Singapore, søndag 10. januar 2016

Du vet du er i Singapore når dama i passkontrollen smiler til deg og tilbyr deg godteri. Ved siden av står det en bitteliten søppelkasse med smiley på, som du kan kaste papiret i…

Flyplassen i Singapore er fantastisk fin, med oaser av blomster og planter . Grybetrotter og Jobetrotter har tilbrakt tre timer på denne flyplassen på vei hjem fra Australia for fem år siden. Da nøt vi tiden med levende musikk i et palmehav og til fontenesus.

Mens flyet fra Dubai gikk inn for landing på Changi flyplass i Singapore, kunne Grybetrotter og Jobetrotter følge med direkte på innflyvningen fra skjermene sine i setet.

Også utenfor var det mye å se på da flyet skulle inn for landing i Singapore.

Vi fikk samtidig ristet av oss søvnen, for vi hadde jo tross alt benyttet det meste av tiden mellom Dubai og Singapore til å sove. Faktisk hadde vi sovet så godt at vi hadde gått glipp av flymaten på Emirates. Uten at det gjorde særlig mye. Mens vi ventet på at alle andre skulle gå ut av flyet etter landing, stimlet flyvertinnene sammen rundt Grybetrotter mens de fortalte om all den gode maten vi bare måtte spise i Singapore.  Så vi ville nok ikke sulte.

Etter som de som jobber på Dubai flyplass er kjent for å nekte å bære opp rullestoler fra bagasjerommet til gaten, hadde Grybetrotter også denne gangen fått med seg  den manuelle rullestolen sin inn i kabinen. Det bakkepersonalet i Dubai mangler av serviceinnstilling, tar kabinpersonalet igjen. Dermed fikk Grybetrotter rullestolen ved gaten også denne gangen.

Både Grybetrotter og Jobetrotter var uthvilt etter den lange flyturen, og det var fortsatt mye igjen av dagen. Planene om å ta drosje rett til hotellet ble derfor byttet ut med togtur inn til byen isteden. Det fungerte nesten utmerket.

Grybetrotter og Jobetrotters første selfie fra Singapore – her på toget fra flyplassen inn til byen.

Etter å ha kløna litt frem og tilbake fikk vi kjøpt togbillett i skranken på stasjonen. Systemet i Singapore er nemlig sånn at du først må kjøpe et reisekort manuelt, før du kan fylle den på med penger i automatene. Kortet koster 12 singaporske dollar per person (ca 75 NOK). På kortet fulgte det imidlertid med 7 singaporske dollar, noe som tilsvarer litt over 42 kroner. For reisen inn til byen ble det trukket hele 1,80 dollar per person fra kortet, mens en drosjetur ville kosta ca 55 dollar. Klart mest lønnsomt å ta toget, med andre ord.

Det var ikke vanskelig å ville prøve ut toget i Singapore når det så såpass enkelt ut å komme seg på. Og alle de tre stasjonene vi gikk av på hadde  omtrent like liten glippe mellom perrongen og toget som på dette bildet.

Men selv om toget var tilgjengelig var det rimelig fullt.  Jo nærmere byen vi kom, jo mer klemt sammen ble vi. Vi undret oss over hvor fullt det egentlig gikk an å få det i rushtiden på hverdagene når toget kunne være så fullt en søndag ettermiddag. Til tross for klemmingen, er singaporerne høflige og hensynsfulle. De ser seg for, slipper deg fram og ingen faller over deg unødig. Likevel spørs det hvor praktisk det er å ta toget med rullstol egentlig.

Folk klemte seg sammen mens de satte nesa nedi iphonene og ipadene sine på toget fra flyplassen til sentrum.

Etter å ha myst litt på kartet, hadde Grybetrotter avgjort at vi skulle gå av på City Hall stasjon. Derfra så det ut til å bare være en gate ned til hotellet vårt.

Og også City Hall stasjon var fin og tilgjengelig, med heiser som prata til deg og blindeskrift på bakken. Vi kunne visst velge om vi ville gå ute eller inne. Etter som Grybetrotter tenkte at det kunne være en viss risiko for å svette i hjel i vinterklærne sine utendørs, valgte vi å gå gjennom det underjordiske shoppingsenteret Bedok Mall der aircondition sto på for fullt (og vinterklær faktisk var passelig antrekk).

Vi vandrer og går gjennom Bedok Mall.

Og så fikk Grybetrotter øye på en dumpling restaurant. Vi hadde jo som kjent ikke spist på en stund, og dumplings kunne vært godt nå, konstaterte hun. Da ble det sånn. Restauranten het  Tim Ho Wan restaurant, og ved nærmere ettersyn viste det seg at restauranten er en kjederestaurant, som også finnes i Hong Kong. Restauranten i Hong Kong har Michelin-stjerne, og kokken der pleier å ta turen til Singapore tre ganger i året for å sjekke at maten her holder god nok standard.

Grybetrotter var mer enn fornøyd med sin dumpling med chillikrabbe, sammen med de gøyale og gode drikkene Barley (til venstre) og Longan (til høyre).

Etter et velsmakende måltid gikk ferden videre mot hotellet. Men nå møtte vi faktisk på en hindring. I form av en trapp og flere rullestrapper. Men ingen heis. Vi kunne riktignok ringe på en knapp og vente på rullestolassistanse, men med opplevelsene fra den supertrege, melodiøse trappeheisen fra Seoul friskt i minne valgte vi heller å snu og gå omveien utendørs.

Og utendørs slo varmen i mot oss. Grybetrotter har nesten glemt hvor godt 30 grader faktisk kjennes ut, og sa seg fornøyd med temperaturen, vinterklærne til tross. Etter å ha satt på GPS-en på mobilen i retning hotellet, kom vi til slutt frem.

Grybetrotter foran inngangen til Marina Mandarin Singapore.

Frem til den gedigne klossen som kalte seg Marina Mandarin Singapore hotel, og som utenpå kunne se ut som tre Ammerudblokker klæsja sammen i ett. Inni derimot, slo luksusen mot oss, med marmorgulv, lysekroner og krystall.

Hotellet har 21 etasjer. Hvor av veldig mye åpen plass mellom de fire veggene som fører inn til rommene. Her er utsikten fra 21 etasje og ned i resepsjonen og barområdet i 4.

Servicen var upåklagelig, og i resepsjonen hadde de full kontroll på ankomsten vår.

Alle rom har balkong, men i Singapore er det visst ikke vanlig å sitte ute på balkongen. Eller så foretrekker de å sitte der uten møbler. Men som de nordmenn vi er, vet vi da råd, og har selvfølgelig flyttet både kontorstolen, et bord og lenestolen som egentlig tilhører innsiden av rommet ut.

Grybetrotter er fornøyd i salongstolen mens hun blogger ute på verandaen på hotellrommet.

Deler av utsikten vår fra hotellrommet i 11. etasje.

Grybetrotter valgte hotellet hovedsakelig etter et nøye studie av bildene av bassengområdet. Dette hotellet så ut til å ha det største bassengområdet av de aktuelle hotellene.

Og tilgjengelige bassengområdet skuffet ikke…..

Det gjorde heller ikke den lille «bassenghagen» ved siden av…

Etter å ha inspisert de krokene av hotellet vi hadde adgang til (det var ikke de øverste etasjene, for skybaren der var forbeholdt de mer velbemidlede – de som hadde betalt for de dyreste rommene), var vi klare for å inspisere byen. Vi startet med området vi bor i, rundt Marina Bay, og fra vårt hotell var det ikke langt til et av de andre kjente landemerkene i Singapore – nemlig Marina Sands Bay.

Marina Bay Sands er et velkjent landemerke i Singapore, der det er bygget som en båt over vannet. På toppen er det et evighetsbasseng. Vi tok ikke veien opp til toppen denne kvelden, men vi har fortsatt mange dager igjen….

Hvordan resten av kvelden gikk, kan du lese om i neste bloggavsnitt.