Author: grybetrotter

Tid for Tallinn

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Når det er langhelg, er det reisehelg. I år falt både 17. mai og pinsefri i hver sin ende av samme helg. Det betyr at Grybetrotter og Jobetrotter gjorde som i fjor – ønsket alle en god 17. mai og forlot landet med første fly. 

Men vi forlot ikke landet lydløst akkurat. Det var nok ikke alle naboene som satte pris på hilsningen fra oss, der vi kløna med alarmen i det vi gikk ut av døra. Den satte i gang å ule, og noen ble nok vekket litt ekstra tidlig den dagen. Det beklager vi, selv om vi heldigvis ikke har fått noen klager.

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

To av de tre dagene vi var i Tallinn, var vi sammen med Steinstopher-trotterne, som vi også feiret 17. mai med i Praha i fjor. Stemningen var dermed festlig da vi ankom gamlebyen, dumpa ned på restaurant «Old Hansa», og kunne ta dagens andre 17. mai-skål. Den første i Tallinn.

Den første gruppeselfien og den første 17.mai-skålen i Tallinn.

Den første 17.mai-skålen tok vi på Gardermoen kl 8, før flyet lettet avgårde kl 9.05 Her er en av skålerne representert ved Steinartrotter.

Dagens andre skål tok vi på en restaurant midt på torget i gamlebyen, med det gamle rådhuset i bakgrunnen.

Tallinn er med sine over 400 000 innbyggere (nøyaktig 426 538 en gang i 2017) en adskillig mindre by enn Oslo. Det var ikke lange avstander å gå. Heller ikke i og rundt den utrolig sjarmerende gamlebyen, Vanalinn. Her er noen av de fineste bildene derfra:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Utenfor den russiske ambassaden i Tallinn var det naturlig nok satt opp plakater og meldinger som tydelig markerte avsky mot krigen i Ukraina.

Selv om gamlebyen var veldig fin å se på, er det ikke bare utseendet som teller. Vanalinn besto også av ekstremt humpete, ubehagelige brostein som mildt sagt ikke var veldig trillevennlige. Noen steder var det heldigvis lagt humpefrie heller ved siden av, men på langt nær overalt.

Eksempler på brostein i Tallinn

På vår vei ned fra toppen av Vanalinn, dumpet vi innom denne koselige nyåpnede utendørsbaren Varblane Terrace – faktisk var den så nyåpnet den åpnet dagen før. Baren ga god stemning, og fokuserte tydeligvis på Aperol Spiritz, der de hadde både Aperol Spritz-parasoller, markiser, saccosekker, sofaputer, bord, glass – og drinker så klart.

17. mai-middagen ble også inntatt i gamlebyen.

VI trodde vi gikk inn på kafe Rukulill…..

Men da vi hadde satt oss viste det seg at vi tydeligvis gikk feil. Menyen og interiøret viste at vi var på den portugisiske restauranten Tasca Portuguesa. Som serverte helt ok mat. Og en fyr med forhåndsprogrammert keyboard han brukte til å kompe/radbrekke kjente bossanova låter med en vokal som sjelden traff tonen, og med et volum som kunne gjort Grybetrotter enda døvere enn hun faktisk er…

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

….Den og andre anektoder fra Tallinn kan du lese om i neste blogginnlegg….

 

Punktum fra Panama – de siste høydepunktene

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Norge, mai 2024

 

I forrige blogginnlegg lovte vi å skrive om Panamas mest rullestoltilgjengelige bydel Amador. Og så ble det stille. Bloggingen vår har en tendens til å stoppe opp når vi ikke lenger er på reise, og hverdagen tar oss. I mellomtiden har sommeren endelig kommet til Norge, og bildet over viser søndagens stemningsrapport fra vår elskede sommerresidens på Norsjø i Telemark, Den vi sesongåpnet i helga. 

Kveldsstemning fra Norsjø 9. mai 2024.

Panama virker veldig langt unna, men siden vi var så superfornøyde som vi var fortjener ferien en verdig bloggavslutning. Så lang tid etterpå vurderer vi det som best å legge ut dette som en forhåpentligvis kort oversikt over de siste høydepunktene fra Panama City.

* Amador og de godt gjemte dovendyrene

Panama City, 10. februar 2024

– Så det er her ferieturistene holder til, tenkte Grybetrotter etter at vi var kommet tilbake fra cruiset på Panama-kanalen. Rundt oss var det kafeer og barer på rad og rekke, og i alle retninger var det slake fortau uten høye fortauskanter eller humper. Med noen digre hotellkomplekser i enden. Dette måtte vi utforske nærmere.  Og begynte med lunsj på en colombiansk restaurant med utsikt mot promenaden:

På vår vei videre i Amador kom vi over dette naturreservatet:

Det kostet 5 dollar pr. person å komme inn, og her var det opptil flere akvarier, læringssentre og mye dyreliv å se på. Og ikke minst gratis wi-fi og aircondition inni småbygningene, for de som trengte det.

Det mest spennende var imidlertid å finne ut hvor dovendyrene holdt til og om vi faktisk kunne få øye på dem. Det var skiltet flere steder, og vi så opp der vi ble bedt om det. Men så intet.

Til slutt fikk vi hjelp av de profesjonelle. De som jobbet der. Se der, sa hun og pekte. Og oppi der, godt gjemt mellom bladene, så vi et dovendyr som lå og sov oppi et tre. – Selv om de ofte holder til her i naturparken vår, står de fritt til å komme og gå som de vil ut av parken, fortalte hun videre.

Vi gjorde som vi pleier når vi ikke har planlagt ting, nemlig ankom reservatet rett før stengetid. Så da vi endelig hadde fått sett dette dovendyret, strenet vi ut igjen, mens det hele stengte bak oss. Veien videre gikk langs promenaden og bort til de store hotellkompleksene.

Langs promenaden var det flere utsiktspunkter, som også var rullestolvennlige. Her kunne vi få oss en god avkjøling med naturlig aircondition.

Selv om det var et stykke å gå rundt på Amador, var det såpass enkelt å trille at det ikke var noe problem å gå tilbake til havna der vi var blitt satt av tidligere på morgenen. Her var det wifi-spot, og vi bestilte oss en uber tilbake til hotellet.

Men Elvis kansellerte turen han gitt, så da kom en annen isteden…. :). Likevel null problem å få tak i Uber for transport rundt i Panama City.

* Panamá Viejo

Panama City, 16. februar 2024

Har du tid til overs, noe vi egentlig hadde rikelig av i Panama, så er det også verdt å besøke i middelalderruinene Panamá Viejo. Her ligger ruinene av det som opprinnelig var Panama City, og her kan du lære om hvordan byen var oppbygd og hvilken funksjon de ulike bygningene har.

Det første som møtte oss der Uber satte oss av utenfor museumsinngangen var en shuttlebuss. Med plass til rullestolen på lasteplanet.

Grybetrotter foran ruinene av det gamle rådhuset i Panama City – ganske stilig med de moderne skyskraperne i bakgrunnen.

-Se her, Jobetrotter – det er akkurat som ruinene i Zelda dette, pekte Grybetrotter strålende. Mens vi innså at vi nok var litt skadet av litt for mye Zelda-spilling det siste halve året.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alt har en ende…

For de som fortsatt er i tvil. Panama er et utrolig spennende, hyggelig og ikke minst trygt land å reise i. Vi lengter tilbake…… her fra den japanske restauranten der vi hadde feriens siste middag 18. februar 2024. Unødvendig å si at den i likhet med 90 % av de andre måltidene vi hadde i Panama var fantastisk.

Vi skåler i sake mens vi griller ved bordet på Restaurant Hikaru mandag 18. februar 2024.

 

 

 

P for Panamakanalen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Agua Clara og Panamakanalen,

tirsdag 6. torsdag 8. og lørdag 10. februar 2024

A man a plan a canal panama

Leigh Mercer (1893–1977),

kjent som opphavsmannen til et av verdens mest kjente palindrom

Panamakanalen har de fleste hørt om, men hva vet vi egentlig om den? Veldig lite skjønte vi, da vi ankom Panama. Men nå som vi har vært her en stund har vi lært at Panama ikke hadde vært noe land uten den viktige kanalen. Og du kan ikke være i landet lenge uten å unngå å lære om kanalens betydning, sett i sammenheng med Panamas historie.

Læringskurven vår begynte da vi besøkte Kanalmuseet i Casco Viejo tirsdag 6. februar.   

Kanalmuseet tirsdag 6. februar 2024

Det var rampe opp til første del av inngangen til kanalmuseet i gamlebyen – før du selvfølgelig måtte forsere et digert trinn inn til hovedinngangen. Resten av museet var meget godt tilgjenelig da.

Dette lærte vi på kanalmuseet:

  • Panama var en del av Colombia før det ble selvstendig 3. november 1903.
  • 3. november er da naturlig nok Panamas nasjonaldag.
  • Det var USA som forenklet sagt hjalp Panama å løsrive seg fra Colombia. Til gjengjeld skulle de bygge og finansiere Panamakanalen og ha råderett over områdene rundt kanalen.
  • Det var først i 1999 at Panama fikk full råderett over eget land, da USA endelig trakk seg ut av Panamakanalen. Dette skjedde ikke uten forutgående konflikter, og først etter en sakte tilbaketrekning på 20 år. Det var daværende President Jimmy Carter som i 1979 fremforhandlet tilbaketrekningsavtalen.
    • Avtalen om å gi Panama full råderett over eget land kontroversiell i USA, og oppgis som en av hovedgrunnene til at Jimmy Carter ikke ble gjenvalgt i 1981.
  • Men det tok likevel mange år etter dette før USA trakk seg helt ut. General Manuel Noriega styrte landet som et brutalt militærdiktatur, opprinnelig med USAs velsignelse frem til…,
  • USA gikk lei av ham grunnet bl.a samarbeid med narkotikasmuglere. I desember 1989 invaderte USA landet igjen, under «Operation Just Cause» initiert av daværende president Bush (den eldre). Noriega endte opp 40 år i fengsel, og minst 500 panamanere døde. Etter dette har det ikke vært noen vesentlige innblanding fra USA i panamansk politikk.

  • Panamakanalen går gjennom flere sluser
    • Den opprinnelige kanalen består av tre sluser og var ferdig i 1914
    • Det er også bygget tre nye sluser som sto ferdig på 2000-tallet en gang (husker ikke når)
    • Alle slusene benyttes i dag av alle typer skip

Kart med oversikt over alle verdenshav som møtes i Panamakanalen. Som viser hvilken viktig hovedfartsåre kanalen er for verdens skipshandel.

  • Planene om å bygge en Panamakanal gikk imidlertid helt tilbake til 1500-tallet, og det var opprinnelig Frankrike som ville bygge kanal der, etter at de hadde hatt stor suksess med Suez-kanalen.
  • Men Frankrike hadde litt for høye tanker om egne evner til å designe Panamakanalen, og ville først lage en lang kanal uten sluser.
  • Dette ble for kostbart, og medførte at franske selskaper gikk konkurs to ganger før amerikanerne overtok.
  • USA tok ikke bare med seg finansiering og byggekunnskaper inn i Panama. De tok også med seg sin rasediskriminerende politikk og holdninger, og i kanalområdene der de hadde kontroll var det klare skiller mellom svarte og hvite, både arbeidere og innbyggere.
    • Vi spurte en av Uber-sjåførene vi kjørte med en dag om det er mye rasisme i Panama. -Nei, det opplever vi sjelden, svarte han. Det eneste vi egentlig har opplevd av rasisme er det amerikanerne innførte i kanalsonene.

Jobetrotter leser om hvordan amerikanerne styrte og kontrollerte «kanalsonen», det vil si områdene rundt kanalen på amerikansk vis. Med klasseskiller og raseskiller mellom arbeiderne og familiene deres, både når det gjaldt arbeidsforhold, lønn, boforhold og utdanning for familiene deres. Hvite priviligerte arbeidere ble kalt «Gold workers», mens ikke fullt så hvite og priviligerte ble kalt «Silver workers» og ble behandlet deretter.

  • Kanalen er en ekstremt viktig del av alt som foregår i Panama. Næringslivet er i stor grad sentrert rundt behovet for å utnytte kanalen best mulig økonomisk, og utdanningssystemets oppgave er å skaffe fagpersoner til kanaldrift. Statens inntekter stammer hovedsaklig fra kanalen. Hvis Norge er en oljenasjon, er Panama uten tvil en kanalnasjon!

Et av de eldste fyrtårnene, bygget i 1893, som det står på plakaten foran.

  • Det er veldig kaldt grunnet iskald aircondition inni kanalmuseet, og Grybetrotter holdt på å fryse i hjel etter 2,5 timer der.
  • Veldig mange bruker 4 timer i museet, fortalte museumsvakten. Skal du bruke  så lang tid bør du ha med deg bukse, genser og jakke.

Jobetrotter og Grybetrotter besøker kanalmuseet 6. februar. Dette var før Grybetrotter begynte å fryse for alvor. 2,5 timer i et iskaldt kjøleskap ble nettopp det – iskaldt etter hvert. – Jammen bra jeg ikke tok på meg shorts om jeg også vurderte, tenkte Grybetrotter.

Agua Clara sluse torsdag 8. februar 2024

Torsdag 8. februar hadde vi bestilt en pakketur med transport og to severdigheter. Vi ante ikke helt hva vi gikk til utover at det sto at den skulle være rullestolvennlig. Vi ble særdeles gledelig overrasket da transporten viste seg å være en stor suv bestående av den hyggelige sjåføren Mario (som også fungerte som guide) og oss. Altså en helt privat drosje uten ørten andre turister vi også måtte forholde oss til.

Severdighetene lå i nærheten av havnebyen Còlon, helt nord i Panama. På bare en drøy times kjøretur fra Panama City kan du altså komme deg Panama på tvers også på land – og ikke bare gjennom kanalen.

Slusen Agua Clara er en av de største slusene i panamakanalen, og også en severdighet. Her skulle vi få se en diger tankbåt forsere slusene, sammen med en pilotbåt som styrer den med rett kurs.

I det vi ankom stedet, satte derimot et voldsomt regn i gang, der vi måtte søke ly under et tak. Desverre regnet det stort sett bortover, men heldigvis var taket også stort, så vi kunne gå 20 meter vekk fra vinden, og deretter forholde oss ganske tørre.

Så mens tankbåten vi var kommet for å se sakte sluset seg oppover, søkte vi ly under et tak til det verste regnet ga seg. – Det regner her nå, forklarte guiden på besøkssenteret. Men hovedproblemet til Panama for tiden er at det regner for lite. Egentlig skal det regne hele tiden i kanalområdene, men det gjør det ikke lenger, grunnet klimaendringene. Og slusene bruker så mye vann, at denne trafikken vi har nå ikke kan opprettholdes på lengre sikt.

Og ganske riktig – det sluttet å regne etter fem minutter. Vi fikk se slutten av turen til tankbåten. Før vi ble fulgt inn i et rom for å se en film om Panamakanalens historie. Grybetrotter skulle nok ønske vi kunne fått sett en båt til, etter som turen vi var kommet for å se ble kraftig avkortet. Men Mario hadde ikke tid til det i programmet sitt.

Båttur på Panamakanalen lørdag 10. februar

– Oppmøte kl 6? Really, undret Grybetrotter da vi fikk beskjed om oppmøtested og oppmøtetid for båtturen på Panamakanalen. En båttur som man absolutt bør få med seg når man er her. – Med en halvtimes kjøretur fra hotellet, må vi jo stå opp før kl 5 da, resonnerte hun. 

Men må man, så må man i det harde ferieliv. Presis kl 6 møtte vi opp på havna i bydelen Amador som vi hadde fått beskjed om.

Det var fortsatt mørkt da vi ankom havna der båten vår skulle gå fra kl 6 en lørdags morgen i Panama City.

Der sto både båten og mannskapet klare til å ta oss i mot.

For de som ikke kan bæres opp trappene til utedekket, var det også mulig å sitte inne nede. Dog inni et aircondition-kjøleskap igjen, så ta i så fall med klær.

Jobetrotter fikk utdelt to billetter med navnet sitt på. Billettene skulle også fungere som mat- og drikkekuponger på båten. Uvisst hvorfor syntes vi, etter som de jo selv burde ha kontroll på hvem som var på båten og faktisk hadde bestilt billett med mat inkludert.

Jobetrotter fikk hentet oss et par sandwicher til frokost. Det var frokost, lunsj og ubegrenset med alkoholfri drikke inkludert i båtturprisen.

Det fine med å stå opp alt for tidlig er at man i hvert fall får en utseiling i nydelig soloppgang. Her fra utseilingen fra Panama City:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alle båter, også turistbåter må ha med seg en los. Losen er sjefen, frem til båten forlater kanalområdet, da tar kapteinen igjen kommandoen.

Båten som har satt av losen i vår båt returnerer til havna.

Båtturen tok drøye fire timer, og vi skulle på turen kjøre gjennom de tre eldste slusene – de fra 1914.

To av dem var på slusene ved navn Miraflor:

Årsaken til den tidlige båtavgangen var selvfølgelig at vi måtte tilpasse oss den kommersielle skipstrafikken. Vi skulle ligge bak et digert lasteskip sammen med en annen turistbåt gjennom alle slusene. Det gjelder å utnytte vannkapasiteten maksimalt, og med to turistbåter bak lastebåten Ditlev, ble det ikke mye plass til overs inne i slusene.

Vår båt legger seg godt bak lasteskipet Ditlev og en annen turistbåt på vår vei gjennom slusene.

– Dette er jo akkurat som sluseturene vi har hatt i Telemarkskanalen jo. Bare at i Telemark er det finere natur, kvitret Grybetrotter, mens hun storkoste seg i vinden. Vel kan lite slå Telemarksnaturen, men det er jo stas å være i en av verdens mest kjente kanaler også.

Da vi var kommet opp den første slusa i Miraflores, dro to lokomotiver digre Ditlev videre til neste sluse. Lokomotivene kjører på tannhjulsskinner på hver side av kanalen, og har ingen problemer med stigningen til neste «trappetrinn» i slusene. Men i den nye kanalen som benyttes for enda større skip benyttes tauebåter.

Klar for sluse 2

Mellom sluse 2 og 3 fikk vi lunsj. Bestående av lunsjbuffet med ris, kyllingnuggets og grønnsaker.

Akkompagnert av underholdende kommentarer fra amerikanere rundt oss som høylydt satte ord på akkurat det vi selv tenkte, men ikke turte å si høyt: «Lurer på hvor renslig det er her. Tenker salmonellaen florerer jeg. Jeg tror kanskje det var tryggere det vi spiste på gata i Den Dominikanske Republikk». Alt med et glimt i øyet selvsagt, og vi gaflet alle i oss maten. Som til tross for at den rakk å bli lunken før noen fikk spist noe, faktisk var god – og ingen ble syke etterpå (i hvert fall ikke Jobetrotter og Grybetrotter).

Så var vi klare for tredje sluse – Pedro Miguel-slusa

Før vi seilte videre mot Puente Centenario….

….Og videre innover mot regnskogen

Innover i nasjonalparken mot Gamboa regnskog var naturen fantastisk – på en annen måte enn Telemarkskanalen.

Dessverre var ikke dette en rundtur slik Grybetrotter skulle ønske. I Gamboa ble vi satt av for å busses tilbake.

Det kom mange turister og mange busser før vi skjønte hvilken vi skulle på. Dette var ikke bussen vi skulle på.

Etter antydning til litt kaotiske tilstander ble vi etter hvert dirigert til vår buss og busses trygt tilbake til Amador. Her måtte rullestolen bæres ombord og settes foran på passasjersiden til sjåføren.

I Amador oppdaget vi bydelen i Panama City som etter vår mening er best tilrettelagt for rullestoler. Hvordan det var kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

Hvorfor du ikke lenger bør bruke booking.com

/ grybetrotter / 1 Comment

Grybetrotter (og Jobetrotter) har lenge vært fan av nettsiden booking.com. Desverre må vi i dag si at vi ikke lenger anser booking.com for å være et sted der det er trygt å bestille hotelloppholdene sine.

Vår erfaring er at booking.com ser ut til å ha store sikkerhetsproblemer. Vi ser desverre heller ikke noen tegn til at dette bare er et kortvarig problem. Svarene vi har fått fra kundesupport tyder på at booking.com enten ikke forstår alvoret i sikkerhetsproblemene de har, eller at de ikke bryr seg. Booking.com har nå blitt et nettsted der det ser ut til å være mer sannsynlig at du blir utsatt for svindel, enn om du bare tar direkte kontakt med et tilfeldig hotell du finner på google.

Det har vært mange grunner til at booking.com har vært flittig brukt av Grybetrotter og Jobetrotter. Booking.com har historie helt tilbake til 1996 og er i dag et av verdens aller største online reisebyråer. Gjennom booking.com har det vært enkelt å søke opp hoteller  over hele verden. Det har vært lett å sammenligne ulike alternativer, og søke opp f.eks rullestoltilgjengelige hotell med basseng. Dette gjør det ofte enklere å søke etter gode tilbud, noe vi ofte har benyttet oss av. Booking.com formidlet også betaling, slik at man slipper å oppgi kredittkortinformasjon til et ukjent hotell på den andre siden av kloden, gjennom mer eller mindre sikre betalingsløsninger. Og de har hatt en meldingsfunksjon der man kommunisere direkte med hotellet, hvor vi ofte har fått svar på ting vi lurer på før vi reiser. Og aller sist har de hatt gode bonusordninger for oss som reiser mye.

De to siste gangene vi har benyttet booking.com har vi nå blitt utsatt for svindel. Dvs, den siste gangen vet vi ikke om er svindel, men om det skulle vise seg at det ikke er svindel, er det nesten enda mer alvorlig fordi det i så fall viser at booking.com oppfordrer kunder til usikker betaling utenom deres eget betalingssystem.

Hvordan vi ble svindlet gjennom booking.com

Ca 1 uke før vi skulle ut å reise til Panama dukket følgende melding opp i den sikre meldingstjenesten booking.com tilbyr for kommunikasjon mellom kunder og hotellene:

Dear [Grybetrotter], unfortunately your booking might be cancelled due to an error during verification of your payment method.

Usually in this case Booking asks to verify your payment method and confirm your identity as a holder.

You can verify your payment method through a personal link:

https://booking.apartment-reserve663014.net/p/6751481XYZ

Please enter your payment details and wait for verification!

Booking will charge your payment method with your reservation amount, and in a minute will credit it back – this is your payment method verification!

(Payment method verification is not a payment or deposit. You pay directly when you arrive at the hotel).

If you want to save your reservation, you must do it within 24 hours, otherwise the reservation will be automatically canceled.

Kindest regards,
Decapolis Hotel Panama City

 

Klikker man på linken for å verifisere betalingsmåten kommer man til en side som på alle måter ser helt ut som booking.coms egen:

Legger du inn betalingsinformasjon her, blir du svindlet.  Vi ble svindlet, og ut forsvant 11 000 kroner som tilsvarte det meste av beløpet vi skulle betale for oppholdet.

Vi liker å tro at vi er ganske oppegående på hva man skal og ikke skal gjøre på Internett. Så aller først vil jeg forklare hva som gjorde at vi faktisk trodde på dette:

At den sikre chat/meldingsfunksjonen i booking.com’s app skulle benyttes av svindlere er noe vi egentlig aldri hadde forestilt oss. På epost og når vi surfer på Internett er vi vant med både uventet arv fra Nigeria og andre tilbud som er for gode til å være sanne. Men når beskjeden kommer gjennom det vi trodde var en sikker meldingstjeneste, så stolte vi på at avsender var den vi trodde det var.

Videre inneholdt jo siden vi kom til når man trykket på linken all relevant informasjon om bookingen vi hadde på hotellet. Våre navn, hotellets navn, dato for ankomst og avreise, og riktig beløp. De eneste som bør ha tilgang til denne informasjonen er oss selv, hotellet, og booking.com. Og siden ser akkurat ut som der man legger inn betalingsinformasjon hos booking.com.

For å gjennomføre denne svindelen, må altså enten hotellet eller booking.com ha  store sikkerhetsproblemer. Det kan være at innloggingsinformasjon har kommet på avveie, slik at svindlere har tilgang til bookinginformasjon og meldingstjenesten med hotellet,  eller kanskje en ansatt hos hotellet eller booking.com som selv er med på svindelen. Dersom man søker på google ser man også at denne svindelen er forholdsvis vanlig, på flere hoteller enn det vi valgte, og at vi langt fra er de første som opplever det. Her er altså et problem booking.com burde ta på aller høyeste alvor. Vi har tatt kontakt med booking.com’s kundeservice om saken, men nå mer enn to uker senere har de fremdeles ikke svart oss.

For de som leser dette, og selv ønsker å unngå å bli svindlet, kan vi også peke på to ting som gjorde at vi kanskje kunne ha skjønt at dette var svindel. På Internet er domenenavn lagt opp slik at det er den siste delen før .com (eller .no eller lignende) som er den viktigste. Linken i meldingen vi fikk gikk ikke til booking.com, men til apartment-reserve663014.net. Dette burde vi sett.

Det er også relativt uvanlig å plutselig bli bedt om å betale noe innen 24 timer, med advarsel om at bookingen ellers vil kanselleres. Troverdige selskaper (og hoteller) gjør normalt ikke dette, da de ønsker både å ha kunder, og å ha fornøyde kunder. Hadde vi ikke sett meldingen innen 24 timer ville hotellet (hvis meldingen var ekte) mistet kunden sin, og vi ville blitt frustrerte og sinte. Grunnen til at svindlerne ba oss betale innen 24 timer var selvsagt fordi de ønsket at vi ikke skulle tenke oss om to ganger. Noe de desverre lyktes med.

Uansett mener vi at dette var en forholdsvis godt gjennomført svindel, og vi skammer oss ikke så alt for mye for å bli lurt (bare litt).

Vi kan også nevne at vi fikk pengene igjen etterhvert. Først og fremst ved å ta kontakt med selskapet svindleren benyttet som betalingsformidler: WorldRemit. WorldRemit viste seg å ha en fantastisk kundeservice for folk som var utsatt for svindel. De løste saken i løpet av minutter.

Vi tok også kontakt med banken som hadde utstedt kredittkoret: Bank Norwegian. Bank Norwegian virker desverre ikke å ta svindel eller kredittkortsikkerhet på alvor,  men slik vi forstår det, så er alle norske banker omtrent like dårlige, så det er ingen grunn til å henge dem ut spesielt.

For de som tror at det å ta kontakt med banken angående nettsvindel skulle være grei skuring, kan det være nyttig å vite hvordan det faktisk foregår. Banken informerte oss først om at de ikke kunne stoppe en reservert transaksjon før den var gjennomført. Banken ba oss derfor ta kontakt med betalingsutsteder. Når vi igjen presiserte at dette var en svindelsak, og at det neppe ville hjelpe å ta kontakt med svindleren, var svaret bare «nei, det er jo vanskelig å ta kontakt hvis det er svindel». Utover det hadde ikke banken noe godt svar. Vi kunne heller ikke bestride transaksjonen hos banken før den var fullført. Banken ba oss derfor ta kontakt igjen når transaksjonen var gjennomført. Etter at WorldRemit hadde stoppet transaksjonen hos seg, og slettet svindlerens konto hos dem, tok det 3 virkedager før banken informerte oss om at alt var ok.

Blir du svindlet på Internett, eller utsatt for identitetstyveri, er det fortsatt slik at mesteparten av jobben må du gjøre selv.

Hvordan en kollega av Jobetrotter ble svindlet på booking.com

Dette blir bare en kort parentes. Men Jobetrotter nevnte svindelen vi hadde blitt utsatt for på jobb. En kollega fortalte da at han selv hadde blitt svindlet gjennom booking.com. Hvordan svindelen ble gjennomført i detalj har vi ikke helt oversikt over. Men det var altså en booking han gjorde, der alt plutselig ble overført fra booking.com til lastminute.com, uten at han hadde bedt om eller gitt sin godkjennelse til dette. Etter dette gjaldt visst plutselig ikke de vanlige avbestillingsvilkårene, etc… Min kollega endte opp med å ta deler av tapet selv.

Vi har ikke selv erfaring med lastminute.com. Men om du googler ordet «scam» og «lastminute.com» ser det ikke særlig bra ut.  Søker du på anmeldelser, ser det ut som de har i hvert fall noen fornøyde kunder, men også veldig mange veldig misfornøyde. Det er ikke sikkert hele selskapet er svindel, men vi ville i hvert fall holdt oss unna.

Hvordan booking.com enten står i ledtog med svindlerne, eller er totalt inkompetente

Etter både vår egen, og  Jobetrotters kollegas opplevelser var vi naturlig nok ganske skeptiske til booking.com’s sikre meldingstjeneste, og uvanlige betalingsmåter gjennom booking.com’s app. Men det viste seg altså at det neste hotellet vi forsøkte å booke, så var det lignende, om enn ikke helt identiske problemer.

Følgende melding dukket opp i bookings «sikre» meldingstjeneste med hotellet:

Det var litt pussig at denne meldingen fra «hotellet» kom på spansk, siden vi allerede hadde skrevet til hotellet på engelsk og informert dem om rullestol.

For de som ikke er så stive i spansk, meldingen sier at de ønsker oss velkommen, og opplyser om hvordan hotellet skal betales.

Betalingsmåte de foreslår er direkte bankoverføring. Om du blir usikker her, kan vi opplyse om at det ikke er vanlig å betale hotellopphold på forhånd, og i hvert fall ikke et år i forveien. Det normale er å betale ved utsjekk, eller eventuelt ved ankomst. I noen tilfeller vil man bli bedt om å forhåndsbetale et depositum gjennom bookings app. Men det er i hvert fall ikke vanlig å forhåndsbetale hotellopphold ved direkte bankoverføring. Reiser bør betales med kredittkort. Betaler du til en svindler gjennom direkte bankoverføring vil i de fleste tilfeller hverken banken eller kortutsteder hjelpe deg.

Gitt tidligere erfaring, og advarselen booking satte inn nederst i meldingen, antok vi derfor at sansynligheten for at dette var svindel var omtrent 100%. Faktisk mente vi begge at dette var såpass opplagt svindel at booking.com burde ha stoppet meldingen automatisk. En melding som inneholder betalingsinformasjon for internasjonal betalingsoverføring burde umiddelbart ha blitt flagget som svindel av booking.com, lenge før den ble vist oss.

Etter hvert svarte hotellet også på forespørselen vår om rullestol, denne gang på engelsk. Vi informerte derfor hotellet gjennom samme meldingstjeneste om denne meldingen, og at vi antok det var et svindelforsøk de burde være klar over. Om det var hotellet, eller en svindler som svarte, får vi antagelig aldri vite. Men den vi snakket med gjennom bookings «sikre» meldingstjeneste sa i hvert fall fra at de krevde forhåndsbetaling, og at de ikke var hacket.

Enda større ble overraskelsen når vi fikk følgende beskjed fra booking.com’s kundeservice:

 

Det er nesten vanskelige å tro: booking.com’s egen kundeservice (som nettopp har varslet oss om mulige svindleri deres «sikre» meldingstjeneste) ber oss altså igjen om å forhåndsbetale  direkte til «hotellet» uten å benytte booking.com’s eget sikre betalingssystem.

Booking.com har heller ikke svart oss på forespørselen nederst i skjermbildet over. Det har nå gått over en uke. Mangel på svar kan skyldes at vi valgte å avbestille hotellet, men at de lar være å svare, viser også at de ikke bryr seg det minste om sikkerhet på egen platform.

For oss som reisende, viser dette at det ikke lenger er noe å tjene på å benytte booking.com. Du kan benytte tjenesten til å sammenligne priser, og til å finne et egnet hotell i området, men deretter bør du gjøre selve bookingen et annet sted, f.eks via hotels.com eller direkte med hotellet.

Konklusjonen vår er: booking.com flommer over av svindel, de ser ikke ut til å bry seg, og de oppfordrer i tillegg kunder til usikre betalingsmåter.

Strengt tatt spiller det ikke lenger noen rolle for oss om dette er svindel eller ikke.  Kanskje det ikke er det. Men poenget med å benytte en sikker mellommann er uansett borte.

Selv om kundeservicen til booking.com ikke har svart oss på noen av svindelmeldingene vi har informert dem om, har de sendt oss en forespørsel om hvordan vi syntes siste kontakt med dem var. Vi kommer til å sende dem denne linken.

Gøy i Gamboa – den tilrettelagte regnskogen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Gamboa regnskog, Panama, onsdag 7. februar 2024

– Vil dere jeg skal vente på dere til dere er ferdig? Uber-sjåføren som kjørte oss til regnskogen spurte på turen fra Panama City. Vi nølte. Var det nødvendig da? Og hvordan visste vi når vi ville bli ferdig….

Etter hvert som verden ble mer og mer øde rundt oss, bestemte vi oss likevel for å ta i mot tilbudet, og avtalte en helt rimelig pris pr. time for at sjåføren skulle vente. Vi skjønte etter hvert at avgjørelsen var helt riktig, for på hotellet i regnskogen fortalte de at det kunne bli vanskelig å skaffe Uber tilbake. Vel, det trengte ikke vi å bekymre oss for, erklærte vi. For vi hadde avalt med sjåføren allerede. 

Utsikt i resepsjonen på Gamboa rainforest resort

I Panama er det mye regnskog, som for Grybetrotter og andre rullestolbrukeres del er ganske så utilgjengelig å komme til. Men bare tre kvarter unna Panama City kan du likevel oppleve en liten del av regnskogen, tilrettelagt for turister som søker det trygge. Dermed passer det også ganske så godt for oss i rullestol.

 

Grybetrotter har ankommet Gamboa rainforest resort tidlig på morgenen 7. februar. Hotellet er utgangspunktet for resten av aktivitetene i Gamboa regnskog.

Ting du kan se og gjøre i Gamboa rainforest:

  • Gå på dovendyrsafari
  • Være med på båttur
  • Besøke sommerfuglfarm

Hva vi valgte å gjøre:

  • Ta en gondolliknende vogn som i følge Jobetrotter også kan sammenliknes med en skiheis, opp i regnskogen for å se på et tårn med utsikt over det meste. Vi valgte kun en aktivitet for å ikke overanstrenge oss, og fordi vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Slik gjorde vi det:

Vi hadde lest på nettet at det beste var å ta den første turen om morgenen, som startet kl 9.30. Da var det størst sjanse for å få se noe dyreliv.

Spoileralert: Vi så ikke noe dyreliv. Det vil si hvis vi ser bort fra noen litt store maur. Disse var til stor glede for et par tyskere og barna deres, som ivrig pekte og gliste entusiastisk. Vi var mer nøkterne til oppdagelsen.

Det nærmeste vi klarte å skimte av spesielt dyreliv vi ikke har i Norge var disse kjempestore maurtuene som maurene bygde i trærne, som her i treet til høyre i bildet.

  • Jobetrotter kommuniserte med Gamboa rainforest resort om tilgjengelighet for rullestol, bestilte så billetter gjennom Whatsapp, og vi fikk beskjed om å møte opp tre kvarter før, kl 8.45. Det er hotellet som frakter turistene opp til gondolbanen.
  • I og med at det kunne være rushtrafikk om morgenen, og google maps viste at reisetiden var cirka 45 minutter, var vi klare for å ta uber kl 7.45. Først kl 9 var vi framme, men det var null stress. Og hotellet hadde full kontroll på hvem som skulle hvor og når.
  • Det tok ikke lang ventetid i resepsjonen før en hyggelig ansatt spurte hvordan vi ønsket å bli fraktet opp til gondolbanen. Ville vi bruke den vanlige trucken, eller ville vi ha en spesialbil der vi kunne laste rullestolen på lasteplanet? Grybetrotter var litt bekymret for humping på veien, og arrangøren kunne fortelle at det var mindre humping med bilen. Da valgte vi selvsagt den.

Gondolferden

  • Transporten til gondolbanen tok mellom 5 og 10 minutter, og det humpet godt på skogsveiene. Men ikke mer enn at det var helt overkommelig i den store bilen.
  • Vel oppe ved gondolbanen, ble Grybetrotter gledelig overrasket over at det var null trapper videre opp.
  • Her fikk vi beskjed om å vente på neste tilgjengelige vogn. Som viste seg å være meget bra. Kun ett lite trinn opp i den.

Bare ett lite, men overkommelig trinn inn i gondolvogna.

  • På forhånd var vi blitt forespeilet at vi måtte slå sammen rullestolen, men det trengte vi ikke. Grybetrotter kunne sitte i rullestolen sin. Nå skal det sies at Grybetrotter har en ekstremt liten rullestol, siden hun er ekstremt liten selv. Rullestoler av mer  «vanlig» størrelse måtte nok slås sammen. Men det er uansett mulig å komme ombord.

To meget fornøyde trottere klar for gondoltur. Jobetrotter satt på benk bak Grybetrotter. Hun satt i rullestolen sin.

  • Da var det bare å sette seg til rette å nyte gondolferden oppover i regnskogen. Som viste seg til vår store glede å vare i et helt kvarter.
  •  Man bør ikke ha høydeskrekk når man satt og dinglet i vogna. Det var langt ned.

På motsatt side kom gondolvognene som var på vei ned igjen.

På toppen av skogen og opp utsiktstårnet

  • Fra gondolbanen til utsiktstårnet var det cirka fem minutter å gå.

Grybetrotter og Jobetrotter kom seg frem på grusveien inni regnskogen, mellom gondolbanen og tårnet.

  • Hele utsiktstårnet besto av bare ramper – heller ikke har var det noen som helst trapper, og dermed var også tårnet meget rullestolvennlig.

Det var bare ramper, altså ingen trapper, og dermed mulig å komme seg til toppen av tårnet med rullestol. Selv om tårnet bare var 30,48 meter høyt, var det langt og delvis bratt, så også her er det greit å ha med en triller.

På veien kunne vi også observere en rusten gammel tank som vi leste var en tidligere vanntank til en utedo som hadde vært tilgjengelig ved tårnet tidligere. Den har man måttet fjerne fordi den tiltrakk seg alt for mange giftige slanger, noe som ikke er særlig fristende for noen.

Oppe i det 30 meter høye tårnet

Jobetrotter og Grybetrotter har besteget det høye tårn og kan speide utover regnskogen, Panamakanalen og Rio Chagres.

Utsikt til Rio Chagres, Panamas lengste elv.

Utsikt til Panamakanalen.

  • Av informasjonen om tårnet går det også fram at man må være påpasselig med å ikke bruke for lang tid der oppe. Tårnet tåler bare et visst antall mennesker, og det er de nok gode på å styre gjennom billettsalget til gondolbanen. Men vi kjente vår besøkelsestid, knipset våre bilder, så kjapt utover, og tok samme veien ned som vi gikk opp. Og returnerte med både gondolbanen og spesialtransporten vår tilbake til Gamboa rainforest resort. Hele herligheten var beregnet til å ta en times tid, noe det også gjorde.

Gamboa Rainforest Resort

Selve hotellet i Gamboa, var et sted vi vurderte om vi skulle returnere til for å overnatte et par netter på. Hotellet er i utgangspunktet kjempefint, og så spennende ut på bilder. Men etter å ha tatt hotellområdet nærmere i ettersyn, konkluderte vi med at det nok har sett bedre dager. Det var ikke mange gjester der, og hotellet så øde og nedslitt ut. Det gjorde seg rett og slett bedre på bilder.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men tilgjengeligheten var upåklagelig også her. Og i likhet med i tårnet i regnskogen, hadde de også her ramper istedenfor trapper mellom etasjene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Likevel – med dobbelt pris pr. natt av det vi betaler for hotellet i Panama City droppet vi å komme tilbake for å bo på det hotellet denne gangen.

Det var upåklagelig utsikt til bassengområdet og regnskogen fra en av verandaene på Gamboa rainforest resort. Men heller ikke denne kunne friste oss til å bo der. Her koster en natt cirka 1 500 kroner pr. rom, mens vi betaler 700 kroner pr. natt på Decapolis hotel Panama City. Så vi er mer enn fornøyd i Panama City.

Tilbake i Panama City

Etter som vi begynte dagen tidlig, var det mye igjen av den da vi var ferdig i regnskogen. Sjåføren vår ventet på oss som avtalt, og kjørte oss til Casco Viejo, der vi koste oss på Casa Catedral Restaurant, som beskrevet i gårsdagens blogginnlegg.

Og jammen snubla vi ikke også over et slags sjokolademuseum, som var særlig stolte av sjokoladen de lager i Panama. De hadde i hvert fall grunn til å være stolte av disse figurene, som alle var i sjokolade. Det var kunstverkene sine det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kvelden tilbrakte vi på en fransk restaurant av alle ting. Den ligger ti minutters gangavstand fra hotellet vårt. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har vært særlig fornøyd med maten vi har spist i Frankrike, men her på Petit Paris i Panama fant vi perlen. Som igjen bekrefter inntrykket vårt av at panamerne kan mat, samme hva det skal være.

Og med det var nok en perfekt feriedag komplett.

Panamas perle – Casco Viejo

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024

– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.

Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt. 

Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.

Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:

De åpne plazaene og trillevennlige veiene

Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.

På og rundt Plaza de la Independencia

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsj på Plaza Simon Bolevar

Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.

Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk

Videre rundt i det historiske distriktet

Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.

Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.

Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….

Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.

Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.

Plaza de Francia

I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre takterrasser

Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.

4. februar: Sama Skylounge

Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.

Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2

Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.

Bare høye bord.

Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).

Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6

De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.

Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.

Atmosfære og stemning: Terningkast: 6

Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.

Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.

Mat: Terningkast: 6

En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.

5. februar: Mazatlàn roof top

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).

To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace

Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6. 

Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.

Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk

Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.

Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.

Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil

Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.

Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.

6. februar: Tantalo roof top bar

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.

Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6

Utsikt med regnbue…

Maten: Terningkast 9 av 6

Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:

7. februar: Museumsrestauranten

7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.

Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.

Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.

Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.

Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.

Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.

Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig  bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.

Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….

Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.

 

 

Planløs i Panama

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 2.-5. februar 2024

– Hvor vil du helst reise til Jobetrotter; Bali eller Panama? Jeg vil se et nytt land neste gang nemlig. Spørsmålet stilte Grybetrotter til Jobetrotter i fjor sommer, da det var på tide å bestille årets vinterferie. – Panama, erklærte Jobetrotter. For dit er det ingen andre som reiser til. 

Og fredag 2. februar ankom vi byen. Veldig etterlengtet, etter det som denne sesongen føles som tidenes lengste og hardeste vinter i Norge. Og det selv for Grybetrotter, som egentlig ikke kan klage fordi hun, etter at vi kom hjem fra California i slutten av oktober, i mellomtiden har vært en uke innom både Aruba og Gran Canaria (men ikke blogget om det, fordi det er steder vi også har vært før).

I Panama City er det ikke veldig mange hoteller å velge mellom hvis du både vil komme frem med rullestol og ha basseng. Og samtidig ikke betale deg hjel. Det eneste reelle alternativet var Decapolis hotel Panama City, og det sjekket vi inn på fredag kveld. Hotellet er fire-stjerners standard og ligger over et kjøpesenter. Med unntak av et stort og unødvendig trinn opp og ned til bassengområdet, akkompagnert av en megatung glassdør som må åpnes manuelt mens man manøvrerer rullestolen over trinnet, er det faktisk ganske så greit med rullestol på hotellet.

Panama og hovedstaden med samme navn er steder vi vet minimalt om fra før av, annet enn at det er det mest velfungerende og dermed tryggeste landet i Mellom-Amerika. Og har tropevarme døgnet rundt. Så lenge det er varmt er Grybetrotter fornøyd. Ingenting er som når tropevarmen slår mot oss i det vi går ut av døra, enten det er på flypassen eller på hotellet vårt. Vi driver heller ikke og leser oss opp om alt på forhånd, bortsett fra akkurat det viktigste. Vi vil jo helst oppleve byen selv, og ikke ut fra hvordan andre har opplevd den før oss.

Vi startet hele herligheten med en drink i bassengbaren på Decapolis hotel fredag 2. februar, etter en helt knirkefri reise med KLM via Amsterdam.

Selv om stemningen var på topp i hotellbaren rynket Grybetrotter litt på nesa. – Uff, her var det alt for fullt i bassenget, sutret hun mens vi nippet til drinkene våre ved bassengområdet. Helga var i gang, også for panamerne, og rundt oss krydde det av familier og barn som hoppet og plasket rundt i det ikke alt for store bassenget. – Hvordan i all verden skal jeg få svømt her hver dag, undret hun videre?

* Bassengområdet, Grybetrotters morgensvømming og bassengdrinker

Men både Panama City og bassenget vokser på oss for hver dag som går. Grybetrotter hadde en ide om at det ikke ville være noen folk ved bassenget tidlig på morgenen, og den strategien viste seg å være helt korrekt. Hver dag etter frokost kl 8 ligger bassenget øde og innbydende, og her har Grybetrotter svømt rundt hver morgen unntatt de dagene vi har hatt andre utfluktsplaner. For de som mener det er tidlig på dagen: Vi har også behagelige solstoler vi kan sove på etter trening. Det er ikke et veldig hardt liv. Det hardeste er vel at det bare er en av solstolene som har litt antydning til skygge. Alle andre ligger midt i sola, og parasoller driver de bare med over barområdet. Så vi kan ikke ligge her for lenge de dagene det er sol, og jubler hver gang det kommer skyer foran den sterke UV-strålingen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og når man har svømt en del er det like greit å ødelegge treningsresultatene med noen drinker i bassengbaren, slik vi gjorde søndag 4. februar:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Det absurd øde og kjempestore kjøpesenteret ved den totalt utilgjengelige veien rundt hotellet vårt

– Jaja, da var det slutt på den moroa, erklærte Jobetrotter i det vi gikk forbi nok et forlatt lokale i det kjempestore kjøpesenteret, der rester av julepynt lå henslengt i hjørnet.

Hotellet vårt har fått nesten fullt score på beliggenhet, og noe av grunnen til det er visst kjøpesenteret det ligger over.

Megaoplis Outlets Panama er enkelt å komme seg til, også med rullestol, og det er bare å følge heisene ned til Casino og rulle rundt og inn i flere heiser derfra.

Det hadde nok vært enda bedre hvis det faktisk var noe som helst liv i kjøpesenteret. Men til vår store forbauselse var det ekstremt øde, og 90 % av butikkene og restaurantene der var nedlagt.

Var pandemien kommet tilbake, undret vi der vi gikk alene rundt i digre kjøpesenterlokaler uten verken mennesker eller butikker. Eller var det pandemien som hadde tatt knekken på hele shoppingområdet?

Vi fikk noen dager senere vite av en lokale guide at det HADDE vært liv der en gang, men at kjøpesenteret ble drept av et nytt kjøpesenter som ble bygget litt lenger unna. Og det lille som var igjen av liv etter det tok pandemien knekken på.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reklamen på plakaten som lovet yrende folkeliv i kjøpesenteret stemte ikke helt med virkeligheten vi hadde rundt oss…

Rett utenfor kjøpesenteret vårt lå en ganske kul matbutikk. Den var åpen og holdt til både innendørs og utendørs. Her fikk grønnsakene og fruktene ligge og vokse seg modne i tropevarmen, og vi gjorde unna litt shopping:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Hump og dump til lunsj på Plaza Patilla Inn

– Det er litt stiligere Narvesener her enn i Norge, konkluderte vi da vi gikk forbi denne utendørs kiosken med bambustak. Som var plassert rett ved bussholdeplassen der det var metervis av pendlere som sto i eviglange køer for å komme på altfor små og stappfulle busser på randen av sammenbrudd. Noe som får de stillestående bussene som ikke tåler vinteren i Oslo til å virke som en drøm i forhold.

Etter turen i det døde kjøpesenteret ville vi se oss om rundt i bydelen vi bodde i ved navn Balboa Multicentro. Det virket tilsynelatende enkelt – det eneste problemet var at den eneste overgangen over den livsfarige motorveien viste seg å bare bestå av trapper.

Motorveisystemet rett utenfor hotellet vårt….. Verken superidyllisk eller veldig enkelt…

Den eneste overgangen over motorveien ved hotellet besto bare av trapper

Men over skulle vi – det var jo der det så festlig ut.

Så med livet som innsats, og delvis med hjelp av både andre fotgjengere og politiet på vei tilbake fikk vi da stoppet bilene i tre retninger og kom oss over. For det skal de ha panamerne – der det er tungvint er det likevel hjerterom. De gjør alt de kan for å hjelpe.

På vår vei kom vi også over en slags park som så ut som om den en gang skulle pusses opp, men at myndighetene hadde glemt hele greia. I likhet med på kjøpesenteret var det også her null liv.

Etter mye hump og dump og hit og dit kom vi til Grybetrotters mål for dagen – hotellet Plaza Patilla Inn. Som var det andre hotellet vi hadde vurdert. Og som på bildene så tilgjengelig ut, men som vi hadde fått klar beskjed av hotellet om at ikke var det. Og hotellet hadde rett. Vel var det tilgjengelig i resepsjonen og sikkert på rommene og, men det var bare trapper ned til bassengområdet. Ned til restauranten måtte vi følges gjennom en bakdør for å unngå trappene. Den fine utsikten til stranda var heller ikke så imponerende, all den tid stranda lå totalt øde og ikke var renset for kloakk eller brukbar på annen måte. Slik det ser ut til at alle strendene i Panama City er.

Grybetrotter kunne dermed fornøyd konstatere at hun hadde valgt riktig hotell, og feiret med en bedre lunsj.

Dagens fisk var fantastisk på Plaza Patilla inn.

Sett på vår gåtur: I Panama er det visst bare menn (hombres) som jobber…

* Den fantastiske, tilrettelagte promenaden til Casco Viejo

Det kan hittil i blogginnlegget virke som Panama er mest stress. Og med rullestol er det ikke det beste stedet å reise til hvis du vil ha en tilrettelagt ferie. Når det er sagt så storkoste vi oss, selv med alle humpene den første dagen. Og vi innfant oss med at vi nok måtte bruke drosje og uber frem og tilbake til steder vi ville. Uber er helt lovlig og funker veldig bra i Panama City. Og er halve prisen av drosje. Som for øvrig heller ikke blakker deg helt dersom du skulle være uheldig å bli praia av en, slik vi ble på vei tilbake fra Casco Viejo (gamlebyen) søndag 4. februar.

Til gjengjeld sto jubelen i taket da Jobetrotter i drosja tilbake til hotellet oppdaget en lang promenade hele veien hjem. Den så helt tilgjengelig ut, og etter å ha forsert dødsveien dagen etter kom vi til promenaden.

05.02.24: En storfornøyd Grybetrotter har sammen med Jobetrotter oppdaget den fantastiske tilgjengelige promenaden som er en drøm å trille på.

Det viste seg at folkelivet som manglet rundt i hotellområdet vårt finner sted på denne promenaden. Her er det yrende liv helt til kl 22 om kvelden, når barna blir ropt inn fra lekeplassen av foreldrene sine. Her er det både treningsapparater, padletennisbane og fotballbane, og rundt oss bugnet det av salgsboder der du kan kjøpe pølser og brus.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle gå da vi begynte å gå på promenaden. Vi ville bare se hvor den førte oss. Det viste seg at den førte oss helt til Gamlebyen. Turen på promenaden tok rundt en time. Se for øvrig bildefremvisning under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi ble enda gladere da vi etter hvert oppdaget at promenaden hadde rullestolvennlige broer over nevnte motorvei.

Endelig – på promenaden var det flere tilgjengelige broer fra promenaden over på den siden av byen vi har hotell i.

Riktignok litt lenger unna hotellet vårt enn vi skjønte med en gang, men det er uansett bedre å gå over litt tidligere og ta noen andre (om)veier tilbake til hotellet vårt, enn å gå over den livsfarlige motorveien hver dag.

Det er null stress å gå i mørket i Panama City. Her er vi på vei tilbake på den tilgjengelige broa nærmest hotellet vårt.

Broa ligger ved siden av Hilton hotell, og da er det selvfølgelig tilpasset med fotgjengerovergang, slik at amerikanske turister kommer seg tilbake til hotellet sitt.

Hvordan tilgjengeligheten og livet i selve Casco Viejo var, kan du lese om i senere blogginnlegg. Men vi kan allerede nå røpe at den er adskillig bedre enn rundt hotellet vårt. Og at det er mange grunner til at Casco Viejo foreløpig er favorittbydelen vår i Panama City…..

 

 

 

 

 

 

 

En bortgjemt hytte, fulle hotell og et fengselsbesøk

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 8 av totalt 8 i føljetongen Californiaturne 2023

Sacramento, Folsom Prison og Oakland, California, USA, 13. og 14. oktober 2023

– Note to self: Vi må faktisk bestille hotellrom de neste helgene fremover. Tenkte Grybetrotter, etter at vi både fredag og lørdag den helga ble møtt av fullbookede hoteller  nesten hvor enn vi prøvde.   

Vi kjører gjennom småbyen Angels Camp på vår vei nordover i California, fredag 13. oktober.

Dagen var overhodet ikke over da vi hadde sett oss mette på spektakulære trær og enorme utsiktspunkter i Yosemite nasjonalpark. Eneste plan plan nå var å komme oss lenger nord i delstaten.

– Du Grybetrotter, kan du google Mark Twains hytte, spurte Jobetrotter da vi kjørte ut av nasjonalparken. Grybetrotter rynket skeptisk på nesa. Hun hadde fylt opplevelseskvoten sin for denne dagen syntes hun, og kunne godt roe ned i et basseng og på et hotellrom resten av den.

– Hytta skal ligge i dette området, så da må vi jo kjøre innom, insisterte Jobetrotter.  – Og tenk om det er like kult som den gangen vi bare kom over Bill Clintons barndomshjem, fortsatte han.

Bill Clintons barndomshjem i Little Rock, Arkansas 2009

Det Jobetrotter refererte til var den gangen vi på måfå havnet på museet for Bill Clintons første hjem på den første roadtripen vår i USA i oktober 2009. Mens vi suste gjennom Arkansas på vei til Texas så vi skiltet, svingte av, og fikk tidenes omvisning av en lokal ildsjel som drev museet. Han visste alt om huset og om Bill Clintons barndom.

Tanken på dette gjorde at  Grybetrotter ombestemte seg og gjorde som hun ble bedt om. På google maps lyste «Mark Twain cabin» opp, bare en times tid unna oss, og med det var vår neste stopp på GPS-en bestemt.

En hytte Mark Twain en gang var innom

Det lille tettstedet Tuttletown er i følge Wikipedia blant annet kjent som «mormonerdalen» fordi en gruppe mormonere begynte å grave etter gull der i 1848. Landsbyen er et sted vi aldri har hørt om, og heller aldri ville besøkt, hadde det ikke vært for at noen var gode på å hause opp «Mark Twain-hytta» som en turistattraksjon på google maps.

Hytta var ikke direkte enkel å finne til tross for merkingen til google. Veien snevret seg inn rundt oss der vi kjørte lenger og lenger innover i en øde skog. Plutselig måtte vi bråstoppe og snu, i det vi nesten havnet i hagen til en nedslitt gård. Gården hadde antakeligvis sett sine beste dager under gullrushet for 165 år siden, men det hindret likevel ikke eierne i å sette på et lite gjestfritt skilt med trusler om å skyte oss dersom vi kjørte inn på den private veien deres. Vi var ikke så keen på å bli skutt i landet der den vanligste dødsårsaken blant barn er drap med skytevåpen, så vi lot være å kjøre lenger. Og heldigvis, bare noen meter unna var en relativt lite imponerende hytte gjerda inn.

Her, i en anonym skog i like anonyme Tuttletown fant vi det som antakeligvis ble den minst interessante opplevelsen vi hadde på denne USA-ferien. En hytte i et område Mark Twain trolig har vært i minst en gang (ref historiene fra «Jackass Hill»), selv om det er lite sannsynlig at han noen sinne bodde her. Bygget 57 år etter at Mark Twain forlot denne regionen for godt, av den lokale Rotary-klubben som ville bruke forfatterens tidligere opphold til å sette dette gudsforlatte stedet på kartet. På tomten av en annen rønne som også ble kalt Mark Twain-hytta, men der navnet var omtrent like lite velbegrunnet som den nåværende hytta.

Selv om hytta ikke imponerte oss i særlig grad, tok Jobetrotter en nærmere kikk når vi først var der. Grybetrotter satt inni bilen og ventet, og syns det var mer spennende å leke med mobilen sin.

Opplevelsen kunne med andre ord ikke måle seg med den vi hadde i 2009. Men nå har vi i hvert fall sett det og.

Den koselige trailerparken

Da vi nærmet oss byen El Dorado Hills kjørte vi gjennom en superkoselig trailerpark. Som ikke var på langt nær så nedslitt og slummete som det vi ofte ser på filmer og dokumentarer. – SE, de bor jo akkurat som vi gjør på Norsjø jo, kvitret Grybetrotter. Bare hakket tettere og med mindre koselige hager. Her har man heller prioritert parkeringsplasser til de digre beistene av noen biler folk har fremfor hyggelige uteområder. Synd vi ikke kan ta inn her, spøkte hun.

«Alt» er stort i USA

Grybetrotter husker fra USA-turneen vår i 2009 at det var null problem å finne hotell på sparket. Hotellene ligger på rad og rekke på alle avkjørslene fra motorveiene, og dersom ett av de var fullt, var det aldri noe problem å finne et annet i nærheten. Verden har imidlertid endret seg siden da, og det var den gangen ingenting kosta noe.

I 2023 kunne vi ikke bare kaste oss inn på det første vi så. For både det første, andre og tredje vi så var enten for dyrt eller fullt.

Planen for neste dag var å besøke det kjente museet til fengselet Folsom Prison. Fengselet Grybetrotter første gang hørte om da hun så en av sine favorittfilmer «Walk the Line» i 2005. Vi ønsket derfor å finne oss et hotell i nærheten. Og da mørket falt på for alvor, fant vi heldigvis ett rom. Etter å ha blitt henvist fra et annet hotell som var fullt. Til gjengjeld var rommet digert og luksuriøst.

Og  tll alt hell hadde hotellet også innebasseng. Slik at Grybetrotter kunne ta både kvelds- og morgentrening innendørs uten å fryse. Riktignok måtte hun bane seg vei gjennom to barnefamilier på kvelden da, men de var såpass hensynsfulle at de holdt seg rolig i den ene enden av bassenget så Grybetrotter kunne svømme i den andre enden.

Folsom Prison Museum

– Se Grybetrotter, her har de tatt det helt ut, gliste Jobetrotter da vi på vei inn til Folsom Prison museum så et skilt med formaningen «Ikke stopp på denne veien, og ikke plukk opp fotgjengere». Det Jobetrotter ikke hadde fått med seg var at fengselsmuseet faktisk ligger ved siden av et ekte fengsel som fortsatt er i bruk, og at skiltet dermed var høyst aktuelt.

Parkeringsplassen vi parkerte på for å komme til Folsom Prison museum tilhørte det vanlige fengselet som fortsatt er i drift.

Vi måtte heldigvis ikke passere gjennom det vanlige fengselet for å komme til museet. Museet var plassert ved en sidevei ved siden av fengselet, og i hagen her hadde det utsikt til Folsom State Prison. Men vaktene fulgte med, og geleidet oss på riktig vei til museet. Hit, men ikke lenger fikk vi gå.

Folsom Prison museum lå i et langt hyggeligere hus enn det digre fortet som huset det vanlige fengselet. Og til tross for at huset var gammelt, var rullestolrampa på plass, slik at alle kan komme inn der.

Folsom prison museum var, takket være Johnny Cash et av stedene vi hadde planlagt å besøke før vi reiste til USA. Det hadde imidlertid ikke slått oss at det kanskje ville være lurt å sjekke åpningstidene på museet. Det var derfor bare flaks at vi klarte å treffe på museet den ene av de to dagene i uka det faktisk er åpent, etter som det bare er åpent lørdager og søndager mellom kl 10 og 17.

Hensikten med fengselet var å vise fengselshistorien til både fanger og tidligere fangevoktere i Folsom State Prison.

Det første som møtte oss var noen historiske klenodier på terrassen foran inngangen, blant annet en meget praktisk kombinert håndvask og toalett. Med et slikt design går hverken areal eller vaskevann til spille. Og kanskje viktigst av alt, den er både stygg og ubehagelig å sitte på, så man ikke glemmer at man er i fengsel.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi ankom rett etter åpningstid, som de første gjestene for dagen. Her ble vi møtt av to personer i slutten av 50-årene. De hadde jobbet i fengselet tidligere, og fortalte oss ulike historier på amerikansk vis. Det vil si med mest fokus på fangevokterne, straff og sikkerhet, og mindre om tankene rundt rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Men de pensjonerte fangevokterne var hyggelige de, og den ene hadde attpåtil vært i Norge.

Det var laget til et fangehull som illustrasjon på soningsforholdene i fengselet på 1800- og tidlig 1900-tallet. Ikke akkurat noe å trakte etter.

Blant de mer oppløftende historiene fikk vi blant annet fortalt at flere av fangene var kreative og lagde masse figurer og kunst av de få tingene og utstyr de kunne finne. De mest spektakulære kunstverkene var vist i museet, som blant annet det store pariserhjulet langs veggen som var laget av tannpirkere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var også flere imponerende utstillinger av shivs der de innsatte dessverre også utviste stor kreativitet. Har man f.eks tilgang til en lighter, tid, og interesse nok, er det fullt mulig å smelte om plasten i et bokomslag til et stikkvåpen

Johnny Cash hadde stor sympati med de innsattes situasjon, og besøkte fengselet så ofte han kunne. Det satte de stor pris på, og flere vegger var dedikert til han og konsertene han holdt i fengselet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fra Sacramento til Oakland

Besøket vårt i Folsom Prison tok ikke lange tiden, og resten av helga lå planløst foran oss. Vi var en halvtime unna Sacramento, som jo er en by vi har hørt om, men ikke vet så mye om. Dit ville vi.

I hovedstaden til delstaten California kjørte vi forbi massive protester til støtte for Palestina.

Men det ville tydeligvis alle andre også, for der var det ikke et eneste hotell- eller motellrom i vår prisklasse å oppdrive. Eller i de fleste prisklasser egentlig. Grybetrotter sjekket det meste på mobilen etter hvert. Det ville kanskje ikke kommet som en like stor overraskelse på oss dersom vi da hadde visst at Sacramento faktisk er hovedstaden California, og at det tydeligvis er der det skjer. Men det visste vi altså ikke, og dermed ble besøket i Sacramento meget kort. Mens vi sto ute på gata etter å ha blitt avvist av nok et fullbooket motell, booket vi oss to netter på et relativt rimelig hotell i San Fransiscos lillesøsterby Oakland isteden.

Fra Sacramento til Oakland var det halvannen time å kjøre.

Vi var happy da vi fant ut at Ramada by Wyndam sentralt i Oakland var billig og ledig resten av helga. I tillegg lå det sentralt. Vil du ha bra standard i tillegg, må du nok adskillig mer opp i pris. For bra standard var det defintitivt ikke med sine bittesmå rom, blekna teppegulv fra 80-tallet og skjeve badegulv. Vi valgte billig og sentralt fremfor dyrt og fancy.

Men hotellet lå vegg i vegg med en veldig god og rimelig indisk restaurant der vi fortærte lørdagsmiddagen vår i Oakland.

Hotellet lå midt i sentrum av Oakland, med bare 20 minutter å gå til Jack London Square – et sted du absolutt må oppleve hvis du noen gang skulle forville deg til den byen, slik vi gjorde.

Vel installert på hotellet kunne vi benytte resten av helga til å finne ut av hva byen i skyggen av San Fransisco hadde å by på…

 

 

 

 

 

 

Fra glitter og glamour i L.A. til mer jordnære naturopplevelser i Yosemite

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 7 av totalt 8 i føljetongen Californiaturne 2023

Oakhurst og Yosemite, California, 12. og 13. oktober 2023

– Og der var sommeren over? Spørsmålet kom kjapt fra flere bekjente i det Grybetrotter snappet et bilde av seg selv i boblejakke. Egentlig er det mer en dunjakke for høst og vår enn en vinterjakke, men den var tydeligvis voldsom å gå med i sommerstaten California. Men selv i California kan det bli kaldt, og temperaturen var sunket til 6 grader. Til tross for at sola strålte om kapp med oss der vi vandret rundt i naturen. 

Lunsj i Bakersfield

Torsdag 12. oktober var Los Angeles-eventyret vårt over for denne gang, og et av kontorene til Netflix viste seg for oss i det vi suste ut av byen med leiebilen vår. Men selv om Los Angeles var over, var ikke ferien vår det. Neste mål var en av Californias mange nasjonalparker.  Vi visste vi måtte prioritere, og hadde dermed allerede sett oss ut en av dem. Valget falt på Yosemite, med navnet vi ikke klarte å uttale ordentlig før vi var hjemme fra ferien og vel så det (riktig uttale: «Jåsemmitti»). Vi valgte Yosemite både på grunn av tilgjengelighet for rullestolbrukere og fordi det lå på veien nordover mot San Fransisco. Og selvsagt på grunn av navnet.

De store motorveiene åpenbarte seg foran oss, og selv fra bilvinduet kunne vi iaktta den speaktakulære naturen rundt oss.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fra Beverly Hills til Yosemite tar det drøye 5 timer å kjøre, og vi visste derfor at dersom vi skulle ha noe utbytte av en tur i nasjonalparken, måtte vi overnatte på veien. Vi tok det derfor svært med ro på bilferden vår, og stoppet noen timer i den lille byen Bakersfield.

Bakersfield var en søvnig liten by, der ingenting var åpent fordi vi med vår døgnrytme hadde stått opp alt for tidlig til å oppleve så mye liv.

Store veggmalerier og veggkunst som viste historien til arbeiderne og fagforeningen var imidlertid populært i Bakersfield.

Og så – på et gatehjørnet fant vi Dagny’s. En fortauskafe som var åpent før kl 10, der de serverte ferdiglaget frokost som de varmet opp når gjestene bestilte, og flere sorter traktekaffe fra termokanne. Slik amerikanerne gjorde det før både fastfood og Starbucks. Og der alle andre enn oss satt inne.

Etter frokosten fortsatte vi bilturen med den spektakulære utsikten

Oakhurst

Vi kjørte og kjørte, og hadde egentlig ingen plan om hvor vi skulle stoppe, bortsett fra at det skulle være så nærme Yosemite som mulig. Og 30 minutter før selve nasjonalparken begynte fant vi den lille fjellbyen Oakhurst. Byen var bygget opp for turister som oss, som skulle til nasjonalparken, og minnet delvis om Hemsedal, Trysil, Geilo og andre norske turistbyer i fjellet. Byen hadde mengder med moteller, og heldigvis var det ledig rom på det som hadde den mest akseptable prisen og i tillegg lå i gåavstand til sentrum.

VI la oss inn på Oakhurst lodge. Et helt greit og enkelt motell med gåavstand til alt vi trengte. Inkludert en vin- og spritsjappe som lå 100 meter unna.

– Nå var dere heldig med været, informerte resepsjonisten Jobetrotter ved innsjekk. Forrige uke snødde det her nemlig.

Lodgen hadde alt Grybetrotter ønsket, inkludert basseng – med en nydelig advarsel om å ikke bade hvis du hatt diare de siste 14 dagene. Det hadde ikke Grybetrotter, så dermed kom hun seg en kort tur uti bassenget også.

Grybetrotter sjekker forholdene før svømmeturen. Klokka var 13, det var 20 grader og sola stekte. Det kunne ikke vært en bedre tid på døgnet å bade på. Likevel var vannet iskaldt og svømmeturen ble kort på 15 minutter.

Dagens middag inntok vi på en ekte amerikansk patriotisk restaurant der kjøtt, våpen og hedring av nasjonens soldater var i sentrum. Skjønt, ku-kjøttet de hadde som hovedfokus på menyen var det ikke mer igjen av. Så vi måtte nøye oss med kylling isteden.

Etter middagen – også den inntatt utendørs mens alle andre satt inne, gikk vi oss en tur opp og ned langs «hovedveien» for å se på den lille landsbyen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Yosemite nasjonalpark fredag 13. oktober 2023

Også Yosemite nasjonalpark er diger, og mange bruker flere dager, kanskje en hel uke der. Det koster 35 dollar å kjøre inn i parken, og da får du et ukespass som gjør at du kan kjøre inn og ut som du vil i 7 dager.

Det var ikke vår plan, for Grybetrotter kan gjerne se, men ikke forville seg inn i naturen over lengre tid. Derfor måtte vi prioritere også her. Og det vi prioriterte å se av nasjonalparken var følgende:

Mariposa Grove

Det beste stedet å se store digre Sequoia-trær vi ikke har i Norge, særlig hvis du har rullestol, er på Mariposa Grove. Her parkerte vi på parkeringsplassen og ble busset i handicapvennlig buss opp til en tilrettelagt sti.

Rampe på bussen og hyggelige bussjåfører – USA kan i hvert fall tilrettelegging for funksjonshemmede.

Grybetrotter har fått på seg dynejakka. Det var jo kaldt der oppe i høyden.

Grybetrotter klarte ikke å la være å humre over amerikanernes paranoia-advarsler på bussen. Du skal altså ikke prøve å svømme i fossefall. Ganske opplagt for oss nordmenn.

Her var det bare å ta hjulene fatt på den tilrettelagte turstien inn i skogen.

Vel oppe i høyden kunne vi overveldes av synet av digre Sequoia-trær. Sequoia er egentlig en annen tresort enn redwood, selv om mange forveksler dem (inkludert oss).  Men slik vi har forstått det etter noen google-søk finnes redwood-trærne langs kysten mens Sequoiaene finnes på fjellet, der vi var. Redwood blir noe høyere, men Sequoia er likevel større på alle andre måter (omkrets, tyngde, etc…)

Sequoane er trær som er ment for å overleve i tusenvis av år. I ulendt natur kan man forvente en skogbrann hvert femte eller tiende år. Trærne er tilpasset dette, og klarer fint å overleve både små og nokså store skogbranner.

Derfor er skogvokterne og brannvesenet nå opptatt av å gjennomføre kontrollerte små skogbranner for å rydde opp i skogbunnen. Slik unngår man større skogbranner. Tidligere praksis blant skogvokterne og brannvesenet var å unngå skogbrann for enhver pris, men dette resulterte etter noen år i veldig tett skogbunn som, når det først begynte å brenne, førte til katastrofale skogbranner som desverre drepte mange av de nå tusenårige sequoiane.

Brannvesenet trener opp både seg selv og trærne i kontrollert skogbrann.

Jobetrotter ved Grizzly Giant, ca 2995 år gammelt, og det eldste treet i Mariposa Grove, nå beskyttet med eget sprinkleranlegg i tilfelle brann.

Er du mer eventyrlysten er det fullt mulig å gjøre dette uten tilrettelegging også. Den tilrettelagte stien var på 2-3 km. Det var uendelige mengder med utilgjengelige stier og turmuligheter i tillegg. 

Yosemite Valley og Glacier Point

Neste mål for parken var Yosemite Valley – der det så ut som hovedsenteret var.

På veien kjørte vi forbi utbrente trær fra tidligere katastrofale skogbranner i California.

Men så åpenbarte det seg et utkikkspunkt vi ikke kunne la være å stoppe på. Vi er ikke helt sikre på hva det faktisk het der, men antakelig var det Glacier point. Utsikten var uansett formidabel, over hele Yosemite-dalen.

Jobetrotter og Grybetrotter på det som egentlig ble dagens høydepunkt. Glacier points.

Etter å ha nytt utsikten der i en halvtimes tid, var vi egentlig meget godt fornøyd og mettet med naturopplevelser den dagen.

Vi kjørte også videre innover til Yosemite Valley, men syns ikke det var så mye spennende å se der.

Som advarslene på bussen tidligere på dagen viste, så er det også mange spektakulære fossefall i Yosemite. Men de nedprioriterte vi, for fosser har vi nok av i Norge.

Dermed kjørte vi ut av Yosemite nasjonalpark og fortsatte videre på  California-eventyret vårt.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

 

Tre dager i Las Vegas – eventyrlandet for voksne

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 6 av totalt 8 i føljetongen Californiaturne 2023

Las Vegas, Nevada, USA, tirsdag 24. til torsdag 26. oktober 2023

Grybetrotter til Jobetrotter i Morro Bay 22. oktober: – Du Jobetrotter…. Se her. På værvarselet ser det ut som temperaturen skal synke til under 20 grader i California denne uka. Men i Las Vegas er det over 25 grader de neste dagene. Og hotellprisene er lavere. Vi skal ikke bare stikke dit da?  – Ja, vi gjør det, svarte Jobetrotter.

– Ja, men det er jo 6,5 timer å kjøre herfra. Og da bryter vi opplegget vårt med å bare være i California denne ferien, innvendte Grybetrotter. – Ja, men vi gjør det likevel, sa Jobetrotter. Og da gjorde vi det.

Utsikt ned på deler av hovedgata The Strip i Las Vegas tirsdag 24. oktober.

Hva du fikk for pengene i 2009 kontra 2023

Grybetrotter fikk adskillig mer for pengene i 2009. Her fra Las Vegas 1. november 2009.

Kronekursen har blitt halvert siden vi var i USA for første gang i 2009. I 2009 kostet en dollar 5,50 kroner. I 2023 koster den over 11 kroner.

I 2009: 

For 14 år siden fikk du dette for 1 200 kroner pr. natt:

Store suiter i ærverdige Cæsars Palace midt på Stripa – 31.10.09-02.11.09

I 2023 får du dette:

Shabby Oyo hotel & Casino, tidligere kjent som Hooters hotel & Casino. 

Et mildt sagt mye mindre elegant hotell med halvskitne rom, med sikkert 30 år gamle innrøkte vegg-til-vegg-tepper på gulvet. Og der dassen på badet ikke engang har dasslokk.

Hotellet het Oyo Hotell, og du vet det ikke er klasse over det når det tidligere het Hooters hotell. Hooters var nærmeste restaurant. Den prøvde vi ikke.

Vi prøvde riktignok den andre restauranten på hotellet nemlig «Steak’n Shake». Her fra brunsj tirsdag 24. oktober. Det var intet høydepunkt. Der klarte de å sukre ihjel milkshaken, og du følte deg direkte syk etter å ha stappet i deg både den og hamburgeren. – Men her hadde de i hvert fall et par løkbiter og syltagurk på burgeren da, konstaterte Jobetrotter tørt. Det var ikke en selvfølge på alle hamburgere i USA.

Dessverre måtte vi også spise innendørs på Steak’n Shakes. Riktignok hadde restauranten en stor terrasse som bare ropte på uteservering, men ingen møbler eller tegn til noe uteservering der. – Dette kan jo bare skje i USA, konstaterte vi. At man ikke har uteservering når det er strålende sol og 25 grader ute.

Men hotellet hadde også sine positive sider. Bassengområdet var fint, selv om det var hakket enklere stil enn på Cæsars Palace. Og heldigvis var det få folk her.  Riktignok med iskaldt vann her også, så svømmeturene ble korte.

Rommene var fortsatt store, og hotellet lå på begynnelsen av Stripa. Ikke like midt i smørøyet som sist, men som Jobetrotter sa: – Det fine med et shabby hotell som ligger på begynnelsen av stripa er jo at vi har fått sett hele stripa. I motsetning til forrige gang da vi bare vasa rundt i Cæsars Palace.

Hva gjør du i verdens gamblinghovedstad uten å gamble?

Jobetotter i Las Vegas 29. oktober 2009. Her med nyuttatte penger fra spillemaskinen. Pengene ble ikke brukt på de utallige spillemulighetene/farene byen har å by på.

Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har noe til overs for casinoer og gambling, og skjønner virkelig ikke apellen med å sitte inne i mørket i iskald aircondition og trykke på noen intetsigende knapper på en spillemaskin. Mens pengene dine renner ut og rett inn i Casinoeiernes griske hender. Heldigvis er Las Vegas også lekeland for voksne, og det er nok å finne på her uten å gamble.

Se Stripa

Langs hovedgata Stripa, eller «The Strip» ligger det ekstremt mange hoteller og casinoer, som alle i seg selv er store lekeland. Her var det lett å bli distrahert, noe vi også ble. Tiden og dagene gikk unna i alt for høy fart.

Luksushoteller på rekke og rad

Nærmest oss lå lukushotellene MGM, Excalibur og New York New York.

Det var en litt annen standard i lobbyen til MGM enn den vi ble møtt med i det skitne hotellet vårt.

Hver dag så vi rett bort på stilige New York, New York – som var nettopp det. Et lite duplikat av New York City.

 

Gangbroa mellom hotellene Excalibur og New York New York.

Hotellene som hadde samme eier, hadde også gangbroer mellom seg og over motorveien. Veldig praktisk, bortsett fra for oss rullestolbrukere etter kl 23 på kvelden. Mellom kl 23 og midnatt stengte de fleste heisene, og i de gjenværende som enda ikke var låst lå det uteliggere og sov. Som nok var grunnen til at heisene stengte om natta. Men ikke en løsning vi syntes noe om. Dette medførte med andre ord enkelte store omveier for oss sent på kvelden. Virkelig store, for trafikken ellers var ikke akkurat fotgjengervennlig, og man kunne fort ende opp med en tre-fire kvartalers omvei om man ikke kom over der man skulle.

Excalibur – disneyland for voksne.

Ta tilgjengelig monorail dit du vil langs stripa

Hvis du ikke orker å gå hele stripa, er det bare å sette seg på den høyst tilgjengelige monorailen som går til sentrale steder blant stripa. Det vil si, hvis du finner stasjonen da. Det var ikke bare lett, mellom utallige heiser og opp og ned i ulike kasinolabyrinter.

– Det er jo veldig typisk at når amerikanerne først skal lage et kollektivsystem, så kan de ikke bare lage en t-bane eller trikk som de vet funker. Nei, da må de lage en monorail type sånn som i James Bond og sånn, humret Jobetrotter, da vi satt i en av vognene. Monorailen gikk bare i maks 15-20 km/t, men det ristet og humpet som om vi kjørte på en skogsvei. Det er nok en grunn til at to skinner er det vanlige.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi prøvde ut monorailen med et 24-timers kort 24. oktober. Vognene var tilgjengelig og trinnet inn mye mindre enn på mange t-banestasjoner i Oslo. Monorailen var populær, og det var ganske så fullt på den på ettermiddagen.

Trikken mellom Excalibur og Mandalay Bay hotel

Las Vegas har til og med en trikk. Som går mellom de to luksushotellene The Excalibur (disneyland-hotellet) og Mandalay Bay. Siden disse har samme eier, er turen over gratis.

Utenfor Mandalay Bay 26. oktober 2023.

Trikken, som Grybetrotter egentlig syntes likna mer på en t-bane, prøvde vi på vår vei for å sjekke ut Mandalay hotell torsdag morgen 26. oktober.

Trikken var vi storfornøyd med.

Mandalay var et kjedelig konferansehotell som vi egentlig bare forbinder med skytingen i Las Vegas i 2017.

Likevel tviholder amerikanerne på retten sin til å skyte hverandre, og ikke minst sine smakløse reklamer for det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Den nye arenaen Sfæren

The Sphere, eller Sfæren som det heter på norsk, er den flunkende nye konsert- og underholdsningsarenaen i Las Vegas som ble åpnet bare en måned før vi ankom byen. Det vil si 23. september i år. Prisene for å få en sfærisk underholdning inne i den enorme kula var så astronomiske med sine 2000 kroner pr. person (før skatt) at vi sto over det. Men det trengte vi jo strengt tatt ikke heller. Mens vi sto og så på kula, satte den i gang med et fantastisk lysshow du altså kan få med deg helt gratis fra utsiden.

Grybetrotter og Jobetrotter foran Sfæren i ulike fargeformasjoner 24. oktober 2023

Denne bildekrusellen krever javaskript.

The Strat og USAs høyeste tårn

24. oktober 2023

I andre enden av stripa fra der vi bodde, ligger luksushotellet The Strat. Hotellet er som navnet tilsier, oppkalt etter statosfæren. Hovedattraksjonen der var tårnet med det samme navnet. Strat Tower kunne skryte av å være USAs høyeste frittstående tårn, med sine 350 meter. Dette tårnet tok vi oss råd til å besøke, og det var det helt klart verdt.

Fra det utendørs observasjonsdekket var det formidabel utsikt over Las Vegas.

Utsikten i baren en etasje ned var heller ingen skuffelse. Grybetrotter var helt fascinert av å se ned på sfæren som stadig endret seg i ulike farger og mønstre.

– Det er ganske absurd å tenke på at hver dag må minst ti personer selge hus og hjem på grunn av spillegjeld fra Las Vegas, når vi sitter og ser ned på alt glamouren her, sa Jobetrotter mens vi nippet til proseccoen vi hadde bestilt i tårnbaren. Og faktisk er det også sånn at det er veldig vanskelig å finne konkrete og korrekte tall på all elendigheten som er forårsaket av dette. Jeg leste forresten at når folk dør av naturlige årsaker på et av luksushotellrommene her, så pleier hotellet å kjøre dem ut til andre steder og late som de døde der. Hvis ikke får de ikke lov å leie ut rommene på to uker fordi det er en lovfestet kranatenetid på dette ved dødsfall på hotellrom, fortsatte han.

– Må innrømme at jeg får en ganske stor bismak av å reise hit, selv om det er veldig gøy her. Når vi tenker på all dritten som ligger bak, istemte Grybetrotter.

Før vi slurpet i oss enda en slurk av proseccoen som var servert i plastikkrus, mens vi stirret storøyd ned på byen som lyste om kapp med seg selv under oss…

The Flamingo resort

Flamingo-hotellet er som navnet tilsier kjent for flamingoene sine. Og er visstnok bygget i en art deco-stil med inspirasjon fra Miami. De har selvfølgeig også en stor og hyggelig flamingo-hage, der vi strenet rundt 25. oktober.

25.10.23: Grybetrotter og Jobetrotter i flamingo-hagen til hotellet med samme navn.

I Flamingo-hagen var det en koselig uterestaurant med happy hour.

25.10.23: Legg merke til serveringen på ekte amerikansk vis: Her kommer drikkene, uansett om det er vin, øl, brus eller drinker, i plastkopper. Ostesausen til småretten «ostesaus med nachochips» ble servert i ordentlig keramikk, mens chipsen ble stuet vekk i en utrolig lite lekker papirpose. Vi har konkludert med at amerikanerne ikke har helt samme forståelse av hva det vil si å «kose seg» som vi har i Skandinavia. Men for all del – ølen og drinken var gode, og det var ostesausen og nachoen også. Til den lekre sum av det amerikanerne selv sa var cirka 330 kroner. Men når du plusser på den obligatoriske skatten og tipsen som man jo driver med i USA etter at regningen er servert, så endte det opp på en liten 450-lapp likevel. Og dette var altså to drinker for prisen av en! Helt hårreisende priser selv for oss tidligere velbemidlede nordmenn. Vi grøsser ved tanken på hvor mye penger man må ha for å faktisk fore og drikke opp to større og mer kravstore personer enn oss.

Gjensyn med Cæsars Palace og the Forum

Vi måtte innom det gamle hotellet vårt denne gangen også. Og det tilhørende kjøpesenteret The Forum. Alt bygget opp i ekte romersk stil.

Jobetrotter i Cæsars Palace 25. oktober 2023.

Og vi ble om mulig enda mer imponert enn sist. Mon tro om det var fordi vi faktisk ikke hadde råd til å bo der denne gangen?  Mest sannsynlig var det nok fordi det nå var pusset opp og var skinnende rent og fancy. Grybetrotter husket det nemlig som mer slitent sist vi var her.

Vi fikk nye kunstopplevelser i dette galleriet 25. oktober 2023.

I palasset til Cæsar klarte vi i likhet med på Rodeo Drive å nok en gang snuble inn i en gratis kunstutstilling. Dette var av det mer høytidelige slaget, og her var det ikke lov å ta bilder inni galleriet. Det var også færre bilder som falt i smak hos oss, men de av kunstnerne Liudmila Kondakova og Robert Deyber likte vi.

The Forum 25. oktober 2023.

Grybetrotter på Cæsars Palace sitt tilhørende kjøpesenter Forum onsdag 25. oktober 2023. Alt er bygd opp innendørs.

Jobetrotter på the Forum 25. oktober 2023. Alt er bygd opp innendørs.

Gjensyn med The Venetian

Rett ved Cæsars Palace ligger det like kjente The Venetian resort. Giganthotellet skal forestille akkurat det navnet sier, det vil si en liten versjon av Venezia. Vi var innom det på jakt etter et bryllupkapell i 2009. Det kommer vi tilbake til senere.

14 år etterpå så The Venetian og vi slik ut:

I The Venetian hadde U2 sin egen lille utstilling:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Luxor-pyramiden

Luxor-hotellet som er formet som en av de egyptiske pyramidene hastet vi gjennom torsdag 26. oktober. Også det et eventyrland i seg selv.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Show i Las Vegas

Las Vegas er i tillegg til casinoer også kjent for utallige show av god kvalitet. I 2009 så vi «The Phantom of the Opera» her. I år valgte vi følgende show:

Cirque du Soleil – Beatles-versjonen «The Love»

Grybetrotter elsker Cirque du Soleil, og Las Vegas tilbyr opptil flere av dem. Denne gangen passet Beatles-versjonen best for oss, og 25. oktober fikk vi billetter på sparket til showet. Selvfølgelig mens at vi rota rundt i luksushotellet The Mirage og oppdaget at det var show der senere samme kveld.

Billettene fikk vil til sterkt rabattert pris, både fordi vi skaffet oss spillekort på The Mirage (som vi selvfølgelig ikke brukte), og fordi vi fikk bedre billetter billigere fordi Grybetrotter ikke kunne se ordentlig på rullestolplassen til den billigste prisen.

Drinkene var navngitt etter flere av The Beatles store hits, og vi kjøpte den største Yellow Submarine på deling. Og med det nøyt vi halvannen time med fantastisk musikk, dans og akrobatikk. – Det beste showet jeg har sett uten å egentlig ha en sammenhengende handling eller dypere mening, erklærte Jobetrotter etterpå. Helt klart terningkast 6.

Penn and Tellers magishow på Rio hotell

Jobetrotter elsker magi, og har i motsetning til Grybetrotter kjennskap til masse sære rariteter. En av disse raritene var Penn and Teller-show, som vi kjøpte billetter til torsdag 26. oktober.

Showet lå på hotellet ved navn Rio, i utkanten av Stripa. Det skulle være en time å gå fra hotellet vårt. Og som de nordmenn vi er, tenkte vi at det ville gå greit. Vi hadde god tid, og over fire timer på oss. De timene trengte vi. Etter to timer var vi omsider framme.

Denne gangen var det ikke alle eventyrene i luksushotellene som distraherte oss. Isteden forvillet vi oss bort fra stripa og inn i personalinngangen til Cæsars Palace. Der ble Jobetrotter «sir» ropt etter i flere minutter. Her hadde vi ikke lov til å gå nemlig. Men vi ble  geleidet ut igjen av en blid og hyggelig vakt som skjønte at vi hadde gått oss bort. Nå skulle vi bare gjennom Cæsars Palace for å gå over broa som skulle lede videre mot gangveien til Rio. Men der var heisen selvfølgelig stengt, og vi måtte gå en lite hyggelig bakvei, som også innebar en diger omvei.

Las Vegas er virkelig ikke tilrettelagt for fotgjengere, i hvert fall ikke utenfor stripa. Da vi nærmet oss Hotell Rio måtte vi over denne store motorveien og et puslespill av lyskryss. Vi møtte faktisk flere andre turister på veien som også rådville forsøkte å komme seg hit og dit.

Vi kom da fram til slutt – til et hotell som så ut som det var på nedleggelsens rand. Her var det verken lys i skiltet utenfor, eller andre steder på hotellfasaden, slik vi var vant til fra stripa.

Et ganske så mørklagt og dystert hotell Rio i Las Vegas torsdag 26. oktober.

Både bassengområdet og de fleste restauranter på hotellet var «stengt for sesongen», og etter noen google-søk skjønte vi at det var fordi hotellet 1. oktober skiftet eier og skal pusses opp. Hotellet holder likevel åpent, til dobbel pris av det vi betalte på Oyo. Vi ville vært ganske sure hvis vi hadde valgt det hotellet og alt var stengt der.

 

 

Selv flere av spillemaskinene på casinoet var nedlagt og «out of order». De skulle nok skiftes ut til nye og mer moderne pengeslukere.

Noe som ikke var stengt var derimot Kiss-arenaen og Kiss-utstillingen. Rio var tydeligvis rockebandet Kiss sitt andre hjem.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi var sultne før showet, og prøvde febrilsk å finne en restaurant som var åpen. Til Grybetrotters fortvilelse var det bare burgersjappa som så noenlunde åpen og akseptabel ut. Grybetrotter er ikke superfan av hamburgere.

Men på «Smash burger» fikk vi faktisk en av de mer smashing hamburgerne vi har spist i løpet av turen. – Dette var jo nesten terningkast 4, erklærte Jobetrotter. Forrige gang spiste vi jo på terningkast 1.

Og så var vi klare for show:

Og showet var artig det. For Grybetrotters del var det litt mer prating enn hun hadde håpet på, og dermed ikke mulig å få med seg alt (på grunn av sin dårlige hørsel). Men magien var til å ta og føle på, og med artig samspill mellom publikum og Penn og Teller, så ga Jobetrotter showet terningkast 5.

Turen tilbake til hotellet vårt foregikk denne gangen med drosje. Vi var lei av uframkommelige veier og stengte heiser seint på kvelden. Drosjeturen kostet vesentlig mindre enn det den smashing burgeren vi kjøpte kostet. Så vi skjønner godt at folk sliter hvis de har mindre enn en hamburger i timeslønn.

Jakten på bryllupskapellet

I 2009 ville Grybetrotter og Jobetrotter finne et bryllupskapell, helst med en Elvis-imitator. Hva hadde vel vært artigere enn et-på-sparket-bryllup som bare var gyldig i USA?

Vi hadde til og med tatt med oss penklær, og staset oss opp 1. november 2009 for å finne et kapell.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men noe walk-in bryllupskapell fant vi dessverre ikke, og måtte isteden gifte oss i Oslo i oktober året etter.

14 år etter, i 2023 krydde det derimot av kapeller på vår vei. Særlig når vi gikk litt ut av stripa.

Så synd vi allerede er gift, gliste Grybetrotter da vi så dette kapellet på vår vei ut av stripa tirsdag 24. oktober 2023. Denne gangen trengte vi det ikke.

Det «ekte» Las Vegas

Etter besøket i The Strat tirsdag 24. oktober, gikk vi litt lenger utenfor stripa og fikk se mer av den ekte byen Las Vegas. Det var dessverre et trist syn. Her så du virkelig Las Vegas sin bakside, der flere uten hjem hadde slått seg til for kvelden. Vi gikk ikke lange biten, for det ble fort mørkt og trist der. Men likevel en interessant del av medaljens bakside.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var kort vei geografisk, men likevel milevist mellom Las Vegas glamour og festligheter og de mer normale og fattigere strøkene. Til tross for inntrykket man får av casino, gambling, glitter og glamour, så er Nevada en fattig deltstat, og Las Vegas en fattig by. Antallet hjemløse har mer enn doblet seg de siste ti årene.

Favorittfrokosten

I motsetning til i California er det langt mellom de sunne og gode uterestaurantene i Las Vegas. Men vi fant en – hyggelige Cabo Wabo ganske så sentralt på stripa. Der inntok vi to av våre tre frokoster i byen, med god utsikt til det underholdende gatelivet foran oss.

Grybetrotter dinglet fornøyd fra en litt for høy barkrakk på Cabo Wabo i Las Vegas både 25. og 26. oktober.

Og med det føler vi at vi har gjort Las Vegas opp og ned og i mente. Både på godt og vondt…

Soloppgang fra vår franske balkong i Las Vegas fredag morgen 27. oktober 2023.