Arniston Spa Hotel, 3. januar 2014

Halvannen times kjøretur fra Hermanus ligger den lille kystlandsbyen Arniston. Arniston ligger i Western Cape-området, og i nærheten finner du blant annet Afrikas sørligste punkt, Cape Agulha. Her skulle vi tilbringe late dager på Arniston Spa Hotel. Etter å ha sovet i bilen møtte vi uthvilt og opplagt og med godt mot. Motet forsvant litt da vi så den stupbratte rampa opp til restauranten.

Og så kom Barbara hastende ut av resepsjonen. Hun var tydeligvis hotellets vertinne. Og hun tok oppgaven på alvor. Problemet var at Barbara pratet til oss med sin aller mest sukkersøte barnehagetantestemme, med dertil nedlatende tonefall. Og med et påklistra smil som til tross for at det var bredt, ikke nådde halvveis opp til øynene. Til og med Warrenguide reagerte, og lurte på når hun skulle komme ut med tegneblokk og fargestifter til oss. Seriøst, hun pratet til oss som en gjeng 6-åringer!

Etter hvert som Barbara pratet økte vår kollektive irritasjon. Noe vi ikke var så gode til å legge skjul på. Og jo mer irritert vi ble, dess bredere og stivere smilte Barbara.

For øvrig oppdaget vi etter hvert at hun hadde akkurat samme barnehagetante-sukkersøte tonefall til de andre hotellgjestene. Men i motsetning til oss så ikke de andre gjestene ut til å mislike det. Ihvertfall var det ingen som tydelig viste det.

Vel, vel, tenkte Grybetrotter – enten er vi i bakvendt land, eller så har kanskje ikke de andre gjestene noen tidligere erfaringer med å bli dikka med mot sin vilje etter at de var blitt litt for gamle til det. For en gjeng med tre personer i rullestol hvorav to kortvokste, var det særdeles lett å sette Barbara i vrangstrupen, selv om hun sikkert ikke mente noe vondt med det.

Vi satte «unngå Barbara» høyt på prioriteringslista resten av oppholdet…

Etter å ha fått litt og drikke og blitt vist til rommene våre (selvfølgelig av Barbara), pustet vi lettet ut. Ingunntrotter og Ingridtrotter og Oliviertrotter hadde megadiger plass å puste ut på. De hadde nemlig booket to digre suiter med balkong og sjøutsikt.

Grybetrotter og Jobetrotter var hakket mer beskjedne (ja, for det kjennetegner oss liksom), og nøyde seg med et vanlig rom som lå mot bassenget. Men det var en rimelig god størrelse også på de vanlige dobbeltrommene.

Men vår omgang med Barbara var ikke helt over enda. På vei for å beskue de andres suiter, måtte vi lete oss frem til rommene som lå på den motsatte enden av  hotellet. På vei dit, passerte vi en dør som vi kikket mot mens vi prøvde å orientere oss. Ut feide marerittet Barbara med sitt sukkersøte smil og tilhørende stemme: «Hei der, kjære dere! Dette er inngangen til kjøkkenet, skjønner dere. Her kan dere desverre ikke komme inn, det er bare for personalet nemlig! Leter dere etter rommet deres?» Jobetrotter brølte ut et «nei» som ville fått enhver tøffeltyggende hund til å gjemme seg bak sofaen de neste tre timene. Etter dette tok Barbara minimalt kontakt.

Etter omsider å ha ristet av oss Barbara, enten det var pga Jobetrotters utbrudd, eller at hun fikk nye gjester å plage, ble det kollektive humøret straks bedre. Grybetrotter var litt rastløs. Det var lenge siden vi hadde fått anledning til å gå rundt i en liten by og utforske den på egen hånd. Hun og Jobetrotter bestemte seg derfor for å gå en tur rundt i området og utforske byen. Sjekke ut om det var noen koselige strandkafeer eller barer utenfor hotellet.

Det var det ikke. Til Grybetrotters store forundring fant vi verken noen butikker eller kafeer i nærheten. Kun store strandhus og det som så ut som ferieutleie. Grybetrotter lurte på hvor folk egentlig fikk mat fra, men svaret er nok som alltid – alle kjører over alt i Sør-Afrika. Ikke noe vits i å ha noen kafeer eller butikker rett utenfor stuedøra si da.

Men vi fant i hvert fall et veldig idyllisk lite feriehus/boligområde som ifølge en plakat sto på World Heritage liste over verneverdige områder.

Og som relativt ferske husvogneiere, måtte vi selvsagt utforske den lokale campingplassen i Arniston:

I tillegg hilste vi på båten «Oslo»

Og dyppet føttene i det varme indiske hav. Noe som gjorde det veldig fristende å hoppe uti. Men akkurat da var tanken på å få våt rullestol og sand i alle kroppshjørner nok til at vi motsto fristelsen.

Etter middag i hotellrestauranten, ble dagen avsluttet på balkongen til Ingunntrotter med vin og et glass sherry – vi var jo nå blitt vant til å få dette servert på rommet selvfølgelig………

Series Navigation

<< Da Jobetrotter ble bura inne med haienDa Jobetrotter(s kamera) ble tatt av kjempebølgen >>