Arubas tre severdigheter

Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen Aruba 2020

Aruba, Karibia, tirsdag 28. januar 2020

Etter tre dager i ro i vår lille landsby Pos Chikito meldte behovet seg for å se mer av øya. Men hva skulle vi egentlig se? For å vurdere dette, googlet vi oss rundt og havnet på Corys rullestolvennlige Arubatur, en bra blogg som beskrev en dag på Aruba for cruiseturister i rullestol. Og med det bestemte vi oss for å kjøre (nesten) samme løype som Cory og cruiseturistene hadde gjort. Riktignok med vår egen leiebil. 

På roadtrip

Aruba er med sine 108 000 innbyggere og 179 kvadratkilometer en svært liten øy. En kjøretur rundt hele øya tar ikke mer enn et par timer. Like fullt, vi var på roadtrip.

Første mål på turen var å komme til fyrhuset på nordenden av øya. Det var flere veier dit, men vi syns det var mest spennende å kjøre gjennom hovedstaden Oranjestad. Hvor vi havnet i trafikkork, og fikk god tid til å nyte utsikten mot cruiseterminalen.

Ikke minst fikk vi gjensyn med Norwegian Epic. Cruiseskipet vi tilbrakte en uke på da vi for åtte år siden første gang stiftet bekjentskap med noen av øyene lenger nord i Karibia. Da var skipet splitter nytt, og Grybetrotter hadde ikke begynt å blogge om turene sine enda. Vi har derfor ingen innlegg å linke til derfra.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Første severdighet: California fyrtårn og Faro Blanco restaurant

På den nordvestlige spissen av på øya ligger California fyrtårn. Grybetrotter verken kunne eller hadde spesielt lyst til å klatre opp alle trappene for å se utsikten fra toppen av fyrtårnet, men til gjengjeld var utsikten på bakken også formidabel. Der glitret sjøen både foran oss og på hver side av oss, i flere nyanser av turkis.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var populært å leie ATV på øya og humpe seg gjennom ørkenlandskapet. Her ser vi sandskyen etter en ATV som hadde kjørt forbi.

Ved siden av fyrtårnet lå den italienske restauranten Faro Blanco Restaurant. Den hadde ikke Cory spist på, men Grybetrotter ville inn å se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og Grybetrotter nektet å moststå fristelsen til å spise her. Et nydelig italiensk måltid i romantiske omgivelser, utsikt til det turkise havet og  med sin kjære Jobetrotter. Det kunne ikke blitt særlig mye bedre.

På vei ned fra fyrtårnet svingte vi innom Arashi Beach, som ligger rett på undersiden. Nok en liten perle av en strand.

Andre severdighet: Alto Vista kapell

Andre punkt på dagens turistløype var kirken Alto Vista. En kirke som opprinnelig ble bygget i 1750, men som ikke har blitt stående. I 1951 ble det bygget en ny kirke der den gamle kirka sto, og dette er altså blitt en av Arubas største severdigheter.  Mens Cory syntes det var interessant å lære om den religiøse historien på Aruba, funderte Grybetrotter og Jobetrotter mest på hvorfor i all verden dette spartanske lille murbygget fra 50-tallet var noe alle cruiseturistene måtte innom.

Grybetrotter foran bittelille Alto Vista kirke, bygget i 1951. Turistene bak er ukjente og ikke ment å skulle bli fanget opp på bildet.

Det må være stas å sitte ute i heten å svette seg gjennom gudstjenesten, tenkte vi tørt… mens vi håpet på at de kanskje legger den til kveldstid.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På vår vei videre etter kirkebesøket, møtte vi på denne geita som for anledningen hadde plassert seg oppå et gjerde.

Tredje severdighet: Naturbroa

Dagens siste planlagte severdighet var også den som var mest verdt å se. The Natural bridge var et naturfenomen der korallkalkstein dannet en bro. Den store broa kollapset i 2005, men fortsatt står det igjen en liten naturbro som er verdt å se.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Bonusseverdighet: Bushiribana gullgruveruiner med den mobile dassen

På vei tilbake tilbake fra naturbroa oppdaget vi at det på google maps-kartet vår var merket av nok en turistattraksjon i nærheten. Nemlig Bushiribana Gold Mills Ruins. Den måtte vi sjekke ut nærmere når vi var i nærheten, og svingte innom de 500 meterne ekstra det tok. Ruinene står der til minne om den gang eventyrere lette rundt på øya etter gull og rikdom, og sånn ut:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ut over dette var det ikke særlig mye annet rundt oss. Stedet så akkurat like forlatt ut som det var beskrevet. Med unntak av den mobile kafeen som hadde med seg både klappstoler og bord, sammenleggbare markiser og ikke minst mobile toaletter.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi likte det vi så selv om vi ikke ble værende for å prøve doen. Det hadde vært en lang dag og sola skulle snart gå ned. Vi reiste tilbake for å nyte solnedgangen på vår faste plass.

Grybetrotter var svært fornøyd etter en dag på veien, og over å ha sett Arubas tre severdigheter. Men var dette alt? Hadde vi nå sett det som var å se på Aruba? Kanskje ikke helt. Det var fortsatt lenge igjen av ferien, og den som følger med får se….

 

 

 

Glade dager på den glade øya

Dette er innlegg 1 av totalt 2 i føljetongen Aruba 2020

Aruba, Karibia, 25. januar til 8. februar 2020

– Heisann Jobetrotter. Jeg har lagret deg i telefonen min, og ventet på at dere skulle ringe. Er der om ti minutter. 

I den andre enden svarte mannen som hadde fått i oppdrag å hente oss på flyplassen og kjøre oss til leiligheten vi hadde leid. Det var kvelden den 25. januar, og vi hadde ankommet paradisøya med KLMs daglige rute fra Amsterdam. Grybetrotter har dessverre glemt navnet hans, men la oss kalle han Johnny. Eieren av leilighetskomplekset vårt Sea Breeze Apartments Ocean Joey, tilbød nemlig gratis skyss til og fra flyplassen, noe Grybetrotter hadde takket ja til da hun bestilte rom der syv og en halv måned tidligere. Joey virket på e-post som han hadde kontroll på det meste, og Grybetrotter hadde derfor ikke tatt seg bryet med å minne han om vår ankomst. Hun var likevel svært imponert over at han ikke bare husket at vi kom, men også hadde lagret telefonnummeret til Jobetrotter i telefonen til sjåføren sin.

Selv var Joey opptatt denne lørdagskvelden, men han hadde sendt Johnny isteden. Johnny bodde nemlig også i leilighetskomplekset, der han i bytte mot svært lav leie, hjelper til med det Joey måtte trenge av hjelp, blant annet oss. Johnny kom etter presis ti minutter, og igjen var Grybetrotter positivt overrasket. Vi hadde forberedt oss på at «ti minutter» i Karibia kunne bety en noe lenger venting enn det ti minutter vanligvis er. På Aruba er imidlertid alt på stell. Så var vi da også i Kongeriket Nederlandene.

– Ikke bruk penger på flaskevann. Det er bare bortkastet. Her på Aruba er det helt trygt og godt å drikke springvann, var det første rådet Johnny kom med. Og ganske så rett. Aruba har nesten bedre drikkevann enn vi har i Norge.

På vei inn fra flyplassen lurte Jobetrotter på om det alltid er like fin solnedgang på Aruba. – Ja! kom det kontant fra Johnny.

Turen til Sea Breeze Apartments tok ganske så nøyaktig like lang tid som vi hadde ventet på Johnny. Her ble vi hjulpet inn i leiligheten, og fikk til og med servert øl og brus.

Leiligheten hadde riktignok sett sine bedre dager, der den ikke var pusset opp på 20 år. Lyset på badet gikk bare på innimellom, og noen ganger hendte det at også lyset i soverommet/kjøkkenet ikke alltid følte for å skru seg på. I dusjen manglet en flis, og rommet så i det hele tatt relativt nedslitt ut. Grybetrotter hadde på forhånd lest mange anmeldelser som fortalte om den vonde senga og de nedslitte rommene. Men de aller fleste av de tidligere gjestene hadde likevel vært fornøyde. Vi oppdaget etter hvert også at flere var stamgjester og kom hit hvert år. Med den fantastiske servicen vi hadde fått hittil, nydelige omgivelser og med to uker foran oss uten en eneste annen plan enn å bade og leve late dager, var det umulig å være misfornøyd også for oss. Og når alt kom til alt – senga var ikke så ille som ventet, og liggende på en haug med puter, sov Grybetrotter bedre enn hun hadde gjort noen gang tidligere i år.

Leiligheten ligger litt utenfor det lille stedet Pos Chikito, sørvest for flyplassen. Landsbyen ligger et stykke unna de største turiststedene.  Pos Chikito viste seg å være et sted der det skjedde minimalt. Men med en meget bra restaurant i gangavstand, en enda bedre strand og verdens fineste solnedgang kveld etter kveld, var dette det ultimate stedet å finne roen på. Vi var kommet til Paradis.

Grybetrotter likte spesielt:

* Å være på en øy som konsekvent kalte seg for «One Happy Island», og der folk faktisk ser ut til å leve opp til mottoet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 * Den tropiske oasehagen til Sea Breeze Ocean

Selv om rommene hadde sett sine bedre dager, var hagen en fantastisk karibisk oase..

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* De to iguanaene som bodde ved bassenget og fugleredene i kaktusene

Hver gang Grybetrotter plasket rundt i bassenget på Sea Breeze, fikk hun følge av disse to søte iguanaene, som bodde under en stein på utsiden av bassenget. De fulgte henne rundt og rundt bassenget, hun i vannet, de på steinene. Vi  ble fort gode venner.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Selv om Grybetrotter ble gode venner med iguanaene er de ikke like populære hos fuglene. Da er det godt å ha noen kaktuser å gjemme redet og fugleungene sine i. Her, godt skjult for iguanaene, oppdaget vi to av dem:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* De enkle måltidene på verandaen vår

Med bare fem minutter å gå til nærmeste supermarked og et fullt (i hvert fall nesten) utstyrt kjøkken, var det ikke vanskelig for oss å skaffe oss mat.

På et av supermarkedene solgte de et produkt vi ikke kjøpte – nemlig Cannabis energi drink. Men altså, vi var jo i et nederland…..

Og vel så trivelig som en overfylt restaurant var det å spise og drikke vin med bare oss to på vår egen veranda.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* At favorittstranda lå bare syv minutters gåavstand unna

Tenker at etter en dag på paradisstranda i Karibia, med bølgeskvulp og Kindle, vet man hva som er meningen med livet 😍🏖🌞 #detgodeliv #Aruba.

Grybetrotters oppdatering av Facebookstatus 29.01.2020.

29.01.20, Mangel Halto strand sett ovenfra..

Aruba består av mengder med flotte strender, og i motsetning til mange andre steder, er alle strendene på øya tilgjengelige for allmennheten. Hotellene må faktisk tillate at folk utenfra benytter strendene (selv om de eier strandstolene og parasollene). Det finnes også mange offentlige strender.

På Aruba blåser det (nesten) alltid vestover. På sydvestsiden av øya er det derfor (nesten) helt bølgefritt.  Dermed ble dette en av de få gangene Grybetrotter har fått muligheten til å jevnlig bade i asurblått tropisk hav.  Grybetrotter la fort sin elsk på vår nærmeste strand, Mangel Halto Beach, som lå bare syv minutters gåavstand fra leiligheten vår. Her tilbrakte vi flere dager under mangrovetrærne, til den beroligende lyden av bølgeskvulp mens vi fordypet oss i hvert vårt lesebrett, bare avbrutt av en svømmetur i ny og ne. Og med rævva full av sand når dagen var over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Lunsj med lokale spesialiteter

På Kabayan Snack i Pos Chikito kunne vi kjøpe meget billige lokale spesialiteter, som Pastechi (empanadas med arubansk vri). Her fra 3. februar.

Også 7. februar inntok vi lunsjen med lokale spesialiteter til en superbillig penge.

 

* Verdens fineste stolnedgang minutt for minutt

«Klirr klirr» sa det stadig i sekken til Jobetrotter hver gang vi skulle ned til vårt faste utsiktspunkt for å se på vårt nye favorittfemonen: Solnedgangen. Sekken var full av vin, øl og annet snacks, som selvfølgelig anses som helt nødvendig ved slike begivenheter.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Vår faste sjømatrestaurant Marina Pirata

Med bare en skikkelig uterestaurant i gåavstand fra leiligheten vår, var det ikke flust å velge i de kveldene vi tilbrakte i Pos Chikito. Heldigvis var det både trivelig og god mat på sjømatrestauranten Marina Pirata. Riktignok var det første som møtte oss på restauranten sånn cirka hundre trappetrinn ned til sjøen der bordene var plassert. Godt var det derfor at Grybetrotter hadde med sin Jobetrotter til å humpe seg nedover trappene. Og når vi skulle hjem fikk vi som regel hjelp av serviceinnstilte kelnere til å bære rullestolen opp igjen.

Marina Pirata var innredet som en båt, og når man først kom seg ned alle trappene var det fint og lett å trille rundt.

Til gjengjeld leverte restauranten fantastisk god mat og vin til overkommelige priser, og super utsikt der den lå nydelig plassert rett ved vannkanten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Turveien fra Pos Chikito

Fra Pos Chikito har myndighetene anlagt en nydelig gangvei som er enkel å trille på. Den følte Grybetrotter og Jobetrotter for å utforske etter å ha innsett at det ikke er så mye å gjøre i byen vi nå skulle oppholde oss i. Gangveien strakte seg milevis foran oss, og gangveien var også ment og brukes som sykkelvei. Vi bestemte oss for å bare gå og se hvor vi havnet. Vi var riktignok nesten alene. Til tross for at Aruba er et Nederland, oppfører ikke de fleste av de 103 000 innbyggerne som bor her seg som nederlendere. Her går det mest i store amerikanske biler og minimalt med trasking eller sykling.

Midt mellom motorveien og gangveien var det anlagt små idylliske parker. Ikke akkurat med verdens finest utsikt, men i hvert fall et sted å kunne hvile beina hvis man ble sliten av å gå i varmen.

Og vi gikk og vi gikk, langs både motorvei og kaktuslandskap. Sola stekte og svetten rant. Her med Arubas nest høyeste fjell Hooiberg (som overraskende nok betyr høystakk, og ikke høyt fjell) stikkende opp med sine 165 meter langt der borte.

Og så vips, etter en drøy times spasertur i varmen, dukket flyplassen opp i horisonten. Det var da vi tok avgjørelsen om å leie bil så vi kunne kjøre tilbake igjen.

Og bil ble det. Etter litt pruting fikk vi omsider leid denne Kiaen til en akseptabel pris de neste 13 dagene. Grybetrotter humret selvsagt av det enkle registreringsnummeret 19.

Og med det hadde vi fått oss transport for resten av ferien, og var klare for å utforske resten av Aruba. For det var definitivt mer å se på den karibiske paradisøya. Hva det var, kan du lese mer om i de neste blogginnleggene.

Tilbake til Mexico – Dagstur til Cozumel

Dette er innlegg 3 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019

Cancun og Cozumel, Mexico, onsdag 27. februar 2019

Don’t worry! You’re on the fun side of Trump’s wall

– Artig skilt sett i Cozumel onsdag 27. februar

Cozumel er en liten idyllisk øy som ligger 45 minutters båttur unna Playa del CarmenYucatánhalvøya i Mexico. Skjønt, hvor idyllisk den var hadde vi våre tvil om, etter som Cozumel er mest kjent for å være et cruisestopp for store cruiseskip i karibia.

Brygga i Cozumel ved ankomst med passasjerferga.

Fordi Playa del Carmen ligger en times kjøretur fra Cancun, ble Cozumel nedprioritert til fordel for Isla Mujeres forrige gang vi var i Mexico. Men denne gangen hadde Grybetrotter et stort ønske om å se øya, og dermed satte vi avgårde på dagstur dit onsdag 27. februar.

Vi hadde i feriens andre uke flyttet fra Antonios deilige hage til hotell i hotellsonen, og for å komme oss til Playa del Carmen hadde vi nå leid bil kun for en dag. På hotellstripa er det høy partyfaktor, og dermed var det helt naturlig for Jobetrotter å møte på dette kunstverket på vei for å hente bilen hos leiebilselskapet Alamo onsdag morgen.

Veien til Cozumel

På denne dagsturen var det Ingunntrotter og Andrétrotter som var med som reisefølge, og i og med at vi egentlig ikke var helt sikre på hvor tilgjengelig fergene til Cozumel var eller hvor enkelt det var å komme seg rundt på øya, var planen å kjøre til Playa del Carmen og ta det derfra. Hvis ikke vi kom på båten kunne vi jo heller se litt i den kjente charterbyen tenkte vi. Dessuten ville vi spise middag der etter turen til Cozumel. Og kanskje vi rakk å se litt på begge steder. Planene var mange…….. og som vanlig flere enn tiden er lang.

Etter en times kjøring kunne vi parkere denne doningen på en godt bevoktet parkeringsplass i utkanten av Playa del Carmen.

Det tok ikke veldig lang tid fra vi hadde parkert bilen og trillet ned fortauet og rundt hjørnet, før vi kom i kontakt med en ivrig selger. Han kunne forsikre oss om at vi ville komme på båten med rullestoler og tilbød oss en ok pris for billettene tur-retur. Og ikke bare det. Vi kunne også leie bil på øya. Det ville være en kjempeopplevelse. Prisen var det dobbelte av hva vil hadde leid bilen i Cancun for, og til tross for at vi dro litt på det, overbeviste mannen oss om at det var mye å se og en enkel måte å komme oss rundt på. Newsflash: Vi hadde ikke trengt bilen.

Mannen ble i hvert fall godt fornøyd med salget, og loste oss i ekspressfart gjennom både køer og menneskemengder, og sørget for at vi rakk båten akkurat i det den skulle gå. Ferge til Cozumel går en gang i timen.

Og jada, det var både rampe, trinn og velvillige hjelpere som fikk oss inn i båten. Der vi selvsagt satte oss på bordet som var reservert for rullestolbrukere. Og med det var fire happy trottere på tur.

Tilgjengeligheten for å komme opp på dekk var imidlertid ikke like god. Dermed var det bare Jobetrotter som fikk gå opp der for å ta bilder av sjøutsikten…. Riktignok var det ikke så veldig mange som ønsket seg opp dit denne dagen da, der det sto rader på rader med ledige seter. Kanskje ikke så rart, etter som det var sterke vindkast og såpass høye bølger at det gynget godt i båten.

Grybetrotter likte førsteinntrykket av Cozumel da vi gikk av ferga. Øya var langt mer idyllisk enn vi fryktet, og Grybetrotter feiret med å styre alle til første restaurant med utsikt mot havet der dagens cruieskip hadde lagt seg til. Her fikk hun slurpet i seg en diger margarita og spist bittelitt taco til lunsj.

På torget bak restauranten yret det av karibieliv, med ivrige selgere og gode temperaturer. På bildet til venstre fotograferer Andrétrotter omtrent det samme motivet som på bildet til høyre.

Men så var det denne leiebilen da…..

Her på dette hjørnet ble vi stående å vente nesten en time da vi skulle hente leiebilen vi hadde leid for noen få timer på Cozumel.

Å hente leiebil på Cozumel gikk nemlig enda tregere enn på flyplassen, og farten hadde saktnet til ekte karibietempo. Grybetrotter skjønte fort at vi kanskje hadde kastet bort både penger og dyrebar tid på noe som kanskje ikke var helt verdt kjøpet. Det var en het sommerdag, og Ingunntrotter og Andrétrotter gikk inn i de svale salgsbodene igjen for å kjøpe vann. Noe vi sårt trengte. Litt av vannet ble konsumert mens vi ventet, resten ble behørig gjenglemt på en benk da vi endelig fikk bilen.

Øysafari på Cozumel

Men heldigvis – leiebilen kom til slutt. Denne gangen i form av et gammelt vrak som nok hadde sett sine beste dager på 90-tallet. Men bilen humpet avgårde, reisefølget hadde ikke tørket ut, og alle var fortsatt i ganske så godt humør. Nå var vi på jakt etter en tilgjengelig strand så vi kunne få oss et bad. Det vi fikk se var følgende:

  • Mange, lange asfalterte bilveier med mye trær…
  • Idylliske, eksklusive lukkete strandklubber som verken var særlig rullestoltilgjengelige eller åpen for allmennheten.
  • Flotte strender, heller ikke spesielt rullestolvennlige. Det nærmeste vi kom var denne bukta her. Men uten rampe ned til vannet, var det umulig for Ingunntrotter og Andrétrotter å få kjent på vannet. Grybetrotter og Jobetrotter fikk duppet føttene litt, mens Ingunntrotter og Andrétrotter reddet turen med å finne en koselig strandbar like ved.
  • For denne strandbaren kunne reisefølget like. Noe vi også gjorde. Dessverre var den av den gammeldagse typen som bare tok kontanter, og kontanter begynte vi å få smått med. Vi måtte derfor nøye oss med å kjøpe drikke her. Men Grybetrotter syntes det var verdt besøket likevel.

Tilbake til sivilisasjonen

Etter et par-tre timer var vi tilbake til byen der vi returnerte leiebilen. Det gikk heldigvis hakket fortere enn å hente den. I byen hadde noe skjedd siden vi var der sist. Alle salsgbodene var stengt, ingen selgere ropte til oss og byen hadde fått en adskillig roligere stemning. Borte var dagens cruiseskip også. – Så det er SÅNN det er når cruiseskipene har forlatt øya ja. Da stenger den, konstaterte vi.

Riktignok var restaurantene fortsatt åpne, og vi skulle gjerne vært der lenger for å spise middag. Jobetrotter ringte Alamo for å spørre om vi kunne returnere bilen dagen etter, uten at noen svarte i den andre enden. Dermed innså vi dessverre samtidig med at sola sa takk for seg og gikk ned i havgapet, at vi måtte rekke neste båt for å komme tidsnok tilbake til Alamo for å levere leiebilen vår der før det stengte.

Dermed måtte vi også haste oss gjennom restaurantgata i Playa del Carmen, og det ble heller ikke her noen middag slik vi hadde håpet.

Tilbake i Cancun

Derfor var det ikke uten grunn at vi ble litt småirriterte da vi et kvarter før stengetid pliktoppfyllende møtte opp for å levere bilen – bare for å oppdage at Alamo har et noe løssluppet forhold til åpningstider. De hadde nemlig stengt flere timer før. Logisk nok var det derfor Jobetrotter ikke hadde fått svar da han prøvde å ringe tidligere på kvelden. Det var heller ingen i Alamo som syntes det var stress at vi leverte bilen ved åpningstid dagen etter – og så dermed ingen grunn til å beklage at de ikke hadde vært der for å ta i mot oss kvelden før. Og med det registrerte vi nok en gang forskjellene mellom Mexico og Norge hva gjelder tidsbegreper.

Kvelden endte på Restaurant Chuchito. Som lå på det samme taket, på det samme kjøpesenteret, med samme fine utsikt som sist vi besøkte Mexico. Og med samme kjedelige mat. Men vi fikk i hvert fall skålt for vel gjennomført tur. Og selv om vi alle var enige om at vi nok kanskje ikke skulle valgt å leie bil på Cozumel, og at det hadde holdt fint å trille rundt i den idylliske byen i et par timer, var vi også enige om at dette var en kollektiv feilavgjørelse, og at vi alle likevel hadde hatt en fin tur.

 

 

Tilbake til Mexico – Cenote Maya Park

Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019

Yucatán-halvøya, Mexico, mandag 18. februar 2019

– Men altså, selv om denne Cenoten skulle vise seg å være helt utilgjengelig syns jeg det var verdt kjøreturen bare å se denne landsbyen her jeg, erklærte Ingridtrotter etter to timers kjøretur der vi hadde forvillet oss inn i en liten mexicanske landsby på vei til dagens utflukt: Cenote Maya Park.

Mandag 18. februar dro halvparten av reisefølget på roadtrip. Mens den resterende halvparten ble igjen i huset i Cancun, satte Ingridtrotter, Oliviertrotter, Grybetrotter og sjåfør Jobetrotter nesa mot Cenote Maya Park. Cenote Maya Park ligger i følge google maps ca 2 timer og 15 minutter unna Cancun. Vi brukte ca. en time lenger på å nå destinasjonen.

Etter som Jobetrotter og Grybetrotter har vært i Mexico før, har vi sett alle de kjente stedene Chichén Itzá, Tulum, Akumal og Isla Mujeres tidligere. Det vi derimot ikke hadde sett var ei ekte cenote – altså et synkehull ned til grunnvannet, særlig kjent på Yucatan-halvøya. Grunnen til det var blant annet fordi det (antagelig av helt naturlige årsaker) er vanskelig å finne rullestoltilgjengelige cenoter i Mexico.

Jobetrotter brukte derfor relativt rikelig med tid på å google seg frem til en cenote som ikke ville være totalt utilgjengelig for rullestolbrukere. Og det mest autentiske vi da kom frem til var altså Cenote Maya Park, som lå to timer og et kvarter unna Cancun. Den skulle visstnok ha ramper ned i hullet, slik at det var mulig å komme seg ned til grunnvannet uten å gå trapper.

Og med det la vi ut på langtur med bilen full av vann, på de mexicanske motorveiene.
Etter over to timer skjønte vi imidlertid at vi måtte ha bomma på google maps sine instruksjoner om å ta av et sted langs motorveien. Plutselig var vi nemlig inni en liten, idyllisk mexicansk landsby, hvis navn nå er uteglemt selvfølgelig. Vi benyttet anledningen til å kjøre litt sightseeing inn i byen, før vi snudde og kjørte tilbake riktig vei.

Etter det som begynte å føles som en liten evighet, kom vi endelig til skiltet som viste vei til Cenote Maya – der veiene ble smalere og smalere, før vi til slutt kunne kjøre inn på parkeringsplassen og parkere på det vi håpet ville være en skyggefull plass et par timer senere.

Et lite stykke fra parkeringsplassen var billettluka. Godt plassert under en stråhytte med deilig skygge.

I billettluka fikk vi spørsmål om vi ville kjøpe basisbilletter eller «full pakke», som inkluderte både å observere en seremoni med maya-indianere, lunsjbuffet og aktiviteter i synkehullet. Reisefølget var kollektivt enige om at vi jo var der for å se på synkehullet, ikke for å se på seremonier eller spise mat. Spise skulle vi jo gjøre i en liten idyllisk landsby på vei tilbake. Vi insisterte derfor på å kun kjøpe «basisbilletten» som inneholdt aktiviteter i synkehullet. Grybetrotter og Ingridtrotter fikk en liten rabatt, da vi ikke kunne delta på noen av aktivitetene nede i hullet.

Like lett var det imidlertid ikke å overbevise de hjelpsomme meksikanerne om at joda, vi klarte å trille ti minutter fra billettluka til inngangen til synkehullet. Selv om det ikke var asfalt var veien hard og relativt flat, og vi var da ikke amerikanere som ikke kan bevege oss ti meter uten bil heller. Meksikanerne insisterte nemlig på at vi kunne kjøre bilen vår helt til inngangen. Men for oss ville det jo vært mer bry å lirke oss inn i bilen med oss selv og rullestoler for å kjøre tre minutter og lempe oss ut igjen. Så avgårde vi gikk, med beskjed fra hjelperne om at de ville møte oss ved inngangen til hula.

Og på veien til synkehullet, fikk vi likevel med oss en seremoni. Det er mulig vi egentlig ikke skulle gå inn denne veien på grunn av det, men det var ingen som klagde, verken av indianerne eller oss, og vi overvar interessert den fem minutter lange private seremonien, selv om vi ikke skjønte stort av den.

Resten av veien førte oss forbi tropiske blomster og frodig flora, før vi ankom grotta, som vi så vidt kan skimte inngangen til i bildet til høyre. Heldigvis at vi hadde hjelpere. For joda, det var rampe ned, men rampa var bratt, og med Jobetrotter bak og en hjelper foran gikk det i sakte tempo for å ikke gli på det innimellom våte og glatte underlaget.

Men en happy gjeng kom seg ned, og fra denne verandaen kunne Ingridtrotter og Grybetrotter se på sine menn leke seg i grunnvannet.

Jobetrotter likte spesielt:

  • Rappellering ned i vannet

Den første aktiviteten besto av å rappellere seg ned fra toppen av synkehullet og ned i grunnvannet, for så å svømme rundt. En aktivitet som definitivt ikke passet for Grybetrotter, men som både Oliviertrotter og Jobetrotter syntes var artig.

  • Zip-linen ut i vannet.

Disse bildene er kanskje ikke av beste kvalitet, men er forsøkt å vise en Jobetrotter som kaster seg utfor stupet med zip-linen der han til slutt hopper i vannet.

  • De padlende nøkkelsøkerne
Det var greit å ha padlende hjelpere rundt seg når turistene, som for eksempel Jobetrotter, mistet nøkkelen til garderobeskapet sitt i vannet.

Og jammen endte vi ikke opp med «full pakke» likevel. Etter å ha kommet opp av hula, fikk vi tilbud om en drink i baren. Eventuelt å bytte ut drinken med lunsj. Tiden hadde gått fort, vi var sultne og innså at vi kanskje ikke ville rekke noen lunsj i en liten idyllisk landsby likevel. Vi takket derfor ja til lunsjen, som besto av buffet med meksikanske retter. Grybetrototter likte maten, og var godt fornøyd.

Her observerer Ingridtrotter produksjonen av de gode tortillalefsene vi nettopp hadde fått i oss.

Etter en vellykket ekspedisjon både på veien og i hula, satte vi kursen tilbake mot Cancun. Heldigvis gikk det adskillig fortere tilbake, og på returen til vårt private bassenghus, brukte vi bare de to timene og 15 minuttene google maps hadde lovet.

Tilbake til Mexico – Med eget basseng, poolparty og et argentinsk høydepunkt

Dette er innlegg 1 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019


Cancun, Mexico, 16.-23. februar 2019

– Så digg å vite at jeg kanskje sitter i det setet noen har spydd i, tenkte Grybetrotter, etter at flyveren hadde annonsert at flyet var en time forsinket fra Gardermoen «på grunn av nødvendig ekstra rengjøring».

Grybetrotter storkoste seg med å snappe litt på den 11 timer lange flyturen fra vinter og snøhelvete i Norge til sol og sommervarme i Mexico.

Fire år etter vår første tur til Mexico, var vi igjen på charterflyet til Tui (tidligere Star Tour) med direktekurs for Cancun. Nordmenn på chartertur oppførte seg stort sett som sist, skjønt det middelaldrende paret som høylydt skulle skilles på forrige flytur, var nå byttet ut med den svært berusede mannen som sovnet på do, der han ble værende så lenge at flypersonalet måtte bryte seg inn for å få han ut.

Ingenting er bedre enn å se snøfritt landskap etter en lang og hard vinter i Norge, tenkte Grybetrotter da vi gikk inn for landing i Cancun 16. februar.

– Det er jo faktisk litt deilig å reise til et sted jeg har vært tidligere, så slipper jeg å stresse for å oppleve så mye, tenkte Grybetrotter før ferien. Ferien ble likevel ikke helt opplevelsesløs, og her er noen av høydepunktene fra årets Mexicotur:

Airbnb-huset i Cancun

Reisefølget vårt hadde siden forrige tur vokst fra fire til åtte personer, hvor av fem av oss satt i rullestol. Vi var derfor naturlig nok spente på hvordan flyplasspersonalet ville klare å håndtere så mange rullestoler på samme fly. Vi trengte ikke å bekymre oss. Ankomsten på flyplassen gikk over all forventning. Alle våre rullestoler kom på rad og rekke bort til flyet umiddelbart etter landing, og assistansepersonalet var både høflige, hyggelige og lite påtrengende. Og plutselig var vi klare for å hente de to leiebilene våre og kjøres av Jobetrotter og Oliviertrotter til huset vi hadde leid den første av de to ukene vi skulle tilbringe i Cancun.

Å hente leiebilen tok hakket lengre tid enn å både få rullestolene våre og bagasjen på flyplassen. Her er halve reisefølget avbildet mens vi venter på at Jobetrotter og Oliviertrotter hentet bilene våre hos utleiefirma noen kilometer unna.

Leiligheten vi leide av «happy go lucky»-Julio ved vårt forrige besøk i Mexico var denne gangen byttet ut med et stort hus med egen hage og basseng, utleid av den mer sindige Antonio (dog oppdaget vi etter hvert at Antonio ikke var kongen av planlegging han heller). Huset skuffet ikke.

Huset til Antonio lå i et såkalt «gated community», altså et inngjerdet område med sikkerhetsvakter som åpnet porten for oss hver gang vi nærmet oss. Og med det slapp oss inn i et lite område med rikmannshus.

Grybetrotter likte spesielt:

  • Den private hagen og bassenget

En fornøyd gjeng tilbrakte mange late dager ved bassengkanten i Cancun. Her er samboerne Andrètrotter og Ingunntrotter sammen med Jobetrotter og Grybetrotter.
Ingenting gjør Grybetrotter mer fornøyd enn et stort tilgjengelig hus med eget basseng. Da får hun heller tilgis skrivefeilen sin på snapchat.
  • Tilgjengeligheten og innredningen i huset
Du vet eieren er over gjennomsnitt interessert i veteranbiler når denne klassiske saken sto utstilt inni huset, midt mellom stua og kjøkkenet.

Huset vi hadde leid var på ett plan, uten ett eneste trinn inni huset (med unntak av inn i dusjen) eller ut til hagen. Med trappefri inngang fra garasjen kunne du komme rett inn i hagen.

Skyvedørene inn fra hagen og inn i huset var dessuten så enkle å åpne at selv Grybetrotter klarte det.

  • Gåavstand til restauranter og butikker

Fra huset til et tettsted med restauranter og butikker var det bare ti minutter å gå. For det meste på relativt trygge veier utenom trafikken, men 50 av meterne var langs motorveien. På bildet i midten fikk vi blant annet et gjensyn med Cafè Nader – en av favorittkjedene våre fra forrige gang vi var i Cancun. Vi foretrakk Cafè Nader fremfor bimbolunsjen som er avbildet til høyre, og som vi kunne få kjøpt på supermarkedet ved siden av.

Grybetrotter var ikke like fan av:

  • At både vasken og dusjhodet på badene var plassert milevis over hodet på Grybetrotter
  • At det enkelte dager kunne være i overkant mye gartnerarbeid og hushjelper i den «private» hagen vår. En av dagene holdt gartneren på absolutt hele dagen, mens vi som leide flyttet oss rundt fra platting til plen og tilbake igjen for å ikke være i veien. Vi ble ikke mindre perplekse av at kona til gartneren, som antakeligvis er Antonios faste hushjelp (Antonio bodde ved siden av), uten videre spaserte inn på kjøkkenet og inn i vaskerommet vårt for å vaske klærne sine. Vi antar at det er ganske vanlig i Mexico at hushjelper ikke har egen vaskemaskin hjemme, og derfor får låne arbeidsgiveren sin, men i god norsk stil er vi ikke helt vant til at de tar seg til rette i huset vi hadde leid med den største selvfølge uten å spørre først. Vi skrev det opp på kontoen for «kulturforskjeller».
Hagen var meget velholdt, og gartneren flink, men til litt småirritasjon for oss forlot han aldri hagen før sola gikk ned denne dagen, torsdag 21. februar.
  • At strømmen var borte uten forvarsel hele siste dagen vi tilbrakte ved bassenget
Det var ikke alt Antonio var like god til å gi oss informasjon om. Kl 9 fredag 22. februar forsvant strømmen. Utenfor boligområdet så vi at det ble arbeidet med noen strømledninger, og vi antok at dette var planlagt arbeid, og dermed kunne vært varslet til oss. Vi fikk beskjed om at strømmen ville være borte «i tre til fem timer». Vi var jo i Mexico, og forventet ikke strømmen tilbake etter tre timer. Ei heller var den tilbake etter fem timer. Etter sånn cirka 11 timer var strømmen tilbake. Da hadde fire av husets fem toaletter sluttet å fungere, og reisefølget begynte å bli relativt desperate. Vi priset oss lykkelige over at vi skulle reise dagen etter, og dermed ikke hadde mye mat i kjøleskapet som ble dårlig.
  • At det ikke var verken oppvaskmaskin eller varmtvann på kjøkkenet. Noe som gjorde at det gikk mye i plastglass, engangstallerkner og engangsbestikk da vi oppdaget hvor tungvint det var å vaske opp.
Huset inneholdt også et stort og fint kjøkken, men oppvaskmaskin eller varmt vann i springen var det ikke like nøye med…

Ingunntrotters bassengparty


19. februar hadde Ingunntrotter bursdag, og til bursdagen sin ønsket hun seg poolparty. Et ønske som var lett å innfri akkurat i år. Da Ingunntrotter sto opp den formiddagen var hagen ferdig pyntet til fest.

Et hvert poolparty med respekt for seg selv har selvfølgelig en diger øltønne plassert ved bassengkanten. Der tempoet var høyt denne tirsdagen i februar.

En fornøyd bursdagstrotter med sine rosa bobler og samboer Andrétrotter på bassengkanten.
Lufta gikk ut av de oppblåste ballongene omtrent samtidig med bassengparty. Så kom regnet, og partydeltakerne gikk inn for å hvile litt før middag.

Bursdagsmiddagen senere på kvelden besto av en utsøkt hjemmelaget Chili con carne, og på bildet til venstre er sjefskokken Fredriktrotter i gang med matlagingen. På bildet til høyre er det endelig klart for å innta middagen utendørs – etter å ha diskutert litt frem og tilbake om vi skulle spise ute eller inne etter at regnet skrudde seg av og på med ujevne mellomrom hele ettermiddagen. Regnet tapte, og det ble utendørs middag i hagen.

Feriens beste gruppeselfie:

Ble tatt på Ingunntrotters bursdagsparty 19. februar.

Beste restaurant: Buenos Aires Grill

Buenos Aires Grill restaurant lå et ca. et kvarters gangavstand fra huset vårt, og serverte utsøkt argentinsk grillmat. Så glad i maten ble vi at vi besøkte den to ganger i løpet av den ene uka vi tilbrakte i området.

Både maten, vinen og pannekakene til dessert smakte fantastisk. Siste kvelden i huset og i området feiret vi en vellykket gjennomført uke med et bedre måltid på Buenos Aires Grill. På bordet ble det selvfølgelig også bestilt Mezcal, et meksikansk brennevin som ikke er like kjent som tequila. Men som for anledningen ble servert med både sitron og ristede larver. Både Jobetrotter og Grybetrotter lot seg friste, dog syntes vi begge at vi hadde smakt bedre larver i Sør-Korea. Og for å runde av et perfekt måltid, ble det sammen med regningen servert hubba bubba i forskjellige smaker.

18. februar 2019: Grybetrotter har tatt et kveldsbad etter en dag på utflukt. Hvilken utflukt det var, kan du lese om i neste blogginnlegg.

Da Grybetrotter var på tur i regnskogen i Puerto Rico

Dette er innlegg 8 av totalt 9 i føljetongen Puerto Rico 2016

IMG_6161

Puerto Rico, torsdag 11. februar 2016

– Are you sure you want to do this? It is very steep down there… Amerikanerne som passerte oss smilte bekymret mens de stilte spørsmålet. – Yes, we’ll try, svarte Grybetrotter selvsikkert. -If it is too difficult, we’ll just turn around and go back. – Oh, ok, good luck then, humret amerikanerne, før de fortsatte sin ferd videre i motsatt retning. Vi var inni de dype skoger, nærmere bestemt regnskogen El Yunque. Foran oss lå en meget smal sti, som så ut til å gå nedover. Men siden det faktisk var anlagt et betongdekke på stien, følte Grybetrotter for å se hvor langt vi kunne komme med rullestol.

Continue reading

Tre trottere fortsetter bilturen; Fra parabolantenne til huletur

Dette er innlegg 7 av totalt 9 i føljetongen Puerto Rico 2016

IMG_6054

Puerto Rico, onsdag 10 februar 2016

Veien ble smalere og smalere etter hvert som vi snirklet oss oppover mot det Jobetrotter hadde gledet seg til i flere dager. I Aricebo Observatory kan man nemlig beskue verdens største parabolantenne. Det syns Jobetrotter er stas. Spenningen bygde seg opp mens han suste oppover de bratte fjellveiene.

Continue reading

Tre trottere på biltur i Puerto Rico; den øde kystbyen…

Dette er innlegg 6 av totalt 9 i føljetongen Puerto Rico 2016

Oslo, påsken 2016

Påskefreden har senket seg over hovedstaden, sola stråler og våren er i anmarsj. Likevel lengter Grybetrotter stadig tilbake til varmen i karibia og bassengparty i Puerto Rico. Det er på tide å skrive ferdig bloggen fra ferien. Hvis du skulle bli lei av å lese påskekrim, kan vi anbefale å drømme deg bort med litt reiseblogg isteden…

Continue reading

Bacardi til frokost, gamlebyen til lunsj

Dette er innlegg 5 av totalt 9 i føljetongen Puerto Rico 2016

IMG_5904San Juan, Puerto Rico, mandag 8. februar 2016

– Og hvis dere føler dere litt syke, trenger dere ikke å gå til legen, dere kan bare blande dere en mojito. Det er mye bedre enn all annen medisin. Erklærte guiden på Bacardi rom-museet. Så da vet vi det. Det var ingen fare for å bli alkoholiker med de rådene, nei.

Continue reading