Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 8 og 9

Dette er innlegg 8 av totalt 12 i føljetongen Vietnam 2014

Vietnam 2014

Good morning, Vietnam! – Om krig og kontraster

Ho Chi Minh City, 30. november og 1. desember 2014

– Dette var jammen en sterk kontrast til i går kveld, tenkte Grybetrotter, mens hun gikk rundt og så på bilder av brente barn og bombefly. Livet er fullt av kontraster. Kvelden før hadde vi seilet fredelig rundt på Saigonelva, nå var vi inne på krigsmuseet.

Museet ble åpnet 4 september 1975, og het tidligere det amerikanske krigsforbrytermuseet. Museet er laget for å dokumentere og minne om alle skadvirkningene Vietnam-krigen medførte, og oppfordre verden til fred fremfor krig. Etter å ha vært inne i museet er det umulig å forstå at det fortsatt er krig i verden i dag.

30. november – Krigsmuseet

Grybetrotter og Jobetrotter har kommet inn i en dagsrytme nå, som består av å tilbringe morgenen og formiddagen i og ved bassenget, og gjøre en aktivitet på ettermiddagen. Søndagens ettermiddagsaktivitet var altså en tur til krigsmuseet.

Utenfor krigsmuseet – som for øvrig hadde både ramper og heis inne. Vi oppdaget selvføleglig ikke rampa før vi hadde humpet opp alle trappene da, men…

Museet har flere ulike utstillinger.

En av utstillingene omhandler verdens protester mot USAs invasjon i Vietnam – med bilder fra demonstrasjonstog i de fleste land. Her fra demonstrasjoner i Norge 23. mai 1966.

Sterkest inntrykk gjorde nok utstillingen som het «aggressive krigsforbrytelser». Her var det usensurerte bilder av og forferdelige historier om uskyldige sivile som var blitt drept av amerikanske soldater som herjet rundt i både i byene og på landsbygda.

Det kjente bildet «The Napalm girl» hang selvfølgelig i krigsmuseet.

En egen avdeling var viet opptakten til Vietnamkrigen, og fortalte historien helt fra Vietnam erklærte sin selvstendighet fra Frankrike i 1945, gjennom kampene mot samme land da franskmennene nektet å gi slipp på Vietnam. Den krigen heter Den første indokinesiske krigen, og varte fremt til franskmennene måtte gi seg i 1954. USA kunne selvfølgelig ikke la være å blande seg da utviklingen i Vietnam ikke gikk den veien de syntes var best (høres kjent ut i dag også), og plasserte en leder de ville ha til å lede landet. Han het Ngo Dinh Diem, og var anti-kommunist. Skjebnen (eller var det krigen) ville ha det til at han ble drept i et statskupp i 1963.

En interessant oversikt over hvor mye våpen, mennesker og penger som har gått med i tre kriger der USA har vært sterkt deltakende. Fra venstre andre verdens krig, i midten Koreakrigen og til høyre Vietnamkrigen.

Og selvfølgelig var det viet en avdeling til ofrene for det kjemiske våpenet Agent Orange. Stoffet ble brukt til å sprøyte ned trær i skogene der vietnamesiske soldater og sivile gjemte seg. Problemet var som kjent at disse stoffene også inneholdt det giftige stoffet dioksin, noe som har medført at mange barn er blitt født med misdannelser i lang tid etter krigen (noe som antakeligvis fortsatt forekommer). Heller ikke amerikanske soldater som hadde deltatt var blitt forskånet for dette. Av amerikanske soldater som hadde vært i områdene der Agent Orange ble sprøytet var det 25 % som fikk barn med misdannelser i ettertid.

Etter å ha vært på krigsmuseet hadde vi større forståelse for hvorfor vietnameserne elsker Ho Chi Minh.

Selv om museet er ekstremt viktig, og blant Ho Chi Minh Citys viktigste toppattraksjoner, er det ikke et sted du går til for å bli i godt humør. Det var godt å komme ut av museet da vi var ferdig inne.

Utendørs er det selvfølgelig utstilling av jagerfly og tanks som ble brukt under krigen.

Men vi var dessverre ikke helt ferdig med krigens elendighet med en gang. Utendørs var det også en utstilling av fengselsceller og torturredskaper. Det var detaljert listet opp ulike torturmetoder som var brukt under krigen, og mye av det var såpass sterkt at ikke vi orket å lese det.

Da vi var ferdige på museet, var det godt å koble av tankene med å lete etter en geocache. Under en av tanksene ute i hagen skulle den befinne seg. Men uten Astridtrotters hjelp og med kort tid igjen til stengetid, klarte vi ikke å finne den denne gangen.

Etter den mislykkede letingen etter geocache satte vi kursen hjemover. Vi hadde invitert Bash på et glass vin, og han troppet opp med kjæresten sin. Gjennom Bash og kjæresten fikk vi høre mer om hvordan livet i Vietnam arter seg i dag. Bash fortalte blant annet at de fleste vietnamesere bor i eneboliger de bygger selv, og at de jobber lange dager, ofte seks dager i uka. For å kjøpe eiendom i Vietnam, må man ha pengene kontant, og det er ingen lånemuligheter slik vi har i Europa. Bash selv er opprinnelig fra London, men flyttet til Vietnam etter å ha gått lei av karrierejaget i England.

Han fortalte også at han ikke eier sine to leiligheter, men leier dem på langtidskontrakter. Årsaken til det er at utenlandske statsborgere ikke har lov til å kjøpe eiendom i Vietnam. Det er med andre ord ingen utenlandske statsborgere som eier bolig i Vietnam.

Kjæresten til Bash er fra midt-Vietnam, og flyttet til Ho Chi Minh City for å studere engelsk å universitetet her. Bash er også engelsklærer, både for voksne og barn.

Vi fikk samtidig klarhet i at den japansk-vietnamesiske jernbanen ikke skal gå fra Vietnam til Japan, slik vi først trodde. Japan har bare planta flagget sitt godt synlig fordi de er med å finansiere jernbanen. Banen skal slik vi forsto det gå innad i Ho Chi Minh City, og er planlagt å være ferdig i 2018.

Da Bash hadde gått hjem, følte vi det var passende å avslutte kvelden med å se filmen «God morgen, Vietnam»

1. desember 2014 – Beverly Hills

Verdens kontraster var igjen slående da vi etter dagens bassenghvile tok turen til det Bash hadde sammenliknet med Beverly Hills. For Grybetrotter og Jobetrotter som selvfølgelig har vært i Beverly Hills, var det en meget god sammenlikning. Her bor den meget rike delen av Vietnams befolkning, sammen med diplomater og ambassadører, i kjempedigre hus bak like store gjerder. Husene ser ut som små byer i seg selv.

Bak disse gjerdene, i denne kjempevillaen bor den Malaysiske generalkonsulen.

«Beverly Hills» (la oss nå bare kalle det det) ligger bare 800 meter unna vår leilighet, men vi måtte likevel ta drosje dit, etter som den eneste måten å krysse veien på var over motorveien. Og selv om vi er blitt gode til å krysse trafikken i Vietnam, har vi ikke noe ønske om å begå selvmord heller.

På vår vei gjennom fornemme strøk, kom vi også til et annet boligkompleks som heter «The Riverside»

Boligkomplekset så ut som om det var mer åpent for publikum enn det er hos oss. Grybetrotter var mer fornøyd med bassenget vi har…

På vår vei kom vi også over denne idylliske broa. Broa var imidlertid smal, og det kjørte både mopeder og biler over konstant, så det tok oss i hvert fall fem minutter å få tatt dette bildet.

Bak denne veggen skjulte det seg et fortau, som plakaten ved siden av anmoder fotgjengere å gå på. Vietnameserne er imidlertid flinke til å stenge igjen fortauene sine for både mopeder og rullestoler, og de to stengene bak Grybetrotter er akkurat for smale til å komme gjennom. Ved nærmere ettersyn så vi imidlertid at fortauet var som fortau flest i byen – humpete, opphullet og jævlige. Det er best å holde seg på bilveien isteden.

På denne idylliske restauranten, helt nede ved vannkanten, spiste vi lunsj på vår ferd gjennom Beverly Hills. Restauranten heter The Deck, og var også anbefalt av Bash. Selv om prisene var mer tilpasset lommeboka til de som bor i Beverly Hills, var utsikten utover Saigon-elva verdt det.