Punktum fra Panama – de siste høydepunktene

Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Norge, mai 2024

 

I forrige blogginnlegg lovte vi å skrive om Panamas mest rullestoltilgjengelige bydel Amador. Og så ble det stille. Bloggingen vår har en tendens til å stoppe opp når vi ikke lenger er på reise, og hverdagen tar oss. I mellomtiden har sommeren endelig kommet til Norge, og bildet over viser søndagens stemningsrapport fra vår elskede sommerresidens på Norsjø i Telemark, Den vi sesongåpnet i helga. 

Kveldsstemning fra Norsjø 9. mai 2024.

Panama virker veldig langt unna, men siden vi var så superfornøyde som vi var fortjener ferien en verdig bloggavslutning. Så lang tid etterpå vurderer vi det som best å legge ut dette som en forhåpentligvis kort oversikt over de siste høydepunktene fra Panama City.

* Amador og de godt gjemte dovendyrene

Panama City, 10. februar 2024

– Så det er her ferieturistene holder til, tenkte Grybetrotter etter at vi var kommet tilbake fra cruiset på Panama-kanalen. Rundt oss var det kafeer og barer på rad og rekke, og i alle retninger var det slake fortau uten høye fortauskanter eller humper. Med noen digre hotellkomplekser i enden. Dette måtte vi utforske nærmere.  Og begynte med lunsj på en colombiansk restaurant med utsikt mot promenaden:

På vår vei videre i Amador kom vi over dette naturreservatet:

Det kostet 5 dollar pr. person å komme inn, og her var det opptil flere akvarier, læringssentre og mye dyreliv å se på. Og ikke minst gratis wi-fi og aircondition inni småbygningene, for de som trengte det.

Det mest spennende var imidlertid å finne ut hvor dovendyrene holdt til og om vi faktisk kunne få øye på dem. Det var skiltet flere steder, og vi så opp der vi ble bedt om det. Men så intet.

Til slutt fikk vi hjelp av de profesjonelle. De som jobbet der. Se der, sa hun og pekte. Og oppi der, godt gjemt mellom bladene, så vi et dovendyr som lå og sov oppi et tre. – Selv om de ofte holder til her i naturparken vår, står de fritt til å komme og gå som de vil ut av parken, fortalte hun videre.

Vi gjorde som vi pleier når vi ikke har planlagt ting, nemlig ankom reservatet rett før stengetid. Så da vi endelig hadde fått sett dette dovendyret, strenet vi ut igjen, mens det hele stengte bak oss. Veien videre gikk langs promenaden og bort til de store hotellkompleksene.

Langs promenaden var det flere utsiktspunkter, som også var rullestolvennlige. Her kunne vi få oss en god avkjøling med naturlig aircondition.

Selv om det var et stykke å gå rundt på Amador, var det såpass enkelt å trille at det ikke var noe problem å gå tilbake til havna der vi var blitt satt av tidligere på morgenen. Her var det wifi-spot, og vi bestilte oss en uber tilbake til hotellet.

Men Elvis kansellerte turen han gitt, så da kom en annen isteden…. :). Likevel null problem å få tak i Uber for transport rundt i Panama City.

* Panamá Viejo

Panama City, 16. februar 2024

Har du tid til overs, noe vi egentlig hadde rikelig av i Panama, så er det også verdt å besøke i middelalderruinene Panamá Viejo. Her ligger ruinene av det som opprinnelig var Panama City, og her kan du lære om hvordan byen var oppbygd og hvilken funksjon de ulike bygningene har.

Det første som møtte oss der Uber satte oss av utenfor museumsinngangen var en shuttlebuss. Med plass til rullestolen på lasteplanet.

Grybetrotter foran ruinene av det gamle rådhuset i Panama City – ganske stilig med de moderne skyskraperne i bakgrunnen.

-Se her, Jobetrotter – det er akkurat som ruinene i Zelda dette, pekte Grybetrotter strålende. Mens vi innså at vi nok var litt skadet av litt for mye Zelda-spilling det siste halve året.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alt har en ende…

For de som fortsatt er i tvil. Panama er et utrolig spennende, hyggelig og ikke minst trygt land å reise i. Vi lengter tilbake…… her fra den japanske restauranten der vi hadde feriens siste middag 18. februar 2024. Unødvendig å si at den i likhet med 90 % av de andre måltidene vi hadde i Panama var fantastisk.

Vi skåler i sake mens vi griller ved bordet på Restaurant Hikaru mandag 18. februar 2024.

 

 

 

P for Panamakanalen

Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Agua Clara og Panamakanalen,

tirsdag 6. torsdag 8. og lørdag 10. februar 2024

A man a plan a canal panama

Leigh Mercer (1893–1977),

kjent som opphavsmannen til et av verdens mest kjente palindrom

Panamakanalen har de fleste hørt om, men hva vet vi egentlig om den? Veldig lite skjønte vi, da vi ankom Panama. Men nå som vi har vært her en stund har vi lært at Panama ikke hadde vært noe land uten den viktige kanalen. Og du kan ikke være i landet lenge uten å unngå å lære om kanalens betydning, sett i sammenheng med Panamas historie.

Læringskurven vår begynte da vi besøkte Kanalmuseet i Casco Viejo tirsdag 6. februar.   

Kanalmuseet tirsdag 6. februar 2024

Det var rampe opp til første del av inngangen til kanalmuseet i gamlebyen – før du selvfølgelig måtte forsere et digert trinn inn til hovedinngangen. Resten av museet var meget godt tilgjenelig da.

Dette lærte vi på kanalmuseet:

  • Panama var en del av Colombia før det ble selvstendig 3. november 1903.
  • 3. november er da naturlig nok Panamas nasjonaldag.
  • Det var USA som forenklet sagt hjalp Panama å løsrive seg fra Colombia. Til gjengjeld skulle de bygge og finansiere Panamakanalen og ha råderett over områdene rundt kanalen.
  • Det var først i 1999 at Panama fikk full råderett over eget land, da USA endelig trakk seg ut av Panamakanalen. Dette skjedde ikke uten forutgående konflikter, og først etter en sakte tilbaketrekning på 20 år. Det var daværende President Jimmy Carter som i 1979 fremforhandlet tilbaketrekningsavtalen.
    • Avtalen om å gi Panama full råderett over eget land kontroversiell i USA, og oppgis som en av hovedgrunnene til at Jimmy Carter ikke ble gjenvalgt i 1981.
  • Men det tok likevel mange år etter dette før USA trakk seg helt ut. General Manuel Noriega styrte landet som et brutalt militærdiktatur, opprinnelig med USAs velsignelse frem til…,
  • USA gikk lei av ham grunnet bl.a samarbeid med narkotikasmuglere. I desember 1989 invaderte USA landet igjen, under «Operation Just Cause» initiert av daværende president Bush (den eldre). Noriega endte opp 40 år i fengsel, og minst 500 panamanere døde. Etter dette har det ikke vært noen vesentlige innblanding fra USA i panamansk politikk.

  • Panamakanalen går gjennom flere sluser
    • Den opprinnelige kanalen består av tre sluser og var ferdig i 1914
    • Det er også bygget tre nye sluser som sto ferdig på 2000-tallet en gang (husker ikke når)
    • Alle slusene benyttes i dag av alle typer skip

Kart med oversikt over alle verdenshav som møtes i Panamakanalen. Som viser hvilken viktig hovedfartsåre kanalen er for verdens skipshandel.

  • Planene om å bygge en Panamakanal gikk imidlertid helt tilbake til 1500-tallet, og det var opprinnelig Frankrike som ville bygge kanal der, etter at de hadde hatt stor suksess med Suez-kanalen.
  • Men Frankrike hadde litt for høye tanker om egne evner til å designe Panamakanalen, og ville først lage en lang kanal uten sluser.
  • Dette ble for kostbart, og medførte at franske selskaper gikk konkurs to ganger før amerikanerne overtok.
  • USA tok ikke bare med seg finansiering og byggekunnskaper inn i Panama. De tok også med seg sin rasediskriminerende politikk og holdninger, og i kanalområdene der de hadde kontroll var det klare skiller mellom svarte og hvite, både arbeidere og innbyggere.
    • Vi spurte en av Uber-sjåførene vi kjørte med en dag om det er mye rasisme i Panama. -Nei, det opplever vi sjelden, svarte han. Det eneste vi egentlig har opplevd av rasisme er det amerikanerne innførte i kanalsonene.

Jobetrotter leser om hvordan amerikanerne styrte og kontrollerte «kanalsonen», det vil si områdene rundt kanalen på amerikansk vis. Med klasseskiller og raseskiller mellom arbeiderne og familiene deres, både når det gjaldt arbeidsforhold, lønn, boforhold og utdanning for familiene deres. Hvite priviligerte arbeidere ble kalt «Gold workers», mens ikke fullt så hvite og priviligerte ble kalt «Silver workers» og ble behandlet deretter.

  • Kanalen er en ekstremt viktig del av alt som foregår i Panama. Næringslivet er i stor grad sentrert rundt behovet for å utnytte kanalen best mulig økonomisk, og utdanningssystemets oppgave er å skaffe fagpersoner til kanaldrift. Statens inntekter stammer hovedsaklig fra kanalen. Hvis Norge er en oljenasjon, er Panama uten tvil en kanalnasjon!

Et av de eldste fyrtårnene, bygget i 1893, som det står på plakaten foran.

  • Det er veldig kaldt grunnet iskald aircondition inni kanalmuseet, og Grybetrotter holdt på å fryse i hjel etter 2,5 timer der.
  • Veldig mange bruker 4 timer i museet, fortalte museumsvakten. Skal du bruke  så lang tid bør du ha med deg bukse, genser og jakke.

Jobetrotter og Grybetrotter besøker kanalmuseet 6. februar. Dette var før Grybetrotter begynte å fryse for alvor. 2,5 timer i et iskaldt kjøleskap ble nettopp det – iskaldt etter hvert. – Jammen bra jeg ikke tok på meg shorts om jeg også vurderte, tenkte Grybetrotter.

Agua Clara sluse torsdag 8. februar 2024

Torsdag 8. februar hadde vi bestilt en pakketur med transport og to severdigheter. Vi ante ikke helt hva vi gikk til utover at det sto at den skulle være rullestolvennlig. Vi ble særdeles gledelig overrasket da transporten viste seg å være en stor suv bestående av den hyggelige sjåføren Mario (som også fungerte som guide) og oss. Altså en helt privat drosje uten ørten andre turister vi også måtte forholde oss til.

Severdighetene lå i nærheten av havnebyen Còlon, helt nord i Panama. På bare en drøy times kjøretur fra Panama City kan du altså komme deg Panama på tvers også på land – og ikke bare gjennom kanalen.

Slusen Agua Clara er en av de største slusene i panamakanalen, og også en severdighet. Her skulle vi få se en diger tankbåt forsere slusene, sammen med en pilotbåt som styrer den med rett kurs.

I det vi ankom stedet, satte derimot et voldsomt regn i gang, der vi måtte søke ly under et tak. Desverre regnet det stort sett bortover, men heldigvis var taket også stort, så vi kunne gå 20 meter vekk fra vinden, og deretter forholde oss ganske tørre.

Så mens tankbåten vi var kommet for å se sakte sluset seg oppover, søkte vi ly under et tak til det verste regnet ga seg. – Det regner her nå, forklarte guiden på besøkssenteret. Men hovedproblemet til Panama for tiden er at det regner for lite. Egentlig skal det regne hele tiden i kanalområdene, men det gjør det ikke lenger, grunnet klimaendringene. Og slusene bruker så mye vann, at denne trafikken vi har nå ikke kan opprettholdes på lengre sikt.

Og ganske riktig – det sluttet å regne etter fem minutter. Vi fikk se slutten av turen til tankbåten. Før vi ble fulgt inn i et rom for å se en film om Panamakanalens historie. Grybetrotter skulle nok ønske vi kunne fått sett en båt til, etter som turen vi var kommet for å se ble kraftig avkortet. Men Mario hadde ikke tid til det i programmet sitt.

Båttur på Panamakanalen lørdag 10. februar

– Oppmøte kl 6? Really, undret Grybetrotter da vi fikk beskjed om oppmøtested og oppmøtetid for båtturen på Panamakanalen. En båttur som man absolutt bør få med seg når man er her. – Med en halvtimes kjøretur fra hotellet, må vi jo stå opp før kl 5 da, resonnerte hun. 

Men må man, så må man i det harde ferieliv. Presis kl 6 møtte vi opp på havna i bydelen Amador som vi hadde fått beskjed om.

Det var fortsatt mørkt da vi ankom havna der båten vår skulle gå fra kl 6 en lørdags morgen i Panama City.

Der sto både båten og mannskapet klare til å ta oss i mot.

For de som ikke kan bæres opp trappene til utedekket, var det også mulig å sitte inne nede. Dog inni et aircondition-kjøleskap igjen, så ta i så fall med klær.

Jobetrotter fikk utdelt to billetter med navnet sitt på. Billettene skulle også fungere som mat- og drikkekuponger på båten. Uvisst hvorfor syntes vi, etter som de jo selv burde ha kontroll på hvem som var på båten og faktisk hadde bestilt billett med mat inkludert.

Jobetrotter fikk hentet oss et par sandwicher til frokost. Det var frokost, lunsj og ubegrenset med alkoholfri drikke inkludert i båtturprisen.

Det fine med å stå opp alt for tidlig er at man i hvert fall får en utseiling i nydelig soloppgang. Her fra utseilingen fra Panama City:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alle båter, også turistbåter må ha med seg en los. Losen er sjefen, frem til båten forlater kanalområdet, da tar kapteinen igjen kommandoen.

Båten som har satt av losen i vår båt returnerer til havna.

Båtturen tok drøye fire timer, og vi skulle på turen kjøre gjennom de tre eldste slusene – de fra 1914.

To av dem var på slusene ved navn Miraflor:

Årsaken til den tidlige båtavgangen var selvfølgelig at vi måtte tilpasse oss den kommersielle skipstrafikken. Vi skulle ligge bak et digert lasteskip sammen med en annen turistbåt gjennom alle slusene. Det gjelder å utnytte vannkapasiteten maksimalt, og med to turistbåter bak lastebåten Ditlev, ble det ikke mye plass til overs inne i slusene.

Vår båt legger seg godt bak lasteskipet Ditlev og en annen turistbåt på vår vei gjennom slusene.

– Dette er jo akkurat som sluseturene vi har hatt i Telemarkskanalen jo. Bare at i Telemark er det finere natur, kvitret Grybetrotter, mens hun storkoste seg i vinden. Vel kan lite slå Telemarksnaturen, men det er jo stas å være i en av verdens mest kjente kanaler også.

Da vi var kommet opp den første slusa i Miraflores, dro to lokomotiver digre Ditlev videre til neste sluse. Lokomotivene kjører på tannhjulsskinner på hver side av kanalen, og har ingen problemer med stigningen til neste «trappetrinn» i slusene. Men i den nye kanalen som benyttes for enda større skip benyttes tauebåter.

Klar for sluse 2

Mellom sluse 2 og 3 fikk vi lunsj. Bestående av lunsjbuffet med ris, kyllingnuggets og grønnsaker.

Akkompagnert av underholdende kommentarer fra amerikanere rundt oss som høylydt satte ord på akkurat det vi selv tenkte, men ikke turte å si høyt: «Lurer på hvor renslig det er her. Tenker salmonellaen florerer jeg. Jeg tror kanskje det var tryggere det vi spiste på gata i Den Dominikanske Republikk». Alt med et glimt i øyet selvsagt, og vi gaflet alle i oss maten. Som til tross for at den rakk å bli lunken før noen fikk spist noe, faktisk var god – og ingen ble syke etterpå (i hvert fall ikke Jobetrotter og Grybetrotter).

Så var vi klare for tredje sluse – Pedro Miguel-slusa

Før vi seilte videre mot Puente Centenario….

….Og videre innover mot regnskogen

Innover i nasjonalparken mot Gamboa regnskog var naturen fantastisk – på en annen måte enn Telemarkskanalen.

Dessverre var ikke dette en rundtur slik Grybetrotter skulle ønske. I Gamboa ble vi satt av for å busses tilbake.

Det kom mange turister og mange busser før vi skjønte hvilken vi skulle på. Dette var ikke bussen vi skulle på.

Etter antydning til litt kaotiske tilstander ble vi etter hvert dirigert til vår buss og busses trygt tilbake til Amador. Her måtte rullestolen bæres ombord og settes foran på passasjersiden til sjåføren.

I Amador oppdaget vi bydelen i Panama City som etter vår mening er best tilrettelagt for rullestoler. Hvordan det var kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

Gøy i Gamboa – den tilrettelagte regnskogen

Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Gamboa regnskog, Panama, onsdag 7. februar 2024

– Vil dere jeg skal vente på dere til dere er ferdig? Uber-sjåføren som kjørte oss til regnskogen spurte på turen fra Panama City. Vi nølte. Var det nødvendig da? Og hvordan visste vi når vi ville bli ferdig….

Etter hvert som verden ble mer og mer øde rundt oss, bestemte vi oss likevel for å ta i mot tilbudet, og avtalte en helt rimelig pris pr. time for at sjåføren skulle vente. Vi skjønte etter hvert at avgjørelsen var helt riktig, for på hotellet i regnskogen fortalte de at det kunne bli vanskelig å skaffe Uber tilbake. Vel, det trengte ikke vi å bekymre oss for, erklærte vi. For vi hadde avalt med sjåføren allerede. 

Utsikt i resepsjonen på Gamboa rainforest resort

I Panama er det mye regnskog, som for Grybetrotter og andre rullestolbrukeres del er ganske så utilgjengelig å komme til. Men bare tre kvarter unna Panama City kan du likevel oppleve en liten del av regnskogen, tilrettelagt for turister som søker det trygge. Dermed passer det også ganske så godt for oss i rullestol.

 

Grybetrotter har ankommet Gamboa rainforest resort tidlig på morgenen 7. februar. Hotellet er utgangspunktet for resten av aktivitetene i Gamboa regnskog.

Ting du kan se og gjøre i Gamboa rainforest:

  • Gå på dovendyrsafari
  • Være med på båttur
  • Besøke sommerfuglfarm

Hva vi valgte å gjøre:

  • Ta en gondolliknende vogn som i følge Jobetrotter også kan sammenliknes med en skiheis, opp i regnskogen for å se på et tårn med utsikt over det meste. Vi valgte kun en aktivitet for å ikke overanstrenge oss, og fordi vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Slik gjorde vi det:

Vi hadde lest på nettet at det beste var å ta den første turen om morgenen, som startet kl 9.30. Da var det størst sjanse for å få se noe dyreliv.

Spoileralert: Vi så ikke noe dyreliv. Det vil si hvis vi ser bort fra noen litt store maur. Disse var til stor glede for et par tyskere og barna deres, som ivrig pekte og gliste entusiastisk. Vi var mer nøkterne til oppdagelsen.

Det nærmeste vi klarte å skimte av spesielt dyreliv vi ikke har i Norge var disse kjempestore maurtuene som maurene bygde i trærne, som her i treet til høyre i bildet.

  • Jobetrotter kommuniserte med Gamboa rainforest resort om tilgjengelighet for rullestol, bestilte så billetter gjennom Whatsapp, og vi fikk beskjed om å møte opp tre kvarter før, kl 8.45. Det er hotellet som frakter turistene opp til gondolbanen.
  • I og med at det kunne være rushtrafikk om morgenen, og google maps viste at reisetiden var cirka 45 minutter, var vi klare for å ta uber kl 7.45. Først kl 9 var vi framme, men det var null stress. Og hotellet hadde full kontroll på hvem som skulle hvor og når.
  • Det tok ikke lang ventetid i resepsjonen før en hyggelig ansatt spurte hvordan vi ønsket å bli fraktet opp til gondolbanen. Ville vi bruke den vanlige trucken, eller ville vi ha en spesialbil der vi kunne laste rullestolen på lasteplanet? Grybetrotter var litt bekymret for humping på veien, og arrangøren kunne fortelle at det var mindre humping med bilen. Da valgte vi selvsagt den.

Gondolferden

  • Transporten til gondolbanen tok mellom 5 og 10 minutter, og det humpet godt på skogsveiene. Men ikke mer enn at det var helt overkommelig i den store bilen.
  • Vel oppe ved gondolbanen, ble Grybetrotter gledelig overrasket over at det var null trapper videre opp.
  • Her fikk vi beskjed om å vente på neste tilgjengelige vogn. Som viste seg å være meget bra. Kun ett lite trinn opp i den.

Bare ett lite, men overkommelig trinn inn i gondolvogna.

  • På forhånd var vi blitt forespeilet at vi måtte slå sammen rullestolen, men det trengte vi ikke. Grybetrotter kunne sitte i rullestolen sin. Nå skal det sies at Grybetrotter har en ekstremt liten rullestol, siden hun er ekstremt liten selv. Rullestoler av mer  «vanlig» størrelse måtte nok slås sammen. Men det er uansett mulig å komme ombord.

To meget fornøyde trottere klar for gondoltur. Jobetrotter satt på benk bak Grybetrotter. Hun satt i rullestolen sin.

  • Da var det bare å sette seg til rette å nyte gondolferden oppover i regnskogen. Som viste seg til vår store glede å vare i et helt kvarter.
  •  Man bør ikke ha høydeskrekk når man satt og dinglet i vogna. Det var langt ned.

På motsatt side kom gondolvognene som var på vei ned igjen.

På toppen av skogen og opp utsiktstårnet

  • Fra gondolbanen til utsiktstårnet var det cirka fem minutter å gå.

Grybetrotter og Jobetrotter kom seg frem på grusveien inni regnskogen, mellom gondolbanen og tårnet.

  • Hele utsiktstårnet besto av bare ramper – heller ikke har var det noen som helst trapper, og dermed var også tårnet meget rullestolvennlig.

Det var bare ramper, altså ingen trapper, og dermed mulig å komme seg til toppen av tårnet med rullestol. Selv om tårnet bare var 30,48 meter høyt, var det langt og delvis bratt, så også her er det greit å ha med en triller.

På veien kunne vi også observere en rusten gammel tank som vi leste var en tidligere vanntank til en utedo som hadde vært tilgjengelig ved tårnet tidligere. Den har man måttet fjerne fordi den tiltrakk seg alt for mange giftige slanger, noe som ikke er særlig fristende for noen.

Oppe i det 30 meter høye tårnet

Jobetrotter og Grybetrotter har besteget det høye tårn og kan speide utover regnskogen, Panamakanalen og Rio Chagres.

Utsikt til Rio Chagres, Panamas lengste elv.

Utsikt til Panamakanalen.

  • Av informasjonen om tårnet går det også fram at man må være påpasselig med å ikke bruke for lang tid der oppe. Tårnet tåler bare et visst antall mennesker, og det er de nok gode på å styre gjennom billettsalget til gondolbanen. Men vi kjente vår besøkelsestid, knipset våre bilder, så kjapt utover, og tok samme veien ned som vi gikk opp. Og returnerte med både gondolbanen og spesialtransporten vår tilbake til Gamboa rainforest resort. Hele herligheten var beregnet til å ta en times tid, noe det også gjorde.

Gamboa Rainforest Resort

Selve hotellet i Gamboa, var et sted vi vurderte om vi skulle returnere til for å overnatte et par netter på. Hotellet er i utgangspunktet kjempefint, og så spennende ut på bilder. Men etter å ha tatt hotellområdet nærmere i ettersyn, konkluderte vi med at det nok har sett bedre dager. Det var ikke mange gjester der, og hotellet så øde og nedslitt ut. Det gjorde seg rett og slett bedre på bilder.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men tilgjengeligheten var upåklagelig også her. Og i likhet med i tårnet i regnskogen, hadde de også her ramper istedenfor trapper mellom etasjene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Likevel – med dobbelt pris pr. natt av det vi betaler for hotellet i Panama City droppet vi å komme tilbake for å bo på det hotellet denne gangen.

Det var upåklagelig utsikt til bassengområdet og regnskogen fra en av verandaene på Gamboa rainforest resort. Men heller ikke denne kunne friste oss til å bo der. Her koster en natt cirka 1 500 kroner pr. rom, mens vi betaler 700 kroner pr. natt på Decapolis hotel Panama City. Så vi er mer enn fornøyd i Panama City.

Tilbake i Panama City

Etter som vi begynte dagen tidlig, var det mye igjen av den da vi var ferdig i regnskogen. Sjåføren vår ventet på oss som avtalt, og kjørte oss til Casco Viejo, der vi koste oss på Casa Catedral Restaurant, som beskrevet i gårsdagens blogginnlegg.

Og jammen snubla vi ikke også over et slags sjokolademuseum, som var særlig stolte av sjokoladen de lager i Panama. De hadde i hvert fall grunn til å være stolte av disse figurene, som alle var i sjokolade. Det var kunstverkene sine det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kvelden tilbrakte vi på en fransk restaurant av alle ting. Den ligger ti minutters gangavstand fra hotellet vårt. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har vært særlig fornøyd med maten vi har spist i Frankrike, men her på Petit Paris i Panama fant vi perlen. Som igjen bekrefter inntrykket vårt av at panamerne kan mat, samme hva det skal være.

Og med det var nok en perfekt feriedag komplett.

Panamas perle – Casco Viejo

Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024

– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.

Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt. 

Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.

Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:

De åpne plazaene og trillevennlige veiene

Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.

På og rundt Plaza de la Independencia

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsj på Plaza Simon Bolevar

Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.

Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk

Videre rundt i det historiske distriktet

Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.

Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.

Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….

Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.

Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.

Plaza de Francia

I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre takterrasser

Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.

4. februar: Sama Skylounge

Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.

Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2

Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.

Bare høye bord.

Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).

Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6

De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.

Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.

Atmosfære og stemning: Terningkast: 6

Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.

Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.

Mat: Terningkast: 6

En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.

5. februar: Mazatlàn roof top

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).

To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace

Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6. 

Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.

Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk

Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.

Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.

Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil

Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.

Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.

6. februar: Tantalo roof top bar

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.

Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6

Utsikt med regnbue…

Maten: Terningkast 9 av 6

Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:

7. februar: Museumsrestauranten

7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.

Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.

Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.

Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.

Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.

Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.

Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig  bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.

Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….

Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.

 

 

Planløs i Panama

Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 2.-5. februar 2024

– Hvor vil du helst reise til Jobetrotter; Bali eller Panama? Jeg vil se et nytt land neste gang nemlig. Spørsmålet stilte Grybetrotter til Jobetrotter i fjor sommer, da det var på tide å bestille årets vinterferie. – Panama, erklærte Jobetrotter. For dit er det ingen andre som reiser til. 

Og fredag 2. februar ankom vi byen. Veldig etterlengtet, etter det som denne sesongen føles som tidenes lengste og hardeste vinter i Norge. Og det selv for Grybetrotter, som egentlig ikke kan klage fordi hun, etter at vi kom hjem fra California i slutten av oktober, i mellomtiden har vært en uke innom både Aruba og Gran Canaria (men ikke blogget om det, fordi det er steder vi også har vært før).

I Panama City er det ikke veldig mange hoteller å velge mellom hvis du både vil komme frem med rullestol og ha basseng. Og samtidig ikke betale deg hjel. Det eneste reelle alternativet var Decapolis hotel Panama City, og det sjekket vi inn på fredag kveld. Hotellet er fire-stjerners standard og ligger over et kjøpesenter. Med unntak av et stort og unødvendig trinn opp og ned til bassengområdet, akkompagnert av en megatung glassdør som må åpnes manuelt mens man manøvrerer rullestolen over trinnet, er det faktisk ganske så greit med rullestol på hotellet.

Panama og hovedstaden med samme navn er steder vi vet minimalt om fra før av, annet enn at det er det mest velfungerende og dermed tryggeste landet i Mellom-Amerika. Og har tropevarme døgnet rundt. Så lenge det er varmt er Grybetrotter fornøyd. Ingenting er som når tropevarmen slår mot oss i det vi går ut av døra, enten det er på flypassen eller på hotellet vårt. Vi driver heller ikke og leser oss opp om alt på forhånd, bortsett fra akkurat det viktigste. Vi vil jo helst oppleve byen selv, og ikke ut fra hvordan andre har opplevd den før oss.

Vi startet hele herligheten med en drink i bassengbaren på Decapolis hotel fredag 2. februar, etter en helt knirkefri reise med KLM via Amsterdam.

Selv om stemningen var på topp i hotellbaren rynket Grybetrotter litt på nesa. – Uff, her var det alt for fullt i bassenget, sutret hun mens vi nippet til drinkene våre ved bassengområdet. Helga var i gang, også for panamerne, og rundt oss krydde det av familier og barn som hoppet og plasket rundt i det ikke alt for store bassenget. – Hvordan i all verden skal jeg få svømt her hver dag, undret hun videre?

* Bassengområdet, Grybetrotters morgensvømming og bassengdrinker

Men både Panama City og bassenget vokser på oss for hver dag som går. Grybetrotter hadde en ide om at det ikke ville være noen folk ved bassenget tidlig på morgenen, og den strategien viste seg å være helt korrekt. Hver dag etter frokost kl 8 ligger bassenget øde og innbydende, og her har Grybetrotter svømt rundt hver morgen unntatt de dagene vi har hatt andre utfluktsplaner. For de som mener det er tidlig på dagen: Vi har også behagelige solstoler vi kan sove på etter trening. Det er ikke et veldig hardt liv. Det hardeste er vel at det bare er en av solstolene som har litt antydning til skygge. Alle andre ligger midt i sola, og parasoller driver de bare med over barområdet. Så vi kan ikke ligge her for lenge de dagene det er sol, og jubler hver gang det kommer skyer foran den sterke UV-strålingen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og når man har svømt en del er det like greit å ødelegge treningsresultatene med noen drinker i bassengbaren, slik vi gjorde søndag 4. februar:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Det absurd øde og kjempestore kjøpesenteret ved den totalt utilgjengelige veien rundt hotellet vårt

– Jaja, da var det slutt på den moroa, erklærte Jobetrotter i det vi gikk forbi nok et forlatt lokale i det kjempestore kjøpesenteret, der rester av julepynt lå henslengt i hjørnet.

Hotellet vårt har fått nesten fullt score på beliggenhet, og noe av grunnen til det er visst kjøpesenteret det ligger over.

Megaoplis Outlets Panama er enkelt å komme seg til, også med rullestol, og det er bare å følge heisene ned til Casino og rulle rundt og inn i flere heiser derfra.

Det hadde nok vært enda bedre hvis det faktisk var noe som helst liv i kjøpesenteret. Men til vår store forbauselse var det ekstremt øde, og 90 % av butikkene og restaurantene der var nedlagt.

Var pandemien kommet tilbake, undret vi der vi gikk alene rundt i digre kjøpesenterlokaler uten verken mennesker eller butikker. Eller var det pandemien som hadde tatt knekken på hele shoppingområdet?

Vi fikk noen dager senere vite av en lokale guide at det HADDE vært liv der en gang, men at kjøpesenteret ble drept av et nytt kjøpesenter som ble bygget litt lenger unna. Og det lille som var igjen av liv etter det tok pandemien knekken på.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reklamen på plakaten som lovet yrende folkeliv i kjøpesenteret stemte ikke helt med virkeligheten vi hadde rundt oss…

Rett utenfor kjøpesenteret vårt lå en ganske kul matbutikk. Den var åpen og holdt til både innendørs og utendørs. Her fikk grønnsakene og fruktene ligge og vokse seg modne i tropevarmen, og vi gjorde unna litt shopping:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Hump og dump til lunsj på Plaza Patilla Inn

– Det er litt stiligere Narvesener her enn i Norge, konkluderte vi da vi gikk forbi denne utendørs kiosken med bambustak. Som var plassert rett ved bussholdeplassen der det var metervis av pendlere som sto i eviglange køer for å komme på altfor små og stappfulle busser på randen av sammenbrudd. Noe som får de stillestående bussene som ikke tåler vinteren i Oslo til å virke som en drøm i forhold.

Etter turen i det døde kjøpesenteret ville vi se oss om rundt i bydelen vi bodde i ved navn Balboa Multicentro. Det virket tilsynelatende enkelt – det eneste problemet var at den eneste overgangen over den livsfarige motorveien viste seg å bare bestå av trapper.

Motorveisystemet rett utenfor hotellet vårt….. Verken superidyllisk eller veldig enkelt…

Den eneste overgangen over motorveien ved hotellet besto bare av trapper

Men over skulle vi – det var jo der det så festlig ut.

Så med livet som innsats, og delvis med hjelp av både andre fotgjengere og politiet på vei tilbake fikk vi da stoppet bilene i tre retninger og kom oss over. For det skal de ha panamerne – der det er tungvint er det likevel hjerterom. De gjør alt de kan for å hjelpe.

På vår vei kom vi også over en slags park som så ut som om den en gang skulle pusses opp, men at myndighetene hadde glemt hele greia. I likhet med på kjøpesenteret var det også her null liv.

Etter mye hump og dump og hit og dit kom vi til Grybetrotters mål for dagen – hotellet Plaza Patilla Inn. Som var det andre hotellet vi hadde vurdert. Og som på bildene så tilgjengelig ut, men som vi hadde fått klar beskjed av hotellet om at ikke var det. Og hotellet hadde rett. Vel var det tilgjengelig i resepsjonen og sikkert på rommene og, men det var bare trapper ned til bassengområdet. Ned til restauranten måtte vi følges gjennom en bakdør for å unngå trappene. Den fine utsikten til stranda var heller ikke så imponerende, all den tid stranda lå totalt øde og ikke var renset for kloakk eller brukbar på annen måte. Slik det ser ut til at alle strendene i Panama City er.

Grybetrotter kunne dermed fornøyd konstatere at hun hadde valgt riktig hotell, og feiret med en bedre lunsj.

Dagens fisk var fantastisk på Plaza Patilla inn.

Sett på vår gåtur: I Panama er det visst bare menn (hombres) som jobber…

* Den fantastiske, tilrettelagte promenaden til Casco Viejo

Det kan hittil i blogginnlegget virke som Panama er mest stress. Og med rullestol er det ikke det beste stedet å reise til hvis du vil ha en tilrettelagt ferie. Når det er sagt så storkoste vi oss, selv med alle humpene den første dagen. Og vi innfant oss med at vi nok måtte bruke drosje og uber frem og tilbake til steder vi ville. Uber er helt lovlig og funker veldig bra i Panama City. Og er halve prisen av drosje. Som for øvrig heller ikke blakker deg helt dersom du skulle være uheldig å bli praia av en, slik vi ble på vei tilbake fra Casco Viejo (gamlebyen) søndag 4. februar.

Til gjengjeld sto jubelen i taket da Jobetrotter i drosja tilbake til hotellet oppdaget en lang promenade hele veien hjem. Den så helt tilgjengelig ut, og etter å ha forsert dødsveien dagen etter kom vi til promenaden.

05.02.24: En storfornøyd Grybetrotter har sammen med Jobetrotter oppdaget den fantastiske tilgjengelige promenaden som er en drøm å trille på.

Det viste seg at folkelivet som manglet rundt i hotellområdet vårt finner sted på denne promenaden. Her er det yrende liv helt til kl 22 om kvelden, når barna blir ropt inn fra lekeplassen av foreldrene sine. Her er det både treningsapparater, padletennisbane og fotballbane, og rundt oss bugnet det av salgsboder der du kan kjøpe pølser og brus.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle gå da vi begynte å gå på promenaden. Vi ville bare se hvor den førte oss. Det viste seg at den førte oss helt til Gamlebyen. Turen på promenaden tok rundt en time. Se for øvrig bildefremvisning under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi ble enda gladere da vi etter hvert oppdaget at promenaden hadde rullestolvennlige broer over nevnte motorvei.

Endelig – på promenaden var det flere tilgjengelige broer fra promenaden over på den siden av byen vi har hotell i.

Riktignok litt lenger unna hotellet vårt enn vi skjønte med en gang, men det er uansett bedre å gå over litt tidligere og ta noen andre (om)veier tilbake til hotellet vårt, enn å gå over den livsfarlige motorveien hver dag.

Det er null stress å gå i mørket i Panama City. Her er vi på vei tilbake på den tilgjengelige broa nærmest hotellet vårt.

Broa ligger ved siden av Hilton hotell, og da er det selvfølgelig tilpasset med fotgjengerovergang, slik at amerikanske turister kommer seg tilbake til hotellet sitt.

Hvordan tilgjengeligheten og livet i selve Casco Viejo var, kan du lese om i senere blogginnlegg. Men vi kan allerede nå røpe at den er adskillig bedre enn rundt hotellet vårt. Og at det er mange grunner til at Casco Viejo foreløpig er favorittbydelen vår i Panama City…..