fra 13. oktober. Vi lærte fort at det ikke var noen vits i å ta drosje tilbake på hotellet på ettermiddagene i hvert fall. Noe vi heller aldri gjorde.
Dagens heftigste ekspedisjon
Denne mandagen hadde vi bestemt oss for å følge guidebokas råd om å finne en fin takterrasse i bydelen Karaköy. Karaköy skal være Istanbuls svar på Grünerløkka i Oslo lovte guideboka, og her finnes det i tillegg flere anbefalte restauranter på taket. Dette hørtes spennende ut. Med fortsatt sol fra skyfri himmel og behagelig sommertemperatur trasket vi avgårde samme veien som dagen før, mens vi studerte tyrkiske menn som solte seg i steinrøysa langs Bosporos.
Denne gangen gikk vi imidlertid ikke på noen båt da vi nådde frem til Eminönü. Isteden gikk ferden videre over Galatabroa.
Grybetrotter og Jobetrotter på Galatabroa med Eminönü i bakgrunnen.
Jobetrotter på Galatabroa med Karaköy i bakgrunnen
Vel over i bydelen Karaköy fikk vi oppleve følgende:
Thomastrotter og Trinetrotter tar seg en pust i bakken mens Jobetrotter forsøker å finne nærmeste anbefalte takterrasse.
– Opp denne bratte bakken skal vi, erklærte Jobetrotter, mens han overlot mobilkartet sitt til Thomastrotter. Samtidig kom han ved en feil borti kartet, slik at pilen plutselig viste en annen retning og Thomastrotter uvitende villedet oss opp en annen bakke.
Oppover bakkene gikk det i hvert fall, mens vi forsøkte å ikke bli påkjørt av bilene som suste nedover og mot oss i en viss fart.
Riktignok hendte det at det stoppet opp helt, som her, hvor denne gaffeltrucken følte for å blokkere veien i en fem minutters tid, mens han avleverte varene. Fascinert observerte vi alle butikkene i de superbratte bakkene, der det yret av liv og dagens vareleveringer ble lirket inn med imponerende presisjon.
Vi gikk og vi gikk, mens Grybetrotter brukte alle sine krefter på å holde hodet oppe (bokstavelig talt), opp de bratte og humpete bakkene. Jobetrotter fikk på sin side brukt all sin muskelkraft der han svettet oppover mens han dyttet og lirket Grybetrotter foran seg.
På vår (om)vei oppover Karaköy dumpet vi plutselig borti Galatatårnet.
Der vi nøyde oss med å ta en sjølfie. Tårnet var alt for utilgjengelig for rullestoler…sa vi mens vi pustet og peset etter en ikke mindre tilgjengelig gåtur.
Vi tok fatt på nok en ny bratt brakke oppover….
Og da vi omsider hadde humpet oss fram til riktig takterrasse, var den selvfølgelig passende nok stengt. Ingen av oss hadde tenkt på å sjekke åpningstidene. Guidebokas anbefalte takterasser åpnet visst ikke før kl 16. Vår klokke viste akkurat da bare 12.30, så det ble litt lenge å stå å henge mens vi ventet på at takterassen skulle åpne.
Etter den strabasiøse turen oppover alle bakkene for å finne den stengte takterrassen, orket vi ikke å lete etter en til. Men vi syntes likevel ikke at dagens ekspedisjon hadde vært fullstendig bortkastet. Vi hadde fått sett mye tyrkisk gateliv og vi hadde alle fått trent litt på hver vår måte oppover stupbratte bakker, konkluderte vi lattermildt utenfor en liten kiosk. Der vi sto å ventet på at innehaveren skulle titte fram fra hushjørnet han hadde gjemt seg bak mens han pratet i mobiltelefonen sin, før vi kunne betale for leskedrikken vi ville kjøpe.
– Se Grybetrotter, her har du et bilde til katteelskere på bloggen din. påpekte Jobetrotter til den ikke like katteelskende Grybetrotter.
Etter å ha tatt en kjapp stopp i kiosken, begynte vi nedstigningen nedover mot Galatabroen igjen.
Grybetrotter var rimelig glad da vi nådde det vanlige fortauet som førte bortover vannet.
Etter vår hasardiøse ferd nedover bakkene i Karaköy, roet vi ned med et par timers lunsj under samme Galatabroa som dagen før (dog på en annen restaurant).
Der vi stiftet bekjentskap med utsøkt tyrkisk hvitvin…
Dagens artigste skilt
Noen som har lyst på hår i kjøttpanna si?
Dagens mest absurde inngang
Denne døra sto på vidt gap på uterestauranten vi spiste lunsj på under Galatabroa. Noe som egentlig var unødvendig, etter som det ikke var vegger på noen av sidene til døra.
Koreansk mat i Istanbul
Kvelden ble avsluttet på den sør-koreanske restauranten Seoul i restaurantgata vår sånn cirka 50 meter fra hotellet. Jadda, vi var i Tyrkia, men det kryr ikke av koreanske restauranter i Oslo heller. Og både Grybetrotter og Jobetrotter elsker koreansk mat etter vår tur til Sør-Korea i 2015. Reisefølget vårt hadde aldri spist det før, og var veldig villig til å prøve. Restauranten lå i en smal og utilgjengelig bygning, men Jobetrotter var vant til å bære denne dagen. Vi kom oss opp til tredje etasje, hvor det ble helt fullt av andre gjester i løpet den tiden vi satt der.
Kimchi er velkjent tilbehør i Sør-Korea. Så også på koreansk restaurant i Istanbul.
Og som all annen mat i Istanbul, var også kimchien, bulgogien og fiskeretten på restaurant Seoul fantastisk god. Så god at restauranten fikk flere besøk av oss i løpet av uka.
Jobetrotter spiste hele sin helstekte fisk tilberedt på koreansk vis.
Dette er innlegg 1 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, 12. og 13. oktober 2019
– Se, på den mopeden kan man steke paella også. Opplysningene ingen egentlig trengte kom fra Jobetrotter, med referanse til bildet over. Det hadde jo vært kjekt hvis vi var i Spania, tenkte Grybetrotter. Men det var vi ikke. Lørdag ettermiddag hadde vi landet i Tyrkias største by, og paella sto ikke på menyen.
Grybetrotter hadde riktignok vært litt i tvil om det var lurt å reise til Tyrkia akkurat nå i disse urolige krigstider. Men etter å ha googlet UDs reiseråd og avstand til Syria, konkluderte vi med at Istanbul er såpass langt unna grensen at det er trygt nok å reise dit nå.
Lørdag 12. oktober – ankomst Istanbul
Etter en knirkefri reise med både Turkish Airlines og forhåndsbestilt drosje fra flyplassen, ankom reisefølget på fire hotellet med det enkle navnet GLK Premier Acropol Suites and spa. Hotellet ligger midt i gamlebyen, i bydelen Sultanahmet, med gåavstand til de mest kjente severdighetene.
Ved innsjekking ble vi møtt av en overivrig resepsjonist som prøvde å selge oss all verdens pakketurer til overpris, ved å innbille oss at alle moskeer og museer ville være stengt på søndag. Men vi har vært ute og reist før, og klarte å besinne oss. Dette ordner vi selv, tenkte vi. Og kjøpte ingen ekstrapakker av resepsjonsselgeren.
Til tross for at hotellet har «spa» i navnet sitt, har det ikke svømmebasseng. Svømmebasseng er egentlig den eneste delen av «spa» Grybetrotter bryr seg om. Hun ble derfor glad for at badene i våre «Family-connecting suites» i hvert fall hadde hvert sitt boblebad…
Men aller mest pris satte vi nok på den gullmalte heisen….
…der gullmønsteret glinset i både vegger og tak…
Men som Jobetrotter påpekte: Det er kanskje ikke like elegant med gullmalte heiser når maleren klarer å bomme på mønsteret….
Grybetrotter og halvdelen av reisefølget vårt Trinetrotter skålte likevel for vel gjennomført ankomst. Trinetrotter og Thomastrotter reiste vi sist gang med til Italia påsken 2018.
Hotellet ligger i gamlebyen, midt i en travel restaurantgate. Resten av kvelden ble derfor tilbrakt på restauranten rett over gata for hotellet, ved navnet Albura. Og til tross for både innkaster, turister og turistpriser, var maten kjempegod, stemningen på topp og alle var enige om at hotellet ligger midt i smørøyet for våre behov.
Søndag 13. oktober: Båttur langs Bosporosstredet
Opplysningene fra resepsjonisten vår om at alle moskeer og museer i Istanbul var stengt på søndager var selvfølgelig bare tull. Men da vi oppdaget dette, var vi likevel så innstilt på å verken oppleve religion eller museumskultur denne søndagen, at vi hadde lagt andre planer. Med strålende sol og behagelig sommertemperatur, var forholdene ideelle for båttur langs Bosporosstredet.
Veien til sightseeingbåtene innebar en times gåtur langs vannet.
En gåtur langs vannet var ikke å forakte en søndag formiddag i behagelig sommervær.
Rundt oss kunne vi observere lokale menn (for det var bare menn) som enten fisket eller lå og solte seg i steinrøysa (for det var bare stein langs vannet).
– I Tyrkia kler fiskerne seg akkurat likt som i Norge, med vindjakka kneppet godt igjen for å ikke fryse, kommenterte Jobetrotter mens sola stekte og vi andre syntes den friske brisen fiskerne prøvde å beskytte seg mot bare var avkjølende.
Selv om det var idyllisk å gå langs havet, florerte søpla rundt både oss og de solhungrige mennene. Brukte plastflasker og papir var kastet tilfeldig rundt etter hvert som tidligere eiere hadde sett seg ferdig med dem.
Det er ikke rart det er mye plast i havet, når vi ser hvordan folk dandere vindskjermingene sine, konstaterte vi.
Heldigvis var det ikke alle som benyttet plast og papp som vindskjermer. Her var det noen som hadde gjort seg riktig flid med å lage vindskjermer av stein.
– Den mest nautrlige ting i verden må jo være å ta med seg en benk og plassere den midt i steinrøysa.
Grybetrotter registrerte at det var bemerkelsesverdig få kvinner ute på søndagskos. Det var egentlig bare gutteklubben grei som var representert blant fiskerne.
Til slutt ankom vi Eminönü (eller Eminem som Jobetrotter kaller det), en stor plass der det yret av ivrige cruisebåtselgere. Vi gikk rett i turistfella og kjøpte båttur av den første selgeren vi så. Han kunne friste med en 2-timers cruise langs hele Bosporosstredet, der vi ville få utsikt til alle kjente palasser og moskeer, og ikke minst utsikt til Asia. Akkurat det Grybetrotter var ute etter. Riktignok solgte de ikke vin og øl på båten, men dette fikk vi bare godta. Dyrt var det heller ikke, og prisen var 200 kr. per pers. Billettene ble kjøpt, og vi var for så vidt godt fornøyd. Vi måtte bare vente halvannen time, før vi måtte møte opp på plassen for å ta bussen ned til båten, forklarte selgeren. Han pekte på kartet hvor båtterminalen var, og det så ut som om det var sånn ca. 200 meter unna. Da stusset Grybetrotter litt. – Kan vi ikke bare gå bort dit, spurte hun, og så ikke frem til å løftes inn en turistbuss med tusen folk for å kjøre 200 meter. – Nei, det gikk ikke forklarte selgeren. Det var så mange båter der nede at da kunne vi gå oss bort og havne på feil båt.
Javel, tenkte reisefølget lydig. Ventetiden slo vi i hjel på en restaurant under Galata-broa, med nydelig utsikt over vannet:
Før vi altså fikk dagens mest bisarre opplevelse. Vel tilbake ved bussen ble vi vist ombord i et relativt raskt tempo, for så å bli sittende i et kvarter før noe skjedde. Bussen startet, kjørte i sånn cirka nøyaktig 50 meter, før vi alle skulle av igjen. Og selv om selgeren hadde prøvd å innbille oss at det ville bli mindre kaotisk å ta buss til fergekaia, var det mildt sagt helt feil. Trinetrotter hadde vi sendt i forveien for å holde av bra plasser til oss på dekk, for vi trodde vi skulle rett på båten. Det var ikke helt tilfellet. Bussen hadde parkert et godt stykke unna båten, og alle de andre passasjerene, inkludert Trinetrotter hadde forsvunnet.
Guiden møtte oss utenfor bussen og pekte i retningen båten gikk. Jeg møter dere der nede, sa han, og pekte mot kaia, der det var et kaotisk hav av folk, turistbåter, ferger, billettselgere og kontrollsluser. Det var fullstendig overveldende, men heldigvis er Trinetrotter allerede fremme tenkte vi, og ringte henne for å høre hvor hun var. Men da fikk vi en merkelig beskjed på norsk om at «alle våre ekspedienter for tiden er opptatt». Dette har vi ingen forklaring på, men tydeligvis var det noe galt med telenettet akkurat da.
– Nå føler jeg at jeg er i Tyrkia, gliste Grybetrotter da kaoset rundt oss var komplett.
Etter en ti minutters febrilsk leting, der Thomastrotter spurte seg fram ved å vise billetten til billettører fra alle båtselskapene, fant vi hverandre heldigvis igjen. Båten hadde nemlig ikke gått, og kom heller ikke til å gjøre det med det første. Guiden virket avslappet og sa han hadde vurdert å begynne å lette etter oss, men så dukket vi heldigvis opp. Vi måtte vente i ytterligere tjue minutter (eller 10 tyrkiske minutter som guiden spøkte med) før båten vi skulle med faktisk dukket opp. – Jeg skjønner godt at vi måtte kjøres 50 meter for å stå å vente på dette, kommenterte Grybetrotter tørt.
Men da båten til slutt dukket opp, var det faktiske rampe ombord, og mulig å komme seg relativt enkelt på den med rullestol.
Og Trinetrotter fikk holdt av veldig bra plasser til slutt. Dermed kunne fire trottere fornøyd nyte båtturen de neste to timene.
– Denne borgen skal nok ikke vi se noe nærmere på Grybetrotter, konstaterte Jobetrotter, da cruiset forbi en ærverdig gammel borg med tusen trapper.
– Se, der er jo Tobias i tårnet sitt, sa Jobetrotter da han fikk øye på dette tårnet.
Ortaköymoskeen
Fra Europa til Asia via sjøveien. Langs Bosporosstredet seiler vi mellom de to verdensdelene.
Vi cruiset forbi Maiden’s tower på vei tilbake til Eminönü
Mer plast i havet, her i form av ballonger.
Helgen ble avrundet i restaurantgata vår, denne gangen på en annen restaurant et helt minutts gange fra hotellet. Også her var mat, drikke og selskap upåklagelig, og vi var ikke spesielt lei oss for at helga var over. Vi har nemlig mer i vente de neste dagene.
Det er et faktum – sommeren i Norge er ubønnhørlig over. De siste dagers regnvær har satt en gråskitten farge på både himmelen og omgivelsene, verandaputene er ryddet inn for vinteren og etter et par morgener med frost har Grybetrotter fått piggene ute – på bilen sin.
Det begynner å bli en stund siden vi kunne skryte av denne temperaturen i Norge. Her fra sommerresidensen vår på Norsjø Ferieland 29. juli 2019.
Grybetrotter og Jobetrotter har for første gang på mange år tilbrakt hele sommeren i kongeriket.
Selv om sommeren 2019 ikke kunne måle seg med fjorårets sydenvær (ingen fremtidige somre vil vel vel noen gang kunne det), kan vi se tilbake på den med varme minner. Vi hadde i år bestemt oss for å ha totalt to ukers sommerferie fordelt i to omganger i sommerresidensen vår på Norsjø Ferieland. Og vi hadde flaks. Akkurat i de to ukene vi hadde ferie, viste sommeren seg fra sin beste side. Med tropevarmen på besøk, kunne vi skape oss disse minnene fra sommerferien i Norge 2019:
Og selv om sommeren i Norge er over, er det flere i vente om veldig kort tid. Allerede i morgen starter nemlig Grybetrotter og Jobetrotters reisesesong for vinteren 2019/2020, med første stopp en uke i Istanbul. Der venter strålende sol og 22 grader, skal vi tro på værmeldingen. Og det gjør vi jo når vi er veldig klare for mer varme.
Dette er innlegg 3 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019
Cancun og Cozumel, Mexico, onsdag 27. februar 2019
Don’t worry! You’re on the fun side of Trump’s wall
– Artig skilt sett i Cozumel onsdag 27. februar
Cozumel er en liten idyllisk øy som ligger 45 minutters båttur unna Playa del Carmen på Yucatánhalvøya i Mexico. Skjønt, hvor idyllisk den var hadde vi våre tvil om, etter som Cozumel er mest kjent for å være et cruisestopp for store cruiseskip i karibia.
Brygga i Cozumel ved ankomst med passasjerferga.
Fordi Playa del Carmen ligger en times kjøretur fra Cancun, ble Cozumel nedprioritert til fordel for Isla Mujeres forrige gang vi var i Mexico. Men denne gangen hadde Grybetrotter et stort ønske om å se øya, og dermed satte vi avgårde på dagstur dit onsdag 27. februar.
Vi hadde i feriens andre uke flyttet fra Antonios deilige hage til hotell i hotellsonen, og for å komme oss til Playa del Carmen hadde vi nå leid bil kun for en dag. På hotellstripa er det høy partyfaktor, og dermed var det helt naturlig for Jobetrotter å møte på dette kunstverket på vei for å hente bilen hos leiebilselskapet Alamo onsdag morgen.
Veien til Cozumel
På denne dagsturen var det Ingunntrotter og Andrétrotter som var med som reisefølge, og i og med at vi egentlig ikke var helt sikre på hvor tilgjengelig fergene til Cozumel var eller hvor enkelt det var å komme seg rundt på øya, var planen å kjøre til Playa del Carmen og ta det derfra. Hvis ikke vi kom på båten kunne vi jo heller se litt i den kjente charterbyen tenkte vi. Dessuten ville vi spise middag der etter turen til Cozumel. Og kanskje vi rakk å se litt på begge steder. Planene var mange…….. og som vanlig flere enn tiden er lang.
Etter en times kjøring kunne vi parkere denne doningen på en godt bevoktet parkeringsplass i utkanten av Playa del Carmen.
Det tok ikke veldig lang tid fra vi hadde parkert bilen og trillet ned fortauet og rundt hjørnet, før vi kom i kontakt med en ivrig selger. Han kunne forsikre oss om at vi ville komme på båten med rullestoler og tilbød oss en ok pris for billettene tur-retur. Og ikke bare det. Vi kunne også leie bil på øya. Det ville være en kjempeopplevelse. Prisen var det dobbelte av hva vil hadde leid bilen i Cancun for, og til tross for at vi dro litt på det, overbeviste mannen oss om at det var mye å se og en enkel måte å komme oss rundt på. Newsflash: Vi hadde ikke trengt bilen.
Mannen ble i hvert fall godt fornøyd med salget, og loste oss i ekspressfart gjennom både køer og menneskemengder, og sørget for at vi rakk båten akkurat i det den skulle gå. Ferge til Cozumel går en gang i timen.
Og jada, det var både rampe, trinn og velvillige hjelpere som fikk oss inn i båten. Der vi selvsagt satte oss på bordet som var reservert for rullestolbrukere. Og med det var fire happy trottere på tur.
Tilgjengeligheten for å komme opp på dekk var imidlertid ikke like god. Dermed var det bare Jobetrotter som fikk gå opp der for å ta bilder av sjøutsikten…. Riktignok var det ikke så veldig mange som ønsket seg opp dit denne dagen da, der det sto rader på rader med ledige seter. Kanskje ikke så rart, etter som det var sterke vindkast og såpass høye bølger at det gynget godt i båten.
Grybetrotter likte førsteinntrykket av Cozumel da vi gikk av ferga. Øya var langt mer idyllisk enn vi fryktet, og Grybetrotter feiret med å styre alle til første restaurant med utsikt mot havet der dagens cruieskip hadde lagt seg til. Her fikk hun slurpet i seg en diger margarita og spist bittelitt taco til lunsj.
På torget bak restauranten yret det av karibieliv, med ivrige selgere og gode temperaturer. På bildet til venstre fotograferer Andrétrotter omtrent det samme motivet som på bildet til høyre.
Men så var det denne leiebilen da…..
Her på dette hjørnet ble vi stående å vente nesten en time da vi skulle hente leiebilen vi hadde leid for noen få timer på Cozumel.
Å hente leiebil på Cozumel gikk nemlig enda tregere enn på flyplassen, og farten hadde saktnet til ekte karibietempo. Grybetrotter skjønte fort at vi kanskje hadde kastet bort både penger og dyrebar tid på noe som kanskje ikke var helt verdt kjøpet. Det var en het sommerdag, og Ingunntrotter og Andrétrotter gikk inn i de svale salgsbodene igjen for å kjøpe vann. Noe vi sårt trengte. Litt av vannet ble konsumert mens vi ventet, resten ble behørig gjenglemt på en benk da vi endelig fikk bilen.
Øysafari på Cozumel
Men heldigvis – leiebilen kom til slutt. Denne gangen i form av et gammelt vrak som nok hadde sett sine beste dager på 90-tallet. Men bilen humpet avgårde, reisefølget hadde ikke tørket ut, og alle var fortsatt i ganske så godt humør. Nå var vi på jakt etter en tilgjengelig strand så vi kunne få oss et bad. Det vi fikk se var følgende:
Mange, lange asfalterte bilveier med mye trær…
Idylliske, eksklusive lukkete strandklubber som verken var særlig rullestoltilgjengelige eller åpen for allmennheten.
Flotte strender, heller ikke spesielt rullestolvennlige. Det nærmeste vi kom var denne bukta her. Men uten rampe ned til vannet, var det umulig for Ingunntrotter og Andrétrotter å få kjent på vannet. Grybetrotter og Jobetrotter fikk duppet føttene litt, mens Ingunntrotter og Andrétrotter reddet turen med å finne en koselig strandbar like ved.
For denne strandbaren kunne reisefølget like. Noe vi også gjorde. Dessverre var den av den gammeldagse typen som bare tok kontanter, og kontanter begynte vi å få smått med. Vi måtte derfor nøye oss med å kjøpe drikke her. Men Grybetrotter syntes det var verdt besøket likevel.
Tilbake til sivilisasjonen
Etter et par-tre timer var vi tilbake til byen der vi returnerte leiebilen. Det gikk heldigvis hakket fortere enn å hente den. I byen hadde noe skjedd siden vi var der sist. Alle salsgbodene var stengt, ingen selgere ropte til oss og byen hadde fått en adskillig roligere stemning. Borte var dagens cruiseskip også. – Så det er SÅNN det er når cruiseskipene har forlatt øya ja. Da stenger den, konstaterte vi.
Riktignok var restaurantene fortsatt åpne, og vi skulle gjerne vært der lenger for å spise middag. Jobetrotter ringte Alamo for å spørre om vi kunne returnere bilen dagen etter, uten at noen svarte i den andre enden. Dermed innså vi dessverre samtidig med at sola sa takk for seg og gikk ned i havgapet, at vi måtte rekke neste båt for å komme tidsnok tilbake til Alamo for å levere leiebilen vår der før det stengte.
Dermed måtte vi også haste oss gjennom restaurantgata i Playa del Carmen, og det ble heller ikke her noen middag slik vi hadde håpet.
Tilbake i Cancun
Derfor var det ikke uten grunn at vi ble litt småirriterte da vi et kvarter før stengetid pliktoppfyllende møtte opp for å levere bilen – bare for å oppdage at Alamo har et noe løssluppet forhold til åpningstider. De hadde nemlig stengt flere timer før. Logisk nok var det derfor Jobetrotter ikke hadde fått svar da han prøvde å ringe tidligere på kvelden. Det var heller ingen i Alamo som syntes det var stress at vi leverte bilen ved åpningstid dagen etter – og så dermed ingen grunn til å beklage at de ikke hadde vært der for å ta i mot oss kvelden før. Og med det registrerte vi nok en gang forskjellene mellom Mexico og Norge hva gjelder tidsbegreper.
Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019
Yucatán-halvøya, Mexico, mandag 18. februar 2019
– Men altså, selv om denne Cenoten skulle vise seg å være helt utilgjengelig syns jeg det var verdt kjøreturen bare å se denne landsbyen her jeg, erklærte Ingridtrotter etter to timers kjøretur der vi hadde forvillet oss inn i en liten mexicanske landsby på vei til dagens utflukt: Cenote Maya Park.
Mandag 18. februar dro halvparten av reisefølget på roadtrip. Mens den resterende halvparten ble igjen i huset i Cancun, satte Ingridtrotter, Oliviertrotter, Grybetrotter og sjåfør Jobetrotter nesa mot Cenote Maya Park. Cenote Maya Park ligger i følge google maps ca 2 timer og 15 minutter unna Cancun. Vi brukte ca. en time lenger på å nå destinasjonen.
Etter som Jobetrotter og Grybetrotter har vært i Mexico før, har vi sett alle de kjente stedene Chichén Itzá, Tulum, Akumal og Isla Mujeres tidligere. Det vi derimot ikke hadde sett var ei ekte cenote – altså et synkehull ned til grunnvannet, særlig kjent på Yucatan-halvøya. Grunnen til det var blant annet fordi det (antagelig av helt naturlige årsaker) er vanskelig å finne rullestoltilgjengelige cenoter i Mexico.
Jobetrotter brukte derfor relativt rikelig med tid på å google seg frem til en cenote som ikke ville være totalt utilgjengelig for rullestolbrukere. Og det mest autentiske vi da kom frem til var altså Cenote Maya Park, som lå to timer og et kvarter unna Cancun. Den skulle visstnok ha ramper ned i hullet, slik at det var mulig å komme seg ned til grunnvannet uten å gå trapper.
Og med det la vi ut på langtur med bilen full av vann, på de mexicanske motorveiene. Etter over to timer skjønte vi imidlertid at vi måtte ha bomma på google maps sine instruksjoner om å ta av et sted langs motorveien. Plutselig var vi nemlig inni en liten, idyllisk mexicansk landsby, hvis navn nå er uteglemt selvfølgelig. Vi benyttet anledningen til å kjøre litt sightseeing inn i byen, før vi snudde og kjørte tilbake riktig vei.
Etter det som begynte å føles som en liten evighet, kom vi endelig til skiltet som viste vei til Cenote Maya – der veiene ble smalere og smalere, før vi til slutt kunne kjøre inn på parkeringsplassen og parkere på det vi håpet ville være en skyggefull plass et par timer senere.
Et lite stykke fra parkeringsplassen var billettluka. Godt plassert under en stråhytte med deilig skygge.
I billettluka fikk vi spørsmål om vi ville kjøpe basisbilletter eller «full pakke», som inkluderte både å observere en seremoni med maya-indianere, lunsjbuffet og aktiviteter i synkehullet. Reisefølget var kollektivt enige om at vi jo var der for å se på synkehullet, ikke for å se på seremonier eller spise mat. Spise skulle vi jo gjøre i en liten idyllisk landsby på vei tilbake. Vi insisterte derfor på å kun kjøpe «basisbilletten» som inneholdt aktiviteter i synkehullet. Grybetrotter og Ingridtrotter fikk en liten rabatt, da vi ikke kunne delta på noen av aktivitetene nede i hullet.
Like lett var det imidlertid ikke å overbevise de hjelpsomme meksikanerne om at joda, vi klarte å trille ti minutter fra billettluka til inngangen til synkehullet. Selv om det ikke var asfalt var veien hard og relativt flat, og vi var da ikke amerikanere som ikke kan bevege oss ti meter uten bil heller. Meksikanerne insisterte nemlig på at vi kunne kjøre bilen vår helt til inngangen. Men for oss ville det jo vært mer bry å lirke oss inn i bilen med oss selv og rullestoler for å kjøre tre minutter og lempe oss ut igjen. Så avgårde vi gikk, med beskjed fra hjelperne om at de ville møte oss ved inngangen til hula.
Og på veien til synkehullet, fikk vi likevel med oss en seremoni. Det er mulig vi egentlig ikke skulle gå inn denne veien på grunn av det, men det var ingen som klagde, verken av indianerne eller oss, og vi overvar interessert den fem minutter lange private seremonien, selv om vi ikke skjønte stort av den.
Resten av veien førte oss forbi tropiske blomster og frodig flora, før vi ankom grotta, som vi så vidt kan skimte inngangen til i bildet til høyre. Heldigvis at vi hadde hjelpere. For joda, det var rampe ned, men rampa var bratt, og med Jobetrotter bak og en hjelper foran gikk det i sakte tempo for å ikke gli på det innimellom våte og glatte underlaget.
Men en happy gjeng kom seg ned, og fra denne verandaen kunne Ingridtrotter og Grybetrotter se på sine menn leke seg i grunnvannet.
Jobetrotter likte spesielt:
Rappellering ned i vannet
Den første aktiviteten besto av å rappellere seg ned fra toppen av synkehullet og ned i grunnvannet, for så å svømme rundt. En aktivitet som definitivt ikke passet for Grybetrotter, men som både Oliviertrotter og Jobetrotter syntes var artig.
Zip-linen ut i vannet.
Disse bildene er kanskje ikke av beste kvalitet, men er forsøkt å vise en Jobetrotter som kaster seg utfor stupet med zip-linen der han til slutt hopper i vannet.
De padlende nøkkelsøkerne
Det var greit å ha padlende hjelpere rundt seg når turistene, som for eksempel Jobetrotter, mistet nøkkelen til garderobeskapet sitt i vannet.
Og jammen endte vi ikke opp med «full pakke» likevel. Etter å ha kommet opp av hula, fikk vi tilbud om en drink i baren. Eventuelt å bytte ut drinken med lunsj. Tiden hadde gått fort, vi var sultne og innså at vi kanskje ikke ville rekke noen lunsj i en liten idyllisk landsby likevel. Vi takket derfor ja til lunsjen, som besto av buffet med meksikanske retter. Grybetrototter likte maten, og var godt fornøyd.
Her observerer Ingridtrotter produksjonen av de gode tortillalefsene vi nettopp hadde fått i oss.
Etter en vellykket ekspedisjon både på veien og i hula, satte vi kursen tilbake mot Cancun. Heldigvis gikk det adskillig fortere tilbake, og på returen til vårt private bassenghus, brukte vi bare de to timene og 15 minuttene google maps hadde lovet.
– Se her ja, dette likner jo litt på Norge, sa Grybetrotter da vi gikk inn for landing på flyplassen i Riga på Skjærtorsdag.
Bare halvannen times flytur fra Oslo ligger Latvias hovedstad Riga. Et land verken Grybetrotter og Jobetrotter har vært i før. Faktisk har vi ikke vært i noen av de baltiske landene, mest fordi klima er så likt det vi har i Norge at vi enten må reise mye lenger for å få det varmt, eller fordi vi heller vil være i Norge om sommeren. Men med årets seine påske var tiden inne for å ta turen til landet midt i baltikum.
Det var orden på den ikke alt for store, men travle flyplassen i Riga. Gryberotter likte spesielt at det var satt opp tidspunkt for når bagasjen kunne ventes å ankomme bagasjebåndet. Alltid greit å ha kontroll på bagasjen minutt for minutt.
– Jeg kan bekrefte at det er veldig likt som Norge her, sa Jobetrotter i drosja på vei inn fra flyplassen. Grybetrotter ser aldri noe på disse drosjeturene, etter som hun sitter alt for lavt til å se ut av vinduet.
– Her er motorveiene like små og underdimensjonert med alt for mange biler, akkurat som i Norge, forklarte han, mens vi stampet i kø i drosja inn fra flyplassen.
Vi var på vei til hotellet vårt, sentralt plassert midt i gamlebyen i Riga. Riga er ingen stor by, og Grybetrotter hadde booket oss inn i alle påskens fridager. For den utålmodige sjel kan fem dager virke lenge. For Grybetrotter og Jobetrotter var det akkurat perfekt. For oss var det faktisk mulig å slappe av og samtidig få sett det vi følte var verdt å se. Her er fem høydepunkter fra våre fem dager i Riga (i kronologisk rekkefølge):
Spa-ferie på Wellton Centrum Hotel & spa
Midt i gamlebyen, med perfekt plassering til alt, fant Grybetrotter det sjarmerende og ikke alt for store hotellet Wellton Centrum Hotel & Spa.
For Grybetrotter var et viktig kriterie for ferien å finne et hotell med basseng, så hun kunne trene hver dag. Det er ikke vanskelig i Riga, hvor spahotell er veldig populært. Og med billige priser, fikk vi både fly og hotell med frokost for en billigere pris enn hva fire netter på spahotell i Norge ville kostet.
Wellton hotel skulle være rullestolvennlig, og joda, det var som lovet ingen trinn inn til resepsjonen (en døråpner hadde vært fint dog). Innsjekkingen gikk ikke like smertefritt. Vi fikk nemlig først tildelt et rom med fire trappetrinn inn. Heldigvis fikk vi uten problemer byttet rom til ett uten trapper eller terskler verken inn i rommet eller på badet.
Hotellet for øvrig var godt tilrettelagt for rullestoler, og Grybetrotter likte særlig tilgjengeligheten til det lille spaområdet i kjelleren. Dette er det eneste bildet vi fikk tatt av området, da vi ikke så det som så hensiktsmessig å ta med kamera ned de to timene vi tilbrakte der hver dag. Til bassenget var det mulig å gå med gåstol rett ned i kjelleren og inn i området, uten store avstander eller en eneste terskel på veien. At bassenget var lite gjorde heller ikke Grybetrotter noe, for hun får svømt uansett. Riktignok ble vi litt skremt første dagen da bassenget var fullt av nordmenn som plasket, sprutet og hoppet rundt. Vi satte oss i dampbastuen isteden og ventet på at de skulle bli ferdig. Heldigvis var det som folk flest – utålmodige og ivrige etter å komme seg videre. Og det ble roligere da halve Norge forsvant. Etter en halvtime forsvant også resten av Norge, og vi hadde bassenget for oss selv. De andre dagene var gjester fra andre nasjoner representert, selvfølgelig som oss rett etter frokost som varte til kl 11. Etter en halvtime forsvant imidlertid som regel de også. Grybetrotter likte også de store akvariumene i resepsjonen.
2. Gamlebyen
Grybetrotter likte spesielt å bo rett ved siden av kafeer og restauranter med morsomme navn. Med restaurantnavn som Easy Beer, Easy wine og Happy fox beer restaurant var det lett å like området.
– Dette hadde ikke fungert i Norge, erklærte Jobetrotter med referanse til den latterlige billige prisen på 50 shot, som det ble reklamert for i vinduet på restauranten i bildet til høyre.
Ulempen med restauranter med festlige navn er at man lett kan bli lurt inn i en turistfelle. Og en slik felle gikk Grybetrotter og Jobetrotter rett i etter ankomst på Skjærtorsdag, da vi valgte å spise middag på restaurant Steiku Haoss, bare fordi den hadde en morsom stavemåte. Atmosfæren var hyggelig nok, men den nesten norske prisen på den middelmådige biffen var ikke helt verdt det.
Da hadde vi mer flaks med vårt neste valg av pub denne skjærtorsdagskvelden. – Jeg vil inn på KwakInn, bare fordi den har så festlig navn, erklærte Grybetrotter da vi gikk forbi den belgiske puben på vei tilbake til hotellet for å trene. Kvelden ble særdeles vellykket med både nydelige belgiske vafler, 10 % øl for Jobetrotter og det latviske brennevinet Riga Balsam for Grybetrotter. Det ble ikke noe trening denne kvelden…
Brosteinen i gamlebyen i Riga var egentlig et lite helvete å trille på. Heldigvis var det ikke vanskelig å finne kjapt ut til en større vei med bedre trilleunderlag. Som her på bildet til høyre, ved Frihetsmonumentet i Riga.
Latvias egen frihetsgudinne var et kjent landemerke i Riga.
Det var ekstra humpete å trille rundt St. Peterskirken i gamlebyen. Det gjorde vi fort og kjapt på Skjærtorsdag. På bildet nederst til venstre ble det solgt russiske matrjosjkaer. – De har jammen oppgradert de russiske dokkene, for nå selges de i fotballsproff-varianter også, gliste Jobetrotter. Grybetrotter var på sin side mest opptatt av å sende bilder på snapchat, og på bildene til høyre blir hun tatt på fersken av en litt morsk Jobetrotter da han mente at hun måtte få nesa opp av mobilen.
Jobetrotter og noen andre turister foran det berømte «Svarthodehuset» i Riga på påskeaften. Skjønt berømt og berømt. Grybetrotter hadde aldri hørt om svarthodene før hun kom til Riga.
For Grybetrotter og Jobetrotter var det ikke alltid like lett å skjønne hva alle de fancy bygningene vi så på vår vei inneholdt. Nytt av ferien var derfor Jobetrotters nedlastede app som kunne fortelle oss hvilken bygning vi så på. Som for eksempel her, foran den nasjonale operaen.
Sett på vår vei tilbake til hotellet i gamlebyen 1. påskedag: Reparasjonssett, ikke bare for sykler og barnevogner, men også for rullestoler. Grybetrotter likte.
Forbi Riga Slott, med undergang under den karakteristiske Vanšu-broa fant vi en kjempediger restaurant med nok et morsomt navn – nemlig Stargorod Restaurant. Stargorod ligger i et enormt murhus som også rommer et ølbryggeri med samme navn og eiere. Her kan man få gratis omvisning hvis man booker på forhånd. Vi hadde ikke booket på forhånd, og nøyde oss derfor med en sen utendørs lunsj der på langfredag. På langfredag tillot temperatur og vindforhold nemlig at lunsjen ble tatt utendørs.
Foran inngangen til restauranten lå dagens helstekte gris og grillet seg. Stargorod serverte i all hovedsak øl og kjøtt. Vi var ikke så gode på latvisk, men ante at det kanskje var det tsjekkiske kjøkkenet som var utgangspunkt for det meste.
Grybetrotter var så fornøyd med både vær og sin nydelige biff i gulasjsaus med knødler at hun ikke merket før etterpå at en rikelig mengde av sausen hadde havnet på hennes svarte genser. Verken hun eller Jobetrotter hadde oppdaget at hun sølte – litt og litt, bit for bit. Om kelneren så det da han ryddet av var han diskret nok til å ikke la seg forfjamse av slike små bagateller.
Og vi var så fornøyd med både maten og restauranten at Grybetrotter svelget stoltheten og turte å vise seg igjen for et hei dundranes matgilde dagen etter. Til kelnerens store glede. Denne gangen var det helstekt svineknoke marinert i bryggeriets egen øl som blant annet sto på menyen.
3. Middag med utsikt fra Skyline
På Radisson-hotellet (her avbildet bak den russisk-ortodokse kirken) kan du få middag med utsikt – fra hotellets skyline restaurant.
Er du villig til å booke og forhåndsbetale 50 euro per person, kan du få en helaften på Skyline bar i toppen av det høyeste av Radissons tre hoteller i Riga. For en gangs skyld hadde hadde vi vært villige til å planlegge på forhånd og hadde både booket og forhåndsbetalt det ikke helt billige måltidet. For pengene kunne vi spise utsøkte småretter og drikke nydelige drinker. Her var det gourmetmat møter houseparty.
I tillegg til upåklagelig utsikt, kunne Skyline Bar nemlig by på dempet elektronika, i hvert fall på begynnelsen av kvelden. I et hjørne sto en innadvendt fyr med hodetelefoner, også kalt en DJ. Her var det extended remix B-side av sanger vi trodde hadde blitt liggende igjen på 90-tallet, ofte spilt både to og tre samtidig! Gradvis skrudde DJen opp både volumet og intensiteten på musikken i løpet av kvelden.
Vi avsluttet måltidet og drinkene rett før vi nådde minimumsbeløpet på 50 euro per person, for da var lydnivået fra DJen blitt så høyt at det ble vrient å føre en samtale.
Til tross for at det luktet turistfelle lang vei, og til tross for høyere og høyere lydnivå etter verdt som mørket senket seg over byen, var det verdt opplevelsen.
4. Båttur på kanalen
På påskeaften ville vi på båttur. Det fikk vi ved å gå ti minutter til Riga kanal, der vi gikk rett på første og beste båt som akkurat da var klar for avgang. Båten reklamerte med at den var favoritt-turistbåten til Abba. Vi kan forstå hvorfor.
Her var ingenting planlagt, og vi hadde bare flaks med å komme akkurat tidsnok til neste båttur. Båten var ikke akkurat av de rullestolvennlige, men med Jobetrotters hjelp kom Grybetrotter likevel ombord.
Grybetrotter var godt fornøyd med å få plass bakerst i båten med panoramautsikt. At det var delvis utendørs gjorde minimalt, etter som det var tak over og rikelig med pledd til utlån. I sakte og bedagelig tempo, uten verken unødvendig prat eller musikk, kunne vi seile avgårde gjennom kanalen. Der gikk ferden blant annet under et kjøpesenter, ut på Daugara-elva med panoramautsikt til hele Riga, forbi Estlandsbåten (Latvias svar på Danskebåten) og tilbake inn i kanalen igjen på andre siden.
Etter båtturen gikk vi opp på høyden på venstre bilde, og tok bilde av parken med frihetsmonumentet ruvende i bakgrunnen (se høyre bilde).
Grybetrotter likte også spesielt ledlysene som lyste opp broene på kanalen på kvelden.
5. Middag på Kolonāde restaurant i Bastejkalna Park
Vår andre favorittrestaurant i Riga ligger i Bastejkalnaparken. Etter å ha forspist oss på kjøtt i et par dager, ville vi ha et litt mer gourmemåltid. Dette fikk vi på restaurant Kolonāde første påskedag.
Etter først å ha tatt feil inngang inn til vinbutikken, der vi ble møtt av noen uvennlige trappetrinn, fant vi riktig vei med trinnfri rampe inn i vinterhagen. Utsikten ut over parken og kanalen var fantastisk. All vin kunne bestilles i glass.
Maten var supergod. Betjeningen nesten til det komiske korrekt, men alltid hyggelige, og slettes ikke hovne. Til lyden av behagelig taffelmusikk kunne vi dermed nyte livet, og for en liten stund føle at vi virkelig tilhørte overklassen. Og med det fikk vi en perfekt siste middag på denne Riga-ferien.
Kvelden var likevel ikke helt over. På vår vei gjennom byen denne kvelden kom vi over Aspara tea house, som Grybetrotter hadde fått anbefalt av en venninne. Te-huset var formet som et idyllisk brunt lysthus og lå i utkanten av parken. Her selges det te og tekjeks i alle varianter. Det er visst festlige liggestoler i andre etasje har Grybetrotter blitt fortalt. Til tross for at det var trinnfritt inn i lysthuset, var det verdens smaleste vindeltrapp opp til andre etasje, så vi nøyde oss med et vanlig bord og stol i første etasje. Der bestilte vi sør-amerikansk mate-te som ble servert på autentisk vis i kopper som heter kalebass og sugerør som heter bombilla. Sammen med teen bestilte vi sjokoladekjeks. Sjokoladekjeksen var et bra tiltak mot den ellers noe bitre tesmaken.
Skulle du likevel få hjemlengsel….
….er verken Narvesen, Rimi eller Circle K langt unna. I gamlebyen var imidlertid Circle K kun en (mat)stasjon, uten bensin.
