Første møte med HCMC Distrikt 1

Ho Chi Minh City, 24. november 2014

Vi kan vel ikke skryte av å være de første til å stå opp denne andre dagen i Vietnam. Klokka hadde passert 14 da vi endelig hadde somlet oss opp og var klare for å møte Distrikt 1 – nemlig sentrum av Ho Chi Minh City. Husverten vår Bash hadde dagen før fortalt at det går shuttlebusser til sentrum rett utenfor leiligheten vår. Bussene går til faste tider hver dag. Busstidene synkroniserte defintitivt ikke med våre tider. – uten at det var noen stor krise. Drosje til byen ruinerer oss ikke akkurat det heller, så vi satte oss inn i en drosje fra Vinasun, som vi enkelt bestilte fra resepsjonen i leilighetskomplekset. 

Drosjeturen inn til sentrum tok ca 15 minutter, og foregikk uten problemer. Drosjesjåføren fant enkelt fram til adressen vi ba om å bli satt av på.

Backpacker-distriktet

Vårt første stopp var hos et reisebyrå anbefalt av Bash. Reisebyrået ligger i det som heter Backpacker-distriktet, eller Phan Ngu Lao-distriktet i sentrum, og her kunne vi få informasjon og bestille dagsturer i områdene rundt HCMC. Vi hadde sett oss ut to turer, og bestilte en dagstur til Mekongdeltaet en gang i fremtiden. Jobetrotter og Astridtrotter bestilte i tillegg en annen tur som er totalt utilgjengelig for rullestoler.

Det vi så av backpacker-distriktet for øvrig besto av små, stilige gater med masse butikker og kafeer. Og kronglete, stenete og utilgjengelig fortau. Det var bare å gå ut i veien sammen med alle mopedene.

Trafikken i HCMC

Trafikken i Vietnam er som ventet helt kaotisk, og består i hovedsak av uendelig masse mopeder, lastet opp med både barn, voksne og varer. Sammen med mopedene er det drosjer og turistbusser som i hovedsak preger trafikkbildet.

I Vietnam er det ikke så mange trafikkregler som følges, noe som blant annet betyr at det er totalt uaktuelt å stoppe for fotgjengere, selv i fotgjengerfeltene. Det er minimalt med trafikklys, og dette medfører ekstremt spennende situasjoner hver gang vi skal krysse gata (noe som naturlig nok er ganske nødvendig ganske så ofte i en storby) . Vi vendte oss fort til å gå sakte men bestemt ut i veien, mens vi lot mopedene kjøre slalåm rundt oss. Trafikantene stopper ikke, men har heller ikke noe ønske om å kjøre ned fotgjengere. Mopedene svinger alltid elegant unna. Bilene tuter og kjører litt mer rett på, men stopper til slutt om de må. Det siste er selvsagt mer nervepirrende og vi prøvde å unngå å krysse når det kom biler eller busser.

Lunsj i regnet

Etter at vi var ferdig hos reisebyrået, tok det ikke lang tid før dagens regnbyge begynte å melde seg. Og med det følte vi oss tvunget inn på en kaffebar ved siden av. Kaffe er visst stort i Vietnam, og på kaffebaren Trung Ngyen viste det seg også at de serverer mat. Dermed så vi vårt snitt til å spise lunsj samtidig. Både maten og lunsjen var veldig bra.

 

 

Bến Thành-markedet

Da lunsjen var over, hadde også regnet hadde gitt seg, og vi vandret videre på vår runde i sentrum.

 

Neste stopp på programmet var Bến Thành– markedet. Vi hadde lest i guideboka at markedet var kjent. Det skulle også vise seg å være verdens største turistfelle. Vi var omtrent ikke kommet inn før vi ble overfalt av overivrige selgere som ville selge sine varer, til det Grybetrotter syntes var overpris. Ikke var de veldig villige til å prute heller (uten at vi er noen naturtalenter i pruting selv).

Til tross for dette, kjøpte Jobetrotter seg et par nye t-skjorter og vi fikk pruta litt på et par tesorter (grønn te og Olong te) som vi tok med tilbake for å trakte i leiligheten.

 

Etter det hadde vi fått nok av markedet, og gikk et par runder til før vi fant veien ut igjen (det viste seg å ikke være så lett å finne veien ut nemlig). Akkurat i det markedet holdt på å stenge. Ute var det plutselig blitt bekmørkt. Men vi var ikke ferdig med byrunden vår av den grunn.

Gjenforeningspalasset

Vi møtte dessverre stengte porter da vi kom frem til gjenforeningspalasset i Ho Chi Minh city.

Notre Dame

Den katolske Notre Dame-katedralen er i følge Wikipedia visstnok en av de mest betydelige byggverkene i byen. Også denne ble sett utenfra:

Hovedpostkontoret og teaterbygningen

Middag på Restaurant Kissho

Bash hadde advart oss mot at det i byen for tiden bygges en ny jernbane som skal gå fra Vietnam til Japan. Dette tar opp store deler av tilgjengeligheten i byen, og gjør det ekstra vanskelig å komme seg rundt. Det fikk vi merke da vi prøvde å komme oss videre over veien for å se på resten av attraksjonene vi hadde planlagt den dagen. Plutselig var det sperringer både her og der, og mellom et par sperringer så vi plutselig en japansk sushirestaurant. Med det bestemte vi oss for at det var på tide med middag, og avla Restaurant Kissho et besøk.

 

Her stappet vi i oss sushi til den store gullmedalje, og maten skuffet ikke. Det gjorde heller ikke den fantastiske desserten.

Drinker på Heli bar

Etter å endelig hadde klart å krysse gata, kom vi ned til havna. Her konstaterte vi at det gikk båter rundt på elva, og at den ville vi ta en annen dag (den hadde jo tross alt sluttet å gå da vi kom dit sent på kvelden).

Og så endelig klarte vi å krysse gata. Og gikk rett på den digre skyskraperen vi hadde sett på avstand hele dagen. Skyskraperen heter Bitexco-tårnet og kan skilte med både utsiktspunktet Saigon Skydeck og en bar ved navn Heli Bar i 52 etasje. Etter som Saigon Skydeck hadde stengt et kvarter før vi kom, valgte vi å ta oss en drink i baren isteden.

For å komme oss dit måtte vi ta tre heiser. Første heis måtte en ansatt i bygningen betjene. Han dro kortet sitt, og heisen svarte «access denied» med irriterende kvinnestemme (samme som på Hollywood-filmer). Etter maaaange forsøk sto dørene plutselig åpne uten at kvinnestemmen informerte om dette. Inni heisen informerte den samme pratsomme og høyst irriterende automatiske heisstemmen at vi var i 1.etg, at dørene lukkes,  at vi kjørte oppover, at vi nå var i 2.etg, og etter at heisføreren hadde dratt kortet sitt for å åpne dørene sine, at dørene åpnes. Stakkars mann som betjente denne heisen på heltid! Heis 2 gikk som et skudd fra 2 til 50. etasje. Heis nummer 3 hadde for sikkerhets skyld ingen knapper, og gikk enten opp eller ned. Jobetrotter ble veldig fascinert av hele heissystemet.

Utsikten fra Heli Bar var fantastisk, og som Astridtrotter presist uttrykte det var dette baren med «fin utsikt og hjemmekoselige priser». Prisene hun siktet til var drinkene til 140 kroner pr drink. I tillegg hadde de lagt på skatt og 15 % tips i god amerikansk stil. I Vietnam ellers er det ikke vanlig å tipse. Høyere priser får du ikke på drinker  i Norge engang. Men til gjengjeld var de flinke til å mikse dem.

Series Navigation

<< Grybetrotter og Jobetrotter i VietnamGrybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 3 >>