Tilbake til Mexico – Dagstur til Cozumel

Cancun og Cozumel, Mexico, onsdag 27. februar 2019

Don’t worry! You’re on the fun side of Trump’s wall

– Artig skilt sett i Cozumel onsdag 27. februar

Cozumel er en liten idyllisk øy som ligger 45 minutters båttur unna Playa del CarmenYucatánhalvøya i Mexico. Skjønt, hvor idyllisk den var hadde vi våre tvil om, etter som Cozumel er mest kjent for å være et cruisestopp for store cruiseskip i karibia.

Brygga i Cozumel ved ankomst med passasjerferga.

Fordi Playa del Carmen ligger en times kjøretur fra Cancun, ble Cozumel nedprioritert til fordel for Isla Mujeres forrige gang vi var i Mexico. Men denne gangen hadde Grybetrotter et stort ønske om å se øya, og dermed satte vi avgårde på dagstur dit onsdag 27. februar.

Vi hadde i feriens andre uke flyttet fra Antonios deilige hage til hotell i hotellsonen, og for å komme oss til Playa del Carmen hadde vi nå leid bil kun for en dag. På hotellstripa er det høy partyfaktor, og dermed var det helt naturlig for Jobetrotter å møte på dette kunstverket på vei for å hente bilen hos leiebilselskapet Alamo onsdag morgen.

Veien til Cozumel

På denne dagsturen var det Ingunntrotter og Andrétrotter som var med som reisefølge, og i og med at vi egentlig ikke var helt sikre på hvor tilgjengelig fergene til Cozumel var eller hvor enkelt det var å komme seg rundt på øya, var planen å kjøre til Playa del Carmen og ta det derfra. Hvis ikke vi kom på båten kunne vi jo heller se litt i den kjente charterbyen tenkte vi. Dessuten ville vi spise middag der etter turen til Cozumel. Og kanskje vi rakk å se litt på begge steder. Planene var mange…….. og som vanlig flere enn tiden er lang.

Etter en times kjøring kunne vi parkere denne doningen på en godt bevoktet parkeringsplass i utkanten av Playa del Carmen.

Det tok ikke veldig lang tid fra vi hadde parkert bilen og trillet ned fortauet og rundt hjørnet, før vi kom i kontakt med en ivrig selger. Han kunne forsikre oss om at vi ville komme på båten med rullestoler og tilbød oss en ok pris for billettene tur-retur. Og ikke bare det. Vi kunne også leie bil på øya. Det ville være en kjempeopplevelse. Prisen var det dobbelte av hva vil hadde leid bilen i Cancun for, og til tross for at vi dro litt på det, overbeviste mannen oss om at det var mye å se og en enkel måte å komme oss rundt på. Newsflash: Vi hadde ikke trengt bilen.

Mannen ble i hvert fall godt fornøyd med salget, og loste oss i ekspressfart gjennom både køer og menneskemengder, og sørget for at vi rakk båten akkurat i det den skulle gå. Ferge til Cozumel går en gang i timen.

Og jada, det var både rampe, trinn og velvillige hjelpere som fikk oss inn i båten. Der vi selvsagt satte oss på bordet som var reservert for rullestolbrukere. Og med det var fire happy trottere på tur.

Tilgjengeligheten for å komme opp på dekk var imidlertid ikke like god. Dermed var det bare Jobetrotter som fikk gå opp der for å ta bilder av sjøutsikten…. Riktignok var det ikke så veldig mange som ønsket seg opp dit denne dagen da, der det sto rader på rader med ledige seter. Kanskje ikke så rart, etter som det var sterke vindkast og såpass høye bølger at det gynget godt i båten.

Grybetrotter likte førsteinntrykket av Cozumel da vi gikk av ferga. Øya var langt mer idyllisk enn vi fryktet, og Grybetrotter feiret med å styre alle til første restaurant med utsikt mot havet der dagens cruieskip hadde lagt seg til. Her fikk hun slurpet i seg en diger margarita og spist bittelitt taco til lunsj.

På torget bak restauranten yret det av karibieliv, med ivrige selgere og gode temperaturer. På bildet til venstre fotograferer Andrétrotter omtrent det samme motivet som på bildet til høyre.

Men så var det denne leiebilen da…..

Her på dette hjørnet ble vi stående å vente nesten en time da vi skulle hente leiebilen vi hadde leid for noen få timer på Cozumel.

Å hente leiebil på Cozumel gikk nemlig enda tregere enn på flyplassen, og farten hadde saktnet til ekte karibietempo. Grybetrotter skjønte fort at vi kanskje hadde kastet bort både penger og dyrebar tid på noe som kanskje ikke var helt verdt kjøpet. Det var en het sommerdag, og Ingunntrotter og Andrétrotter gikk inn i de svale salgsbodene igjen for å kjøpe vann. Noe vi sårt trengte. Litt av vannet ble konsumert mens vi ventet, resten ble behørig gjenglemt på en benk da vi endelig fikk bilen.

Øysafari på Cozumel

Men heldigvis – leiebilen kom til slutt. Denne gangen i form av et gammelt vrak som nok hadde sett sine beste dager på 90-tallet. Men bilen humpet avgårde, reisefølget hadde ikke tørket ut, og alle var fortsatt i ganske så godt humør. Nå var vi på jakt etter en tilgjengelig strand så vi kunne få oss et bad. Det vi fikk se var følgende:


  • Mange, lange asfalterte bilveier med mye trær…
  • Idylliske, eksklusive lukkete strandklubber som verken var særlig rullestoltilgjengelige eller åpen for allmennheten.
  • Flotte strender, heller ikke spesielt rullestolvennlige. Det nærmeste vi kom var denne bukta her. Men uten rampe ned til vannet, var det umulig for Ingunntrotter og Andrétrotter å få kjent på vannet. Grybetrotter og Jobetrotter fikk duppet føttene litt, mens Ingunntrotter og Andrétrotter reddet turen med å finne en koselig strandbar like ved.
  • For denne strandbaren kunne reisefølget like. Noe vi også gjorde. Dessverre var den av den gammeldagse typen som bare tok kontanter, og kontanter begynte vi å få smått med. Vi måtte derfor nøye oss med å kjøpe drikke her. Men Grybetrotter syntes det var verdt besøket likevel.

Tilbake til sivilisasjonen

Etter et par-tre timer var vi tilbake til byen der vi returnerte leiebilen. Det gikk heldigvis hakket fortere enn å hente den. I byen hadde noe skjedd siden vi var der sist. Alle salsgbodene var stengt, ingen selgere ropte til oss og byen hadde fått en adskillig roligere stemning. Borte var dagens cruiseskip også. – Så det er SÅNN det er når cruiseskipene har forlatt øya ja. Da stenger den, konstaterte vi.

Riktignok var restaurantene fortsatt åpne, og vi skulle gjerne vært der lenger for å spise middag. Jobetrotter ringte Alamo for å spørre om vi kunne returnere bilen dagen etter, uten at noen svarte i den andre enden. Dermed innså vi dessverre samtidig med at sola sa takk for seg og gikk ned i havgapet, at vi måtte rekke neste båt for å komme tidsnok tilbake til Alamo for å levere leiebilen vår der før det stengte.

Dermed måtte vi også haste oss gjennom restaurantgata i Playa del Carmen, og det ble heller ikke her noen middag slik vi hadde håpet.

Tilbake i Cancun


Derfor var det ikke uten grunn at vi ble litt småirriterte da vi et kvarter før stengetid pliktoppfyllende møtte opp for å levere bilen – bare for å oppdage at Alamo har et noe løssluppet forhold til åpningstider. De hadde nemlig stengt flere timer før. Logisk nok var det derfor Jobetrotter ikke hadde fått svar da han prøvde å ringe tidligere på kvelden. Det var heller ingen i Alamo som syntes det var stress at vi leverte bilen ved åpningstid dagen etter – og så dermed ingen grunn til å beklage at de ikke hadde vært der for å ta i mot oss kvelden før. Og med det registrerte vi nok en gang forskjellene mellom Mexico og Norge hva gjelder tidsbegreper.

Kvelden endte på Restaurant Chuchito. Som lå på det samme taket, på det samme kjøpesenteret, med samme fine utsikt som sist vi besøkte Mexico. Og med samme kjedelige mat. Men vi fikk i hvert fall skålt for vel gjennomført tur. Og selv om vi alle var enige om at vi nok kanskje ikke skulle valgt å leie bil på Cozumel, og at det hadde holdt fint å trille rundt i den idylliske byen i et par timer, var vi også enige om at dette var en kollektiv feilavgjørelse, og at vi alle likevel hadde hatt en fin tur.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *