Cape Town, 1. juledag 2013

For Grybetrotter og de aller fleste andre førstegangsbesøkende til Cape Town, er et besøk på Robben Island en selvfølge. Øya ligger rett utenfor Cape Town, og er selvsagt mest kjent for å være stedet der politiske fanger ble fengslet under apartheid-regimet. Nelson Mandela satt fengslet der i 18 av de 27 årene han satt i fengsel under aparthaid-regimet.

Grunnet Nelson Mandelas nylige bortgang, hadde pågangen av turister som ville besøke øya økt betraktelig, og den eneste dagen vi fikk billett dit var 1. juledag. Da feirer jo de fleste jul. Vi nordmenn var jo ferdige dagen før, så for oss var det intet problem. 

Billettene var forhåndskjøpt av Warrenguide, og vi ble hentet på hotellet kl 8 om morgenen. Båten til Robben Island går fra Waterfront, og var bestilt med avgang kl 9. Det vi ikke hadde fått med oss var at arrangørene hadde endret avgangstiden til kl 8.30 på internett kort tid i forveien. Det hadde heller ikke minst 2/3 av de andre passasjerene som skulle med båten fått med seg. Så da vi ankom kl 8.40 var den opprinnelige båten gått og det komplette kaos hadde oppstått. Etter som det var veldig mange som ikke hadde rukket kl 8.30-båten ble det heldigvis satt opp en ekstrabåt. Og ikke en hvilken som helst ekstrabåt. Men en av de eldste båtene. Meget gammel og totalt utilgjengelig for rullestoler, men til gjengjeld var det samme båt som Nelson Mandela selv var blitt fraktet med da han ble plassert på Robben Island.

Båten vi tok til og fra Robben Island

Båtene som vanligvis går til Robben Island er for øvrig nye, moderne katamaraner, som i følge Warrenguide er enkle å komme seg ombord på med rullestol. Båtturen fra Cape Town til Robben Island tar vanligvis 30 minutter. I de gamle båtene tok den 45 minutter hver vei.

Grybetrotter klar for avgang fra Cape Town

Grybetrotter og Jobetrotter på båttur med Table Moutain i bakgrunnen

På Robben Island ble vi møtt av en bil med rullestolheis, og besøket begynte med en times biltur rundt på øya.

Robben Island fengsel

Guiden som kjørte oss var veldig flink. Han var historiestudent og hadde hatt en far og en onkel som hadde vært fanger på øya. Han hadde selv vært til stede når Nelson Mandela ble frisatt, men var da en liten gutt. Kunnskapen og entusiasmen hans smittet definitivt over på oss andre.

Vi fikk se rester av tidligere bruk av øya. Bl.a har den vært brukt til steinbrudd, leprakoloni, og militærleir, før det vi nå forbinder den med i dag, en fangeleir for politiske fanger under apartheid-regimet.

Vår guide forklarte entusiastisk om forholdene for svarte og fargede under apartheid-regimet, de viktigste fangene, den politiske motstanden, de ulike bygningene, forholdene fangene levde under, osv…

Det var også interessant å få se «den dumme boka», som de svarte og fargede kalte det obligatoriske passet de til enhver tid måtte ha tilgjengelig, stemplet for ethvert område de skulle oppholde seg i. Passene (og stemplene) hadde maksimalt seks måneders varighet, og førte til lange køer og uendelig byråkrati når det måtte fornyes. Uten passene kunne folk risikere å bli arrestert og fengslet.

Steinrøysa der fangene (de politiske lederne) ble satt til å hugge og bære stein dag ut og dag inn

Bussene som ble brukt til å frakte fanger

Også fangevokterne bodde på øya – her er noen av husene de bodde i.

Etter bilturen ble vi vist inn i fengslet, der vi ble møtt av en tidligere innsatt som guidet oss rundt. Alle guider inni fenglset er tidligere innsatte, mens guidene utenfor ofte er studenter og/eller slektninger av tidligere innsatte.

Guiden i fengslet viser vei til sensurrommet og fortalte hvordan posten til og fra fengslet ble sensurert.

Guiden i fengslet hadde en veldig afrikansk uttale av engelsk, så de fleste i reisefølget vårt slet med å få med seg det han sa. Men det Grybetrotter ble imponert over var hvor lite bitter guiden virket. Noe som jo var gjennomgangstonen både hos Nelson Mandela og mange andre tidligere politiske fanger i Sør-Afrika.

Under sitt opphold i fengselet hadde aldri guiden sett Nelson Mandela eller noen av de «viktige» fangene, da disse ble holdt adskilt fra de «vanlige» fangene. Han forklarte om hvordan ulike fangegrupper ble forsøkt satt opp mot hverandre for å hindre samhold. F.eks fikk de fargede bedre mat enn de svarte. Han forklarte om sensur, mangelen på medisinsk tilsyn, straffemetoder som isolat, hvordan forholdene ble gjort bevisst værre enn nødvendig f.eks med fuktige celler og dårlig ernæring, konsekvensen på kroppen av det harde straffarbeidet, og hvordan fangene på nærmest mirakulæst vis unngikk alvorlig sykdom.

Han forklarte også hvordan fangene støttet hverandre, bl.a ved å organisere egne skoler i fengselet, det kunne være alt fra å lære å lese, til å gjennomføre doktorgradsarbeidet! De var alle politiske fanger, og planen var at når de en dag skulle slippe ut, var det de som skulle styre, og da var utdanning viktig!

Vi fikk også se cellen til Nelson Mandela

Nelson Mandelas celle

Etter ferdig guiding inne i fengselet spaserte vi tilbake til båten, og fikk en solrik båttur tilbake til Waterfront-området. Der satte vi oss ned på restauranten Karibu klar for lunsj/tidlig middag.

Grybetrotter og Jobetrotter på Karibu med Table Mountain i bakgrunnen

Grybetrotter før Death of Chocolate

Grybetrotter smakte for første gang springbok-kjøtt (en antilope), og likte det hun smakte. Lunsjen ble avsluttet med en dessert med det herlige navnet «Death of Chocolate», et passende navn.

Grybetrotter etter death of chocolate

Utpå ettermiddagen returnerte vi tilbake til hotellet og et par timer i bassenget. Resten av kvelden ble også tilbrakt på hoellet. Jobetrotter gikk tidlig til sengs med feber og magesjau mens vi andre nøt den siste kvelden i Cape Town ved bassengkanten til sent på kveld.