Byen i byen og gjensyn med Astridtrotter

Ho Chi Minh City, 27. november 2014

Drosjesjåføren som hadde kjørt oss hjem dagen før hadde valgt en annen vei enn den vi var vant til. Han kjørte noen småveier istedenfor motorveien, og da vi nærmet oss leiligheten åpenbarte det seg en lang gate med masse butikker og små restauranter. Etter å ha sjekket GPS-en oppdaget vi at gata kun ligger 2 kilometer fra leiligheten vår. Gleden var stor, og dette skulle vi utforske umiddelbart. 

Så etter å ha gjort noen flere innkjøp på kjøpesenteret Metro (som vi hadde stiftet bekjentskap med på feriens første dag), tatt vår daglige halvtimes treningsøkt i bassenget, og attpåtil sovna på en solstol i en times tid etter svømmeturen, var vi endelig klare for å utforske det som Grybetrotter nå kaller Byen i byen (vi aner jo ikke hva noe heter på vietnamesisk her).

Mopedparkeringen bak kjøpesenteret Metro

Fortau var fortsatt totalt ubrukelig eller helt fraværende, så det var bare å traske avgårde på siden av veien.

Vi er blitt vant til å dele veien med mopeder og biler, så gåturene nå er bitt direkte trivelige.

På veien så vi mange tegn som bekrefter at Distrikt 2 er under utvikling.

Det bygges mye nytt i Distrikt 2.

Noe som fører til mange kontraster.. Her raver de nye fancy husene med rikfolket over et lite gjenværende skur. I skuret så det faktisk ut som det fortsatt bodde noen.

Det er veldig vanlig at både bygningsarbeidere og andre som jobber ute tar seg en hvil i hengekøyene de henger opp. Vi liker tankegangen.

Etter ca 20 minutter var vi der, og vi ble ikke skuffet. Byen i byen yret av både biler og liv, og rundt oss var det butikker som solgte alle varer du kunne tenke deg.

Vi har ankommet Byen i byen.

Jobetrotter klappet valpene vi kom over på den første kafeen vi satte oss på for å få i oss noe å drikke.

Med unntak av et backpacker-par som kom i drosje, henta take-away og dro igjen så det ikke ut som om det var mange andre turister i denne delen av byen. De fleste som var her så ut til å enten bo her eller jobbe her. Det krydde heller ikke av  hotell i området.

Eiffeltårnet åpenbarte seg plutselig i en sidegate i Byen i byen.

Mangelen på turister medførte også at menyene til uterestaurantene ikke var på engelsk.

På denne restauranten satte vi oss, og gjettet oss frem til hva de ulike rettene på menyen var.

Rundt oss gjorde uterestaurantene klart til å åpne for ettermiddagen, noe som passet oss bra. Vi trengte lunsj. Etter å ha bestilt noe vi trodde var suppe med dim sum (bilde nummer 2 fra venstre på menyen over) satte vi oss ned ved de små bordene. Jobetrotter fikk så vidt plass i plastikkstolen – men sleit med å komme seg opp av den igjen.

Grybetrotter bare elsker de små bordene som finnes på utekafeene i Vietnam. For en gang skyld har hun ikke bordet oppunder haka.

Jobetrotter klar for lunsj… Suppa vi fikk inneholdt ikke bare fantastiske dim sum. I tillegg skjulte det seg kylling, kjøtt, nudler, alt blandet i masse godt krydder. Det beste måltidet vi har smakt hittil.

Etter lunsj vandret vi videre nedover gata – i retning av sentrum. På veien oppdaget vi også et lite søtt og velholdt skur. Skuret lå i en bakgård, og vi gjettet på at det inneholdt et toalett. Det var rampe inn og så ut til å være tilgjengelig. Vi ville prøve.

Toalettet var digert, og viste seg å inneholde ikke bare en, men to doer. Dermed kunne Grybetrotter og Jobetrotter drite side om side. Det eneste aberet var at det ikke fantes verken dopapir eller vann i springen. Men vi hadde da antibac. Må man, så må man…….

Samtidig som byens skyskrapere åpenbarte seg langt fremme i horisonten, kjente vi det begynte å dryppe fra himmelen.

Vi skimter skyskraperne der langt fremme.

Det var på tide å se seg om etter en taxi. Ulempen med at det ikke er turister i området der vi gikk, er at det heller ikke var mange ledige drosjer å oppdrive. Etter sånn ca fem forsøk, så vi imidlertid en som var ledig, og klarte å praie den første den suste forbi. Det fryktede regnet uteble for øvrig denne dagen. Det ble med de få dråpene vi kjente mens vi gikk.

Vi drosja oss ned til sentrum for å møte Astridtrotter, som samtidig kom tilbake fra sin regnskogekspedisjon. Da satte vi oss ned på en pub i backpacker-distriktet, og ble der inntil både Jobetrotter og Astridtrotter hadde helt i seg to øl hver.

Det ble et gledelig gjensyn med Astridtrotter på en utekafe som het noe med Saigon – et ikke helt originalt navn på en pub, restaurant eller hotell i denne byen. Vi observerte imidlertid at puben var bygd av paller. Det var mer originalt.

Etter at ølen var konsumert, vandret vi inn i det smale smuget som vi hadde vært i kvelden før, og introduserte Astridtrotter for akkurat samme fortauskafe som vi hadde spist på da.

Det bygges mange smale bygninger i denne byen. Vi ble særlig fascinert av denne «bartebygnignen».

Etter middag ville vi på nattklubb. Valget falt på en jazzklubb som var anbefalt i Astridtrotters Lonely Planet. Den heter La Fenetre Soleil og lå en kilometer unna backpacker-distriktet. Da vi endelig hadde kommet oss dit, lot vi oss ikke stoppe av den superbratte, smale trappa som møtte oss for å komme oss opp dit. Her avsluttet vi kvelden i digre behagelige stoler, til rolige jazztoner og en superfantastisk atmosfære. Grybetrotter byttet imidlertid stol underveis, etter å ha oppdaget en kjempeederkopp på den stolen hun først satt i.

Jobetrotter er på jazzklubb. Foran ser vi Grybetrotters kjempedigre Mango Mojito.