Punktum fra Panama – de siste høydepunktene

Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Norge, mai 2024

 

I forrige blogginnlegg lovte vi å skrive om Panamas mest rullestoltilgjengelige bydel Amador. Og så ble det stille. Bloggingen vår har en tendens til å stoppe opp når vi ikke lenger er på reise, og hverdagen tar oss. I mellomtiden har sommeren endelig kommet til Norge, og bildet over viser søndagens stemningsrapport fra vår elskede sommerresidens på Norsjø i Telemark, Den vi sesongåpnet i helga. 

Kveldsstemning fra Norsjø 9. mai 2024.

Panama virker veldig langt unna, men siden vi var så superfornøyde som vi var fortjener ferien en verdig bloggavslutning. Så lang tid etterpå vurderer vi det som best å legge ut dette som en forhåpentligvis kort oversikt over de siste høydepunktene fra Panama City.

* Amador og de godt gjemte dovendyrene

Panama City, 10. februar 2024

– Så det er her ferieturistene holder til, tenkte Grybetrotter etter at vi var kommet tilbake fra cruiset på Panama-kanalen. Rundt oss var det kafeer og barer på rad og rekke, og i alle retninger var det slake fortau uten høye fortauskanter eller humper. Med noen digre hotellkomplekser i enden. Dette måtte vi utforske nærmere.  Og begynte med lunsj på en colombiansk restaurant med utsikt mot promenaden:

På vår vei videre i Amador kom vi over dette naturreservatet:

Det kostet 5 dollar pr. person å komme inn, og her var det opptil flere akvarier, læringssentre og mye dyreliv å se på. Og ikke minst gratis wi-fi og aircondition inni småbygningene, for de som trengte det.

Det mest spennende var imidlertid å finne ut hvor dovendyrene holdt til og om vi faktisk kunne få øye på dem. Det var skiltet flere steder, og vi så opp der vi ble bedt om det. Men så intet.

Til slutt fikk vi hjelp av de profesjonelle. De som jobbet der. Se der, sa hun og pekte. Og oppi der, godt gjemt mellom bladene, så vi et dovendyr som lå og sov oppi et tre. – Selv om de ofte holder til her i naturparken vår, står de fritt til å komme og gå som de vil ut av parken, fortalte hun videre.

Vi gjorde som vi pleier når vi ikke har planlagt ting, nemlig ankom reservatet rett før stengetid. Så da vi endelig hadde fått sett dette dovendyret, strenet vi ut igjen, mens det hele stengte bak oss. Veien videre gikk langs promenaden og bort til de store hotellkompleksene.

Langs promenaden var det flere utsiktspunkter, som også var rullestolvennlige. Her kunne vi få oss en god avkjøling med naturlig aircondition.

Selv om det var et stykke å gå rundt på Amador, var det såpass enkelt å trille at det ikke var noe problem å gå tilbake til havna der vi var blitt satt av tidligere på morgenen. Her var det wifi-spot, og vi bestilte oss en uber tilbake til hotellet.

Men Elvis kansellerte turen han gitt, så da kom en annen isteden…. :). Likevel null problem å få tak i Uber for transport rundt i Panama City.

* Panamá Viejo

Panama City, 16. februar 2024

Har du tid til overs, noe vi egentlig hadde rikelig av i Panama, så er det også verdt å besøke i middelalderruinene Panamá Viejo. Her ligger ruinene av det som opprinnelig var Panama City, og her kan du lære om hvordan byen var oppbygd og hvilken funksjon de ulike bygningene har.

Det første som møtte oss der Uber satte oss av utenfor museumsinngangen var en shuttlebuss. Med plass til rullestolen på lasteplanet.

Grybetrotter foran ruinene av det gamle rådhuset i Panama City – ganske stilig med de moderne skyskraperne i bakgrunnen.

-Se her, Jobetrotter – det er akkurat som ruinene i Zelda dette, pekte Grybetrotter strålende. Mens vi innså at vi nok var litt skadet av litt for mye Zelda-spilling det siste halve året.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alt har en ende…

For de som fortsatt er i tvil. Panama er et utrolig spennende, hyggelig og ikke minst trygt land å reise i. Vi lengter tilbake…… her fra den japanske restauranten der vi hadde feriens siste middag 18. februar 2024. Unødvendig å si at den i likhet med 90 % av de andre måltidene vi hadde i Panama var fantastisk.

Vi skåler i sake mens vi griller ved bordet på Restaurant Hikaru mandag 18. februar 2024.

 

 

 

Salighet, sol og sinne på Sicilia

Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Mascali, Sicilia, Italia, torsdag 8. og fredag 9. juni 2023

– Det går virkelig ikke an! Grybetrotter freste høyt, og sinnet raste vilt i henne der hun lå ved bassengkanten fredag 9. juni. Mens hun svidde av den ene sinte meldingen etter den andre til utvalgte venner hjemme i Norge. Med en ordlyd som ikke akkurat egner seg for offentligheten. Endelig hadde hun fått sydendagene hun hadde lengtet etter. Og så ble denne formiddagen spolert der hun satt og var så sint at hun nesten sprakk.

Det hun var sint for var denne nyhetssaken, og raseriet hennes ledet til en kronikk som ble trykket i Dagsavisen 10 dager senere.  Selv om kronikken ikke akkurat har endret verden etterpå, er det en fin terapi for Grybetrotter å bearbeide raseriet over den diskrimeringen hun ofte opplever ved å skrive.

Bassengkos

Bortsett fra dette var de to siste hele dagene på Sicilia fylt med minimalt med drama. Syden var kommet til Sicilia også, og dagene tilbrakte vi her:

Her byttet vi på å holde på e-bøkene og drinkene i hendene våre mens vi lå og daffet i og oppi bassenget det meste av dagen.

Aldri lei italiensk is

En halvtimes gåtur sørover fra hotellet lå Pasticceria Chantilly di Antonino Tarda. Dette ble raskt den lokale is- og kakefavoritten. Ikke bare solgte de italiensk is av ypperste kvalitet der enkelte av smakene varierte fra dag til dag. De solgte også kaker av alle slag, som i motsetning til de tørre kakene hotellet serverte til frokost, var ferske og hjemmelagde. Her er Jobetrotter og Grybetrotter på isekspedisjon fredag 9. juni.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Sprudler på stranda

Kveldene brukte vi til middag på stranda, og torsdag 8. juni fant vi det Grybetrotter synes var den koseligste restauranten i nærheten av hotellet.

En halvtimes gåtur på helt nydelig asfalt, uten en eneste brostein langs stranda (i motsatt retning av iskafeen), fant vi en av de få strandrestaurantene som var åpen. Det vil si, restauranten huset egentlig et lukket selskap som tydeligvis feiret en internasjonal bursdag, der de sang bursdagssangen på flere språk. Men til tross for at selskap altså var privat, fikk vi lov å komme inn i restauranten. Der ble vi henvist til den  den beste plassen, helt ytterst ut mot stranda. Ikke rart vi måtte feire det med å dele en hel karaffel med sprudlevin (som senere ble til to).

Pastaretten var som alltid ellers i Italia også her helt utsøkt.

Ting å stusse over i hotellresepsjonen

Hvorfor i all verden sto det stilt opp et par små russiske flagg oppå et skap med olivenolje og balsamicoedikk som var til salgs i resepsjonen? Vi håpet de egentlig var på vei inn i et bøttekott, men var blitt glemt i påvente av andre gjøremål.

Og hvordan gikk det med vannlekkasjen på Fawlty Towers?

Jo, den ble forsøkt rettet opp i den siste kvelden vi var der. Om det var vellykket får vi nok aldri vite.

I gangen på hotellet vårt hadde håndtverkere endelig tettet igjen taket i det vi skulle reise, nesten en uke etter at vi oppdaget lekkasjen første gang.

Et kort møte med Catania

Lørdag 10. juni sto hjemreisen for tur. Flyet hjem var verken askefast, hetebølgefast eller flyplassbrannfast, og Norwegian fløy oss alle hjem på akkurat den tiden det skulle.

Som ikke var før på kvelden. Dette betød at vi hadde noen timer å slå i hjel fra vi sjekket ut av hotellet til vi leverte leiebilen og sjekket inn på flyplassen. Den tiden benyttet vi til å se oss om i Sicilias nest største by Catania.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Skjønt, i og med at Catania er stort og vi hadde begrenset med tid, var det også bare en bitteliten del av byen vi fikk sett. Og det var nesten tilfeldig hvor vi havnet. Vi ba GPS-en føre oss til et sentralt sted av byen, og fant tilfeldigvis en ledig parkeringsplass i en av sidegatene der.

Og vi var godt fornøyd med Piazza del Duomo, som var omkranset av flere kjente katedraler, og med en stor og visstnok kjent elefantsatue i midten. Utrolig nok klarte ikke Grybetrotter å ta bilde av elefanten. Men hun fikk da bilder av to såkalt kjente katedraler:

Jobetrotter foran Collegiata di Santa Maria dell’Elemosina i Catania lørdag 10. juni.

Grybetrotter foran Basilica Cattedrale di Sant’Agata i Catania.

Vi fikk spist vår siste lunsj i Italia på en stund:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Perfekt i parken

Jobetrotter tar en velfortjent pust i bakken – eller rettere sagt på benken i Paciniparken – mellom tante- og onkel Tottistrotter før han kjørte oss alle tilbake til flyplassen for retur til Oslo.

Igjen kan vi konkludere med å ha gjennomført nok en vellykket ferie. Til tross for at Grybetrotter midtveis i ferien hadde antydning til værsyke grunnet manglende sydenvarme, ble det jo faktisk tre hele dager med basseng og avslapning og tre hele dager med utflukter. Rett og slett en perfekt kombinasjon.

 

Tipp topp i Taormina – igjen

Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Taormina, Sicilia, Italia, onsdag 7. juni 2023

– Uff, jeg begynner å bli litt værsjuk jeg altså, erklærte Grybetrotter ved frokostbordet. Utenfor skimtet vi nok en grå morgen. Ikke helt det sydenværet Grybetrotter hadde forestilt seg på en tur til den søreuropeiske øya. Særlig etter å ha frosset seg gjennom en ganske så kald mai måned både i Oslo, og til dels i Praha også.

– Vel, vi har jo fortsatt ikke sett sentrum av Taormina da, responderte Jobetrotter. Så vi kan jo reise inn dit igjen å prøve å finne det, etter mandagens litt halvmislykkede forsøk

Nok en parkeringsplass med utsikt

I det vi parkerte i Taormina, kom sola fram igjen. Nå var til og med boblejakka kastet, etter som varmen begynte å komme og endelig gjorde det for varmt å bruke den.

Taormina ligger en drøy halvtimes kjøretur fra hotellet vårt i Mascali, og denne gangen fant vi sentrum på første forsøk. Parkeringsplassen vi havnet på lå på toppen av et parkeringshus i en bakke med utsikt, og selv om leiebilen var utstyrt med all verdens ryggesensorer og varslinger, ble Jobetrotter iherdig dirigert inn på en meget trang plass. Dette til tross for at det var veldig god plass på parkeringen ellers. Her skulle det tydeligvis planlegges for å trøkke inn så mange biler som mulig.

I det vi hadde parkert, forsvant skyene, sola tittet frem og varmen var på vei tilbake til øya. Den behagelige varmen altså.

Grybetrotter på et parkeringstak med utsikt, i Taormina 7. juni 2023.

Nå var det bare å nyte byturen.

To fornøyde trottere på bytur i Taormina 7. juni 2023

Og vi nøt både synet og opplevelsene av følgende:

Bittesmå smug med superbratte trapper (som vi selvfølgelig ikke gikk på)

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Italiensk is

Den stilige plassen og utsikten fra Porta Catania

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hotellet i TV-serien The White Lotus

Mye av sesong 2 i HBO-serien The White Lotus spilles inn på luksushotellet San Domenico Palace i Taormina. Etter som vi var i nærheten var Grybetrotter usedvanlig ivrig etter å finne hotellet. Hotellet lå i likhet med mye annet i Taormina, på en klippe med fantastisk utsikt utover havet.

I og med at hotellet var priset for en overklasse vi ikke tilhører, var det selvfølgelig ikke gjort gjestmildt og hyggelig for folk å kikke inn der. Vi nøyde oss derfor med å gå rundt det på utsiden.

Utsikt til hotellet og klippene lengre unna

Og under oss var det en fantastisk utsikt bratt nedover til strendene.

Giardino Pubblico

Vi rakk også en kjapp tur innom den offentlige botaniske hagen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hagen fører opp til Teatro Antico di Taormina, men her var det trapp, og vi fant ingen fremkommelig vei rundt. Så isteden snudde vi og prøvde å finne en annen vei dit. Men den tilgjengelige veien viste skilt til informasjon om at det så ut som amfiteateret med navnet til Taormina var stengt for inngang.

Chiesa di Santa Caterina d’Allessandria d’Egitto

Isteden fikk vi se et litt mindre amfiteater på vår vei tilbake til bilen.

Restauranten med den spektakulære utsikten

Den spennende dagsturen avsluttet vi med et glass bobler på utekafeen L’oblo’ . Kafeen lå på en klippe og hadde det vi da syntes var verdens beste utsikt. Jada, det var dessverre trapper bort, og da ble det bæring igjen. Men Grybetrotter ville også se utsikt.

Vi brydde oss ikke engang om at det kom noen små regndråper mens vi satt der. Det var bare avkjølende, og sluttet like kjapt som det begynte.

Taormina kan absolutt anbefales for sin spektakulære utsikt. Men med rullestol – dessverre ikke. Ikke med mindre du har gode bærere og faktisk er mulig å bære på.

Livet lekte for oss der vi boblet oss gjennom hver vår drink på en av de mange toppene i Taormina 7. juni. Mens Grybetrotter nøt en prosecco, måtte Jobetrotter nøye seg med en boblende brus, etter som han jo var vår eminente sjåfør.

 

 

 

Nesten på toppen av Etna

Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Etna, Sicilia, Italia, tirsdag 6. juni 2023

– Skal, skal ikke? Det var spørsmålet vi stilte oss i det halvgrå været vi våknet til tirsdag morgen i Mascali. Det regnet ikke like mye som dagen før, men været var langt fra bassengvær. Og et av hovedmålene våre på severdighetslista for Siciliaturen var å se Etna. Europas høyeste vulkan. Skulle vi ta sjansen på at tåken ikke la seg over de høye fjellene og ødela utsikten på toppen?

– Altså, jeg vil jo se denne vulkanen, og ut fra værmeldingen ser det ikke ut som det er noen bedre dager å se den på, uttrykte Grybetrotter. – Ja, jeg vil også at vi skal se den i dag, sa Jobetrotter. Så da gjorde vi det. Og resten av reisefølget fulgte lydig med.

VI kjørte gjennom små spennende fjellandsbyer på vei til Etna.

Vi satte GPS-en på «Etna Cable car», og begynte ferden en drøy times tid fra hotellet vårt i Mascali vestover på øya, og oppover i landskapet.

Naturen ble etter hvert mer og mer fascinerende, og vi måtte selvfølgelig stoppe opp og ta noen bilder av det vulkanske landskapet:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stedet der gondolbanen ligger heter Rifugio Sapienza. Det vil si, Rifugio Sapienza består av en stor bygning som huser både hotell og restaurant i tillegg til gondolbanen. Et stykke før vi kom dit fant vi en stor, men ikke for stor parkeringsplass. Der kapret vi til oss den siste ledige plassen vi fant, og fikk oss dermed en god spasertur bort til hotellet/restauranten/gondolbanen. Rettere sagt – den store turistmagneten.

Vi går fra parkeringsplassen til gondolbanen i Rifugio Sapienza. Turistbussene derimot kjørte nærmere….

Rifugio Sapienza. På høyre side gikk veien opp til gondolbanen.

Og for de som håper at gondolbanen var rullestoltilgjengelig – vel, det kan vi dessverre ikke skryte av at den var. Antakeligvis var det heller ikke mange rullestolbrukere som har tatt gondolbanen tidligere, for mannen i billettluken stirret forvirret på oss da Jobetrotter ba om fire billetter. Han prøvde å advare oss om at det var meget vanskelig, nærmest umulig, med rullestol. Men vi insisterte på at denne gondolbanen skulle vi ta, og endte i det minste opp med å spare 50 Euro for billetten til Grybetrotter. Hun kom inn gratis.

Og det var egentlig helt greit, for mannen i billettluken hadde helt rett. Det var ikke spesielt enkelt  å komme opp til gondolbanen. Men Jobetrotter løftet Grybetrotter, og tante- og onkel Tottistrotter slepte med seg rullestolen bak. Med meget god hjelp, liten kropp og liten rullestol, kom da Grybetrotter seg inn i en av vognene også. Og det var godt at den manuelle rullestolen var sammenleggbar, for heller ikke inni vogna var det mulig å komme inn uten å klappe den sammen.

Men slitet var verdt det, i det vi suste 2 500 meter oppover lavalandskapet. Som forøvrig bestod av svart aske, og var nesten fritt for vegetasjon. Men utsikten var upåklagelig!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi feiret at vi var kommet opp på 2 500 av Etnas 3 000 meter med en gruppeselfie….Og for ordens skyld: Grybetrotter hadde ikke på boblejakke fordi det var så grusomt kaldt. Det var mer for å beskytte de andre klærne sine mot møkk fra hjulene i rullestolen.

Dersom vi skulle reist helt opp på de 3 000 meterne som var mulig å komme til på Etna, måtte vi tatt noen humpete busser med lave seter og høye vinduer som Grybetrotter garantert ikke ville hatt noen glede av. Så vi sa oss fornøyd med å komme på toppen av gondolbanen.

På toppen av gondolbanen var det til og med en liten koselig utekafe, med denne ustikten. Der fikk vi attpåtil et glimt av dagens sjeldne solstråler som viste seg akkurat da vi satt der.

Det hele var, til tross for en noe strabasiøs kaving med rullestol, en meget festlig tur opp på Etna. Det feiret vi med en bedre sen lunsj/tidlig middag i restauranten i Refugio Sapienza. Der bestilte Grybetrotter denne lekre pastaretten med pistasjsaus. Vi oppdaget fort at pistasj er en ingrediens som er meget populær i maten på Sicilia.

 

Fra toppen til bunnen av Taormina

Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Castelmola og Mazzarò i Taormina, Sicilia, Italia, mandag 5. juni 2023

– Men altså, dette gidder vi ikke, erklærte Jobetrotter mens GPS-en i leiebilen fortalte oss at vi var fremme. Utenfor det som så ut som et lite bysentrum plasket regnet ned. Vi hadde bestemt oss for å legge dagsturen vår til Taormina, etter å ha fått anbefalt et besøk hit av andre vi kjenner som har vært her før. I tillegg er navnet på byen kjent for oss fordi deler av sesong 2 av TV-serien White Lotus er spilt inn der. Men nå så det hele ganske grått og vått ut. – Jeg kjører bare videre oppover og ser hvor vi havner jeg, fortsatte han.

Det var et aldri så lite væromslag på Sicilia mandag 5. juni, og nå liknet både været og temperaturene mer på en kjip norsk sommer. Da var det greit å ha leiebil så vi kunne komme oss litt rundt uten å bli værfast på hotellet.

 Og oppover gikk det. Det ble brattere og brattere og mer og mer spektakulært. Veiene var smale og svingene krappe. Innimellom møtte vi en turistbuss eller tre, og ble nødt til å vike inn til siden, så bussene kunne bruke den ene millimeteren som var igjen i bredden på å kjøre forbi. I normal Italia-fart selvfølgelig. Grybetrotter hvinte halvnervøs i forsetet, mens Jobetrotter gliste og koste seg. Han elsker å kjøre i Italia. I baksetet satt resten av reisefølget og beundret Jobetrotters kjøreferdigheter.

Alt er trangt i Italia. Du kommer ikke særlig nærmere kanten med denne parkeringen.

Castelmola – på toppen av Taormina

Helt til vi kom til det som så ut som toppen. Castelmola heter stedet, en bitteliten landsby på toppen av Taormina. I seg selv en turistattraksjon, der det var så mange turister at vi her selvfølgelig også møtte på feriens første og eneste delegasjon av andre nordmenn.

Da vi hadde nådd toppen, parkerte vi på parkeringsplassen med denne utsikten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og vi hadde flaks. I det vi satte beina og hjulene våre på bakken utenfor bilen sluttet det å regne. For ordens skyld: Grybetrotter har ikke boblejakka på fordi det var kaldt (det var rundt 21 grader og høy luftfuktighet), men for å beskytte de andre klærne mot skitt fra rullestolen.

Fra parkeringsplassen fortsatte bakkene oppover, men herfra var det ikke lov for biler uten spesiell tillatelse å kjøre. Vi fortsatte derfor oppover til fots, og syntes det var litt synd at denne heisen som førte helt til topps var stengt.

Turen oppover bød på uendelig med spektakulære utsiktspunkter:

Vi gikk fort gjennom landsbyen. Tante Tottistrotter kjøpte seg en solhatt, og vi kjøpte oss vår obligatoriske turistfigur fra øya. Det krydde av turister, og det føltes plutselig litt trangt inni de smale gatene. De populære restaurantene så også fulle ut. Dagens lunsj ble derfor fortært på den veldig koselige og adskillig roligere restauranten La Caverna på tilbaketuren ned mot parkeringsplassen.

Etter lunsjen var dagen bare halvferdig, og nå skulle vi ned til den «ordentlige» Taormina. Hadde vi tenkt.

På veien ned fra toppen ble vi oppholdt av opptil flere trafikkorker. Som her hvor buss og bil skal møte hverandre i en alt for smal sving. Her var det bare å roe helt ned og nyte underholdsningen. Noe også de italienske bestemødrene som bodde i husene langs veien ved siden av gjorde. De spratt ut fra verandaene sine, og samlet seg ute på gata mens de ivrig diskuterte trafikken.

Mazzarò – bunnen av Taormina

Heller ikke denne gangen klarte vi å navigere oss inn til bykjernen av Taormina. Leiebilens GPS ville ha oss til å kjøre inn veier som bare var lovlig for de med spesiell tillatelse, og selv om vi er turister er vi ikke så bak mål at vi ikke ser hvor det er lov å kjøre. Så denne gangen valgte Jobetrotter å følge veien helt ned til sjøen så langt det gikk, mens GPS-en protesterte i bakgrunnen. Da havnet vi altså i Mazzarò. Stranddelen av Taormina.

Her parkerte vi i bunnen av taubanen, som kunne ført oss opp til sentrum. Dersom den hadde vært i drift. Men som heisen på toppen av Taormina, var heller ikke denne taubanen åpen. Det er tydelig at turistsesongen på Sicilia ikke var begynt enda.

Selv om det var bratt og små fortau, var det i hvert fall ikke brostein fra parkeringen.

Det er bratt også nederst i Taormina. Som denne trappa som leder opp til leiligheter. Italienerne vet imidlertid å innrette seg. Midt i trappa var det plassert en plastikkstol. Kjekt for de som vil hvile på halvveien.

Tiden i Mazzarò benyttet vi stort sett til å se på sjøutsikten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi vurderte å gå ned til stranda, men det var såpass bratt at Grybetrotter rett og slett ikke orket det nå. Og det var ikke akkurat strandvær. Så mens skyene samlet seg over oss igjen, avsluttet vi dagsturen med en is på en fortauskafe rett ved parkeringsplassen.

Igjen hadde vi flaks. Det begynte å regne mens vi satt under denne markisen. Da var vi straks ferdig med dagens utflukt, og hadde bare få meter å gå tilbake til bilen. Timingen hva gjaldt regnet kunne ikke vært bedre denne dagen – når det først var regn.

Vi var godt fornøyd med dagsturen, og trodde egentlig vi hadde sett det meste av Taormina, både topp og bunn. Men hadde vi egentlig det?

Postkort fra Sicilia

Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Sicilia 2023

Mascali, Sicilia, Italia, lørdag 3. og søndag 4. juni 2023

Hei.

Her kommer en hilsen fra Sicilia, hvor vi nå er på en ukes ferie. Været er fint, med sol og varmt det meste av dagen. Vi bader og koser oss på et hotell i utkanten av den lille byen Mascali på østkysten av øya. Håper alle har det bra der hjemme.

Hilsen Jobetrotter og Grybetrotter.

Slik ville nok et standard tradisjonelt postkort sett ut dersom vi hadde sendt det som vi gjorde i gamle dager. Og omtrent sånn foregikk faktisk også søndagen vår – den første feriedagen vi hadde på «fotballen til Italia» – også kjent som Sicilia.

Jobetrotter og Grybetrotter i full avslapningsmodus ved bassenget på hotellet på Sicilia søndag 4. juni.

Italiensk stil og lørdagsdisco på Atlantis Palace hotel

Det begynte å mørkne da vi sjekket inn på hotellet vårt Atlantis Palace hotel utenfor den lille byen Mascali på Sicilia lørdag 3. juni på kvelden.

Selv om flyturen direkte fra Oslo gikk strålende og vi heller ikke møtte på noen problemer da vi hentet den forhåndsbestilte leiebilen på flyplassen i Catania, tok det sin tid å komme seg til feriemålet.

Hotellet ligger 50 minutters kjøretur fra flyplassen i Catania, og var valgt både med tanke på rullestoltilgjengelighet, at det har basseng og at det var billig. Og selv med den norske kronekursen i fritt fall kan det fortsatt sies å være veldig rimelig.

Det har nok sammenheng med at hotellet ligger i et område som virker ganske dødt. Det er langt mellom butikker og restauranter. Mange av husene virker dårlig vedlikeholdt, flere av bedriftene virker nedlagt. Enkelte steder er grøftekantene fulle av søppel. De fleste strendene er ikke åpnet enda, og ingen har raket over sanden slik at det ser fint ut.

Hotellet i seg selv er derimot ikke uten sjarm, og det oser av gammel italiensk 60-tallsstil. Det er rett og slett en fantastisk liten oase. – Vi trenger ikke å forlate hotellet vi, spøkte reisefølget vårt på lørdag kveld mens vi inspiserte hotellets koselige uteområder og fine fasiliteter. – Vi har jo alt her.

Om hotellet ikke var hjertet til Sicilia, så var det i hvert fall hovedpulsåren i Mascali. Som vist på videoen under var dette the place to be på lørdagskvelden:

Hotellets lokaler og restaurant var også populære blant Sicilias lokalbefolkning, og vi har observert opptil flere store italienske familiesammenkomster og feiringer der i løpet av uka.

Hotellet er godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Det vil si hvis vi ser bort fra den forhatte brosteinen fra parkeringsplassen. Inn til resepsjonen er det rampe (som ikke synes i høyre på bildet). Hotellet har også heis, og  det er ikke et eneste trinn eller teppegulv i hele hotellet.

Vi lever også godt med den gammeldagse italienske stilen, selv om de gusjegrønne og gullmønstrete gardinene og matchende sengeteppene stilkræsjer så det nesten svir i øynene med ulike nyanser av mindre matchende blå- og grønnfarger på veggene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det er jo likevel noe sjarmerende med det hele. Hotellet er dessuten rent og pent, og har store handicaprom med tilrettelagte bad og vegghengt dusjstol i dusjen. Og et meget serviceinnstilt personale.

På denne ferien reiser vi med Jobetrotters tante og onkel Tottistrotter, sist kjent for våre trofaste blogglesere fra Påske i Toscana i 2018. Vi hadde fått rom ved siden av hverandre. Her går Jobetrotter over til balkongen deres fra balkongen vår. Det var forresten nesten trinnfritt ut på balkongen. Kun et bittelite trinn ut, ingen store og krevende hindringer i veien der.

Stemningen var på topp da vi sent på kveld endelig kunne få oss en god italiensk middag i hotellets restaurant. Maten var utmerket, og Jobetrotter og onkeltrotter gikk like gjerne for 7-retters med italiensk tapas den kvelden. Da de blide og fornøyde hadde stappet i seg alle de sju rettene og erklært at de nå var fornøyd og mett, kom det deisende en kjempepizza på bordet, som en aldri så liten sluttbonus.

Restauranten Rapanui på hotellet er både rimelig og god, og har flere ulike steder vi kan spise. Derfor spiste vi også søndagsmiddagen på hotellet dagen etter. Denne gangen utendørs ved bassenget. Legg gjerne også merke til fargen på bordduken, som ikke står tibake for annen fargebruk på hotellets vegger eller andre steder. Dette bildet ble for øvrig tatt før alle de andre middagsgjestene kom og satte seg, ikke bare for å spise, men også for å prøve ut sine noe varierende sangtalenter på en litt for høylydt karaoke midt i middagsfleisen.

Søndag ved bassenget

Søndagen formiddag tilbrakte vi ved hotellets kjempestore basseng, med bøkene våre på land og med svømmetreningen vår i vann.

Vandring i nærområdet og absurde oppdagelser

Så var det på tide å utforske dette nærområdet vi bodde i. Grybetrotter hadde før hun booket hotellet sjekket på google-maps at det i hvert fall var noen restauranter i området. Selv om det manglet fortau og asfalten i gatene enkelte steder er hullete, var veiene vi trillet på stort sett av asfalt, og det var flatt og fint. Det var i hvert fall langt bedre å trille på enn i Praha for to uker siden.

Cirka ti minutters gangavstand fra hotellet begynte det å bli interessant og noe antydning til liv.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsjen inntok vi på en tilfeldig utekafe, der vi delte denne ikke så lille pizzaen. Og vi føler at det nesten er det samme hvor du spiser på Sicilia. Pastaen og pizzaen er alltid av ypperste kvalitet.

Av de mer absurde tingene å se:

Over alt så vi rester av aske etter vulkanutbruddet fra Etna for et par uker siden. Myndighetene hadde nok helt sikkert måttet pløye vekk asken som la seg over øya da, men fortsatt var det rester av askeregnet. Som for eksempel her.

Italiensk «snø»

Nå får du kjenne på «italiensk snø», spøkte Jobetrotter til Grybetrotter der vi kjørte rullestolen ut på den vulkanske lavaen som lå langs stranda. Det var omtrent like uframkommelig som snø, dog på en helt annen og ikke like iskald måte.

Den tilgjengelige stranda

Hotellet vårt ligger langs en lang strandlinje, og skryter av å ha privat strand. Litt synd var det da at den private stranda ikke hadde åpnet for sesongen denne uka.

Men de andre strendene ved siden av var åpnet, og en av dem hadde faktisk rullestolramper helt ned til de nederste solsengene. Det var den som lå ved kafeen «Lido Sirius». Strandkafeen var fullt tilgjengelig med rullestol, og hadde også en tilhørende handicapgarderobe.

Det nærmet seg slutten av dagen, men Grybetrotter tenkte at dersom været tillater det kan vi godt legge oss der en annen gang i løpet av uka.

 

Fawlty Towers

– Oj, vi har jo kommet til Fawlty Towers, utbrøt Jobetrotter lattermildt. Referansen til den gamle britiske komiserien om det falleferdige hotellet «i særklasse» kom da vi på vei for å legge oss lørdag kveld oppdaget at det lakk fra taket i etasjen vår. Løsningen  til hotellet var å sette en bøtte under.

Dagen etter var bøtta fjernet, men det rant fortsatt vann ned fra taket. Vannet hadde samlet seg i en diger dam på gulvet, klar for at noen kunne skli seg helseløs i den.

– Ingenting å bry seg om, det er bare aircondition der oppe som er ødelagt, svarte resepsjonsdama uberørt da vi prøvde å si fra.

Skulle denne våte opplevelsen gi et pekepinn på resten av ferien vår mon tro?

17. mai er vi så glad i…..

…..I hvert fall når det er langhelg og flere dager fri på rad…..(dermed fulgte vi vår egen versjon av den tradisjonelle barnesangen)

Praha, Tsjekkia, 17.-21. mai 2023

Det fascinerende med å ha vært i Praha tidligere er å ikke huske hvor masse brostein det faktisk var der. Dette må Grybetrotter ha fortrengt. Hun husket rett og slett ingenting fra vår forrige tur til Praha, og ble minnet om det hele da hun leste fra bloggen vi skrev da vi var der i 2015. 

Det fine med å ha vært i Praha tidligere, er å at vi ikke behøvde å gjøre så mye. Vi hadde jo sett byen før. 

Likevel opplevde vi da noe nytt på reisen vår denne gangen også. 

Nytt reisefølge

Forrige gang vi var i Praha reiste vi alene. Denne gangen reiste vi med Steinstopher-trotterne. Sist kjent fra fjorårets juni-jubileum i London. Her tar vi nasjonaldagens (Norges altså) første felles vin/øl sammen mens vi venter på å få tilsendt kode til nøkkellåsen til leiligheten vi hadde bestilt.

Etter å ha måttet purre på koden til nøkkelskapet til leliligheten vi hadde leid en time etter at vi skulle fått den, fant vi omsider både skapet og nøklene i et bittelite rom i leilighetsbygget. – Nesten som et Escape-room dette, lo vi da vi oppdaget det lille rommet på jakt etter nøkkelskapet.

 Leiligheten Lazenska No4

Denne gangen hadde vi leid oss en leilighet med to soverom, to bad og med en bitteliten heis. Heisen var vi blitt advart mot av de som leide ut fordi den var så liten, men Grybetrotter som selv er liten, og har verdens minste rullestol, kommer som regel inn i alle heiser. Og det gjorde hun med minimal margin i denne også. Og når vi først hadde kommet inn i heisen, var leiligheten godt tilrettelagt for hennes behov med manuell rullestol og gåstol. Og i motsetning til i resten av byen inneholdt ikke leiligheten en eneste hump, dump eller noe som helst trinn.

Stilig og tilgjengelig gang fra heisen til leiligheten vår.

Leilighetskomplekset hadde det selvsagte navnet Lazenska N°4, fordi den lå i gata Lazenska med nummeret 4, midt i bydelen Malá Strana.

Cannabis på kiosken…

Vi kan ikke huske at dette var lov i 2015. Men nå krydde det av diverse hasjkaker, cannabiste, marihuana-kjærlighet på pinne og mye annet snacks med små mengder narkotiske stoffer i, på butikker og i kiosker over hele Praha. Ut fra det vi klarer å google, har små mengder narkotiske stoffer nettopp blitt lovlig i Tsjekkia, og dermed åpner nye markeder og hasjkafeer seg i den tsjekkiske hovedstaden. Ikke at vi frekventerte disse kafeene akkurat…

Taubane til Petřín parken og Petřín-tårnet

Ja, taubane er alltid gøy. Nei, den var overhodet ikke tilgjengelig med rullestol. Men Jobetrotter bar Grybetrotter og Steinstopher-trotterne bar rullestolen, og på taubanen kom vi uansett. Og fikk gøy tur med festlig utsikt på vei opp. Her fra 18. mai 2023.

I Petřínparken ligger også Petřín-tårnet – som ikke må forveksles med Eiffeltårnet. Her var det heller ingen heis opp til toppen….

Vi valgte å gå ned fra Petřínparken, men det var ikke fritt for drikkedistraksjoner på vei nedover heller. Her fra nok en koselig uterestaurant.

Nytt møte med Prahaborgen

På vår forrige tur til Praha ble vi bare møtt av trapper midt oppi brosteinshelvete da vi prøvde å gå til Prahaborgen. Denne gangen hadde vi med vår menneskelige GPS Steinartrotter, og han ledet oss riktig vei fra Petřínparken til Prahaborgen, slik at vi i hvert fall fikk se den utenfra denne gangen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

På vei ut av borgen havnet vi på nok en koselig uterestaurant….

Hagehygge på en Sør-amerikansk restauarant

Fredag 19. mai kjente Grybetrotter at hun var for alvor lei av å humpe. Mens Steinstophertrotter dro tilbake til Prahaborgen for å gå inn i kirka som hadde vært stengt da vi var der dagen før, satte Grybetrotter og Jobetrotter seg i en bakgård på en uterestaurant rundt hjørnet for leiligheten.

På El Centro serverte de blant annet kjempegod taco.

Der ble vi sittende i sånn cirka tre timer. Så lenge at Steinstophertrotterne selvsagt kom tilbake og møtte oss, og kunne ta både en, to og tre skåler….

Tre øyer og en festlig bygning midt i byen

Da vi endelig klarte å løsrive oss fra El Centro, gikk Steinstophertrotterne avgårde for å ta t-banen til flere tårn, mens Grybetrotter ville være i nærheten og gå nedover langs elva. Midt i Praha er det tre små øyer vi ønsket å besiktige. Noe vi også gjorde, og det hele var ganske så idyllisk der vi gikk rundt fra øy til øy og nesten følte vi var på båttur.

Ukraina-støtte i Praha

Støtten til Ukraina var massiv i Praha, og overalt hang det Ukrainske flagg og ulike støttemarkeringer.

Fra restaurant til restaurant resten av ferien

Grybetrotter og Jobetrotter i Gamlebyen 20. mai.

Resten av ferien gikk stort sett i retaurantbesøk for Grybetrotter og Jobetrotter. Grybetrotter føler hun har humpet seg gjennom Praha for siste gang, og  trenger ikke mer av all brosteinen der. Men Praha er en kjempefin by, med topp stemning og god mat. Topp stemning var det også på denne uterestauranten ved Kampa Park 20. mai.

 

 

Jubileum i juni og sorg i september – London 2022, del 2

Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen London 2022

London, Storbritannia, 17.-20. september 2022

Et nytt jubileum i sorgtunge september 

…. fortsettelse av gårsdagens del 1.

Noe av det beste med å ikke ha barn er at du kan skumme fløten av det morsomste med å ha det. Som for eksempel å ta med nevøer og nieser på ferier. Noe Grybetrotter og Jobetrotter faktisk benytter seg  av innimellom.

Og i september var det duket for nok et jublileum. Denne gangen i form av tiårsjubileet til en av nevøene våre. I den forbindelse skulle Grybetrotter og Jobetrotter ta med seg ti-åringen til London, en tur som var bestilt et par måneder i forveien.

En uke før avreise presterte (den samme) dronningen (som ble feiret sist vi var i London) å dø. Forsåvidt forståelig i en alder av 96 år. Og begravelsen ble lagt til mandag 19. september – tilfeldigvis igjen en mandag vi hadde planer om å besøke byen.

Grybetrotters første tanke var selvfølgelig «Å nei, nå blir det sikkert trist der. Skal tiåringen få oppleve London i bare trist stemning og masse kaos?». Men det tok ikke lang tid før neste tanke slo til: «Nei, altså, det gikk jo fint da det var jubileum og såkalt kaos. Det går nok fint nå også». Og etter å ha googlet at alle offentlige museer var åpne (med unntak av på begravelsesdagen), og alle restauranter og puber var åpne hele tiden, var uroen borte.

Igjen fikk vi bekreftet at engelskmenn kan arrangere store kongelige begivenheter. Og dette dødsfallet hadde de jo tross alt trent på siden 60-tallet.

Det britiske flagget på halv stang var egentlig det eneste triste symbolet man så i London i dagene vi var der. Stemningen generelt var heldigvis ikke utpreget sorgtung.

Nærmere Buckhingham Palace var det flere som brydde seg. Vi prøvde å komme oss nærmere dit for å se om vi så noe til blomsterhavet, men det var ikke helt i ti-åringens gate, så vi ga oss ganske fort. Dette var det nærmeste vi kom søndag 18. september. Vi fikk heller ikke sett noe til den berømte «køen» det var skrevet så mye om. Den som besto av alle som sto timesvis i kø for å se kista med dronningen i før begravelsen.

På veien gikk vi imidlertid forbi folk som hadde satt opp både campingstoler og telt for å sikre seg god utsikt til begravelsen dagen etter.

På denne ferien bodde vi på Royal National Hotel, som lå rett ved President Hotel. Her var rommene litt større, med plass til tre personer. Vi ble ikke møtt av Elizabeth II i pappfigur med ballonger i resepsjonen denne gangen….

Høydepunkter og ting du kan gjøre med en tiåring i London

  • Interaktiv gaming

Har du en ti-åring som liker gaming, anbefaler vi å ta en tur innom Electric gamebox i London. Her finnes ulike spill for flere forskjellige aldersgrupper, der man kan spille flere sammen. Det gjorde vi mandag 19. september. Her fikk vi på oss capser med kamera, og sammen plukket vi mest mulig mynter mens vi beveget oss rundt i rommet. Spillet var full suksess, og det ble flere runder etterpå.

  • Ta en sinnsykt fjollete selvlysende sykkeldrosje fra Covent Garden tilbake til hotellet mens du spiller «Dum og deilig» på full guff gjennom Londons gater

….noe vi selvsagt gjorde i dette stolte øyeblikket fredag 17. september.

  • Se den store dinosaurutstillingen på Natural History Museum

På naturhistorisk museum finner du spektakulære utstillinger av dinosaurer i ulike fasonger. Alle offentlige museer i London er gratis, men du må booke gratis billett på nettet på forhånd for å være sikret inngang. Vi besøkte museet søndag 18. september.

Museet hadde også en kul restaurant, som blant annet serverte verdens beste «lava»-sjokoladefondant.

  • Ta deg en hvil og en mobilspill-pause i Millenium Park

…som vi gjorde i det fine været mandag 19. september.

  • Sushi, sushi og sushi

Har du en tiåring som elsker sushi, men ikke er like glad i å lete etter passende sushirestauranter, er det genialt å ha en japansk restaurant fem minutters gåavstand unna hotellet. Nærmere bestemt restauranten Charco Charco, som serverte kjempegod mat for enhver smak.

Mens Grybetrotter og Jobetrotter valgte å grille ved bordet.

  • Kom deg rundt fra sted til sted med rullestolvennlige drosjer til rimelige priser

I tillegg til store kongelige arrangementer er britene også gode på rullestoltilgjenge drosjer. De har utrekksbare ramper i alle drosjer, og ikke minst hyggelige behjelpelige sjåfører til å dra dem ut. Vi er litt usikre på om de er store nok til elektriske rullestoler, men med Grybetrotters lille manuelle rullestol var det i hvert fall null stress å finne seg en drosje rundt i London. Disse bildene er fra turen vi tok med søsteren til fjorårets tiåring i 2019, men drosjene var like fine i 2022.

Tilbake i Norge

Med fornøyde jubilanter og fornøyde medreisende føler vi at vi har gjort London på en stund nå. Og med det gikk vi som nevnt glipp av kroningen av kongeparet som kom etter den eviglange regjeringstiden til Elizabeth. Derfor ble lørdagens kroningsdag for vår del tilbrakt slik:

 

 

 

 

Jubileum i juni og sorg i september – London 2022

Dette er innlegg 1 av totalt 2 i føljetongen London 2022

Norsjø, Telemark, Norge, lørdag 6. mai 2023

– Tenk, der kunne vi stått under en paraply og sett på Charles få krone på hodet hvis vi hadde planlagt litt dårligere. Grybettrotter lo mens vi kastet et blikk på laptopen der det engelske kongeparet ble kjørt til Westminster Abbey i Askepott-kjerrene sine. – Men egentlig er jeg glad vi sitter i her sola med brunsjen vår i vår egen hage isteden, fortsatte hun.

– Ja, jeg tror vi har det bedre enn Charles nå, som må kjempe seg gjennom det langdryge greiene der, istemte Jobetrotter.

Sånn her hadde Grybetrotter og Jobetrotter det mens det foregikk en kroning i en tidligere imperiumsstormakt vest for oss lørdag 6. mai 2023.

Referansen til hvorfor vi kunne vært i London med dårligere planlegging henviser til fjoråret, da vi tilfeldigvis havna i London samtidig med de to store royale begivenhetene som foregikk der da. Begge ganger uten at vi faktisk hadde planlagt å være der på samme tid.

London, Storbritannia

Jubileum i juni; 2.-6 juni 2022

Fjorårets pinsehelg brukte britene på å feire at Dronning Elizabeth II hadde vært dronning, om ikke til evig tid så i hvert fall i 70 år. Og det var ikke spart på noe, heller ikke fridager. Hele to ekstra fridager hadde de gitt seg selv for å ha rikelig med tid til å feire dama.

Den helga foregikk det også en annen jubileumsfeiring, minst like viktig, dog i litt mindre skala. Grybetrotters bror Steinartrotter fylte 30 år den 31. mai, og i jubileumsgave fikk han tur til London med favorittsøsteren, favorittsvogeren og favorittsamboeren (nå ektemannen) sin Christrotter.

Oppkjøringen til turen var imidlertid ikke optimal. En uke før avreise fikk både Grybetrotter og Jobetrotter covid. Heldigvis var det ingen reiserestriksjoner i Storbritannia (det hadde de sluttet med lenge før de fleste andre), noe som var en medvirkende årsak til at vi valgte London som jubileumsdestinasjon. Og vi ble heldigvis friske (nok) til å reise, skjønt Grybetrotter sleit med en trøtthet og utmattelse på et helt annet nivå enn hun hadde kjent på tidligere. Trøttheten fulgte henne rundt i London, men etter en fire ukers tid ga den seg heldigvis .

En covid-fri, trøtt og glad Grybetrotter i London fredag 3. juni 2022.

Noen dager før avreise oppdaget vi også at Elizabeth skulle feire sine 70 år på den berømte tronen akkurat denne langhelga. Grybetrotter ble (i sin utmattelse) sånn passe stressa av å lese om hvordan London skulle stå på hodet for dronningen i de dagene vi var der. I tillegg var det visstnok også lange køer på flyplassene, ettersom ingen av dem var skikkelig oppbemannet igjen etter covid. Var det mulig å komme fram noe sted i det hele tatt?

Det korte svaret viste seg å være «ja». Britene kan rett og slett dette med å arrangere store kongelige begivenheter. Og London er stort!  Det var bare å gå en annen vei enn de aller største folkemengdene. Noe vi selvsagt også gjorde!

Vi passerer St. Paul’s Cathedral lørdag 4. juni. Her hadde roen lagt seg etter at det dagen før var kongelig oppmøte.

Her er fem høydepunkter fra opplevelsene våre i et festpreget London i juni (ikke nødvendigvis i stigende rekkefølge):

  • Pub-til-pub-runder (i flertall!)

Utepils 3. juni: Ved siden av oss satt det noen meget entusiastiske vaskeekte briter som vi kom i prat med. De kunne fortelle oss at de hadde benyttet fridagene sine til å toge seg ned fra Manchester til London for å feire dronningen. Med pub-til-pub-runder selvsagt.

  •  Escape Room

Ecape Room: Doctor Frankenstein, 3. juni. Dette var del av gaven til Steintrotter . Dessverre klarte vi ikke å rømme rommet helt selv på tilmålt tid, men måtte ha hjelp til å komme ut. Gøy var det likevel.

Til tross for at vi ikke klarte å rømme på egen hånd var stemningen på topp, og vi «trøstet» oss med bobler på nok en engelsk pub….

  • Fancy drinker på en takterrasse i Candlewick

Hele reisefølget elsker takterrasser, og i det fine været ønsket vi å finne en slik. Derfor gikk vi lørdag 4. juni til de mer fancy strøkene i City of London, der vi oppdaget at mange av takterrassene var stengt.

Fire glade trottere nyter en bedre drink på Wagtail rooftop Bar & Restaurant i London, en av de få takterrassene som var åpen eller som ikke krevde forhåndsbestilling denne lørdagen. Sola stekte og utsikten var upåklagelig. Drinken var forfriskende, men med overklassepriser som kunne sammenliknes med de høyeste prisene i Bjørvika i Oslo, ble det med den ene drinken.

Det var fantastisk fint å gå tilbake i det fine været fra takterrassen via Bankside denne lørdagen.

  • Pride-konsert i Royal Albert Hall

Lørdag kveld var det duket for Pride-konsert i Royal Albert Hall. Konserten var en markering av at det var 50 år siden London første gang avholdt Pride-paraden, og vi hadde bestilt billetter flere uker i forveien. Når dette ble holdt i den ærverdige berømte hallen måtte det bli bra! Vi gledet oss alle sammen!

Men for en sjelden gangs skyld tok vi feil. Det smerter oss å si at konserten dessverre ble en gigantisk skuffelse. For den jevne homofile brite er det mulig dette var gøy, men for oss utenlandske, uansett legning, ble det to laaaange timer der vi stadig satt og ventet på et høydepunkt eller to. Som aldri kom. Isteden ble dette litt for internt for oss, med konfransierer og artister i form av c-kjendiser ingen av oss hadde hørt om før. Ikke syntes vi de var spesielt bra heller.

Men vi gledet oss likevel over de flotte omgivelsene som Royal Albert Hall faktisk er, og det faktum at vi var i London.

  • Teater på Picadilly Street

Reiser man med kulturinteresserte personer på tur til storbyen London er det vel egentlig obligatorisk at vi må på teater. Dette var riktignok en av tingene vi ikke hadde planlagt på forhånd. Men etter at vår eminente dramalærer Christrotter hadde googlet litt, fant han fram et par teaterstykker, og vi valgte oss ut skrekkteaterforestillingen 2:22 på Picadilly Street. Stykket var over all forventing, rullestoltilgjengeligheten finfin og servicenivået til engelskmennene enda bedre. En gjennomført artig aktivitet søndag 5. juni.

Et nytt jubileum i sorgfulle september – 17.-20. september 2022

….Fortsetter i del 2 som legges ut i morgen 8. mai….

Med dette erklærer vi sommeren for åpnet….

Grybetrotter og Jobetrotters sommerresidens, First camp Norsjø Ferieland, Telemark,

27. april til 1. mai 2023

Grybetrotter var godt påkledd da vi ankom sommerresidensen torsdag 27. april.

– Altså, jeg er jo blitt sånn skikkelig norsk jeg. En sånn klisjè av «ut på tur, aldri sur» og overtakknemlig bare det er noen solstråler. Uansett temperatur. Erklærte Grybetrotter spøkefullt etter at Jobetrotter hadde påpekt at hun har klaget ualminnelig lite på at det er kaldt denne helga. – Men er man desperat så er man desperat. Og det er Grybetrotter. Etter å ha vært innestengt i det som føltes som den evige istid fra desember til april (bare avbrutt av en svipptur til Tenerife i januar), skal det ikke mye til å få henne ut av døra nå.

Dessuten er det langhelg. Campingplassen har erklært at de har satt på vannet, og da ville vi benytte anledningen til å gjøre det samme. Dette til tross for at det snødde i Oslo bare et par dager tidligere. Det var meldt sol. Derfor ankom vi sommerresidensen fulle av håp, ulltøy og varmegenser (altså genser med elektriske varmeelementer i) kl 12 på torsdag 27. april. 

For å rekke fram til Norsjø kl 12 og for å sjonglere rushtrafikken, gjorde vi storhandelen tidlig på morgenen på Mortesnrud, før vi suste avgårde. Det er jo ikke lite som må handles inn før sommersesongen åpnes .

Tidspunktet for ankomsten til Norsjø var nøye planlagt fordi vi skulle møte rørlegger da vi satte på vannet. I hvert fall av Grybetrotter.  Rørlegger selv hadde omtrent like gode planleggingsevner som Jobetrotter (det vil si ingen), så han bekreftet egentlig ikke avtalen vår før dagen før,etter tre mailer og to telefoner fra oss.

Klok av skade etter fjorårets lekkasjer, vurderte vi at det nå var greit å ha en rørlegger der når vi åpnet, så han kunne skifte ut rør som var gamle. Kanskje kan vi få en litt mindre våt sommer inni hytta i år? Dessuten har vi jo ti-årsjubileum for kjøpet av sommerresidensen vår i år. Og den var ikke helt ny da vi kjøpte den heller…..

Rørlegger kom heldigvis han, og da han hadde gjort jobben sin og Jobetrotter hadde flyttet ut alle møbler og det som måtte til for å åpne, kunne vi ta oss en velfortjent hvil på solsenga – med varmemadressen og pledd selvfølgelig. Da ble det jo nesten som i syden…..(yeah right!)

Vår på Norsjø medfører også:

  • En noe høyere vannstand enn vanlig. Og snøsmeltingen har visst ikke begynt ordentlig enda.
  • Årets første hagebrunsj – i hvert fall 28. april, før vinden tok oss de resterende dagene.

  • Bålpanne og vinkos – i hvert fall 28. april, før vinden tok oss de resterende dagene.

  • Tur til «Et lite stykke melkesjokolade», som vi kaller det fordi det på sommeren virkelig ser ut som Norgesreklamen på melkesjokolade. Vi har gått tur hit mange ganger og beundret plassen.

Denne gangen kom vi i snakk med «Herr Melkesjokolade», det vil si eieren av stedet. En eldre, imøtekommende mann i 70-årene fortalte med glede om historien til huset som står nede ved vannkanten. Opprinnelig skysstasjon på 1700-tallet, siden bebodd helt ut på 80-tallet, og bevart av familien i sin opprinnelige form helt til nå. Vi måtte bare gå rundt å se oss om, sa herr Melkesjokolade, og da tok vi en ekstra runde rundt den fine plassen. Men hva stedet faktisk heter kom vi ikke på å spørre om. Det fikk vi imidlertid greie på på vei tilbake.

 

 

– Du vet du er på landet når du blir ropt etter langs veien og spurt om sønnen på gården er hjemme, lo Grybetrotter etter at vi ble nettopp det på vei tilbake til campingen. Fra en veranda til et av husene vi gikk forbi ropte en nabo etter oss og lurte på om vi kom fra Lona gård og om «sønnen var der». De trengte å snakke med han nemlig. Og med det lærte vi at gården faktisk heter Lona, mens for de som velger å ta seg en kanalbåttur kalles plassen i guiden der bare for Odden ved Akkerhaugen. Vi måtte imidlertid skuffe naboen med at sønnen ikke var der. Det var bare far i huset vi hadde pratet med.

  • Også busk, hekk og tre i hagen fikk sommerklippene sine

– Det er litt absurd å sitte inne i vogna med alle ovnene og peisen på, og se ut på det fine været, uten at det er minst 22 grader ute. For utendørs var det ganske så strålende. Men det er bare noen timer midt på dagen det er varmt nok til å være ute egentlig… Så middagene og resten av helgens brunsjer blir fortært innendørs.

Dette til tross – vannet er nå skrudd på i sommerresidensen, vimpelen er på plass, og sommeren er offisielt (tvangs)åpnet. Enten den vil eller ikke…….