Oslo og Puerto Rico, søndag 31. januar 2016

– Alle må ut herfra! Nå, ropte Nokasvekteren. Inne på gaten var det fullt av folk som ventet på å få gå ombord i Drømmelinja til Norwegian. Men vi satt på et ulovlig sted. Den åpne gaten var visst ikke åpen likevel. Det var jo en kjempestor sikkerhetsrisiko at vi satt der før det var klart for ombordstigning.

– Jeg føler meg mye tryggere nå som vi står utenfor gaten, konstanterte Grybetrotter tørt etter at alle passasjerene var blitt kastet ut av gaten før ombordstigning til Dreamlineren som skulle føre oss vekk fra vinterhelvetet.

Det tok imidlertid ikke lang tid før vi fikk tillatelse til å komme inn igjen, og kl 10.55 lettet Norwegians Dreamliner fra Gardermoen, uten noen form for forsinkelser. 10 timer og 20 minutter senere landet vi trygt på flyplassen i Puerto Ricos hovedstad San Juan.

Grybetrotter syns det var stas å fly med den moderne Dreamlineren. Noe av det festligste syns hun var den knappestyrte solskjermingen av vinduene. Til tross for at det var dagsfly og lyst hele veien behøvde vi ikke å plages av det.

Til tross for at Puerto Rico er en del av USA, ble vi møtt av en større hindring der enn på de fleste andre flyplasser vi har vært på i de ulike deler av verden. Grybetrotter spurte ved ombordstigning som vanlig om å få sin egen rullestol ved gaten når flyet landet. Første tegn på at det ville gå dårlig var de flakkende øynene til den engelsktalende flybesetningen. Egen rullestol? Hva var det? Hm, det visste de ikke noe om. Etter å ha forsikret oss om at de skjønte at rullestolen som vi hadde etterlatt ved siden av flyet faktisk også skulle være med på turen, var det bare å vente og se hva som ville skje ved landing.

Da flyet hadde landet, kom en av flyvertinnene og fortalte at bakkepersonalet jobbet med å få opp rullestolen. Bra, tenkte Grybetrotter fornøyd, og ble sittende i flysetene og vente som vi pleier. Etter fem minutter begynte en flyvert å trippe. Smilende og nølende gjorde han tegn til å hinte om at vi måtte gå av flyet. Grybetrotter ignorerte hintene. Vi var vant til å bli sittende vi, for rullestolen sin skulle hun ha.

Etter ytterligere fem minutter ble hintene gjort om til klar beskjed. Vi måtte gå av flyet, for det skulle snart returnere tilbake til Norge, og måtte først ryddes og vaskes. Rullestolen kunne vi visst vente på i en større rullestol utenfor flyet.

Men så enkelt var det ikke. Straks vi beveget våre kropper utenfor flyet, ble både Grybetrotter og Marentrotter skuffet opp i hver sin digre rullestol som var 10 størrelser større enn vi var vant til. Grybetrotter spurte desperat etter sin egen rullestol, mens hun  kravlet seg opp i sittende stilling i rullestolen hun nesten druknet i. Første utfordring var å ikke falle gjennom den gedigne glippen mellom setet og seteryggen.

Bakkepersonalet ristet på hodet. Rullestolen ville komme ved bagasjebåndet, og de hadde ikke hørt om at den skulle komme til gaten nei. End of discussion.

-You can sit in this wheelchair until we get to the custom, where you’ll get your own wheelchair. Is that ok, konstaterte bakkepersonalet.

– No, it is not ok, tordnet Grybetrotter. But if that’s the only choice, I guess I’ll just have to accept it, fortsatte hun i et litt mildere tonefall for å ikke bli totalt utestengt fra USA.

Med en blanding av stor irriteasjon og skrekkblandet fryd måtte Grybetrotter innse at slaget var tapt. Hun måtte ta til takke med flyplassrullestol, som i USA antakeligvis er enda større enn andre flyplassrullestoler. Det hele gikk bra, og assistansepersonalet var forsiktig med trillingen. Grybetrotter var av prinspipp likevel ikke helt happy med at stedet man blir nektet sin egen rullestol ved gaten er i antidiskrimineringens hjemland USA.

Etter å ha vist våre pass og etterlatt våre fingeravtrykk i sikkerhetskontrollen, og fått utdelt våre egne rullestoler, var vi fri. Endelig kunne ferien begynne for alvor. Og den begynte på Alamo bilutleie, hvor vi hadde bestilt en diger bil som kunne frakte både oss, to rullestoler og bagasje. For litt ekstra dollar fikk vi oppgradert den til en enda større versjon, bare for å være helt sikker på å få med alt.

Fredriktrotter laster bagasje inn i leiebilen.

Jobetrotter satte på GPS-en sin mot badebyen Dorado, der vi hadde leid en private villa med det klingende navnet Casa Dorado del Mar. Det er ca 30 minutter å kjøre fra San Juan til Dorado. Etter ca en og en halv time var vi framme. Vi hadde selvsagt kløna litt med både GPS-en og retningssansen, og tiden flyr som kjent når man er på ferie.

Men det var heller ikke verdens undergang. Utenfor huset ble vi møtt av moren til huseieren, som for anledningen hadde fått i oppdrag å møte oss, etter som huseieren selv var syk.

Heller ikke denne gangen ble vi skuffet over boligen vi hadde leid gjennom airbnb. Huset er på ett plan, hvor det meste egentlig er konsentrert om hagen og bassengområdet. Akkurat slik Grybetrotter mener det bør være i Karibien. I huset er det to soverom, to bad og en stor stue. Kjøkkenet er utendørs, «for vi lager jo ikke mat innendørs i dette klimaet», konstaterte moren til huseieren. Grybetrotter nikket anerkjennende.

Grybetrotter utenfor Casa Dorado del Mar, vårt hjem de neste to ukene.

Det aller beste ved vårt nye hjem er den digre hagen og det store bassenget som vi har helt for oss selv.

I den ene delen av stua sto det Prosecco på is og snacks klart til oss. Vi ble med andre ord ønsket varmt velkommen til Casa Dorado del Mar.

Innen vi hadde kommet oss i orden i huset, var det blitt både mørkt og seint. Av erfaring vet Grybetrotter at restauranter i USA har en tendens til å stenge i barnefamilietid, det vil si i åtte-ni tiden. Klokka var over 21, og etter å ha misykkes i å finne en restaurant i gåavstand, satte vi oss inn i bilen og kjørte til nærmeste fast-food kjede. Som viste seg å ha det passende navnet Church’s chicken.

– Hva passer vel bedre med søndagsmiddag i kyllingkjerka, konstanterte Grybetrotter og Jobetrotter mens vi stappet i oss fete kyllingnuggets som om vi skulle vært ekte amerikanere.

Og sånn så det ut på bordet etter det velsmakende, noe usunne måltidet.

Huset vi bor i ligger for øvrig i et såkalt «gated community» – et bevoktet område i Dorado. Dette er vanlig i områder med større forskjeller enn i Norge. Nå var boligområdet så stort at Grybetrotter har sine tvil om hvor mye tryggere det egentlig er.

Utfordringen for oss denne første kvelden var imidlertid at det var umulig å komme seg ut av det bevoktede området uten å måtte gå lange veier. Den nærmeste porten til vårt hus går ut mot stranda og ligger fem minutters gangavstand unna. Den porten stenger kl 21 om kvelden, og var altså stengt da vi gikk ut. Og dette var også grunnen til at vi måtte ut med bilen igjen for å finne mat den kvelden.

Vi bor i boligområdet Dorado del Mar. Boligområdet som er bevoktet av disse to portene er så stort at det tar ca 20 minutter å gå til vårt hus fra porten.

– Det hadde vært en fordel om vi hadde bodd et sted der man ikke må ha bil for å komme til absolutt alt da, konkluderte Jobetrotter kjapt etter første kveld. Om det er mulig å gå til steder, måtte vi imidlertid utforske dagen etter. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.