Rullestoltilgjengelighet

Fra toppen til bunnen av Taormina

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Castelmola og Mazzarò i Taormina, Sicilia, Italia, mandag 5. juni 2023

– Men altså, dette gidder vi ikke, erklærte Jobetrotter mens GPS-en i leiebilen fortalte oss at vi var fremme. Utenfor det som så ut som et lite bysentrum plasket regnet ned. Vi hadde bestemt oss for å legge dagsturen vår til Taormina, etter å ha fått anbefalt et besøk hit av andre vi kjenner som har vært her før. I tillegg er navnet på byen kjent for oss fordi deler av sesong 2 av TV-serien White Lotus er spilt inn der. Men nå så det hele ganske grått og vått ut. – Jeg kjører bare videre oppover og ser hvor vi havner jeg, fortsatte han.

Det var et aldri så lite væromslag på Sicilia mandag 5. juni, og nå liknet både været og temperaturene mer på en kjip norsk sommer. Da var det greit å ha leiebil så vi kunne komme oss litt rundt uten å bli værfast på hotellet.

 Og oppover gikk det. Det ble brattere og brattere og mer og mer spektakulært. Veiene var smale og svingene krappe. Innimellom møtte vi en turistbuss eller tre, og ble nødt til å vike inn til siden, så bussene kunne bruke den ene millimeteren som var igjen i bredden på å kjøre forbi. I normal Italia-fart selvfølgelig. Grybetrotter hvinte halvnervøs i forsetet, mens Jobetrotter gliste og koste seg. Han elsker å kjøre i Italia. I baksetet satt resten av reisefølget og beundret Jobetrotters kjøreferdigheter.

Alt er trangt i Italia. Du kommer ikke særlig nærmere kanten med denne parkeringen.

Castelmola – på toppen av Taormina

Helt til vi kom til det som så ut som toppen. Castelmola heter stedet, en bitteliten landsby på toppen av Taormina. I seg selv en turistattraksjon, der det var så mange turister at vi her selvfølgelig også møtte på feriens første og eneste delegasjon av andre nordmenn.

Da vi hadde nådd toppen, parkerte vi på parkeringsplassen med denne utsikten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og vi hadde flaks. I det vi satte beina og hjulene våre på bakken utenfor bilen sluttet det å regne. For ordens skyld: Grybetrotter har ikke boblejakka på fordi det var kaldt (det var rundt 21 grader og høy luftfuktighet), men for å beskytte de andre klærne mot skitt fra rullestolen.

Fra parkeringsplassen fortsatte bakkene oppover, men herfra var det ikke lov for biler uten spesiell tillatelse å kjøre. Vi fortsatte derfor oppover til fots, og syntes det var litt synd at denne heisen som førte helt til topps var stengt.

Turen oppover bød på uendelig med spektakulære utsiktspunkter:

Vi gikk fort gjennom landsbyen. Tante Tottistrotter kjøpte seg en solhatt, og vi kjøpte oss vår obligatoriske turistfigur fra øya. Det krydde av turister, og det føltes plutselig litt trangt inni de smale gatene. De populære restaurantene så også fulle ut. Dagens lunsj ble derfor fortært på den veldig koselige og adskillig roligere restauranten La Caverna på tilbaketuren ned mot parkeringsplassen.

Etter lunsjen var dagen bare halvferdig, og nå skulle vi ned til den «ordentlige» Taormina. Hadde vi tenkt.

På veien ned fra toppen ble vi oppholdt av opptil flere trafikkorker. Som her hvor buss og bil skal møte hverandre i en alt for smal sving. Her var det bare å roe helt ned og nyte underholdsningen. Noe også de italienske bestemødrene som bodde i husene langs veien ved siden av gjorde. De spratt ut fra verandaene sine, og samlet seg ute på gata mens de ivrig diskuterte trafikken.

Mazzarò – bunnen av Taormina

Heller ikke denne gangen klarte vi å navigere oss inn til bykjernen av Taormina. Leiebilens GPS ville ha oss til å kjøre inn veier som bare var lovlig for de med spesiell tillatelse, og selv om vi er turister er vi ikke så bak mål at vi ikke ser hvor det er lov å kjøre. Så denne gangen valgte Jobetrotter å følge veien helt ned til sjøen så langt det gikk, mens GPS-en protesterte i bakgrunnen. Da havnet vi altså i Mazzarò. Stranddelen av Taormina.

Her parkerte vi i bunnen av taubanen, som kunne ført oss opp til sentrum. Dersom den hadde vært i drift. Men som heisen på toppen av Taormina, var heller ikke denne taubanen åpen. Det er tydelig at turistsesongen på Sicilia ikke var begynt enda.

Selv om det var bratt og små fortau, var det i hvert fall ikke brostein fra parkeringen.

Det er bratt også nederst i Taormina. Som denne trappa som leder opp til leiligheter. Italienerne vet imidlertid å innrette seg. Midt i trappa var det plassert en plastikkstol. Kjekt for de som vil hvile på halvveien.

Tiden i Mazzarò benyttet vi stort sett til å se på sjøutsikten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi vurderte å gå ned til stranda, men det var såpass bratt at Grybetrotter rett og slett ikke orket det nå. Og det var ikke akkurat strandvær. Så mens skyene samlet seg over oss igjen, avsluttet vi dagsturen med en is på en fortauskafe rett ved parkeringsplassen.

Igjen hadde vi flaks. Det begynte å regne mens vi satt under denne markisen. Da var vi straks ferdig med dagens utflukt, og hadde bare få meter å gå tilbake til bilen. Timingen hva gjaldt regnet kunne ikke vært bedre denne dagen – når det først var regn.

Vi var godt fornøyd med dagsturen, og trodde egentlig vi hadde sett det meste av Taormina, både topp og bunn. Men hadde vi egentlig det?

Postkort fra Sicilia

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Mascali, Sicilia, Italia, lørdag 3. og søndag 4. juni 2023

Hei.

Her kommer en hilsen fra Sicilia, hvor vi nå er på en ukes ferie. Været er fint, med sol og varmt det meste av dagen. Vi bader og koser oss på et hotell i utkanten av den lille byen Mascali på østkysten av øya. Håper alle har det bra der hjemme.

Hilsen Jobetrotter og Grybetrotter.

Slik ville nok et standard tradisjonelt postkort sett ut dersom vi hadde sendt det som vi gjorde i gamle dager. Og omtrent sånn foregikk faktisk også søndagen vår – den første feriedagen vi hadde på «fotballen til Italia» – også kjent som Sicilia.

Jobetrotter og Grybetrotter i full avslapningsmodus ved bassenget på hotellet på Sicilia søndag 4. juni.

Italiensk stil og lørdagsdisco på Atlantis Palace hotel

Det begynte å mørkne da vi sjekket inn på hotellet vårt Atlantis Palace hotel utenfor den lille byen Mascali på Sicilia lørdag 3. juni på kvelden.

Selv om flyturen direkte fra Oslo gikk strålende og vi heller ikke møtte på noen problemer da vi hentet den forhåndsbestilte leiebilen på flyplassen i Catania, tok det sin tid å komme seg til feriemålet.

Hotellet ligger 50 minutters kjøretur fra flyplassen i Catania, og var valgt både med tanke på rullestoltilgjengelighet, at det har basseng og at det var billig. Og selv med den norske kronekursen i fritt fall kan det fortsatt sies å være veldig rimelig.

Det har nok sammenheng med at hotellet ligger i et område som virker ganske dødt. Det er langt mellom butikker og restauranter. Mange av husene virker dårlig vedlikeholdt, flere av bedriftene virker nedlagt. Enkelte steder er grøftekantene fulle av søppel. De fleste strendene er ikke åpnet enda, og ingen har raket over sanden slik at det ser fint ut.

Hotellet i seg selv er derimot ikke uten sjarm, og det oser av gammel italiensk 60-tallsstil. Det er rett og slett en fantastisk liten oase. – Vi trenger ikke å forlate hotellet vi, spøkte reisefølget vårt på lørdag kveld mens vi inspiserte hotellets koselige uteområder og fine fasiliteter. – Vi har jo alt her.

Om hotellet ikke var hjertet til Sicilia, så var det i hvert fall hovedpulsåren i Mascali. Som vist på videoen under var dette the place to be på lørdagskvelden:

Hotellets lokaler og restaurant var også populære blant Sicilias lokalbefolkning, og vi har observert opptil flere store italienske familiesammenkomster og feiringer der i løpet av uka.

Hotellet er godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Det vil si hvis vi ser bort fra den forhatte brosteinen fra parkeringsplassen. Inn til resepsjonen er det rampe (som ikke synes i høyre på bildet). Hotellet har også heis, og  det er ikke et eneste trinn eller teppegulv i hele hotellet.

Vi lever også godt med den gammeldagse italienske stilen, selv om de gusjegrønne og gullmønstrete gardinene og matchende sengeteppene stilkræsjer så det nesten svir i øynene med ulike nyanser av mindre matchende blå- og grønnfarger på veggene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det er jo likevel noe sjarmerende med det hele. Hotellet er dessuten rent og pent, og har store handicaprom med tilrettelagte bad og vegghengt dusjstol i dusjen. Og et meget serviceinnstilt personale.

På denne ferien reiser vi med Jobetrotters tante og onkel Tottistrotter, sist kjent for våre trofaste blogglesere fra Påske i Toscana i 2018. Vi hadde fått rom ved siden av hverandre. Her går Jobetrotter over til balkongen deres fra balkongen vår. Det var forresten nesten trinnfritt ut på balkongen. Kun et bittelite trinn ut, ingen store og krevende hindringer i veien der.

Stemningen var på topp da vi sent på kveld endelig kunne få oss en god italiensk middag i hotellets restaurant. Maten var utmerket, og Jobetrotter og onkeltrotter gikk like gjerne for 7-retters med italiensk tapas den kvelden. Da de blide og fornøyde hadde stappet i seg alle de sju rettene og erklært at de nå var fornøyd og mett, kom det deisende en kjempepizza på bordet, som en aldri så liten sluttbonus.

Restauranten Rapanui på hotellet er både rimelig og god, og har flere ulike steder vi kan spise. Derfor spiste vi også søndagsmiddagen på hotellet dagen etter. Denne gangen utendørs ved bassenget. Legg gjerne også merke til fargen på bordduken, som ikke står tibake for annen fargebruk på hotellets vegger eller andre steder. Dette bildet ble for øvrig tatt før alle de andre middagsgjestene kom og satte seg, ikke bare for å spise, men også for å prøve ut sine noe varierende sangtalenter på en litt for høylydt karaoke midt i middagsfleisen.

Søndag ved bassenget

Søndagen formiddag tilbrakte vi ved hotellets kjempestore basseng, med bøkene våre på land og med svømmetreningen vår i vann.

Vandring i nærområdet og absurde oppdagelser

Så var det på tide å utforske dette nærområdet vi bodde i. Grybetrotter hadde før hun booket hotellet sjekket på google-maps at det i hvert fall var noen restauranter i området. Selv om det manglet fortau og asfalten i gatene enkelte steder er hullete, var veiene vi trillet på stort sett av asfalt, og det var flatt og fint. Det var i hvert fall langt bedre å trille på enn i Praha for to uker siden.

Cirka ti minutters gangavstand fra hotellet begynte det å bli interessant og noe antydning til liv.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsjen inntok vi på en tilfeldig utekafe, der vi delte denne ikke så lille pizzaen. Og vi føler at det nesten er det samme hvor du spiser på Sicilia. Pastaen og pizzaen er alltid av ypperste kvalitet.

Av de mer absurde tingene å se:

Over alt så vi rester av aske etter vulkanutbruddet fra Etna for et par uker siden. Myndighetene hadde nok helt sikkert måttet pløye vekk asken som la seg over øya da, men fortsatt var det rester av askeregnet. Som for eksempel her.

Italiensk «snø»

Nå får du kjenne på «italiensk snø», spøkte Jobetrotter til Grybetrotter der vi kjørte rullestolen ut på den vulkanske lavaen som lå langs stranda. Det var omtrent like uframkommelig som snø, dog på en helt annen og ikke like iskald måte.

Den tilgjengelige stranda

Hotellet vårt ligger langs en lang strandlinje, og skryter av å ha privat strand. Litt synd var det da at den private stranda ikke hadde åpnet for sesongen denne uka.

Men de andre strendene ved siden av var åpnet, og en av dem hadde faktisk rullestolramper helt ned til de nederste solsengene. Det var den som lå ved kafeen «Lido Sirius». Strandkafeen var fullt tilgjengelig med rullestol, og hadde også en tilhørende handicapgarderobe.

Det nærmet seg slutten av dagen, men Grybetrotter tenkte at dersom været tillater det kan vi godt legge oss der en annen gang i løpet av uka.

 

Fawlty Towers

– Oj, vi har jo kommet til Fawlty Towers, utbrøt Jobetrotter lattermildt. Referansen til den gamle britiske komiserien om det falleferdige hotellet «i særklasse» kom da vi på vei for å legge oss lørdag kveld oppdaget at det lakk fra taket i etasjen vår. Løsningen  til hotellet var å sette en bøtte under.

Dagen etter var bøtta fjernet, men det rant fortsatt vann ned fra taket. Vannet hadde samlet seg i en diger dam på gulvet, klar for at noen kunne skli seg helseløs i den.

– Ingenting å bry seg om, det er bare aircondition der oppe som er ødelagt, svarte resepsjonsdama uberørt da vi prøvde å si fra.

Skulle denne våte opplevelsen gi et pekepinn på resten av ferien vår mon tro?

17. mai er vi så glad i…..

/ grybetrotter / Leave a comment

…..I hvert fall når det er langhelg og flere dager fri på rad…..(dermed fulgte vi vår egen versjon av den tradisjonelle barnesangen)

Praha, Tsjekkia, 17.-21. mai 2023

Det fascinerende med å ha vært i Praha tidligere er å ikke huske hvor masse brostein det faktisk var der. Dette må Grybetrotter ha fortrengt. Hun husket rett og slett ingenting fra vår forrige tur til Praha, og ble minnet om det hele da hun leste fra bloggen vi skrev da vi var der i 2015. 

Det fine med å ha vært i Praha tidligere, er å at vi ikke behøvde å gjøre så mye. Vi hadde jo sett byen før. 

Likevel opplevde vi da noe nytt på reisen vår denne gangen også. 

Nytt reisefølge

Forrige gang vi var i Praha reiste vi alene. Denne gangen reiste vi med Steinstopher-trotterne. Sist kjent fra fjorårets juni-jubileum i London. Her tar vi nasjonaldagens (Norges altså) første felles vin/øl sammen mens vi venter på å få tilsendt kode til nøkkellåsen til leiligheten vi hadde bestilt.

Etter å ha måttet purre på koden til nøkkelskapet til leliligheten vi hadde leid en time etter at vi skulle fått den, fant vi omsider både skapet og nøklene i et bittelite rom i leilighetsbygget. – Nesten som et Escape-room dette, lo vi da vi oppdaget det lille rommet på jakt etter nøkkelskapet.

 Leiligheten Lazenska No4

Denne gangen hadde vi leid oss en leilighet med to soverom, to bad og med en bitteliten heis. Heisen var vi blitt advart mot av de som leide ut fordi den var så liten, men Grybetrotter som selv er liten, og har verdens minste rullestol, kommer som regel inn i alle heiser. Og det gjorde hun med minimal margin i denne også. Og når vi først hadde kommet inn i heisen, var leiligheten godt tilrettelagt for hennes behov med manuell rullestol og gåstol. Og i motsetning til i resten av byen inneholdt ikke leiligheten en eneste hump, dump eller noe som helst trinn.

Stilig og tilgjengelig gang fra heisen til leiligheten vår.

Leilighetskomplekset hadde det selvsagte navnet Lazenska N°4, fordi den lå i gata Lazenska med nummeret 4, midt i bydelen Malá Strana.

Cannabis på kiosken…

Vi kan ikke huske at dette var lov i 2015. Men nå krydde det av diverse hasjkaker, cannabiste, marihuana-kjærlighet på pinne og mye annet snacks med små mengder narkotiske stoffer i, på butikker og i kiosker over hele Praha. Ut fra det vi klarer å google, har små mengder narkotiske stoffer nettopp blitt lovlig i Tsjekkia, og dermed åpner nye markeder og hasjkafeer seg i den tsjekkiske hovedstaden. Ikke at vi frekventerte disse kafeene akkurat…

Taubane til Petřín parken og Petřín-tårnet

Ja, taubane er alltid gøy. Nei, den var overhodet ikke tilgjengelig med rullestol. Men Jobetrotter bar Grybetrotter og Steinstopher-trotterne bar rullestolen, og på taubanen kom vi uansett. Og fikk gøy tur med festlig utsikt på vei opp. Her fra 18. mai 2023.

I Petřínparken ligger også Petřín-tårnet – som ikke må forveksles med Eiffeltårnet. Her var det heller ingen heis opp til toppen….

Vi valgte å gå ned fra Petřínparken, men det var ikke fritt for drikkedistraksjoner på vei nedover heller. Her fra nok en koselig uterestaurant.

Nytt møte med Prahaborgen

På vår forrige tur til Praha ble vi bare møtt av trapper midt oppi brosteinshelvete da vi prøvde å gå til Prahaborgen. Denne gangen hadde vi med vår menneskelige GPS Steinartrotter, og han ledet oss riktig vei fra Petřínparken til Prahaborgen, slik at vi i hvert fall fikk se den utenfra denne gangen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På vei ut av borgen havnet vi på nok en koselig uterestaurant….

Hagehygge på en Sør-amerikansk restauarant

Fredag 19. mai kjente Grybetrotter at hun var for alvor lei av å humpe. Mens Steinstophertrotter dro tilbake til Prahaborgen for å gå inn i kirka som hadde vært stengt da vi var der dagen før, satte Grybetrotter og Jobetrotter seg i en bakgård på en uterestaurant rundt hjørnet for leiligheten.

På El Centro serverte de blant annet kjempegod taco.

Der ble vi sittende i sånn cirka tre timer. Så lenge at Steinstophertrotterne selvsagt kom tilbake og møtte oss, og kunne ta både en, to og tre skåler….

Tre øyer og en festlig bygning midt i byen

Da vi endelig klarte å løsrive oss fra El Centro, gikk Steinstophertrotterne avgårde for å ta t-banen til flere tårn, mens Grybetrotter ville være i nærheten og gå nedover langs elva. Midt i Praha er det tre små øyer vi ønsket å besiktige. Noe vi også gjorde, og det hele var ganske så idyllisk der vi gikk rundt fra øy til øy og nesten følte vi var på båttur.

Ukraina-støtte i Praha

Støtten til Ukraina var massiv i Praha, og overalt hang det Ukrainske flagg og ulike støttemarkeringer.

Fra restaurant til restaurant resten av ferien

Grybetrotter og Jobetrotter i Gamlebyen 20. mai.

Resten av ferien gikk stort sett i retaurantbesøk for Grybetrotter og Jobetrotter. Grybetrotter føler hun har humpet seg gjennom Praha for siste gang, og  trenger ikke mer av all brosteinen der. Men Praha er en kjempefin by, med topp stemning og god mat. Topp stemning var det også på denne uterestauranten ved Kampa Park 20. mai.

 

 

Jubileum i juni og sorg i september – London 2022, del 2

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen London 2022

London, Storbritannia, 17.-20. september 2022

Et nytt jubileum i sorgtunge september 

…. fortsettelse av gårsdagens del 1.

Noe av det beste med å ikke ha barn er at du kan skumme fløten av det morsomste med å ha det. Som for eksempel å ta med nevøer og nieser på ferier. Noe Grybetrotter og Jobetrotter faktisk benytter seg  av innimellom.

Og i september var det duket for nok et jublileum. Denne gangen i form av tiårsjubileet til en av nevøene våre. I den forbindelse skulle Grybetrotter og Jobetrotter ta med seg ti-åringen til London, en tur som var bestilt et par måneder i forveien.

En uke før avreise presterte (den samme) dronningen (som ble feiret sist vi var i London) å dø. Forsåvidt forståelig i en alder av 96 år. Og begravelsen ble lagt til mandag 19. september – tilfeldigvis igjen en mandag vi hadde planer om å besøke byen.

Grybetrotters første tanke var selvfølgelig «Å nei, nå blir det sikkert trist der. Skal tiåringen få oppleve London i bare trist stemning og masse kaos?». Men det tok ikke lang tid før neste tanke slo til: «Nei, altså, det gikk jo fint da det var jubileum og såkalt kaos. Det går nok fint nå også». Og etter å ha googlet at alle offentlige museer var åpne (med unntak av på begravelsesdagen), og alle restauranter og puber var åpne hele tiden, var uroen borte.

Igjen fikk vi bekreftet at engelskmenn kan arrangere store kongelige begivenheter. Og dette dødsfallet hadde de jo tross alt trent på siden 60-tallet.

Det britiske flagget på halv stang var egentlig det eneste triste symbolet man så i London i dagene vi var der. Stemningen generelt var heldigvis ikke utpreget sorgtung.

Nærmere Buckhingham Palace var det flere som brydde seg. Vi prøvde å komme oss nærmere dit for å se om vi så noe til blomsterhavet, men det var ikke helt i ti-åringens gate, så vi ga oss ganske fort. Dette var det nærmeste vi kom søndag 18. september. Vi fikk heller ikke sett noe til den berømte «køen» det var skrevet så mye om. Den som besto av alle som sto timesvis i kø for å se kista med dronningen i før begravelsen.

På veien gikk vi imidlertid forbi folk som hadde satt opp både campingstoler og telt for å sikre seg god utsikt til begravelsen dagen etter.

På denne ferien bodde vi på Royal National Hotel, som lå rett ved President Hotel. Her var rommene litt større, med plass til tre personer. Vi ble ikke møtt av Elizabeth II i pappfigur med ballonger i resepsjonen denne gangen….

Høydepunkter og ting du kan gjøre med en tiåring i London

  • Interaktiv gaming

Har du en ti-åring som liker gaming, anbefaler vi å ta en tur innom Electric gamebox i London. Her finnes ulike spill for flere forskjellige aldersgrupper, der man kan spille flere sammen. Det gjorde vi mandag 19. september. Her fikk vi på oss capser med kamera, og sammen plukket vi mest mulig mynter mens vi beveget oss rundt i rommet. Spillet var full suksess, og det ble flere runder etterpå.

  • Ta en sinnsykt fjollete selvlysende sykkeldrosje fra Covent Garden tilbake til hotellet mens du spiller «Dum og deilig» på full guff gjennom Londons gater

….noe vi selvsagt gjorde i dette stolte øyeblikket fredag 17. september.

  • Se den store dinosaurutstillingen på Natural History Museum

På naturhistorisk museum finner du spektakulære utstillinger av dinosaurer i ulike fasonger. Alle offentlige museer i London er gratis, men du må booke gratis billett på nettet på forhånd for å være sikret inngang. Vi besøkte museet søndag 18. september.

Museet hadde også en kul restaurant, som blant annet serverte verdens beste «lava»-sjokoladefondant.

  • Ta deg en hvil og en mobilspill-pause i Millenium Park

…som vi gjorde i det fine været mandag 19. september.

  • Sushi, sushi og sushi

Har du en tiåring som elsker sushi, men ikke er like glad i å lete etter passende sushirestauranter, er det genialt å ha en japansk restaurant fem minutters gåavstand unna hotellet. Nærmere bestemt restauranten Charco Charco, som serverte kjempegod mat for enhver smak.

Sushi på fredag
Sushi på lørdag
Sushi på søndag

Mens Grybetrotter og Jobetrotter valgte å grille ved bordet.

  • Kom deg rundt fra sted til sted med rullestolvennlige drosjer til rimelige priser

I tillegg til store kongelige arrangementer er britene også gode på rullestoltilgjenge drosjer. De har utrekksbare ramper i alle drosjer, og ikke minst hyggelige behjelpelige sjåfører til å dra dem ut. Vi er litt usikre på om de er store nok til elektriske rullestoler, men med Grybetrotters lille manuelle rullestol var det i hvert fall null stress å finne seg en drosje rundt i London. Disse bildene er fra turen vi tok med søsteren til fjorårets tiåring i 2019, men drosjene var like fine i 2022.

Tilbake i Norge

Med fornøyde jubilanter og fornøyde medreisende føler vi at vi har gjort London på en stund nå. Og med det gikk vi som nevnt glipp av kroningen av kongeparet som kom etter den eviglange regjeringstiden til Elizabeth. Derfor ble lørdagens kroningsdag for vår del tilbrakt slik:

 

 

 

 

Jubileum i juni og sorg i september – London 2022

/ grybetrotter / 2 Comments
Dette er innlegg 1 av totalt 2 i føljetongen London 2022

Norsjø, Telemark, Norge, lørdag 6. mai 2023

– Tenk, der kunne vi stått under en paraply og sett på Charles få krone på hodet hvis vi hadde planlagt litt dårligere. Grybettrotter lo mens vi kastet et blikk på laptopen der det engelske kongeparet ble kjørt til Westminster Abbey i Askepott-kjerrene sine. – Men egentlig er jeg glad vi sitter i her sola med brunsjen vår i vår egen hage isteden, fortsatte hun.

– Ja, jeg tror vi har det bedre enn Charles nå, som må kjempe seg gjennom det langdryge greiene der, istemte Jobetrotter.

Sånn her hadde Grybetrotter og Jobetrotter det mens det foregikk en kroning i en tidligere imperiumsstormakt vest for oss lørdag 6. mai 2023.

Referansen til hvorfor vi kunne vært i London med dårligere planlegging henviser til fjoråret, da vi tilfeldigvis havna i London samtidig med de to store royale begivenhetene som foregikk der da. Begge ganger uten at vi faktisk hadde planlagt å være der på samme tid.

London, Storbritannia

Jubileum i juni; 2.-6 juni 2022

Fjorårets pinsehelg brukte britene på å feire at Dronning Elizabeth II hadde vært dronning, om ikke til evig tid så i hvert fall i 70 år. Og det var ikke spart på noe, heller ikke fridager. Hele to ekstra fridager hadde de gitt seg selv for å ha rikelig med tid til å feire dama.

Den helga foregikk det også en annen jubileumsfeiring, minst like viktig, dog i litt mindre skala. Grybetrotters bror Steinartrotter fylte 30 år den 31. mai, og i jubileumsgave fikk han tur til London med favorittsøsteren, favorittsvogeren og favorittsamboeren (nå ektemannen) sin Christrotter.

Oppkjøringen til turen var imidlertid ikke optimal. En uke før avreise fikk både Grybetrotter og Jobetrotter covid. Heldigvis var det ingen reiserestriksjoner i Storbritannia (det hadde de sluttet med lenge før de fleste andre), noe som var en medvirkende årsak til at vi valgte London som jubileumsdestinasjon. Og vi ble heldigvis friske (nok) til å reise, skjønt Grybetrotter sleit med en trøtthet og utmattelse på et helt annet nivå enn hun hadde kjent på tidligere. Trøttheten fulgte henne rundt i London, men etter en fire ukers tid ga den seg heldigvis .

En covid-fri, trøtt og glad Grybetrotter i London fredag 3. juni 2022.

Noen dager før avreise oppdaget vi også at Elizabeth skulle feire sine 70 år på den berømte tronen akkurat denne langhelga. Grybetrotter ble (i sin utmattelse) sånn passe stressa av å lese om hvordan London skulle stå på hodet for dronningen i de dagene vi var der. I tillegg var det visstnok også lange køer på flyplassene, ettersom ingen av dem var skikkelig oppbemannet igjen etter covid. Var det mulig å komme fram noe sted i det hele tatt?

Det korte svaret viste seg å være «ja». Britene kan rett og slett dette med å arrangere store kongelige begivenheter. Og London er stort!  Det var bare å gå en annen vei enn de aller største folkemengdene. Noe vi selvsagt også gjorde!

Vi passerer St. Paul’s Cathedral lørdag 4. juni. Her hadde roen lagt seg etter at det dagen før var kongelig oppmøte.

Her er fem høydepunkter fra opplevelsene våre i et festpreget London i juni (ikke nødvendigvis i stigende rekkefølge):

  • Pub-til-pub-runder (i flertall!)

Utepils 3. juni: Ved siden av oss satt det noen meget entusiastiske vaskeekte briter som vi kom i prat med. De kunne fortelle oss at de hadde benyttet fridagene sine til å toge seg ned fra Manchester til London for å feire dronningen. Med pub-til-pub-runder selvsagt.

  •  Escape Room

Ecape Room: Doctor Frankenstein, 3. juni. Dette var del av gaven til Steintrotter . Dessverre klarte vi ikke å rømme rommet helt selv på tilmålt tid, men måtte ha hjelp til å komme ut. Gøy var det likevel.

Til tross for at vi ikke klarte å rømme på egen hånd var stemningen på topp, og vi «trøstet» oss med bobler på nok en engelsk pub….

  • Fancy drinker på en takterrasse i Candlewick

Hele reisefølget elsker takterrasser, og i det fine været ønsket vi å finne en slik. Derfor gikk vi lørdag 4. juni til de mer fancy strøkene i City of London, der vi oppdaget at mange av takterrassene var stengt.

Fire glade trottere nyter en bedre drink på Wagtail rooftop Bar & Restaurant i London, en av de få takterrassene som var åpen eller som ikke krevde forhåndsbestilling denne lørdagen. Sola stekte og utsikten var upåklagelig. Drinken var forfriskende, men med overklassepriser som kunne sammenliknes med de høyeste prisene i Bjørvika i Oslo, ble det med den ene drinken.

Det var fantastisk fint å gå tilbake i det fine været fra takterrassen via Bankside denne lørdagen.

  • Pride-konsert i Royal Albert Hall

Lørdag kveld var det duket for Pride-konsert i Royal Albert Hall. Konserten var en markering av at det var 50 år siden London første gang avholdt Pride-paraden, og vi hadde bestilt billetter flere uker i forveien. Når dette ble holdt i den ærverdige berømte hallen måtte det bli bra! Vi gledet oss alle sammen!

Men for en sjelden gangs skyld tok vi feil. Det smerter oss å si at konserten dessverre ble en gigantisk skuffelse. For den jevne homofile brite er det mulig dette var gøy, men for oss utenlandske, uansett legning, ble det to laaaange timer der vi stadig satt og ventet på et høydepunkt eller to. Som aldri kom. Isteden ble dette litt for internt for oss, med konfransierer og artister i form av c-kjendiser ingen av oss hadde hørt om før. Ikke syntes vi de var spesielt bra heller.

Men vi gledet oss likevel over de flotte omgivelsene som Royal Albert Hall faktisk er, og det faktum at vi var i London.

  • Teater på Picadilly Street

Reiser man med kulturinteresserte personer på tur til storbyen London er det vel egentlig obligatorisk at vi må på teater. Dette var riktignok en av tingene vi ikke hadde planlagt på forhånd. Men etter at vår eminente dramalærer Christrotter hadde googlet litt, fant han fram et par teaterstykker, og vi valgte oss ut skrekkteaterforestillingen 2:22 på Picadilly Street. Stykket var over all forventing, rullestoltilgjengeligheten finfin og servicenivået til engelskmennene enda bedre. En gjennomført artig aktivitet søndag 5. juni.

Et nytt jubileum i sorgfulle september – 17.-20. september 2022

….Fortsetter i del 2 som legges ut i morgen 8. mai….

En annerledes sydentur

/ grybetrotter / 1 Comment

Gran Canaria, en kanariøy, 27. november til 8. desember 2022

Jada, Grybetrotter og Jobetrotter har begynt å reise igjen etter pandemien. Men foreløpig har vi ikke våget oss ut av Europa. Ikke fordi vi er så redde for viruset som fortsatt eksisterer, men mest på grunn av frykten for å møte plutselige og strenge tiltak i andre deler av verden. Og dermed falt valget på Gran Canaria for årets høsttur.

Grybetrotter har vært på Gran Canaria flere ganger før, og synes i utgangspunktet ikke det er så superspennende. Men hun klarte likevel å skape litt spenning på årets tur. Og momentene som gjorde at dette ble en annerledes sydentur var følgende:

  • Jobetrotter reiste til en Kanariøy for første gang

Du vet du er i Syden når du det kryr av nordmenn og VG på hvert gatehjørne. Noe også Jobetrotter fikk erfare på sin første sydentur i 2022.

  • Grybetrotter reiste for første gang med Permobil (elektriske rullestol) på flyet.

Grybetrotter på Gardermoen 27. november 2022 kl 04.30.

Grybetrotter kjenner flere som reiser med elektrisk rullestol på fly, og har siklet etter å ha den med selv i flere år. Til tross for dette, har det ekstra lille bryet med å få den med på flyet virket uoverkommelig nok til å ikke orke å prøve.

Likevel; etter sommerens Europaturné (som vi er smertelig klar over at vi kun har blogget to etapper av, og som vi fortsatt har ambisjoner om å gjøre ferdig en gang), og med frihetsfølelsen det var å kunne komme seg rundt på egen hånd med Permobil, bestemte Grybetrotter seg for at den skulle med på neste flytur. Og både flyselskap og destinasjon var valgt med tanke på dette.

Slik reiser du enkelt med Permobil F5 på Norwegian:

Vi skriver her om permobil fordi det er den rullestolen Grybetrotter har. 

Før reisen:

  • Når du har bestilt billetter og samtidig har bestilt assistanse, må du ringe Norwegian på telefonnummer 21 49 00 15 for å opplyse om at du har med elektrisk rullestol. Merk at du kun får snakke med engelsk operatør.  Akkurat det med å ringe synes ikke Grybetrotter noe om, og skulle ønske det var en enkel måte å registrere dette på nettet.
  • For mer informasjon om kravene til elektriske rullestoler, les her.
  • Du blir i telefonsamtalen spurt flere ganger om hva slags batteri du har. Alternativene i skjemaet til kundebehandleren, passer ikke med dagens batteriteknologi, og er antagelig fra 70-tallet.  Permobil har et blybatteri, av samme type som i alle bensin eller dieselbiler. På 70-tallet var dette batterier der man av og til måtte etterfylle destillert vann, og som kunne søle hvis du holdt det opp ned. Moderne blybatterier trenger ikke etterfylling og søler ikke. Blybatteri står ikke i skjemaet deres, og heller ikke betegnelsen gelebatteri som er vanlig om den nyere typen blybatterier som ikke søler. Jeg antar også at hvis du svarer at du har et «liquid» batteri får du heller ikke reise, for flyselskapet vil neppe ha batterisøl over hele lasterommet. Det er heller ikke et «dry» battery. Insister på at du har «non-spillable liquid» batteri til kundebehandleren i andre enden gir seg.
  • Når du har meldt fra om permobilen, vil du få nye billetter tilsendt på e-post, der det står at du har WCBW, som altså betyr at de har registrert elektrisk rullestol.
  • Skriv deretter ut dokumentasjon på batteritype og mål og vekt på permobilen. Dokumentasjonen finner du enkelt på Permobil sine sider.
  • Når du reiser med Norwegian trenger du ikke å sende inn noen dokumentasjon på forhånd, men den er veldig grei å vise frem på flyplassen når du blir spurt. Det kan være ulike regler avhengig av  flyselskap.

Fra Gardermoen til Gran Canaria:

 

  • Flyet vårt gikk kl 7 om morgenen, og etter som Grybetrotter var sånn passe nervøs for hvordan dette skulle gå, fant vi ut at vi skulle kjøre vår egen bil og ankomme ikke to, men tre timer før avgang. Da kunne vi hvis ting skar seg på flyplassen ha tid til å parkere permobilen inn i bilen igjen.
  • Vi hadde da selvfølgelig med den manuelle rullestolen som reservestol.
  • På Gardermoen var skrankene åpne kl 4 om natta, og Norwegian-personalet var svært behjelpelige med innsjekkingen. Igjen ble vi riktignok spurt det samme idiotspørsmålet som vi ble på telefonen hva gjaldt batteriet. Heldigvis hadde vi med dokumentasjonen og kunne vise frem nøyaktig hva slags batteri det var.
  • Du skal ikke måtte ta ut batteriet under flyturen, noe Norwegian heller ikke krevde. Men du må kunne skru av hovedbryteren og sette rullestolen i fri slik at den kan dyttes av bakkemannskapet.
  • Da vi hadde sjekket inn, sendte vi den manuelle rullestolen på spesialbagasjen og oss selv og Permobilen gjennom sikkerhetskontrollen.
  • Laderen til Permobilen hadde vi lagt bak i sekken på Permobilen til Grybetrotter, sammen med puta til den manuelle rullestolen. Dette var helt greit, men husk å ta ut dette av sekken i sikkerhetskontrollen for å ikke få problemer der. Noe Grybetrotter først ikke husket, og dermed nesten kom i krangel med sikkerhetsvaktene.

Vel gjennom sikkerhetskontrollen hadde vi god tid til å bli nektet alkoholservering før ombordstigning i flyet.

  •  Permobilen fikk være med helt til gaten, der vi fikk gå ombord først som vi pleier.
  • På gaten slo Jobetrotter av strømmen på Permobilen og satte den i fri, slik at den hyggelige mannen fra assistanse kunne komme og trille den inn i bagasjerommet.
  • Joysticken teipet vi fast til armlenet, sammen med en avis for at den ikke skulle bli ødelagt under transporten. Tips: IKKE dander noen plastikkpose over avisa og joysticken, da dette medfører kondens og gjør at joysticken er søkk våt når du får den tilbake. Noe vi bomma på på første turen. Det gikk heldigvis likevel fint med både motoren og joysticken, og polstring mot støt er nok fremdeles lurt.
  • Og vips var vi på vei til syden, med Grybetrotter som fortsatt var litt nervøs for om vi ville få den helskinnet tilbake på flyplassen.

På flyplassen på Gran Canaria:

  • Etter vel 30 minutter, kunne Grybetrotter endelig entre det hun kaller  «hestetransporten» ut av flyet. «Hestetransporten» er den digre spesialtransporten som det spanske flyplassassistentselskapet Sin Barreras  forlanger at alle med rullestol skal trykke seg inn i. Som regel blir Grybetrotter sur av å vente på den, når vi egentlig enkelt burde kunne gå inn i den vanlige slusa på gaten. Men denne gangen hadde  flyet parkert langt unna noen sluse, og Grybetrotter var mindre aggressiv og irritert enn vanlig etter som vi nå også hadde en Permobil på slep.
  • Sin Barreras hadde tydeligvis opplæring på å parkere hestetransporten inntil flyet denne dagen, for det krevde intet mindre enn fire forsøk før de traff riktig høyde inntil flyet. Til tross for dette, ble Grybetrotter straks strålende fornøyd da vi kom inn. Der møtte vi både Permobilen og den manuelle rullestolen.
  •  Og da vi slapp ut av hestetransporten plukket vi bare opp kofferten på bagasjerommet. Den sto der i ensom majestet og hadde selvfølgelig ankommet for lengst.

Grybetrotter var mer fornøyd enn hun ser ut som her, da hun fikk igjen rullestolene sine, nesten helt uten skrammer. Årsaken til det forskrekkede uttrykket var at Jobetrotter bare skulle dokumentere en liten feil på Permobilen etter flytransporten, og hun ikke var i oppstillingsmodus….

Når permobilen har fått en liten skade

  • Dessverre så vi raskt at permobilen hadde fått en liten skade, i form av at den var blitt kræsjet med og det ene lyset var vridd. Ingen krise og lyset lyste som det skulle, men vi meldte fra til Norwegians skranke på flyplassen likevel. Bare sånn i tilfellet det skulle bli noe mer ut av det.
  • Dagen etter ringte en hyggelig dame fra Norwegian og lurte på om vi trengte hjelp. Vi avtalte da at det ikke er nødvendig å reparere noe umiddelbart, og at vi ser an hva vi gjør når vi er hjemme igjen. Grybetrotter var uansett imponert over den raske tilbakemeldingen fra Norwegian.

Utenfor flyplassen – hva nå?

Det kan være lurt å bestille drosje med rullestolrampe fra flyplassen til hotellet, fikk vi høre før vi reiste. Det rådet ignorerte vi delvis. Det vil si, vi prøvde å bestille en rullestoldrosje fra et britisk firma på nettet da Grybetrotter fikk småpanikk et par dager før avreise, men firma kansellerte like godt reservasjonen vår (og ga oss heldigvis pengene de hadde trukket tilbake) fordi «vi var for sent ute».  Dermed vurderte vi heller at dette kan bli en ekspedisjon som vi ikke aner utfallet av, og at vi helt sikkert kommer oss fra flyplassen på en eller annen måte. Grybetrotter mente dessuten å huske at det er rullestolramper på drosjene over alt på Kanariøyene. Eller var det bare på Lanzarote og Tenerife, mon tro?

Og joda, vi kom oss vekk fra flyplassen, selv om det ved første øyekast ikke så veldig enkelt ut. Vi trasket rett ut til drosjeholdeplassen, der det kun var små drosjer uten rullestolramper så langt øyet rakk. Det var heller ikke superlett å komme i kontakt med noen som kunne forklare oss hvor vi burde gå.

Vel, da durte vi inn i flyplassen igjen, og Jobetrotter gikk avgårde til bussholdeplassen mens Grybetrotter pratet med Norwegian angående skaden på Permobilen. På bussholdeplassen ville Jobetrotter sjekke ut hvor tilgjengelig bussene var, men da han ble møtt med flere trappetrinn inn i bussen, erklærte han også dette prosjektet som lite lovende.

Til slutt fant vi en annen utgang, der de store drosjene sto parkert. Og disse hadde ramper. I hvert fall ramper som Jobetrotter kunne kjøre permobilen opp og ned på.

Rampene var såpass bratte og uhåndterlige at Grybetrotter ikke ville kjøre på dem selv, men etter som Jobetrotter var med, løste det hele seg. Både sjåføren og drosjesjåfør i annen drosje var dessuten veldig behjelpelige med å ordne til rampene. Og drosjeturen kostet ikke noe mer enn en vanlig drosjetur.

Dersom du ikke har en Jobetrotter med deg på tur, kan det likevel være lurt å sjekke opp rullestoldrosjer med ordentlig rullestolrampe litt lengre tid i forveien.

Grybetrotter var lettet over å ha funnet en drosje som kunne frakte permobilen til hotellet i Las Palmas.

Etter 20 minutters drosjetur, kunne vi endelig sjekke inn på hotellet vårt litt utenfor Las Palmas, nemlig AC Hotel Iberia.

Her levde vi bylivets glade dager de neste fire dagene.

Så happy var Grybetrotter for å kunne farte rundt med Permobilen på ferie at hun (nesten) ikke brydde seg om at været på Gran Canaria skiftet fra tropevarme til kald norsk sommer omtrent i det vi hoppet ut av hestetranpsorten til Sin Barreras.

Fra Las Palmas til Maspalomas torsdag 1. desember

Etter fire dager i Las Palmas skulle vi flytte oss lengre sør på øya. Neste destinasjon var  Maspalomas, og denne gangen hadde vi bestilt rullestoldrosje gjennom hotellet på forhånd. Vi hadde riktignok sjekket ut bussterminalen, og fått forsikringer fra en bussjåfør om at bussene ville være tilgjengelig med permobil, men etter å ha sett inn i bussen selv, var ikke Grybetrotter overbevist. Dermed ble det drosje denne gangen også.

Og nå kom det en rullestoldrosje med en litt mer håndterlig rampe. Likevel fortsatt ikke helt grei å håndtere alene, da bagasjerommet var såpaass lite at Grybetrotter ikke ville kunne sittet i permobilen på drosjeturen. Vi endte derfor opp med samme løsning som fra flyplassen, det vil si at Jobetrotter bar Grybetrotter inn og ut av drosjen, for deretter å  manøvrere Permobilen inn og ut av bagasjerommet.

Fra busy byliv til ro og luksus på voksenhotell

Hotellet vi hadde bodd på i Las Palmas var helt greit og ordinært, uten noen stor luksus. Noe som også delvis var valgt for å holde prisnivået på ferien litt nede.

I Maspalomas ventet derimot fem-stjerners hotellet El Faro – a lopesan collection, kun for voksne. Og med det entret vi en helt annen verden, og et hotell som virkelig ga det lille ekstra hva gjelder servicenivå.

Jobetrotter gryntet riktignok litt på nesa til å begynne med fordi «julepynten var litt for fancy»….

…og det var kanskje ikke den beste åpningen å bli stående i en kjedelig korridor (riktignok med champagneglass i hånda) å vente på å få se hvilket av rommene vi syntes passet best med rullestolen vår.

Men inntrykket endret seg ganske så kjapt. Her var det full oppvartning og gratis champagne i form av veuve clicquot (med påfyll) på hotellets veranda mens vi ventet på at rommet vi erklærte som finest ble klart. Bedre utsikt var det umulig å få.

Den manuelle rullestolen så vi ikke noe mer til på oppholdet, for hotellet tilbød den plass i det felles bagasjerommet «så vi slapp å bruke opp plass på rommet til den».

Og slik forløp de neste syv dagene for vår del:

  • Latskap og trening i skjønn forening
  • Gåtur til Playa del Inglés 2. desember 

Grybetrotter måtte jo vise Jobetrotter hvor det virkelige charterlivet befant seg, og på mer eller mindre fremkommelige veier trasket vi en times tid frem og tilbake mellom Maspalomas og Playa del Ingles en fredag ettermiddag. En tur som egentlig IKKE anbefales med elektrisk rullestol.

 

For øvrig kan du lese mer om forrige gang Grybetrotter gikk fra Meloneras til Playa del Inglés i 2015. 

  • Vennemiddager

Et par dager inn i oppholdet vårt på Maspalomas, kom vennene våre Ingunn- og Andrétrotter flyvende. Og med det fikk vi flere trivelige middager med dem. Her er bilder fra noen av måtidene vi hadde:

Veien hjem. Fra Maspalomas til Gardermoen, torsdag 8. desember:

Heller ikke flyturen hjem til Gardermoen var lagt til et bekvemt tidspunkt. Kl 8 gikk flyet, og vi hadde bestilt drosje fra hotellet kl 5. Hotellet hadde sin egen drosjeservice, og denne gangen kom det en drosje med en rampe som var mer lik den Grybetrotter er vant med fra drosjene i Norge.

Jobetrotter venter på drosje i hotellresepsjonen kl 4.45 natt til torsdag 8. desember.

Og på flyplassen gjentok vi faktisk bare prosedyren fra Gardermoen 11 dager tidligere. Og om mulig gikk det faktisk enda lettere enn i Oslo. Det er tydelig at spanjolene er vant til rullestoler på flyet, for her behøvde vi ikke å forklare noen ting (skjønt, Grybetrotter gjorde det selvsagt likevel). Og Sin Barreras var adskillig mindre irriterende og pågående enn hun husker dem fra tidligere. Både vi og Permobilen kom oss helskinnet hjem.

Vel, akkurat det med rushtrafikken undervurderte vi betraktelig. Nå var vi kommet hjem til kulda og trafikkaos, og selv om vi somlet og spiste og handlet på vei hjem, var det fortsatt godt med kø fra Ryen til Mortensrud kl 18.30 torsdag 8. desember.

Og hvordan gikk det med det ødelagte lyset på permobilen? Jo, det kom Oslo kommune og rettet på mandag 12. desember. Samtidig som de skruddet til noen løse skruer på den manuelle rullestolen. Dermed var den saken ute av verden, og vi kunne melde fra om det til Norwegian.

Og med det kan vi sitte igjen med bare gode minner fra vår annerledes sydentur med permobil til Gran Canaria.

 

Andre etappe: Fine, varme og kontrastfulle Nürnberg

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Grybetrotter og Jobetrotters Europaturne 2022

Nürnberg, Tyskland, 7.-9. august 2022

– Grybetrotter, jeg er så glad for at du er deg og jeg er meg jeg. Det vil si at du planlegger og bestiller feriene, og jeg trenger ikke å vite om alle planene. Hehehe. Ordene kom lattermildt fra en fornøyd Jobetrotter da vi hadde plassert oss på kveldens andre pub, som vist på bildene over. Vi var nærmere bestemt midt i gamlebyen St. Sebald i den tyske byen Nürnberg, etter å ha kjørt i 8 timer fra Kiel søndag 7. august.

Det meste av kjøringa mellom KIel og Nürnberg tok Grybetrotter seg av søndag 7. august, før vi byttet sjåfør på rasteplassen.

I og med at det fortsatt var ferietid i Europa, hadde Grybetrotter nemlig planlagt og bestilt hoteller for to av de første tre ukene av turneen vår. Jobetrotter er selvfølgelig involvert i og har godkjent planene, til tross for at han ga et annet inntrykk med kommentaren sin. Han har bare ikke alt i hodet sånn som kona si.

Andre stopp etter Kielferga, var altså Nürnberg, en by vi visste veldig lite om, og som vi kun forbant med Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig. Hadde byen mer å by på tro?

Det fine med å være på ferie i byer er å kunne plassere oss midt i smørøyet. Usentralt bor jeg hjemme, syns Grybetrotter. Når vi er på ferie er det derfor svært viktig å bo så sentralt som mulig, og hun saumfarer alltid google maps for å se hvor hotellet ligger i forhold til restauranter og barer. I Nürnberg bodde vi på Novotel, kun et steinkast fra gamlebyen. Med meget behagelig gåavstand til det meste denne gangen også.

 Grybetrotters tre høydepunkter fra Nürnberg, i mer kronologisk enn prioritert rekkefølge egentlig:

  1. Fra restaurant til pubrunder i gamlebyene St. Lorenz og St. Sebald

Med sine i overkant av 500 000 innbyggere, er det naturlig å anse Nürnberg som litt mindre enn Oslo. Likevel har den to gamlebyer. Riktignok går de to gamlebyene rett over i hverandre, men likevel. På google maps står de oppført som to gamlebyer. Den som var nærmest hotellet vårt var St. Lorenz.

Etter å ha sjekket inn på Novotel på søndag kveld, strenet vi rett avgårde til den første av Nürnbergs to gamlebyer – nemlig St. Lorenz, for å få oss litt middag.

Vi lette etter ekte tyske pølser og sauerkraut, men endte opp på den asiatiske restauranten Kokono. Tyskerne er som nordmenn som helst vil ha burger og pizza og dermed serverer mest av det. Men det ville ikke Grybetrotter ha. Derfor ble det asiatisk isteden, og vi delte denne ananas-biff-gryta som var mye bedre enn både burger og pølser.

En meget fornøyd Grybetrotter har fått seg en drink på Kokono restaurant etter dagens lange kjøreetappe.

Det ble en liten pub-til-pub-runde på ettermiddagen i Gamlebyen St. Sebald dagen etter også, etter at vi hadde gjennomgått det vi følte vi måtte se av turistattraksjoner. Her lå pubene og restaurantene tett i tett, og det kunne ikke vært finere vær å ha ferie i akkurat da.

2. Dokumentasjonssenteret for nazistenes massemøter før og under andre verdenskrig

Et must for oss når vi nå hadde kjørt oss ned til Nürnberg var å besøke museet i byen som omhandlet Nürnbergprosessene, altså rettssaken mot ledende nazister etter andre verdenskrig. Trodde vi. Men det fantes ikke. Isteden har byen et dokumentasjonssenter med oversikt over de historiske eiendommene der nazistpartiet hadde sine store massemøter og samlinger på 30-tallet og frem til 1945.

Det tok 30 minutter å gå fra hotellet vårt til Dokumentasjonssenteret, noe som var en helt overkommelig avstand for oss begge. Vi begynte derfor mandag 8. august med dette. På veien stoppet vi på en fortauskafe og spiste litt frokost

Nürnbergprosessen, som vi altså trodde hadde mer oppmerksomhet i Nürnberg, ble bare så vidt nevnt på dokumentasjonssenteret. Her var fokuset på de ulike stedene nazistene hadde holdt sine massemøter, hvorfor Nürnberg ble valgt som en slags hovedstad for nazistene, og vi kunne beskue Hitlers talestol.

Selve dokumentasjonssenteret, altså museet der historien om hvorfor Nürnberg ble den store nazistbyen, imponerte oss ikke i særlig grad, og ga oss ikke så mye mer kunnskap enn det vi kunne lese oss til på nettet. Samtidig var det stilfullt og diskret, noe som nok er nødvendig for å kunne vise byens mørke historie uten at det blir et tilbedelsessted for nynazister og andre sympatisører.

Det som gjorde inntrykk var å se kongresshallen der nazistpartiene holdt møter, og talerstolen til Hitler der han talte til de store folkemassene.

Vi gikk forbi plassen Zeppelinfeld, der Hitler holdt sine mange taler til massene på 30-tallet. Dette som vi kun har sett på TV tidligere, og som vi flaut nok har trodd foregikk i Berlin. Zeppelinfeld var naturlig nok ikke særlig vedlikeholdt, og bar preg av forfall.

Det som for oss ble klarere var sammenhengen mellom nazistenes massemøter og hovedkontor og hvorfor Nürnbergrettssakene ble holdt i akkurat Nürnberg. Det var selvfølgelig naturlig at de nazistiske krigsforbryterne fikk straffen sin der de hadde hatt hovedsete.

Den trivelige parken vi gikk gjennom før vi kom til selve dokumentasjonssenteret var også en del av museet, og her var det satt opp mange informasjonsplaketter. Som blant annet her, om Zeppelinfelds historie.

Nok en kontrast: Rundt kongresshallen lå verdens koseligste park, nå åsted for vannaktiviteter, turgåere og et par restauranter. For øvrig med turveier som også funker godt for elektriske rullestoler.

3. Kaiserburg Nürnberg

Etter besøket på Dokmentasjonssenteret, var neste post på programmet å avlegge den historiske Kaiserborgen et besøk. Hvor tilgjengelig den var for rullestoler hadde vi ingen anelse om, men vi gikk den timen google maps sa at det var å gå fra dokumentasjonssenteret og til øverste del av gamlebyen St. Sebald der borgen var plassert. Årsaken til at vi velger å gå fremfor å ta kollektiv i byer, er for å få sett så mye som mulig av byen.

Det var mange fine steder å besue også på vei til borgen. Her nærmer vi oss St. Sebald gamleby.

På veien gikk vi også over den nydelige museumsbrygga.

Til slutt kom vi opp øverst bak borgen, i håp om å finne en rullestolvennlig vei rundt. Det fant vi ikke.

Vi gikk derfor etter hvert på den vanlige hovedveien som førte opp til hovedinngangen til borgen. Her var det mulig å komme inn gitt. Skjønt, først måtte Grybetrotter humpe over det som føltes ut som millioner av brostein av verste sort.

Men inn i borgen kom vi, og her var humpefaktoren adskillig mindre. Her var det faktisk anlagt mindre humpete brostein ved siden av ristebrosteinen, så det var mulig å overvære eiendommen, den praktfulle utsikten og de fine parkene som var anlagt der uten å riste seg i hjel.

Til slutt kom vi ut på andre siden, der også nedstigningen til gamlebyen var dekorert med ristebrostein. Det ble dermed nok en i overkant humpete tur nedover til gamlebyen igjen, men desto mer fortjent med pub-til-pub-runden som nevnt over resten av ettermiddagen. Og for å ha sagt det – humpingen var verdt det, når vi fikk den fine turen rundt i borggården.

For de som lurer: Resten av gamlebyen var ikke i nærheten av samme humpefaktor som opp og ned til borgen. I hele Nürnberg gikk det finfint å kjøre med permobil (elektrisk rullestol).

Grybetrotter likte spesielt i Nürnberg: 

  • De gjenbrukbare sugerørene hun fikk servert i sine fargerike drinker, som til forskjell fra sugerørene som nå er poppis på grunn av miljøhensyn, ikke smaker papir og ikke smuldrer opp før du er ferdig med drinken.

Grybetrotter likte ikke:

  • All vepsen som kom surrende i det vi bestilte drikke. Særlig plagsomt ble det på denne ellers superkoselige oasen i sentrum. Antakeligvis fordi hele bakhagen var dekket med høy, grønn hekk. Så ille var det faktisk at kelneren ga oss drikkebrikker som vanligvis skal beskytte bordene til å legge oppå glassene isteden, så vepsene ikke skulle lukte godsakene. Og det hjalp.

Jobetrotter likte spesielt: 

At tier-appen til de elektriske sparkesyklene han har lastet ned i Oslo, også fungerer i Tyskland. Dermed ble det en liten strekning sparkesykling også.

Sett og stusset over i Nürnberg:

  • Fortsatt demonstrasjoner mot covid-tiltak

    På søndag ettermiddag ble deler av veien i gamlebyen plutselig sperret, politibiler kom med blinkende lys, og vips åpenbarte det seg et vaskeekte protesttog mot covid-restriksjoner. Noe vi ikke egentlig har sett så mye av i virkeligheten i Oslo. Er ikke dette veldig last year, nå som alle tiltak egentlig er fjernet, undret Grybetrotter. Vi skjønte at det mente nok politiet også, der de humret og lo mens demonstrantene demonstrerte mot de forferdelige inngripnene det er å beskytte risikogrupper mot det som tidligere kunne være en potensielt farlig sykdom. I og med at konspirasjonsteoretikerne er i mindretall i Norge, og det nok er flere av dem i Tyskland, var dette for oss et litt eksotisk og kulturelt innslag. Demonstrasjonen foregiikk i rolige former og var kjapt overstått.

To netter og en hel dag i Nürnberg gikk fort, men ble utnyttet til det fulle. Og akkurat det er en oppskrift vi har funnet ut av for lenge siden. Vi må ha minst to netter overnatting når vi er på kjøretur. Grybetrotter og Jobetrotter foretrekker faktisk heller lengre kjøreetapper og flere netter i ro fremfor å kjøre hele tiden.

Tirsdag 9. august var vi klare for motorveien igjen. Neste mål var Ljubljana, en by vi visste ingenting om. Men som snart skulle bli en av våre favorittbyer.

9. august: Vi brunsjer med ekte wienerschnitzel på veikro til nydelig tysk landskap på vei tli Ljubljana.

 

Grybetrotter og Jobetrotter reiser igjen – Europaturneen 2022

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Første etappe: Kielferga

Lørdag 6. august 2022

Sånn, nå begynner ferien, erklærte Jobetrotter mens han åpnet den lille prosecco-flaska vi hadde kjøpt på deling mens båten tutet seg ut fra kai. 

Og feriefølelsen ble ønsket veldig velkommen. Vi satt lenge på dekk mens vi nøt utsikten og utseilingen fra Oslo.

Her passerte vi Oscarsborg:

Foran oss lå tre uker med Europaeventyr, et eventyr som også er det første store etter pandemien. Vi tilbrakte riktignok tre uker på Mallorca i fjor høst, men da var ferien sterkt preget av koronatiltak og stengte severdigheter. Selv om vi koste oss som best vi kunne da også, er det ikke helt det samme som når alt er åpent. I tillegg har vi jo selv hatt covid på forsommeren, og overlevde med glans, til og med uten Sjaman Dureks magiske svindelmedaljong.

For å komme kjappest mulig nedover i Europa begynte vi med transportetappen Kielferga.

Grybetrotter var stofornøyd med at hun hadde fått lirket bilen inn på trange Kielferga. Når man opplyser at man har rullestolbil får man heldigvis komme først ombord på båten, slik at det ikke blir så uutholdelig å kjøre gjennom de trange passasjene der. Vi ble vinket inn på en finfin rullestolplass, med god klaring for å få ut Permobilen (den elektriske rullestolen) i bakdøra. Dette er for øvrig også vår siste reise med nåværende bil, og en medvirkende årsak til at vi reiser på bilferie og ikke flyferie denne gangen. I Oslo venter en splitter ny Mercedes Vito som for tiden er under ombygging.

Det beste med å reise med Kielferga er at vi har reist med den før. Noe som betyr at vi egentlig ikke behøvde å føle at vi måtte oppleve så mye. Med unntak av en forhåndsbestilt tre-retters middag i Oceanic restaurant og en tur i tax-freen, tilbrakte vi mesteparten av tiden på den godt tilrettelagte handicaplugaren vår, der vi leste, drakk av tax-free-varene og ladet opp til neste dag.

De tre rettene vi spiste på restaurant Oceanic a la carte, fikk noe blandet mottakelse av oss:

Handicaplugarene på Kielferga er godt tilrettelagt for funksjonshemmede

Grybetrotter og Jobetrotter brukte det meste av turen inne på lugaren der vi leste og konsumerte noen av tax-free-varene våre. Og ikke minst foretok litt people-watching fra lugarvinduet vårt, som det heter på godt norsk. 

Det vi ikke brukte mye tid på var dette casinoet her. Vi gikk vår vanlige runde, og brukte våre vanlig 0 kroner på å spille som de veldig lite spilleinteresserte vi er.

Vi rakk til og med en kjapp frokost på båten i det vi la til kai i Kiel.

Søndag 7. august ventet nemlig en åtte-timers lang etappe på den tyske Autobahnen….

 

 

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 15

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 16 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

 

 

Luke 15: By og strand, hand i hand

Den 30. januar var vi på dagstur til Oranjestad, hovedstaden på Aruba. Skjønt, det tar vel egentlig ikke en hel dag å gå gjennom den bittelille byen med 28 000 innbyggere. Men hovedstaden har alt det i hvert fall Grybetrotter ønsker seg.

Etter å ha inntatt lunsj i paradisiske omgivelser på stranda, som beskrevet i luke 13, vandret vi videre langs den rullestolvennlige promenaden. Plutselig var vi inne på området til Renaissance Resort hotel.

Hotellkjeden var inndelt i to hoteller, ett på stranda og ett mer «byhotell» rett over veien. Her lå også de store casinoene i byen, et yndet mål for amerikanske turister. Uforståelig for oss var våre amerikanske nabogjester der vi bodde ekstremt opptatt av å detaljert legge ut om alle småpengene de vant (og deretter tapte i neste runde) på casinoet hver gang vi pratet med dem. Selv stiftet vi ikke noe nærmere bekjentskap med casinoene, etter som vi begge er totalt uinteressert i å satse penger på gambling.

Grybetrotter falt derimot umiddelbart for hotellet på stranda.

 

Hotellområdet hadde alt, inkludert rullestoltilgjengelighet. Hadde vi ønsket oss en mer luksusferie til overpris, ville vi garantert valgt dette hotellet, også fremfor de på Palm Beach (se luke 10 og 11). Lydnivået i Oranjestad var nemlig adskillig mer behagelig enn på partystranda et kvarters kjøretur unna.

På casino-hotellet rett over veien kunne hotellgjestene båtes over til hotellet og Arubas eneste private strand, det vil si Flamingo-stranda. Her var havna bygget rett inn i hotellet, og gjestene kunne hentes i hotellobbyen.  Hotellets gjester får frakt til flamingo-stranda inkludert i det svindyre hotelloppholdet. Vi som ikke bodde på hotellet kunne også kjøpe billetter dit. Grybetrotter og Jobetrotter sjekket dette etter tips fra bekjente den 10. februar. Imidlertid var dagspasset til øya på over 1200 kroner pr. person såpass høyt at vi ikke syntes det var verdt prisen denne gangen.

Fra stranda var det ikke lang vei opp til havna, også her på trillevennlig grunn.

 

Klokka er alltid fem et eller annet sted i verden, bedyret denne puben, og Grybetrotter lot seg begeistre av både navnet og drinkene på slutten av dagen. Om klokka var 17 på Aruba akkurat da vet vi ikke, men den var jo 17 et sted i verden….

 

 

 

 

 

 

Grybetrotters julekalender: En årskavalkade. Luke 14

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 15 av totalt 25 i føljetongen Grybetrotters julekalender 2020

Luke 14: Streetcar i Oranjestad

Midt i Arubas hovedstad Oranjestad finner du denne trikken. Den eneste trikkelinja på øya er 1,9 km lang og har vært i drift siden begynnelsen av 2013. Den er likevel utformet i eldgammel stil, selvfølgelig til ære for turistene, og tar deg gratis fra et av havneområdene og rundt i området med det velkjente navnet Barcelona, deretter til shoppingdistriktet og tilbake igjen. Trikken heter Streetcar på turistspråk.

På vår ferd gjennom bydelen Barcelona fikk vi et glimt at denne ærverdige bygningen fra 1929. Som i dag huser det arkeologiske museet på Aruba.

Underveis kan du velge å hoppe av på en av de ni holdeplassene på ruta. Skulle du miste en holdeplass, fortvil ikke. Det er bare 200 meter mellom hver av dem. Når trikken har kommet til shoppingdistriktet tar den en ti minutters pause, før den trikker seg tilbake samme vei. Og sånn fortsetter den med ti minutters mellomrom gjennom dagen. I hvert fall på den delen av dagen da cruiseskipene ligger til kai på øya.

30.01.20: Som de gode turister vi er, måtte vi selvsagt prøve trikken. Her sitter Grybetrotter klar, lettere nervøs for at Jobetrotter ikke skulle komme seg på trikken i tide. Men hun hadde ikke trengt å være nervøs. Trikken gikk i sneglefart og stoppet for hver 200 meter.

Til tross for at trikken var laget i nyere tid, var den dessverre utformet som om den var fra de veldig gamle dager. Tydeligvis og uforståelig for oss er det noen som ønsker seg tilbake dit. Dermed hadde den også et par rullestolfiendtlige trinn opp til passasjerbenkene. Om noen hadde kommet med en rampe til oss hvis vi hadde spurt vet vi ikke, men det var ingen som ilte til da vi kom i hvert fall.