Oslo, påsken 2016

Påskefreden har senket seg over hovedstaden, sola stråler og våren er i anmarsj. Likevel lengter Grybetrotter stadig tilbake til varmen i karibia og bassengparty i Puerto Rico. Det er på tide å skrive ferdig bloggen fra ferien. Hvis du skulle bli lei av å lese påskekrim, kan vi anbefale å drømme deg bort med litt reiseblogg isteden…

Puerto Rico, onsdag 10. februar 2016

«Bare kulturen kan redde småbyene», sto det på grafittibildet som var malt på steinen vi gikk forbi.

– Hm, det skal vel mer til enn det, erklærte Jobetrotter tørt da han pekte på bildet. Rundt oss var det helt dødt. Ingen mennesker var ute i gatene, de fleste husene rundt oss var mørklagt og forlatt, det samme var vrakene av noen biler som var satt igjen. Det som en gang så ut til å ha vært en riktig så koselig liten karibisk by så nå ut til å ha gått tapende ut av både nedleggelser og finanskriser. Vi var i byen Arecibo, en times kjøretur vest for Dorado.

Etter vår første lange roadtrip i Puerto Rico uka før, var vi nå klare for en ny. Denne gangen var Marentrotter og Fredriktrotter byttet ut med Steinartrotter. De to første hadde valgt å være igjen ved bassenget. Steinartrotter hadde ikke vært med uka før, og var med andre ord mer enn klar for å observere omgivelsene. Jobetrotter gledet seg aller mest til å se på Arecibo-observatoriet, eller mer folkelig; verdens aller største parabolantenne. Arecibo-observatoriet, skulle ligge cirka halvannen time vestover fra Dorado.

Første stopp gjorde vi i Arecibo. I følge guideboka vår er dette en kystby, grunnlagt i 1616, som i dag er et stort produksjonssentrum med mange bygninger fra kolonitiden.  I idylliske kolonibyer er det stor sjanse for koselige kafeer som serverer delikate lunsjer, tenkte Grybetrotter. I dette tilfellet kunne hun ikke tatt mer feil.

Grybetrotter og Steinartrotter har parkert, og er klare for å vandre gjennom det som ved første øyekast kunne se ut som en forlatt og falleferdig by. Førsteinntrykket forandret seg ikke nevneverdig underveis.

Men innbyggerne i Arecibo liker tydeligvis grafitti, og på omtrent alle bygninger var det tegnet mer og mindre imponerende kunstverk. Her er et som tyder på at kunstneren var stolt av byen sin.

Et annet kunstverk som faktisk var ganske kult.

Arecibo kan vise til 500 år med historie.

Og frihetsstatuen var på plass…

Skal du ha ny bil? Denne var til salgs, komplett med alle deler. Det fristet ikke oss nevneverdig.

Byen har en fin, idyllisk plass som heter Plaza Luis Muñoz Rivera, og bak kunne vi se Saint Phillippe Apostle-katedralen.

Grybetrotter foran rådhuset

Teatro Oliver så til vår forundring nyoppusset ut.

Og foran teateret var det anlagt en lokal walk of fame.

Vi kunne utenfor teateret også se bort på disse fargerike delfin-skulpturene foran en fontene.

Etter å ha sett oss litt om, vandret vi håpefullt inn i denne gågata. Her måtte det da finnes noen hyggelige restauranter eller et torg med uterestauranter tenkte Grybetrotter. Men den gang ei. Til tross for at flere av bygningene lyste opp med sine knallfarger, var gågata like død som resten av byen. Mange av butikkene var nedlagt og flere lokaler sto tomme.

Enkelte steder i byen var fine og nyoppussede. Her kom vi til det som så ut til å være en nyoppusset plass med benker og lekeplasser. Men fortsatt ingen mennesker.

Noen av byens innbyggere hadde gjemt seg her; på dominoplassen satt det flere eldre menn og spilte domino, på egne dominobord.

Ved utkanten av byen fant vi til slutt noen hyggelige benker langs vannkanten. Grybetrotter kjøpte seg en liten innbakt kyllingbit fra en matbod som faktisk var åpen, men ble straks skuffet. Etter en bit av den oppvarmede mikromaten, gadd vi ikke å spise mer av den.

Da vi til slutt ble lei av å se oss om i den øde byen, kjørte vi videre. Bare noen minutter unna kom vi til stranda. Og på stranda så vi denne idylliske restauranten:

Ved stranda lå Punta los Morillos restaurant. Bygningen var formet som en liten kopi av fyrtårnet som lå litt lenger borte.

Steinartrotter og Grybetrotter studerer menyen og de fine omgivelsene.

Det var riktignok bare omgivelsene som var fine på denne restauranten. Lunsjen vi bestilte var lite å skrive hjem om.

Etter lunsjen gikk vi en tur på stranda.

Og i likhet med inne i byen, var det også på stranda satt opp egne spillebord hvor man kunne slå seg ned i skyggen og spille domino.

I gangavstand til stranda ligger Arecibo lighthouse & historical park.

Tatt i betraktning den ekstreme barnevennligheten i parken, nøyde vi oss med å se parken utenfra.

Etter morgenen og formiddagens bytur, var vi klare for neste etappe på dagens biltur. Jobetrotter var utålmodig, og kunne nesten ikke vente. Neste post på programmet var nemlig den digre parabolantenna. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg…..