Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 14 og 15

Dette er innlegg 12 av totalt 12 i føljetongen Vietnam 2014

Vietnam 2014

Mekong-deltaet

Oslo, 30. desember 2014

De som tror at det er slutt på Vietnam-innleggene våre, har nesten rett. Men bare nesten. Det gjenstår nemlig enda å referere fra de to siste dagene…

Vietnam, 6. desember 2014

Forventninger til utflukten til Mekong Delta-elven

Ifølge guideboka vår: «Turen går til Vietnam» heter elvedeltaet ved utløpet av Mekong-elva «Cùru Long». Dette kan visstnok oversettes til «De ni Dragene», ettersom det er ni individuelle elveløp som snirkler seg omkring her.

Vi hadde sett bilder av området, og reklamefolderen hos turistbyrået og trodde (med rette) at dette ville bli en enestående naturopplevelse.

En idyllisk dagstur i båt i et landskap vi aldri hadde sett før

Det vi også trodde var at dette skulle være noenlunde mulig å gjennomføre med rullestol. Der tok vi feil!

Slik forberedte vi oss til turen

Som gode turister gikk vi igjen til reisebyrået verten vår anbefalte. Som turist kan du bestille flere ulike turer til Mekong-deltaet, både dagsturer og overnattingsturer. Vi nøyde oss med en dagstur. Grybetrotter hadde omtrent følgende samtale med hun som sto for salget:

Grybetrotter: – Er det mulig å komme frem med rullestol på disse Mekong-delta turene?

Reisebyrådama: – Ja

Grybetrotter: Men hvordan er det med båtene og sånn? Er de store, og går det an å få med rullestolen i dem?

Reisebyrådama: – Ja

Grybetrotter: – Hvilke av disse turene vil du anbefale med rullestol da? (det var to å velge i, i tillegg til overnattingsturen).

Reisebyrådama: – Den med det flytende markedet er ikke så tilgjengelig. Dere bør velge den med de fem landsbyene. (da ble det den)

Grybetrotter: – Men er du sikker på at det går an å få med rullestolen i båten?

Reisebyrådama: – Ja

Grybetrotter: – Hvordan sitter man da? Kan jeg sitte i rullestolen?

Reisebyrådama: Du sitter på trebenker eller du kan sitte i rullestolen hvis du vil.

Vel, vel, så feil kan man ta…..

Slik var det i virkeligheten:

Etter en tre timer lang busstur fra Ho Chi Minh City (som ikke overraskende nok skulle vart i to timer) ankom vi Chan Tho. Chan Tho er deltaens største by og trafikknutepunkt. Her ventet dagens første båt.

Vi var fortsatt optimistiske da vi gikk ombord i denne båten. Foreløpig var det som forventet – greit nok å komme ombord i båten hvis man løftet, og det var plass til rullestolen.

Utsikten var heller ikke noe å klage på…

Men så følte vi at vi kunne begynne klagingen. Første stopp på det hektiske programmet var rundt her. Hvor vi ble bedt om å la rullestolen stå igjen i båten, fordi det ikke var plass til den i den lille robåten som vi nå skulle til. – Jaja, tenkte Grybetrotter. Vi skal vel bare rett opp i den lille robåten og bli der. Det er vel ikke SÅ langt å bære……….

Jobetrotter bar grybetrotter ut av båten og til restauranten ved siden av brygga. Det viste seg imidlertid at vi ikke skulle dit, vi gikk gjennom restauranten, så gjennom et slags marked, så et par hundre meter inn i jungelen, før vi til slutt endte opp på en annen restaurant. Underveis stoppet guiden av og til opp og snakket om noe, mens Jobetrotter ble stående, fremdeles bærende på Grybetrotter.

Endelig fikk vi sette oss ved dette bordet. Her ved bordet fikk vi smake te med honning i – før vi selvsagt fikk tilbud om å kjøpe. På bordet lå det også en såkalt «honningbombekrem» eller noe i den duren. Den skulle i hvert fall hjelpe mot absolutt alt. Fra psoriasis til benskjørhet til potensproblemer og forkjølelse. Og som om ikke det var nok ville du bli glad av den også. Den kunne både spises og smøres på, men merkelig nok fikk vi ikke smake. Vi ville merke forskjell etter bare en dag. Vi motsto fristelsen… Bordkavalerene våre var for øvrig andre turister fra Malaysia og Indonesia. De var veldig hyggelige, og som gode normdenn vi er vekslet vi det absolutt minimum mengder med ord med dem som vi måtte når vi satt der.

Så kom en ny runde med bæring gjennom skogen. Først ca ti minutter med bæring i tropevarmen gjennom jungelen. Til slutt kom vi endelig til det Grybetrotter var kommet for – nemlig de små robåtene som skulle føre oss gjennom elvearmene. Ombordstigningen til båtene var imidlertid så bratt og ujevn at Grybetrotter rakk å grue seg ordentlig mens hun så de andre turistene kløne seg oppi båtene sine. Det hjalp ikke nevneverdig at guiden ropte ut at ingen måtte tråkke feil i båten for da kunne den tippe. Så for å være på den sikre siden kledde hun på seg flytevesten og av seg høreapparatene (som slettes ikke tåler vann).

Men det hele gikk veldig bra, og Grybetrotter, Jobetrotter og Astridtrotter kom seg tørre og fine opp i vår egen private båt, med egen roer. Og endelig kunne Grybetrotter lene seg bakover på Jobetrotter og kle på seg høreapparatene igjen (som samtalen i klippet under så fint illustrerer):

Det var dette Grybetrotter var kommet for å se – elv og palmer i Vietnam.

Her en haug med bambuhsogst som fraktes avgårde.

Det var idyllisk og trangt i elvene. Her også med Jobetrotters månelandskap som en ekstra bonus.

Men den flere timer lange turen Grybetrotter hadde sett fram til ble forkortet til et kvarter. Plutselig hørte vi «bye bye» fra damen i lilla foran oss mens hun vinket ivrig, og vips så skulle vi opp i den store båten igjen. Der vi ble vi fortalt at nå skulle vi til et annet sted, men etter det skulle vi tilbake til dette stedet igjen for å spise lunsj. Da surna Grybetrotter virkelig. Opp og ned i tusen forskjellige båter for å komme fram og tilbake til de samme stedene var ikke det hun hadde mest lyst til den dagen…

Fra den store båten (den som hadde plass til rullestolen), skulle vi så over i en litt mindre båt igjen. Bare fordi det er så morsomt å bytte båter når man er turist liksom……

Og denne mellomstore båten (som for øvrig heller ikke hadde plass til noen rullestol) tok oss i hvert fall en 20 minutters tur gjennom flere kanaler – både frem og tilbake….

Og det VAR fint i deltaet når vi endelig fikk sitte i fred og nyte det..

Men det var heller ikke slutt på bæringa. På dette andre stedet (der vi var etter robåten) måtte Jobetrotter på nytt bære Grybetrotter omtrent 3-400 meter inn i jungelen. For så å bli stående i 30 plussgrader med Grybetrotter på armen, mens guiden kuttet opp en kokosnøtt og fortalte oss hva den kan brukes til..

For eksempel kokte de her kokosnøtten og lagde karameller av den. Vi fikk smake rykende ferske kokoskarameller.

…som var såpass gode at både Astridtrotter og Jobetrotter til slutt stilte seg opp i turistkøen for å gjøre det de ønsket vi skulle gjøre – nemlig kjøpe alt for mange pakker koskosnøttkarameller i ulike varianter.

Etter å ha smakt og kjøpt kokosnøttkaramell og så blitt løftet opp og ned av ca fire nye båter, og båret gjennom ca en kilometer med jungel, var det tid for lunsj. Guiden vår hadde forklart at fiskene i Mekong-deltaet var landskjent i Vietnam, og at ingen vietnamesere ville tilgi oss om vi hadde vært her uten å ha smakt på den. Fisken kostet selvsagt en god del ekstra, ettersom en vanlig lunsj var inkludert i prisen. Vi bestilte selvsagt både kokt og stekt fisk. Det er ingen tvil om at vietnameserne er gode til å lage mat, men denne fisken smakte tilnærmet ingenting. Den inkluderte lunsjen var enda verre.

Turen ble rundet av med enda en båttur til nok et sted der vi fikk smake på en veldig god te. Vi fikk også servert frukt, av ukjent sort, åpenbart ikke noe vi har i Norge. Det hele kunne vært en noenlunde bra avslutning, hvis det ikke hadde vært for at det dessverre også fulgte med et underholdningsinnslag. Underholdsningsinnslaget besto av alt for mange vietnamesiske folketoner sunget av middelmådige sangere, uheldigvis akkompagnert av tre falskspillende «musikere» på tilhørende ustemte folkeinstrumenter. Da de til slutt klinket til med et par (særdeles ustemte) vestlige julesanger, hadde Grybetrotter for lengst fått nok.

Etter en kort dopause var det ombordstigning på bussen. Guiden vår spurte, muligens med andre ord, om vi ville stoppe på enda et turisthøl på vei tilbake til Ho Chi Minh city. Grybetrotter svarte med sin møysommelig opparbeidede tålmodighet: «No, it’s really not necessary!» Guiden spurte forøvrig tre ganger for å være sikker på å unngå språkproblemer, og fikk samme svar alle de tre gangene spørsmålet ble stilt.

Heldigvis var det ingen av de andre passasjerene på bussen som hadde lyst til å kaste bort mer av ferien sin heller. For første gang på ferien brukte bussen akkurat de estimerte to timene den skulle tilbake til byen…

Tilbake i Ho Chi Minh City

Vel tilbake i byen geleidet Astridtrotter ved hjelp av sin Lonely Planet oss til en ny del av District 1 som vi ikke hadde sett før. Grybetrotter kalte den bare Byen i byen 2. Målet vårt for middag var restauranten May, som var anbefalt i boka. Den lå godt gjemt innimellom smågatene. Så godt at drosjesjåføren vi hadde valgt selvfølgelig ikke fant den på første forsøkt. Ikke på andre eller tredje heller. Men dette var drosjesjåføren som forbannet seg på at han skulle finne restauranten. Han stoppet og spurte. Rygget og snudde. Like blid. Og så – etter sånn cirka sjette forsøk fant vi restauranten.

May Restaurant serverte ulike vietnamesiske retter. Etter å ha spist en heller dårlig lunsj var vi glade for at feriens siste middag ble såpass god.

May restaurant serverte ikke bare god mat. Den hadde også vært en tidligere overklassebolig fra den franske kolonitiden, og var møblert sånn. Noe som betød at toalettet var et helt bad. Med badekar og det hele…

Og her klarte vi å svi av akkurat en million donger. Intet mer – intet mindre…

Etter besøket hos May, vandret vi bortover langs den idylliske elva. Og oppdaget at det var i denne delen av byen det fantes fortau som fungerte.

Kvelden ble avsluttet på en av de mange fortauskafeene ute – sammen med de lokale vietnameserne som også hadde tatt seg en bytur denne lørdagskvelden.

Søndag 7. desember 2014

Hjemreise

Søndag 7. desember var det til Grybetrotters store fortvilelse klart for hjemreise. Ofte tar ikke Grybetrotter bilder på hjemreisedager. Til det er hun for opptatt med å sørge.

Men flyet gikk ikke før på sent på kvelden, og enda en fordel med å leie privat leilighet er at vi fikk være i leiligheten helt til vi skulle dra. Dagen ble tilbrakt ved bassenget så lenge vi kunne. Savnet etter tropevarmen og luksusleiligheten til Bash ville bli stort. Savnet etter all humpingen og bæringen rundt i byen ville ikke føles fullt så vanskelig. Totalt sett var det absolutt verdt å se Vietnam. Med behagelig klima (i hvert fall i sør), usedvanlig vennlige mennesker og fine priser har vi full forståelse for at folk backpacker seg rundt der.

Takk til Astridtrotter som holdt ut med oss den tiden vi var sammen: