Luke 1 – Fort Canning Park i Singapore
Etter å ha opplevd et fyrverkeri av et fyrverkeri på nyttårsfeiringen i Singapore, benyttet Grybetrotter og Jobetrotter den første dagen i 2020 til rekreasjon i Fort Canning Park. Julekalenderens første bilder er derfra.
Norge og verden 2020
Covid 19 satte en stopper for de fleste planer i år, også Grybetrotter og Jobetrotters reiseplaner. Til tross for dette har vi faktisk rukket å være i to utland i 2020, før verden stengte. Likevel drepte den første nedstengningen i mars Grybetrotters videre skrivelyst, og blogginnleggene fra Aruba ble aldri ferdig.
For å bøte på dette introduserer vi i år Grybetrotters julekalender. Her vil vi fra 1. desember publisere hittil ukjente bilder, supplert med små innlegg fra reisene våre som erstatning for de vi aldri fikk skrevet. Rett og slett en årskavalkade, med både oppturer og nedturer fra året som har gått.
Mange har nok følt at 2020 har vært som et Escape room man aldri kommer seg ut av. Vi sleit selv med å komme oss ut av det vi prøvde på sammen med Ingunntrotter og Andrétrotter på Norsjø i sommer.
Klarer vi å karre oss fram til jul og rømme ut av 2020 mon tro?
Bli med og tell ned!
Fra Stavanger til Oslo, på Grybetrotter og Jobetrotters 10 års bryllupsdag, 15. oktober 2020
Det var kanskje ikke et godt sjakktrekk å skifte til piggdekk for å kjøre over fjellet i 10 grader og strålende sol, sa Grybetrotter bekymret mens sola stekte gjennom bilvinduet. – Lurer på om vi egentlig har noen pigger igjen når vi kommer hjem…. Jobetrotter bekymret seg som vanlig minimalt.
Været over fjellet i Norges land kan være uforutsigbart i oktober, og nettopp av den grunn var piggene ute da vi gjennomførte bilferien vår i høst. Akkurat denne gangen slo alt feil da, og vi fikk det beste været oktober kan gi, også på reisen hjemover.
Etter vår daglige frokost og svømmetur i hotellbassenget, var vi klare for utsjekking og den lange turen hjemover mot Oslo. Vi var happy med å ha klart å sjekke ut før kl 12, for nå hadde vi god tid. Noe vi trengte. Vi hadde nemlig ikke kjørt mange kilometerne før vi svingte inn på første parkeringsplass. I Hafrsfjord utenfor Stavanger var det stablet opp tre digre sverd.
«Sverd i fjell» raver opp fra Mølleberget i Hafrsfjord utenfor Stavanger.
De tre store sverdene som er satt ned i Mølleberget i Møllebukta er til minne om Slaget i Hafrsfjord, som man tror markerte dannelsen av Norge som ett rike i år 872. Men kildene er usikre, sier Wikipedia. Dermed kan man egentlig aldri vite. Uansett hva som skjedde og når det skjedde, var skulpturparken absolutt verdt en stopp.
Det var heller ikke like fristende å sette seg inn i bilen igjen mens sola skinte og varmet over skulpturparken. Og dermed ble det en times gåtur rundt bukta før vi fortsatte den fortsatt lange ekspedisjonen fra vestlandet til østlandet. Vi var imidlertid ikke ferdig med dagens spektakulære utsikt, som best kan beskrives i bilder.
Over fjellet kom vi inn på de virkelig smale veiene, på det som faktisk er hovedveien og raskeste vei fra Oslo til Stavanger:
– Visst er Telemark fint, men det føles mindre eksotisk med en gang vi har krysset vannskillet mellom vestlandet og østlandet, konkluderte vi samstemte da vi hadde kommet ned på den andre siden. Og fra østlandet gadd ikke Grybetrotter å ta så mange flere naturbilder den dagen.
Vi var ikke særlig overrasket, men litt skuffet over at ærverdige Dalen hotell i Telemark hadde stengt for sesongen. Grybetrotter hadde håpet på en bedre middag der.
Isteden ble det overraskende godt biffsnadder på veikroa i Åmot i Vinje i Telemark. – Selv veikromaten har økt standarden sin de siste årene, gliste Grybetrotter. Noe Jobetrotter ikke sa i mot denne gangen.
Siste severdighet på veien her på Seljord camping. Vi så ikke noe til sjøormen, men kanskje den la merke til oss.
Etter 12 timer på reisefot, inkludert to timers ekstra stopp for å se til husvogna vår på Norsjø (siden vi likevel var i nærheten) var det to slitne, men fornøyde trottere som trygt kunne parkere bilen i garasjen hjemme kl 23 på kvelden. Og hvis noen skulle lure, de fleste piggene sitter fremdeles igjen på dekkene…
Stavanger, Norge, Grybetrotters siste dager i 30-årene, oktober 2020
Se Grybetrotter, vi har utsikt til Home of the whopper, utbrøt Jobetrotter da vi så ut av vinduet på gourmetrestauranten «Tango» i Stavanger. – Dersom rettene er så små at vi ikke blir mett, kan vi gå dit etterpå, spøkte han.
Men du behøver ikke å gå på kjedelige burgerkjeder eller pizzasjapper i Norge mer. Også her til lands har det ploppet opp mange spennende restauranter de siste årene, og i oljebyen var det selvfølgelig flust av dem. Her er våre topp tre-restauranter de fire dagene vi tilbrakte i Stavanger i midten av oktober.
1. Tango restaurant
Et par av de mange fristende restaurantene Stavanger har å by på har både en og to Michelin-stjerner. Grybetrotter ønsket seg en ekstra god snobbemiddag i løpet av våre fire dager her, men etter å ha sett på prisnivået på blant annet michelin-restauranten RE-NAA forkastet vi denne. Vi gikk isteden for gourmetrestauranten Tango. Riktignok var ikke prisnivået på Tango beskjedent det heller, til tross for at det var omtrent halv pris av Re-Naa. Men bord hadde vi bestilt for lenge siden, og vi gledet oss til besøket der tirsdag 13. oktober, noe som tilfeldigvis ga en en perfekt avslutning på den fine dagen vi hadde hatt i Lysefjorden.
Maten på «Tango» var heldigvis milevis bedre enn mye av kunsten de hadde valgt å dekorere lokalet med.
Og her fikk vi overklassebehandling. I rolige omgivelser, nedsunket i behagelige skinnstoler med mer enn to meter til nærmeste bord, ble vi oppvartet i alle bauger og kanter. Vi fikk presentert en ferdig bestemt fem-retters, med mulighet for å velge en ekstra rett. Noe vi også gjorde, da vi ikke klarte å motstå fristelsen hjemmelaget tagliatelle med hvit trøffelsaus. Og selvfølgelig med en passende vinpakke til. Vinpakken fikk vi heldigvis fikk lov til å dele, mengdene tatt i betraktning.
På fire timer fikk vi i oss følgende åtte retter, hvor av fem var forhåndsbestemt, en selvvalgt og to var pauseretter, slik seg hør og bør på en ekte gourmetrestaurant:
Det var ikke behov for noen tur over til Burger King etter et av de mest dekadente, utsøkte og desidert dyreste måltidene vi har spist i Norge noen gang. Her et fornøyd trotterpar med sin tredje og selvvalgte rett for kvelden – tagliatelle med hvit trøffel.
2. Restaurant Gådjå
Hvis du vil spise ute uten å ha oljelønn, er det også fullt mulig. Onsdag 14. oktober strenet vi tilfeldigvis forbi den etiopiske restauranten Gådjå på vår vei gjennom gamlebyen. Vi er ikke spesielt bevandret i det etiopiske kjøkken, og fikk lyst til å prøve. Etter en noe støyende entrè der Grybetrotter satte fast Permobilen i det som var en større dørterskel enn det så ut som, og Jobetrotter fikk engasjert kelneren til å både hjelpe og varte opp, fikk vi satt oss til bords og presentert for en lang meny bestående av diverse retter vi aldri har hørt om.
Grybetrotter likte også krydderdekorasjonen inni bordene på Gådjå.
Vi gikk for en forrett sambosa med kjøtt og hovedretten Shimbra Asa på deling. Vi var jo tross alt fortsatt ikke supersultne etter gårsdagens spisegilde.
Shimbra Asa er bakte kikerter i løk og berbersaus . Med masse godt til….
For en brøkdel av det vi betalte for gårsdagens gourmetmåltid fikk vi oss en liten matfest i Stavanger på restaurant Gådjå 14. oktober også. Vi var igjen godt fornøyd.
Etiopiske restauranter i Norge med respekt for seg selv har selvsagt en diger plakat med bilde av Kong Olav V og den tidligere etiopiske keiseren Haile Selassie hengende på veggen. Her fra Kong Olavs besøk i Etiopia i 1966.
3. Fisketorget
På tredjeplass på vår høyst eksklusive liste over restauranter i Stavanger kommer Fisketorget. Som ligger der Skagenkaien begynner. Med håndskrevet dagens meny skulle vi bare innom for en liten «forrett» på ettermiddagen mandag 12. oktober. Vi hadde nemlig tenkt oss videre på flere av kaias mange restauranter.
Det viste seg imidlertid at «forrettene» var større enn forventet, Grybetrotter valgte en liten tallerken fiskesuppe, som var såpass mektig at den mettet resten av kvelden. Jobetrotter valgte et utvalg sild i forskjellige varianter. Begge med anbefalt vin av kelneren. Grybetrotters vin matchet fiskesuppa upåklagelig. Til Jobetrotters salte og sure sild i all slags lake, var det nok ingen vin som ville passet, selv om kelnerens forslag kanskje ikke var det verste.
Stavanger, Norge, Grybetrotters siste dager i 30-årene, oktober 2020
– Altså, du vet du lever i en merkelig tid når du møter på flyvertinner og flyvere i resepsjonen og på den ene siden kjenner litt sympati fordi de kanskje mister jobbene sine, men samtidig stiller deg ekstra langt unna når du hører de snakke engelsk og tenker at «de skal nok egentlig være i karantene». Tenkte Grybetrotter da hun gjorde nettopp det på Scandic Royal Stavanger en kveld i oktober.
Å feriere utenom sesongen i Norge kan være både utfordrende og spennende. Utfordrende fordi mye er stengt. Spennende fordi det åpnet for at andre tilbud kunne utfolde seg. Her er noen av høydepunktene vi opplevde i Stavanger, i tilfeldig valgt rekkefølge.
1. Norsk oljemuseum
Grybetrotter syntes at vi som turister ikke kan være i Stavanger uten å besøke norsk oljemuseum. Dette gjorde vi som noe av det første på programmet mandag 12. oktober. Her fikk vi en god og nøye gjennomgang av ulike hendelsene i oljenasjonen Norges historie.
Jobetrotter måtte selvsagt sette seg på et borehode som var stilt opp utenfor museet.
På oljemuseet har man utstilt en av de første dråpene med olje som ble tatt opp i 1969. Før man visste omfanget av det svarte gullet.
Man kan også få en innføring i de ulike typene med olje…
Grybetrotter fikk prøve spakene i kontrollrommet på en oljerigg.
Oljemuseet har naturlig nok også viet en egen seksjon til Aleksander Kielland-ulykken i 1980.
2. Vandring rundt Breiavatnet og i gamlebyen
Stavanger er kjent for sine gamle hvite trehus. Også gamlebyen lå rett ved hotellet vårt. Og selv om brosteinen var ekstra humpete her, og restaurantene og butikkene var umulig å komme inn i var det fint å gå et par turer rundt og se seg om i det deilige høstværet.
3. Da ruteferga til Lysebotn ble omgjort til turistbåt på Lysefjorden bare for Grybetrotter og Jobetrotter
Om sommeren går det fjordcruise rundt i Lysefjorden slik at turistene kan nyte den spektakulære vestlandsnaturen og se opp på Preikestolen nedenfra. Etter som Grybetrotter ikke har noen planer om å sprenge grenser med en hasardiøs tur opp på den berømte Stolen, ønsket vi å se den fra den kanten som var mulig. Nemlig fra vannet.
Dessverre hadde fjordcruisene sluttet å gå for sommeren. De går nå bare i helgene kunne damen på turistkontoret fortelle da vi spurte.
Men samme dame forklarte at vi kunne kjøre til Lauvvik, 40 minutter unna Stavanger og ta fergen over dit til Lysebotn. Og deretter ta fergen tilbake igjen, slik at vi fikk en rundtur. Og sånn gikk tirsdag 13. oktober.
Tirsdag 13. oktober kjørte vi til Lauvvik for å ta ferge tur/retur Lysebotn. Og forhåpentligvis få med oss litt natur i Lysefjorden samtidig. – Se der kommer ferga, sa Jobetrotter på vei ned til fergekaia.
Oj, se, vi skal ta Prekestolen for å se Prekestolen, ivret Jobtrotter mens han knipset i vei med kamera. Før vi begge hastet ombord i ferga som straks skulle gå. Jobetrotter dro opp billettene vi hadde bestilt på mobilen for å vise til mannskapet. – Er det så viktig å gjøre nå, protesterte Grybetrotter. Vi kan jo bare gjøre det når ferga har begynt å gå. Men det viste seg at det var viktig. Det var nemlig ikke DENNE ferga vi skulle ta…..
Rett etter at misforståelsen var oppklart og vi hadde kommet oss av Prekestolen like kjapt som vi hadde gått på den, kom en den riktige ferga i et litt mer beskjedent format enn Prekestolen. Men like rullestolvennlig og null stress å gå ombord. Og ombord gikk vi og en annen passasjer. Denne gangen hadde vi kommet riktig.
Grybetrotter har innstallert seg godt til rette i ferga, klar for en rundtur i rolige omgivelser på Lysefjorden.
I god koronaavstand til den andre passasjeren satte vi oss til rette. Grybetrotter og Jobetrotter i den ene enden av båten med bord foran seg, den andre passasjeren i den andre enden. Dette varte imidlertid ikke lenge. I det mannskapet oppdaget at vi var turister endret hele båtturen seg. Den andre passasjeren forvandlet seg til lokal turistguide i ikke fullt så god koronaavstand, og mannskapet forvandlet båten til en turistbåt. Her ble noen av de vanlige fergestoppene fjernet, til fordel for omveier i kriker og kroker av Lysefjorden slik at vi kunne få se de mest spektakulære fjellene og bli gjort oppmerksom på at «NÅ må vi se opp, for der er Preikestolen».
Etter å ha tilbrakt tre og en halv time på båten var vi fra oss av begeistring. Aldri har vi opplevd denne typen service i Norge før, og antakeligvis vil vi nok aldri få oppleve et høstvær som viste seg så til de grader fra sin beste side. Vi var svært takknemlige ovenfor mannskapet som omrokkerte turen helt uoppfordret for vår skyld. – Dette hadde vi nok ikke hatt tid til i sommer, fortalte kapteinen.
Igjen – det lønner seg ofte å feriere utenfor turistsesongen når man har mulighet til det.
4. Grybetrotters daglige trening i sitt eget hotellbasseng
Det opprinnelige formålet med turen var at Grybetrotter skulle få trene, selv om vi ikke kom til Spania.
Personer i risikogruppen anbefales å holde seg unna offentlige basseng under koronapandemien. Men etter som pandemien ser ut til å dra ut i tid, mener Grybetrotter at det er vel så viktig å holde kroppen i gang. Uten bassengtrening visner i hvert fall Grybetrotter.
Og koronatiltakene på hotellet var upåklagelige. Bassenget var kun åpent for hotellets gjester, det var maks lov med 20 personer i spa-avdelingen samtidig (som inkluderte treningsrom, badstu og boblebad), og vi måtte melde fra til resepsjonen når vi ønsket å bade. I praksis var vi mesteparten av tiden helt alene i velværeavdelingen. Slike tiltak har Grybetrotter ingenting i mot blir videreført etter pandemien også.
Og nå var dette uansett ikke noe stort problem, da vi de meste av tiden hadde bassenget helt for oss selv. Der Grybetrotter plasket rundt i ensom majestet i en times tid hver dag, mens Jobetrotter brukte treningsapparatene i treningsrommet ved siden av.
Inngangen inn til bassenget var ikke helt tipp topp. Selv om bassenget var superfint og oppvarmet til minst 30 grader, er det ikke akkurat veldig enkelt å kjøre en elektrisk rullestol opp to sånne lealause ramper. Noe Grybetrotter heller ikke gjorde. Hun parkerte rullestolen ved siden av trappa og fikk hjelp av Jobetrotter til resten. Heldigvis var ikke bassengområdet stort, og bassenget var rett innenfor døra. Men å kalle dette universelt utfomet er vel kanskje å overdrive. Grybetrotter har selvfølgelig gitt tilbakemelding til hotellresepsjonen om «forbedringspotensialer».
5. Wine and Dine i Stavanger
Noe av det Grybetrotter liker best på ferie (og ellers også egentlig) er å spise på restauranter. Og i Stavanger var det mange bra av dem. Hvor noen av de lå kan du lese om i neste blogginnlegg.
Kristiansand og Lindesnes, Grybetrotters siste dager i 30-årene, oktober 2020
I over ett år har Grybetrotter planlagt 40-årsfeiring og 10 års bryllupsdagsfeiring i Spania. Hun har funnet det perfekte huset på ett plan, i den perfekte hagen, med det perfekte private bassenget, til den perfekte prisen i en liten småby utenfor Malaga.
Håpet begynte å falme allerede da verden stengte ned i mars, men i august innså vi at turen må utsettes til neste år. Huseieren hadde naturlig nok full forståelse for det, og bestillingen er flyttet til samme tid i 2021. Til og med Norwegian var ryddige med å betale tilbake flybillettene som de selv etter hvert kansellerte. Men selv om årets drøm om den perfekte Spania-feiringen ble knust, omrokkerte Grybetrotter fort ferieplanene i hodet sitt. For reise bort skulle vi. Det blir alt for mye tid til å sitte inne i leiligheten vår å se snøen lave ned når vinteren kommer.
Ikke helt Malaga i Spania, men minst like billedskjønt. Heldigvis viser Norge, her representert ved Lindesnes seg fra sin beste side i de dagene vi egentlig skulle vært i Spania.
Parallelt med utsettelsen av Spaniaturen begynte ideen om å besøke Stavanger å utfolde seg. En by Grybetrotter så vidt har vært innom før, men det har ikke Jobetrotter. Og i tider da vi skal unngå kollektivtransport har bilen vist seg i god form, piggdekkene er satt på i tilfellet snøvær over fjellet på vei hjem og lørdag 10. oktober satte vi kursen vestover.
Det vil si, først med en liten stopp innom Kristiansand i sør for å hilse på våre venner Alextrotter og Hillevitrotter.
Vanligvis besøker Alextrotter og Hillevitrotter oss i Oslo, men sist vi møtte dem i Kristiansand var i mars 2019. Det var den gang i fjern fortid da kollektivtransporten var anbefalt fremfor privatbilen, og det var mulig å feire jubileum i større kvanta med mer nærhet enn det 2020 har bydd på.
Hillevitrotter og Alextrotter fikk besøk av oss søndag 11. oktober.
Etter besøket hos de to Kristiansandtrotterne fortsatte vi turen vestover. Vi hadde god tid og håpet å nå reisemålet før det ble mørkt. Men det var før vi så skiltet mot Lindesnes fyr. – Der har jeg ikke vært, utbrøt Jobetrotter. Dermed fant vi ut at det var alt for fint vær til å ikke avlegge fyret et besøk nå og svingte like gjerne av for en times omvei ditover.
Lindesnes viste seg fra den beste siden vi kan håpe på i oktober. I solskinn, minimalt med vind og nydelig utsikt fikk Jobetrotter oppleve Norges sørligste fastlandspunkt for første gang.
Det ble til slutt mørkt og delvis seint på kveld, da vi endelig nådde frem til Scandic Royal Stavanger. Et hotell som var valgt med omhu fordi de har spa og basseng. Dermed kan Grybetrotter få trene slik hun er vant til å ferie, selv om treningen dessverre ikke foregår utendørs.
Klokka var blitt nærmere 22 på kvelden da vi endelig hadde sjekket inn og var klare for å spise middag. Etter som det var søndag og restaurantene var i ferd med å stenge, måtte vi ta til takke med et par matboder vi fant ved siden av hverandre.
Maten ble fortært på hotellrommet, som har perfekt beliggenhet midt i sentrum. Dermed kunne vi lade opp til tre dagers hvile i oljebyen. Hva Norges oljehovedstad har å by på kan du lese om i neste blogginnlegg.
Aruba, Karibia, tirsdag 28. januar 2020
Etter tre dager i ro i vår lille landsby Pos Chikito meldte behovet seg for å se mer av øya. Men hva skulle vi egentlig se? For å vurdere dette, googlet vi oss rundt og havnet på Corys rullestolvennlige Arubatur, en bra blogg som beskrev en dag på Aruba for cruiseturister i rullestol. Og med det bestemte vi oss for å kjøre (nesten) samme løype som Cory og cruiseturistene hadde gjort. Riktignok med vår egen leiebil.
På roadtrip
Aruba er med sine 108 000 innbyggere og 179 kvadratkilometer en svært liten øy. En kjøretur rundt hele øya tar ikke mer enn et par timer. Like fullt, vi var på roadtrip.
Første mål på turen var å komme til fyrhuset på nordenden av øya. Det var flere veier dit, men vi syns det var mest spennende å kjøre gjennom hovedstaden Oranjestad. Hvor vi havnet i trafikkork, og fikk god tid til å nyte utsikten mot cruiseterminalen.
Ikke minst fikk vi gjensyn med Norwegian Epic. Cruiseskipet vi tilbrakte en uke på da vi for åtte år siden første gang stiftet bekjentskap med noen av øyene lenger nord i Karibia. Da var skipet splitter nytt, og Grybetrotter hadde ikke begynt å blogge om turene sine enda. Vi har derfor ingen innlegg å linke til derfra.
Første severdighet: California fyrtårn og Faro Blanco restaurant
På den nordvestlige spissen av på øya ligger California fyrtårn. Grybetrotter verken kunne eller hadde spesielt lyst til å klatre opp alle trappene for å se utsikten fra toppen av fyrtårnet, men til gjengjeld var utsikten på bakken også formidabel. Der glitret sjøen både foran oss og på hver side av oss, i flere nyanser av turkis.
Det var populært å leie ATV på øya og humpe seg gjennom ørkenlandskapet. Her ser vi sandskyen etter en ATV som hadde kjørt forbi.
Ved siden av fyrtårnet lå den italienske restauranten Faro Blanco Restaurant. Den hadde ikke Cory spist på, men Grybetrotter ville inn å se.
Og Grybetrotter nektet å moststå fristelsen til å spise her. Et nydelig italiensk måltid i romantiske omgivelser, utsikt til det turkise havet og med sin kjære Jobetrotter. Det kunne ikke blitt særlig mye bedre.
På vei ned fra fyrtårnet svingte vi innom Arashi Beach, som ligger rett på undersiden. Nok en liten perle av en strand.
Andre severdighet: Alto Vista kapell
Andre punkt på dagens turistløype var kirken Alto Vista. En kirke som opprinnelig ble bygget i 1750, men som ikke har blitt stående. I 1951 ble det bygget en ny kirke der den gamle kirka sto, og dette er altså blitt en av Arubas største severdigheter. Mens Cory syntes det var interessant å lære om den religiøse historien på Aruba, funderte Grybetrotter og Jobetrotter mest på hvorfor i all verden dette spartanske lille murbygget fra 50-tallet var noe alle cruiseturistene måtte innom.
Grybetrotter foran bittelille Alto Vista kirke, bygget i 1951. Turistene bak er ukjente og ikke ment å skulle bli fanget opp på bildet.
Det må være stas å sitte ute i heten å svette seg gjennom gudstjenesten, tenkte vi tørt… mens vi håpet på at de kanskje legger den til kveldstid.
På vår vei videre etter kirkebesøket, møtte vi på denne geita som for anledningen hadde plassert seg oppå et gjerde.
Tredje severdighet: Naturbroa
Dagens siste planlagte severdighet var også den som var mest verdt å se. The Natural bridge var et naturfenomen der korallkalkstein dannet en bro. Den store broa kollapset i 2005, men fortsatt står det igjen en liten naturbro som er verdt å se.
Bonusseverdighet: Bushiribana gullgruveruiner med den mobile dassen
På vei tilbake tilbake fra naturbroa oppdaget vi at det på google maps-kartet vår var merket av nok en turistattraksjon i nærheten. Nemlig Bushiribana Gold Mills Ruins. Den måtte vi sjekke ut nærmere når vi var i nærheten, og svingte innom de 500 meterne ekstra det tok. Ruinene står der til minne om den gang eventyrere lette rundt på øya etter gull og rikdom, og sånn ut:
Ut over dette var det ikke særlig mye annet rundt oss. Stedet så akkurat like forlatt ut som det var beskrevet. Med unntak av den mobile kafeen som hadde med seg både klappstoler og bord, sammenleggbare markiser og ikke minst mobile toaletter.
Vi likte det vi så selv om vi ikke ble værende for å prøve doen. Det hadde vært en lang dag og sola skulle snart gå ned. Vi reiste tilbake for å nyte solnedgangen på vår faste plass.
Grybetrotter var svært fornøyd etter en dag på veien, og over å ha sett Arubas tre severdigheter. Men var dette alt? Hadde vi nå sett det som var å se på Aruba? Kanskje ikke helt. Det var fortsatt lenge igjen av ferien, og den som følger med får se….
Aruba, Karibia, 25. januar til 8. februar 2020
– Heisann Jobetrotter. Jeg har lagret deg i telefonen min, og ventet på at dere skulle ringe. Er der om ti minutter.
I den andre enden svarte mannen som hadde fått i oppdrag å hente oss på flyplassen og kjøre oss til leiligheten vi hadde leid. Det var kvelden den 25. januar, og vi hadde ankommet paradisøya med KLMs daglige rute fra Amsterdam. Grybetrotter har dessverre glemt navnet hans, men la oss kalle han Johnny. Eieren av leilighetskomplekset vårt Sea Breeze Apartments Ocean Joey, tilbød nemlig gratis skyss til og fra flyplassen, noe Grybetrotter hadde takket ja til da hun bestilte rom der syv og en halv måned tidligere. Joey virket på e-post som han hadde kontroll på det meste, og Grybetrotter hadde derfor ikke tatt seg bryet med å minne han om vår ankomst. Hun var likevel svært imponert over at han ikke bare husket at vi kom, men også hadde lagret telefonnummeret til Jobetrotter i telefonen til sjåføren sin.
Selv var Joey opptatt denne lørdagskvelden, men han hadde sendt Johnny isteden. Johnny bodde nemlig også i leilighetskomplekset, der han i bytte mot svært lav leie, hjelper til med det Joey måtte trenge av hjelp, blant annet oss. Johnny kom etter presis ti minutter, og igjen var Grybetrotter positivt overrasket. Vi hadde forberedt oss på at «ti minutter» i Karibia kunne bety en noe lenger venting enn det ti minutter vanligvis er. På Aruba er imidlertid alt på stell. Så var vi da også i Kongeriket Nederlandene.
– Ikke bruk penger på flaskevann. Det er bare bortkastet. Her på Aruba er det helt trygt og godt å drikke springvann, var det første rådet Johnny kom med. Og ganske så rett. Aruba har nesten bedre drikkevann enn vi har i Norge.
På vei inn fra flyplassen lurte Jobetrotter på om det alltid er like fin solnedgang på Aruba. – Ja! kom det kontant fra Johnny.
Turen til Sea Breeze Apartments tok ganske så nøyaktig like lang tid som vi hadde ventet på Johnny. Her ble vi hjulpet inn i leiligheten, og fikk til og med servert øl og brus.
Leiligheten hadde riktignok sett sine bedre dager, der den ikke var pusset opp på 20 år. Lyset på badet gikk bare på innimellom, og noen ganger hendte det at også lyset i soverommet/kjøkkenet ikke alltid følte for å skru seg på. I dusjen manglet en flis, og rommet så i det hele tatt relativt nedslitt ut. Grybetrotter hadde på forhånd lest mange anmeldelser som fortalte om den vonde senga og de nedslitte rommene. Men de aller fleste av de tidligere gjestene hadde likevel vært fornøyde. Vi oppdaget etter hvert også at flere var stamgjester og kom hit hvert år. Med den fantastiske servicen vi hadde fått hittil, nydelige omgivelser og med to uker foran oss uten en eneste annen plan enn å bade og leve late dager, var det umulig å være misfornøyd også for oss. Og når alt kom til alt – senga var ikke så ille som ventet, og liggende på en haug med puter, sov Grybetrotter bedre enn hun hadde gjort noen gang tidligere i år.
Leiligheten ligger litt utenfor det lille stedet Pos Chikito, sørvest for flyplassen. Landsbyen ligger et stykke unna de største turiststedene. Pos Chikito viste seg å være et sted der det skjedde minimalt. Men med en meget bra restaurant i gangavstand, en enda bedre strand og verdens fineste solnedgang kveld etter kveld, var dette det ultimate stedet å finne roen på. Vi var kommet til Paradis.
Grybetrotter likte spesielt:
* Å være på en øy som konsekvent kalte seg for «One Happy Island», og der folk faktisk ser ut til å leve opp til mottoet.
* Den tropiske oasehagen til Sea Breeze Ocean
Selv om rommene hadde sett sine bedre dager, var hagen en fantastisk karibisk oase..
* De to iguanaene som bodde ved bassenget og fugleredene i kaktusene
Hver gang Grybetrotter plasket rundt i bassenget på Sea Breeze, fikk hun følge av disse to søte iguanaene, som bodde under en stein på utsiden av bassenget. De fulgte henne rundt og rundt bassenget, hun i vannet, de på steinene. Vi ble fort gode venner.
Selv om Grybetrotter ble gode venner med iguanaene er de ikke like populære hos fuglene. Da er det godt å ha noen kaktuser å gjemme redet og fugleungene sine i. Her, godt skjult for iguanaene, oppdaget vi to av dem:
* De enkle måltidene på verandaen vår
Med bare fem minutter å gå til nærmeste supermarked og et fullt (i hvert fall nesten) utstyrt kjøkken, var det ikke vanskelig for oss å skaffe oss mat.
På et av supermarkedene solgte de et produkt vi ikke kjøpte – nemlig Cannabis energi drink. Men altså, vi var jo i et nederland…..
Og vel så trivelig som en overfylt restaurant var det å spise og drikke vin med bare oss to på vår egen veranda.
* At favorittstranda lå bare syv minutters gåavstand unna
Tenker at etter en dag på paradisstranda i Karibia, med bølgeskvulp og Kindle, vet man hva som er meningen med livet 😍🏖🌞 #detgodeliv #Aruba.
– Grybetrotters oppdatering av Facebookstatus 29.01.2020.
29.01.20, Mangel Halto strand sett ovenfra..
Aruba består av mengder med flotte strender, og i motsetning til mange andre steder, er alle strendene på øya tilgjengelige for allmennheten. Hotellene må faktisk tillate at folk utenfra benytter strendene (selv om de eier strandstolene og parasollene). Det finnes også mange offentlige strender.
På Aruba blåser det (nesten) alltid vestover. På sydvestsiden av øya er det derfor (nesten) helt bølgefritt. Dermed ble dette en av de få gangene Grybetrotter har fått muligheten til å jevnlig bade i asurblått tropisk hav. Grybetrotter la fort sin elsk på vår nærmeste strand, Mangel Halto Beach, som lå bare syv minutters gåavstand fra leiligheten vår. Her tilbrakte vi flere dager under mangrovetrærne, til den beroligende lyden av bølgeskvulp mens vi fordypet oss i hvert vårt lesebrett, bare avbrutt av en svømmetur i ny og ne. Og med rævva full av sand når dagen var over.
* Lunsj med lokale spesialiteter
På Kabayan Snack i Pos Chikito kunne vi kjøpe meget billige lokale spesialiteter, som Pastechi (empanadas med arubansk vri). Her fra 3. februar.
Også 7. februar inntok vi lunsjen med lokale spesialiteter til en superbillig penge.
* Verdens fineste stolnedgang minutt for minutt
«Klirr klirr» sa det stadig i sekken til Jobetrotter hver gang vi skulle ned til vårt faste utsiktspunkt for å se på vårt nye favorittfemonen: Solnedgangen. Sekken var full av vin, øl og annet snacks, som selvfølgelig anses som helt nødvendig ved slike begivenheter.
* Vår faste sjømatrestaurant Marina Pirata
Med bare en skikkelig uterestaurant i gåavstand fra leiligheten vår, var det ikke flust å velge i de kveldene vi tilbrakte i Pos Chikito. Heldigvis var det både trivelig og god mat på sjømatrestauranten Marina Pirata. Riktignok var det første som møtte oss på restauranten sånn cirka hundre trappetrinn ned til sjøen der bordene var plassert. Godt var det derfor at Grybetrotter hadde med sin Jobetrotter til å humpe seg nedover trappene. Og når vi skulle hjem fikk vi som regel hjelp av serviceinnstilte kelnere til å bære rullestolen opp igjen.
Marina Pirata var innredet som en båt, og når man først kom seg ned alle trappene var det fint og lett å trille rundt.
Til gjengjeld leverte restauranten fantastisk god mat og vin til overkommelige priser, og super utsikt der den lå nydelig plassert rett ved vannkanten.
* Turveien fra Pos Chikito
Fra Pos Chikito har myndighetene anlagt en nydelig gangvei som er enkel å trille på. Den følte Grybetrotter og Jobetrotter for å utforske etter å ha innsett at det ikke er så mye å gjøre i byen vi nå skulle oppholde oss i. Gangveien strakte seg milevis foran oss, og gangveien var også ment og brukes som sykkelvei. Vi bestemte oss for å bare gå og se hvor vi havnet. Vi var riktignok nesten alene. Til tross for at Aruba er et Nederland, oppfører ikke de fleste av de 103 000 innbyggerne som bor her seg som nederlendere. Her går det mest i store amerikanske biler og minimalt med trasking eller sykling.
Midt mellom motorveien og gangveien var det anlagt små idylliske parker. Ikke akkurat med verdens finest utsikt, men i hvert fall et sted å kunne hvile beina hvis man ble sliten av å gå i varmen.
Og vi gikk og vi gikk, langs både motorvei og kaktuslandskap. Sola stekte og svetten rant. Her med Arubas nest høyeste fjell Hooiberg (som overraskende nok betyr høystakk, og ikke høyt fjell) stikkende opp med sine 165 meter langt der borte.
Og så vips, etter en drøy times spasertur i varmen, dukket flyplassen opp i horisonten. Det var da vi tok avgjørelsen om å leie bil så vi kunne kjøre tilbake igjen.
Og bil ble det. Etter litt pruting fikk vi omsider leid denne Kiaen til en akseptabel pris de neste 13 dagene. Grybetrotter humret selvsagt av det enkle registreringsnummeret 19.
Og med det hadde vi fått oss transport for resten av ferien, og var klare for å utforske resten av Aruba. For det var definitivt mer å se på den karibiske paradisøya. Hva det var, kan du lese mer om i de neste blogginnleggene.
Singapore, nyttårsaften 2019
Vi satte oss i respekt over krabbekakene.
Marentrotter om serveringen under nyttårsmiddagen på «The Pelican»..
Ved inngangen til det nye tiåret har Grybetrotter og Jobetrotter valgt å sette av gårde på ny ferie til Singapore. Grybetrotter for fjerde gang, Jobetrotter for andre. Med som reisefølge denne gangen er Marentrotter og Fredriktrotter.
Marentrotter og Fredriktrotter besøker Singapore for henholdsvis første og andre gang sammen med oss denne nyttårsferien. Det er bare ti måneder siden vi siste gang reiste sammen, da til Mexico.
– Det er ganske stas å gå rundt på Lanzarote og organisere nyttårsaften i Singapore, tenkte Grybetrotter da hun maila med restaurant The Pelican en drøy måned tidligere. – Du vet du har et bra liv da. For det var på Lanzarote hun var da hun organiserte de siste detaljene til det som nå er fjorårets nyttårsfeiring.
Tidligere på dagen ladet vi opp til kveldens feiring ved bassengkanten på hotellet Grybetrotter har valgt denne gangen, nemlig Park Regis Singapore. Hun har for første gang måttet bytte fra sitt «vanlige» stamhotell i Singapore, Marina Mandarin, da sistnevnte hotell hadde doblet prisene sine i anledning nyttårsaften.
Hotellet passet på at alle gjestene fikk plastsøppel å glede seg med på nyttårsaften.
Klokka 19 var Grybetrotter pyntet og klar for nyttårsfeiring i Singapore.
Vi hadde avtalt å starte feiringen med reisefølget vårt kl 19. Bordet på restaurant The Pelican var bestilt fra kl 21, og det er ca. en halvtime å gå fra hotellet vårt til Marina Bay, der The Pelican holder til. Vi fant likevel ut at vi jo kunne spasere ned og se oss om litt på veien. Kanskje ville vi finne et sted å ta et glass vin før vi ankom restauranten.
Det var en lur avgjørelse. For det tok ikke en halvtime å gå til Marina Bay denne kvelden. Hele Singapore hadde tatt turen ut samtidig med oss, og da vi nærmet oss Marina Bay var veiene sperret, og alle ble dirigert inn i samme kø. Siden vi også ønsket å unngå trapper ble det en enda lenger omvei gjennom folkemengden.
Marina Bay skimtes der fremme, men det var lettere sagt enn gjort å komme seg dit denne kvelden. Det var satt opp veisperringer over de fleste veioverganger, og vi måtte gå flere omveier for å komme oss på riktig side av veien.
Det tok sin tid å gå i musefart, og etter halvannen time og mange mennesker å forsere ankom vi restauranten. Der de hadde gjort klar til bordsettingen vår, og vi fikk lov til å sette oss tross vår tidlige ankomst.
På The Pelican ventet denne fem-retters festmenyen, i tillegg til et glass champagne. Det ble for øvrig flere glass utover kvelden.
Fire glade trottere skåler for nyttårsaften i Singapore. Grybetrotter hadde opprinnelig prøvd å booke bord utendørs, men der var alt fullbooket. Dermed fikk vi et trivelig bord innendørs.
Og med det var nyttårsfeiringen i gang. Og det i et visst tempo. Den ene retten etter den andre ble nærmest kastet etter oss på bordet, og etter tre kvarter prøvde vi å stoppe rett nummer tre. Da fisken og krabbekaka ble forsøkt servert, viftet Jobetrotter kelneren unna. Dette gikk litt for fort, forklarte vi smilende Vi hadde jo mange timer å nyte kvelden. Kelneren så forvirra og lei seg ut, og hovmesteren ilte til. Hun beklaget og forklarte at de skulle stoppe opp på neste rett, og at vi selv kunne si fra når vi var klare for den. Den ville uansett ta en halvtime å lage fra vi ga klarsignal. Og med det godtok vi at rett nummer tre også ble satt på bordet, og brukte god tid før vi ba om neste rett.
Vi kunne også med jevne mellomrom stikke hodet ut og se på fyrverkeriet som startet allerede kl 21. I Singapore venter man ikke med rakettene til midnatt.
Da klokka endelig slo midnatt, og vi kunne ønske hverandre godt nyttår kom høydepunktet i form av et sprakende rakettshow, akkompagnert av droner som lagde ulike figurer og tegn på himmelen. Vi var imponert, og klassifiserte nyttårsfeiringen i Singapore som en god nummer to etter den vi opplevde i Copacabana syv år tidligere.
Med disse bildene ønsker Grybetrotter på tur alle sine (fem?) lesere et riktig godt nyttår. Et nyttår som starter med akkurat så varme temperaturer som Grybetrotter liker det.
Istanbul, Tyrkia, 18. oktober 2019
– Slik hjelpsomhet har vi aldri opplevd før! Dette var imponerende, kvitret Jobetrotter. Grybetrotter istemte skrytekoret. Vi hadde nettopp opplevd tyrkernes hjelpsomhet på sitt beste.
Trikketuren
Mens resten av reisetrotterne ville bruke siste hele feriedag på mer shopping i gamlebyen, benyttet Grybetrotter og Jobetrotter dagen til å komme seg ut av indre bykjerne (gamlebyen).
Vi startet med å ta trikken som ikke lå veldig langt unna hotellet vårt. Som i Oslo er kollektivtransporten i Istanbul gratis for både rullestolsbrukere og ledsagere. Trikkene i Istanbul var imidlertid hakket bedre å komme i forhold til i Oslo.
Grybetrotter var storfornøyd med tilgjengeligheten mens vi trikket oss oppover byen. Det vil si helt til vi gikk av trikken. Vi valgte å gå av på en stasjon som heter Topkapi Istasyonu og som på kartet så ut som den lå nærme bymuren. Det var et dårlig valg. Selv om glippen mellom perrong og tog var nesten fraværende også her, ble vi isteden møtt av en heis som var i ustand. Jobetrotter så ingen annen utvei enn å bære Grybetrotter opp trappene. Vi lot rullestolen stå igjen nede mens han først bar opp selve Grybetrotter. Bak oss sto det noen tyrkiske bestemødre med bæreposer i hendene og gestikulerte med bekymrede miner.
Da Jobetrotter hadde satt Grybetrotter ned på en benk i parken over trikkestasjonen, snudde han seg for å gå ned å hente rullestolen. Da fikk vi til vår store overraskelse se de gamle bestemødrene komme pesende opp trappa med både bæreposene og rullestolen mellom seg. Vi var stumme av beundring, og gledelig overrasket over hjelpsomheten.
Her ved Topkapi stasjon var dessverre heisen i ustand. To tyrkiske bestemødre bar heseblesende rullestolen opp, uten at vi hadde spurt om noen hjelp. Vi ble nesten flaue over gesten. 10 poeng til tyrkisk hjelpsomhet! Området er forøvrig absolutt verdt et besøk, noe du kan lese mer om under.
Panorama 1453-museet
Nærmest trikkestasjonen lå 1453 panaorama-museet. Etter som vi ikke visste hva det var, satte vi kursen ditover.
Museet viste seg å være lite, med all informasjon på tyrkisk. I motsetning til stasjonen vi nettopp kom fra, var det imidlertid godt tilrettelagt med både trinnfri inngang og heis.
Vi kjøpte oss audioguider på engelsk, men lyden var dårlig og Grybetrotter ga opp dette ganske fort. Vi fikk likevel med oss at museet i stor grad var viet kampene som utspant seg da den osmanske sultanen Mehmed erobret byen med sine tropper 29. mai 1453. Det var tydelig at tyrkerne er stolte av denne delen av historien sin, for museet var stort sett besøkt av skoleklasser hele tiden vi var der.
Høydepunktet for både oss og museet var bildet som var malt i kuppelen i øverste etasje. Det viser hele slaget i all sin makaberhet. Bildet var malt i 360 grader slik at man kunne gå rundt og se slaget alle veier:
Her er altså et museum som ligger rett ved bymuren (som du også ønsker å se), helt uten kø og med få vestlige besøkende. Og du er ferdig og fornøyd på 15 minutter! Anbefales!
Restene av bymuren
Istanbul besto den gang det het Konstantinopel også av en stor bymur, som ble delvis ødelagt i kampene i 1453.
Etter museumsbeøket trasket vi gjennom musemumsparken på behagelige trillbare heller.
Vi måtte ikke gå langt før vi kom til deler av bymuren.
Vi gikk ikke innenfor murene til bymuseet, men nøyde oss med å se det hele utenfra. Eller for Jobetrotter sin del, balansere litt oppå muren.
Byvandring
Istedenfor å lete etter en tilgjengelig trikkeholdeplass, bestemte vi oss for å vandre i retning av hotellet vårt da vi var ferdige med å beundre muren. Fra murens begynnelse gikk veien strakt rett fram, og det skulle være ca. halvannen time å gå til hotellet vårt. Dagen var enda ung, og vi hadde god tid.
På vår vei fant vi blant annet følgende:
Kaffe på fortauskafe.
Et livlig tyrkisk marked, der Grybetrotter faktisk kjøpte seg fire gensere, og Jobetrotter kjøpte nye støvsugerposer til 10 øre pr. pose eller noe i den duren. Shopping er best når det ikke er planlagt, synes Grybetrotter.
Det er mye mote i hijab også. Det fikk vi se på samme marked.
– Ja, dette var lekkert nattøy, erklærte Jobetrotter sarkastisk da vi gikk forbi Hasan Pasi Grand Basar. Dette var med andre ord noe vi ikke kjøpte. Hasan Pasi Grand Basar lå imidlertid fem minutter unna den andre store basaren som er mest kjent i Istanbul.
Jøss, dette ser jo nesten ut som i Tokyo, utbrøt Jobetrotter, med referanse til den syltynne blokka vi observerte over veien. Japanerne bygger på grunn av plassmangel ofte i høyden fremfor i bredden, og det er derfor mengder med syltynne høye blokker over alt i Tokyo. I Istanbul var dette den eneste like syltynne blokka vi så da.
Jobetrotter foran en avdeling av Istanbul Universitet. Som for øvrig er spredt rundt i byen.
Vi avsluttet byvandringen med en nydelig kake og espresso på nok en fortauskafe.
Vi klarte til slutt å komme oss hele veien tilbake til hotellet som fotgjengere. Senere på ettermiddagen ble vi gjenforent med resten av reisetrotterne, der vi tilbrakte siste kvelden sammen. Først med middag hos vår «svenske» venn på Magnuara cafe og restaurant ved siden av hotellet vårt. Deretter avsluttet vi kvelden på favorittpuben vår Palatium cafe & restaurant. Det ble en topp avslutning på en uke i Istanbul som ikke kunne vært stort bedre.
Neste dag hadde vi bestilt transport tilbake til flyplassen gjennom hotellet. De bestilte transporten tre kvarter tidligere enn Grybetrotter ville gjort, og transporten gikk rett etter frokost. De hadde erfaring og visste hvorfor. De ekstra tre kvarterene ble nemlig brukt i stillestående kø nedover restaurantgata der vi bodde. Uten at vi var nevneverdig lei oss for det. Vi hadde hverandre å underholde oss med i drosja, der vi kunne oppsummere ferien.
Og med det er Grybetrotter og Jobetrotter klare for nye eventyr. Akkurat nå pakker vi til neste reisedestinasjon:
