Gardermoen og New Delhi, lørdag 21. og natt til søndag 22. januar 2017

– Hei, hvordan kan vi gjøre flyreisen best mulig for deg? Mannen som spurte var en Qatar-ansatt som spratt frem i det Grybetrotter og Jobetrotter hadde stilt seg i innsjekkingskø på Gardermoen lørdag morgen. Om Grybetrotter hadde vært i strålende humør før dette, noe hun tross alt alltid er før hun skal på ferie, så ble hun helt euforisk nå. For en service! Dette må jo bare bli en bra tur, tenkte hun, og satte i gang med sin vanlig leksjon om hvordan hun vil ha sin egen rullestol til og fra gaten, og på mellomlanding. Ikke noe problem, sa mannen. Og så enkelt kan det gjøres, tenkte Grybetrotter. 

Dette var første gang vi skulle fly med Qatar airways. Destinasjonen denne gangen var Indias hovedstad New Delhi, med mellomlanding i Doha. Begge flyturene med Dreamlinerne til Qatar gikk knirkefritt, og aldri før har vi opplevd å faktisk både lette og lande på akkurat det klokkeslettet som sto på billettene.

Kl. 01.50 lokal tid natt til søndag landet vi trygt i New Delhi. Der ble vi møtt av et digert skilt med etternavnet til Grybetrotter. Skiltet ble holdt av vår hovedkontaktperson fra reiseselskapet vårt i India, Raghev. Han førte oss avgårde til vår forhåndsleide Toyota Innova der sjåføren vår Sonu ventet på å kjøre oss avgårde til første hotellstopp på reisen. Sonu skulle vi bli godt kjent med etter hvert, for han skulle kjøre oss rundt på hele vår rundreise i Nord-India.

Det var Grybetrotter som hadde bestilt turen, og hennes etternavn som sto som referanse på alle stedene vi skulle i India.

Forberedelsene i forkant

For i motsetning til flere andre tidligere ferier, der vi har ordnet alt selv og planlagt minst mulig på forhånd, var de neste tre ukene nøye planlagt. India er nemlig ikke verdens enkleste land å reise i, og selv om vi opprinnelig hadde hatt planer om å booke alle hotellene selv og finne oss transport rundt i India på egen hånd, skjønte vi fort at det ville være vanskelig med rullestol. Alle google-søk vi gjorde på nettet og reiseselskapene vi var i kontakt med fortalte at India var et kaotisk land, og frarådet oss å reise rundt på egen hånd.

Etter mye googling frem og tilbake, fikk Grybetrotter kontakt med reiseselskapet Indiareiser, som kunne skreddersy turen for oss. Og skreddersy gjorde de. Med fullt fokus på rullestoltilgjengelighet, fikk vi etter innspill fra både oss og reiseselskapet snekret sammen en pakke som besto av hotell, leiebil, sjåfør og guider i de ulike byene, samt flybilletter til Goa på siste del av ferien. Det hele virket veldig lovende.

I 2015 ble det mulig for nordmenn å søke om visum til India på internett, noe som var med på å bidra til at vi nå følte at tiden var moden for å besøke landet. Det er klart mer forlokkende å kunne søke om visum fra sofaen på kvelden enn å måtte ta fri fra jobb for å stå i kø på ambassaden. Visum kan imidlertid ikke søkes tidligere enn 30 dager før innreise, og vi brukte et par timer en kveld i romjula på å banne oss gjennom visumsøknaden. For selv om det er bedre å ordne det hjemmefra, var ikke søknadsprosessen helt uten irritasjonsmomenter. Ikke bare måtte vi ut med full familiehistorie, jobbinformasjon og tidligere reisemål (det er jo viktig for indiske myndigheter å forsikre seg at man ikke har noe som helst relasjon til Pakistan), det virket i tillegg nesten umulig for oss å klare å laste opp portrettbilder og passbilder i så lite format som var ønsket. Heldigvis visste Jobetrotter råd, og etter mye om og men fikk vi lastet ned et program som kunne forminske bildene betraktelig. Etter å ha betalt 450 kroner hver for visumet, fikk vi etter et par dager e-post om at vi var innvilget innreisetillatelse i 30 dager etter ankomstdatoen. Og så var vi var klare for avgang.

Ankomst New Delhi

Før avreise hadde vår representant i Indiareiser i Norge instruert oss om hvilken av de utallige immigrasjonskøene vi måtte stå i da vi ankom flyplassen i New Delhi. Dette var viktig, for i de andre køene var det visst ikke mulig å sjekke e-visumene, og da ville vi bare blitt henvist til å stå i kø på nytt. Dette viste seg å være nyttig informasjon, etter som Jobetrotter straks hadde stilt seg i feil kø, hvis ikke han hadde fått instruksjoner fra Grybetrotter om å følge skiltene til e-visum.

– Jøss, røyker de inne, undret vi mens vi gikk bortover mot køen. Rundt oss sivet det røyk fra alle kanter, og det luktet ikke direkte friskt. Det var heller ikke lett å se rundt seg, etter som tåka hang tykt over ankomsthallen. Men det var ikke sigarettrøyk vi så. Det var forurensning. New Delhi er nemlig en av verdens mest forurensede byer, noe som altså åpenbarte seg umiddelbart ved ankomst, i det forurensningssmogen ikke bare holdt seg utendørs, men også trengte seg inn i alle bygninger i byen. Og ikke minst nedi halsen vår. Det tok ikke lang tid før det begynte å svi og klø i halsen vår, og akkurat da var vi ganske fornøyd med at vi ikke skulle være i New Delhi i alle de tre ferieukene.

På grunn av all forurensningen var sikten heller dårlig i New Delhi. Det var mest tåke å se på vår vei fra flyplassen til hotellet.

Grybetrotter hadde på forhånd lest om kaoset som ville møte oss straks vi stakk nesa ut av flyplassen. Hun hadde stålsatt seg, og var derfor nesten skuffet da vi gikk ut av ankomsthallen og mot bilen vår sammen med Raghev. Rundt oss var det ikke antydning til kaos, og til og med trafikken forløp i rolig former. Alt virket foreløpig relativt ordnet. Dette inntrykket skulle i løpet av de neste dagene endre seg, men dette har selvfølgelig sammenheng med at vi kjørte mot hotellet kl 3 om natten, et tidspunkt da det vanligvis er rolig de fleste steder i verden.

Etter ca en halvtimes kjøretur ankom vi vårt første hotell på reisen, nemlig det femstjerners hotellet Le Mèridien. Hotellet var stilig, moderne og lå i et populært strøk i New Delhi, nær Connaught Place. Connaught Place er et moderne kommersielt businesstrøk, som Grybetrotter på forhånd hadde googlet seg til var stedet å bo med rullestol i New Delhi.

Det første som møtte oss ved innkjørselen til hotellet var væpnede vakter. De åpnet panseret på bilen for å sjekke det for bomber. Da de ikke fant noen, fikk vi lov til å kjøre opp til resepsjonen, der vi ble vist inn i lobbyen mens Raghev sjekket oss inn og dørmannen tok hånd om bagasjen vår. Vi skulle nemlig ikke løfte en finger selv på denne ferien, hadde vi fått beskjed om.

De er opptatt av sikkerhet i India, og på alle hotellene var det væpnede vakter utenfor døra, skanning av bagasjen og «bombesjekk» av bilene som ankom området. – Et sikkerhetsteater, kalte Jobetrotter det, for hvor mye tryggere det blir av å bombesjekke en bil på samme sted hver gang kan vel egentlig diskuteres.

Servicen på luksushotellet var upåklagelig, og de var så opptatt av at vi skulle være fornøyd at vi like gjerne fikk velge mellom to forskjellige rom. Vi valgte det som var handicapvennlig.

Handicaprommene på hotell Le Mèridien hadde for sikkerhets skyld handicaplogo på døra, så man ikke skulle være i tvil om hva slags rom det var.

Klokka var nærmere 4 på natta da vi endelig hadde sjekket inn på rommet og blitt overlatt til oss selv igjen. Med fire og en halv times tidsforskjell, var den imidlertid bare 23.30 i Norge, og vi var egentlig ikke spesielt trøtte. Vi fant det derfor for godt å gå en oppdagelsestur rundt i det gedigne hotellet, særlig fordi vi syntes det liknet mistenkelig mye på hotellet Grybetrotter hadde sjekket ut fra i Singapore bare en uke tidligere:

Bildet til venstre: Utsikt ned til lobbyen og hotellbaren fra øverste etasje i hotell Le Mèridien i New Delhi. Bildet til høyre: Utsikt ned til lobbyen og hotellbaren fra øverste etasje på Mandarina Mandarin hotell i Singapore. Både stilen og arkitekturen var veldig likt, og hotellene var sikkert designet av samme arkitekt.

Men hotellet i New Delhi var det eneste som minnet om Singapore. Resten av India var totalt forskjellig fra både Singapore og de fleste andre steder vi har vært. Hvordan vi opplevde New Delhi kan du lese om i neste blogginnlegg.