Dette er innlegg 2 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, mandag 14. oktober 2019
– Se her, så jævlig kommer det til å bli i Norge og etter hvert, hvis bompengepartiet får fortsette fremgangen sin, erklærte Jobetrotter da vi observerte trafikkorken en ettermiddag i Istanbul. Bildet over viser trafikkaoset i de smale brosteinsbelagte gatene i gamlebyen på vei hjem fra båtturen vår dagen før.
Den tette trafikken i indre bykjernen i Istanbul er ikke bare til bry for bilistene. Også oss fotgjengere får erfare hvor mange hindringer det faktisk er på veien i tillegg til brostein og fortauskanter.
Hver ettermiddag var det full trafikkork i restaurantgata utenfor hotellet vårt. Gata, som egentlig burde vært gågate, ble nærmest ufremkommelig både for biler og fotgjengere. Dette bildet er fra 13. oktober. Vi lærte fort at det ikke var noen vits i å ta drosje tilbake på hotellet på ettermiddagene i hvert fall. Noe vi heller aldri gjorde.
Dagens heftigste ekspedisjon
Denne mandagen hadde vi bestemt oss for å følge guidebokas råd om å finne en fin takterrasse i bydelen Karaköy. Karaköy skal være Istanbuls svar på Grünerløkka i Oslo lovte guideboka, og her finnes det i tillegg flere anbefalte restauranter på taket. Dette hørtes spennende ut. Med fortsatt sol fra skyfri himmel og behagelig sommertemperatur trasket vi avgårde samme veien som dagen før, mens vi studerte tyrkiske menn som solte seg i steinrøysa langs Bosporos.
Denne gangen gikk vi imidlertid ikke på noen båt da vi nådde frem til Eminönü. Isteden gikk ferden videre over Galatabroa.
Grybetrotter og Jobetrotter på Galatabroa med Eminönü i bakgrunnen.
Jobetrotter på Galatabroa med Karaköy i bakgrunnen
Vel over i bydelen Karaköy fikk vi oppleve følgende:
Thomastrotter og Trinetrotter tar seg en pust i bakken mens Jobetrotter forsøker å finne nærmeste anbefalte takterrasse.
– Opp denne bratte bakken skal vi, erklærte Jobetrotter, mens han overlot mobilkartet sitt til Thomastrotter. Samtidig kom han ved en feil borti kartet, slik at pilen plutselig viste en annen retning og Thomastrotter uvitende villedet oss opp en annen bakke.
Oppover bakkene gikk det i hvert fall, mens vi forsøkte å ikke bli påkjørt av bilene som suste nedover og mot oss i en viss fart.
Riktignok hendte det at det stoppet opp helt, som her, hvor denne gaffeltrucken følte for å blokkere veien i en fem minutters tid, mens han avleverte varene. Fascinert observerte vi alle butikkene i de superbratte bakkene, der det yret av liv og dagens vareleveringer ble lirket inn med imponerende presisjon.
Vi gikk og vi gikk, mens Grybetrotter brukte alle sine krefter på å holde hodet oppe (bokstavelig talt), opp de bratte og humpete bakkene. Jobetrotter fikk på sin side brukt all sin muskelkraft der han svettet oppover mens han dyttet og lirket Grybetrotter foran seg.
På vår (om)vei oppover Karaköy dumpet vi plutselig borti Galatatårnet.
Der vi nøyde oss med å ta en sjølfie. Tårnet var alt for utilgjengelig for rullestoler…sa vi mens vi pustet og peset etter en ikke mindre tilgjengelig gåtur.
Vi tok fatt på nok en ny bratt brakke oppover….
Og da vi omsider hadde humpet oss fram til riktig takterrasse, var den selvfølgelig passende nok stengt. Ingen av oss hadde tenkt på å sjekke åpningstidene. Guidebokas anbefalte takterasser åpnet visst ikke før kl 16. Vår klokke viste akkurat da bare 12.30, så det ble litt lenge å stå å henge mens vi ventet på at takterassen skulle åpne.
Etter den strabasiøse turen oppover alle bakkene for å finne den stengte takterrassen, orket vi ikke å lete etter en til. Men vi syntes likevel ikke at dagens ekspedisjon hadde vært fullstendig bortkastet. Vi hadde fått sett mye tyrkisk gateliv og vi hadde alle fått trent litt på hver vår måte oppover stupbratte bakker, konkluderte vi lattermildt utenfor en liten kiosk. Der vi sto å ventet på at innehaveren skulle titte fram fra hushjørnet han hadde gjemt seg bak mens han pratet i mobiltelefonen sin, før vi kunne betale for leskedrikken vi ville kjøpe.
– Se Grybetrotter, her har du et bilde til katteelskere på bloggen din. påpekte Jobetrotter til den ikke like katteelskende Grybetrotter.
Etter å ha tatt en kjapp stopp i kiosken, begynte vi nedstigningen nedover mot Galatabroen igjen.
Grybetrotter var rimelig glad da vi nådde det vanlige fortauet som førte bortover vannet.
Etter vår hasardiøse ferd nedover bakkene i Karaköy, roet vi ned med et par timers lunsj under samme Galatabroa som dagen før (dog på en annen restaurant).
Der vi stiftet bekjentskap med utsøkt tyrkisk hvitvin…
Dagens artigste skilt
Noen som har lyst på hår i kjøttpanna si?
Dagens mest absurde inngang
Denne døra sto på vidt gap på uterestauranten vi spiste lunsj på under Galatabroa. Noe som egentlig var unødvendig, etter som det ikke var vegger på noen av sidene til døra.
Koreansk mat i Istanbul
Kvelden ble avsluttet på den sør-koreanske restauranten Seoul i restaurantgata vår sånn cirka 50 meter fra hotellet. Jadda, vi var i Tyrkia, men det kryr ikke av koreanske restauranter i Oslo heller. Og både Grybetrotter og Jobetrotter elsker koreansk mat etter vår tur til Sør-Korea i 2015. Reisefølget vårt hadde aldri spist det før, og var veldig villig til å prøve. Restauranten lå i en smal og utilgjengelig bygning, men Jobetrotter var vant til å bære denne dagen. Vi kom oss opp til tredje etasje, hvor det ble helt fullt av andre gjester i løpet den tiden vi satt der.
Kimchi er velkjent tilbehør i Sør-Korea. Så også på koreansk restaurant i Istanbul.
Og som all annen mat i Istanbul, var også kimchien, bulgogien og fiskeretten på restaurant Seoul fantastisk god. Så god at restauranten fikk flere besøk av oss i løpet av uka.
Jobetrotter spiste hele sin helstekte fisk tilberedt på koreansk vis.
Dette er innlegg 1 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019
Istanbul, Tyrkia, 12. og 13. oktober 2019
– Se, på den mopeden kan man steke paella også. Opplysningene ingen egentlig trengte kom fra Jobetrotter, med referanse til bildet over. Det hadde jo vært kjekt hvis vi var i Spania, tenkte Grybetrotter. Men det var vi ikke. Lørdag ettermiddag hadde vi landet i Tyrkias største by, og paella sto ikke på menyen.
Grybetrotter hadde riktignok vært litt i tvil om det var lurt å reise til Tyrkia akkurat nå i disse urolige krigstider. Men etter å ha googlet UDs reiseråd og avstand til Syria, konkluderte vi med at Istanbul er såpass langt unna grensen at det er trygt nok å reise dit nå.
Lørdag 12. oktober – ankomst Istanbul
Etter en knirkefri reise med både Turkish Airlines og forhåndsbestilt drosje fra flyplassen, ankom reisefølget på fire hotellet med det enkle navnet GLK Premier Acropol Suites and spa. Hotellet ligger midt i gamlebyen, i bydelen Sultanahmet, med gåavstand til de mest kjente severdighetene.
Ved innsjekking ble vi møtt av en overivrig resepsjonist som prøvde å selge oss all verdens pakketurer til overpris, ved å innbille oss at alle moskeer og museer ville være stengt på søndag. Men vi har vært ute og reist før, og klarte å besinne oss. Dette ordner vi selv, tenkte vi. Og kjøpte ingen ekstrapakker av resepsjonsselgeren.
Til tross for at hotellet har «spa» i navnet sitt, har det ikke svømmebasseng. Svømmebasseng er egentlig den eneste delen av «spa» Grybetrotter bryr seg om. Hun ble derfor glad for at badene i våre «Family-connecting suites» i hvert fall hadde hvert sitt boblebad…
Men aller mest pris satte vi nok på den gullmalte heisen….
…der gullmønsteret glinset i både vegger og tak…
Men som Jobetrotter påpekte: Det er kanskje ikke like elegant med gullmalte heiser når maleren klarer å bomme på mønsteret….
Grybetrotter og halvdelen av reisefølget vårt Trinetrotter skålte likevel for vel gjennomført ankomst. Trinetrotter og Thomastrotter reiste vi sist gang med til Italia påsken 2018.
Hotellet ligger i gamlebyen, midt i en travel restaurantgate. Resten av kvelden ble derfor tilbrakt på restauranten rett over gata for hotellet, ved navnet Albura. Og til tross for både innkaster, turister og turistpriser, var maten kjempegod, stemningen på topp og alle var enige om at hotellet ligger midt i smørøyet for våre behov.
Søndag 13. oktober: Båttur langs Bosporosstredet
Opplysningene fra resepsjonisten vår om at alle moskeer og museer i Istanbul var stengt på søndager var selvfølgelig bare tull. Men da vi oppdaget dette, var vi likevel så innstilt på å verken oppleve religion eller museumskultur denne søndagen, at vi hadde lagt andre planer. Med strålende sol og behagelig sommertemperatur, var forholdene ideelle for båttur langs Bosporosstredet.
Veien til sightseeingbåtene innebar en times gåtur langs vannet.
En gåtur langs vannet var ikke å forakte en søndag formiddag i behagelig sommervær.
Rundt oss kunne vi observere lokale menn (for det var bare menn) som enten fisket eller lå og solte seg i steinrøysa (for det var bare stein langs vannet).
– I Tyrkia kler fiskerne seg akkurat likt som i Norge, med vindjakka kneppet godt igjen for å ikke fryse, kommenterte Jobetrotter mens sola stekte og vi andre syntes den friske brisen fiskerne prøvde å beskytte seg mot bare var avkjølende.
Selv om det var idyllisk å gå langs havet, florerte søpla rundt både oss og de solhungrige mennene. Brukte plastflasker og papir var kastet tilfeldig rundt etter hvert som tidligere eiere hadde sett seg ferdig med dem.
Det er ikke rart det er mye plast i havet, når vi ser hvordan folk dandere vindskjermingene sine, konstaterte vi.
Heldigvis var det ikke alle som benyttet plast og papp som vindskjermer. Her var det noen som hadde gjort seg riktig flid med å lage vindskjermer av stein.
– Den mest nautrlige ting i verden må jo være å ta med seg en benk og plassere den midt i steinrøysa.
Grybetrotter registrerte at det var bemerkelsesverdig få kvinner ute på søndagskos. Det var egentlig bare gutteklubben grei som var representert blant fiskerne.
Til slutt ankom vi Eminönü (eller Eminem som Jobetrotter kaller det), en stor plass der det yret av ivrige cruisebåtselgere. Vi gikk rett i turistfella og kjøpte båttur av den første selgeren vi så. Han kunne friste med en 2-timers cruise langs hele Bosporosstredet, der vi ville få utsikt til alle kjente palasser og moskeer, og ikke minst utsikt til Asia. Akkurat det Grybetrotter var ute etter. Riktignok solgte de ikke vin og øl på båten, men dette fikk vi bare godta. Dyrt var det heller ikke, og prisen var 200 kr. per pers. Billettene ble kjøpt, og vi var for så vidt godt fornøyd. Vi måtte bare vente halvannen time, før vi måtte møte opp på plassen for å ta bussen ned til båten, forklarte selgeren. Han pekte på kartet hvor båtterminalen var, og det så ut som om det var sånn ca. 200 meter unna. Da stusset Grybetrotter litt. – Kan vi ikke bare gå bort dit, spurte hun, og så ikke frem til å løftes inn en turistbuss med tusen folk for å kjøre 200 meter. – Nei, det gikk ikke forklarte selgeren. Det var så mange båter der nede at da kunne vi gå oss bort og havne på feil båt.
Javel, tenkte reisefølget lydig. Ventetiden slo vi i hjel på en restaurant under Galata-broa, med nydelig utsikt over vannet:
Før vi altså fikk dagens mest bisarre opplevelse. Vel tilbake ved bussen ble vi vist ombord i et relativt raskt tempo, for så å bli sittende i et kvarter før noe skjedde. Bussen startet, kjørte i sånn cirka nøyaktig 50 meter, før vi alle skulle av igjen. Og selv om selgeren hadde prøvd å innbille oss at det ville bli mindre kaotisk å ta buss til fergekaia, var det mildt sagt helt feil. Trinetrotter hadde vi sendt i forveien for å holde av bra plasser til oss på dekk, for vi trodde vi skulle rett på båten. Det var ikke helt tilfellet. Bussen hadde parkert et godt stykke unna båten, og alle de andre passasjerene, inkludert Trinetrotter hadde forsvunnet.
Guiden møtte oss utenfor bussen og pekte i retningen båten gikk. Jeg møter dere der nede, sa han, og pekte mot kaia, der det var et kaotisk hav av folk, turistbåter, ferger, billettselgere og kontrollsluser. Det var fullstendig overveldende, men heldigvis er Trinetrotter allerede fremme tenkte vi, og ringte henne for å høre hvor hun var. Men da fikk vi en merkelig beskjed på norsk om at «alle våre ekspedienter for tiden er opptatt». Dette har vi ingen forklaring på, men tydeligvis var det noe galt med telenettet akkurat da.
– Nå føler jeg at jeg er i Tyrkia, gliste Grybetrotter da kaoset rundt oss var komplett.
Etter en ti minutters febrilsk leting, der Thomastrotter spurte seg fram ved å vise billetten til billettører fra alle båtselskapene, fant vi hverandre heldigvis igjen. Båten hadde nemlig ikke gått, og kom heller ikke til å gjøre det med det første. Guiden virket avslappet og sa han hadde vurdert å begynne å lette etter oss, men så dukket vi heldigvis opp. Vi måtte vente i ytterligere tjue minutter (eller 10 tyrkiske minutter som guiden spøkte med) før båten vi skulle med faktisk dukket opp. – Jeg skjønner godt at vi måtte kjøres 50 meter for å stå å vente på dette, kommenterte Grybetrotter tørt.
Men da båten til slutt dukket opp, var det faktiske rampe ombord, og mulig å komme seg relativt enkelt på den med rullestol.
Og Trinetrotter fikk holdt av veldig bra plasser til slutt. Dermed kunne fire trottere fornøyd nyte båtturen de neste to timene.
– Denne borgen skal nok ikke vi se noe nærmere på Grybetrotter, konstaterte Jobetrotter, da cruiset forbi en ærverdig gammel borg med tusen trapper.
– Se, der er jo Tobias i tårnet sitt, sa Jobetrotter da han fikk øye på dette tårnet.
Ortaköymoskeen
Fra Europa til Asia via sjøveien. Langs Bosporosstredet seiler vi mellom de to verdensdelene.
Vi cruiset forbi Maiden’s tower på vei tilbake til Eminönü
Mer plast i havet, her i form av ballonger.
Helgen ble avrundet i restaurantgata vår, denne gangen på en annen restaurant et helt minutts gange fra hotellet. Også her var mat, drikke og selskap upåklagelig, og vi var ikke spesielt lei oss for at helga var over. Vi har nemlig mer i vente de neste dagene.
Det er et faktum – sommeren i Norge er ubønnhørlig over. De siste dagers regnvær har satt en gråskitten farge på både himmelen og omgivelsene, verandaputene er ryddet inn for vinteren og etter et par morgener med frost har Grybetrotter fått piggene ute – på bilen sin.
Det begynner å bli en stund siden vi kunne skryte av denne temperaturen i Norge. Her fra sommerresidensen vår på Norsjø Ferieland 29. juli 2019.
Grybetrotter og Jobetrotter har for første gang på mange år tilbrakt hele sommeren i kongeriket.
Selv om sommeren 2019 ikke kunne måle seg med fjorårets sydenvær (ingen fremtidige somre vil vel vel noen gang kunne det), kan vi se tilbake på den med varme minner. Vi hadde i år bestemt oss for å ha totalt to ukers sommerferie fordelt i to omganger i sommerresidensen vår på Norsjø Ferieland. Og vi hadde flaks. Akkurat i de to ukene vi hadde ferie, viste sommeren seg fra sin beste side. Med tropevarmen på besøk, kunne vi skape oss disse minnene fra sommerferien i Norge 2019:
Og selv om sommeren i Norge er over, er det flere i vente om veldig kort tid. Allerede i morgen starter nemlig Grybetrotter og Jobetrotters reisesesong for vinteren 2019/2020, med første stopp en uke i Istanbul. Der venter strålende sol og 22 grader, skal vi tro på værmeldingen. Og det gjør vi jo når vi er veldig klare for mer varme.
Dette er innlegg 3 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019
Cancun og Cozumel, Mexico, onsdag 27. februar 2019
Don’t worry! You’re on the fun side of Trump’s wall
– Artig skilt sett i Cozumel onsdag 27. februar
Cozumel er en liten idyllisk øy som ligger 45 minutters båttur unna Playa del Carmen på Yucatánhalvøya i Mexico. Skjønt, hvor idyllisk den var hadde vi våre tvil om, etter som Cozumel er mest kjent for å være et cruisestopp for store cruiseskip i karibia.
Brygga i Cozumel ved ankomst med passasjerferga.
Fordi Playa del Carmen ligger en times kjøretur fra Cancun, ble Cozumel nedprioritert til fordel for Isla Mujeres forrige gang vi var i Mexico. Men denne gangen hadde Grybetrotter et stort ønske om å se øya, og dermed satte vi avgårde på dagstur dit onsdag 27. februar.
Vi hadde i feriens andre uke flyttet fra Antonios deilige hage til hotell i hotellsonen, og for å komme oss til Playa del Carmen hadde vi nå leid bil kun for en dag. På hotellstripa er det høy partyfaktor, og dermed var det helt naturlig for Jobetrotter å møte på dette kunstverket på vei for å hente bilen hos leiebilselskapet Alamo onsdag morgen.
Veien til Cozumel
På denne dagsturen var det Ingunntrotter og Andrétrotter som var med som reisefølge, og i og med at vi egentlig ikke var helt sikre på hvor tilgjengelig fergene til Cozumel var eller hvor enkelt det var å komme seg rundt på øya, var planen å kjøre til Playa del Carmen og ta det derfra. Hvis ikke vi kom på båten kunne vi jo heller se litt i den kjente charterbyen tenkte vi. Dessuten ville vi spise middag der etter turen til Cozumel. Og kanskje vi rakk å se litt på begge steder. Planene var mange…….. og som vanlig flere enn tiden er lang.
Etter en times kjøring kunne vi parkere denne doningen på en godt bevoktet parkeringsplass i utkanten av Playa del Carmen.
Det tok ikke veldig lang tid fra vi hadde parkert bilen og trillet ned fortauet og rundt hjørnet, før vi kom i kontakt med en ivrig selger. Han kunne forsikre oss om at vi ville komme på båten med rullestoler og tilbød oss en ok pris for billettene tur-retur. Og ikke bare det. Vi kunne også leie bil på øya. Det ville være en kjempeopplevelse. Prisen var det dobbelte av hva vil hadde leid bilen i Cancun for, og til tross for at vi dro litt på det, overbeviste mannen oss om at det var mye å se og en enkel måte å komme oss rundt på. Newsflash: Vi hadde ikke trengt bilen.
Mannen ble i hvert fall godt fornøyd med salget, og loste oss i ekspressfart gjennom både køer og menneskemengder, og sørget for at vi rakk båten akkurat i det den skulle gå. Ferge til Cozumel går en gang i timen.
Og jada, det var både rampe, trinn og velvillige hjelpere som fikk oss inn i båten. Der vi selvsagt satte oss på bordet som var reservert for rullestolbrukere. Og med det var fire happy trottere på tur.
Tilgjengeligheten for å komme opp på dekk var imidlertid ikke like god. Dermed var det bare Jobetrotter som fikk gå opp der for å ta bilder av sjøutsikten…. Riktignok var det ikke så veldig mange som ønsket seg opp dit denne dagen da, der det sto rader på rader med ledige seter. Kanskje ikke så rart, etter som det var sterke vindkast og såpass høye bølger at det gynget godt i båten.
Grybetrotter likte førsteinntrykket av Cozumel da vi gikk av ferga. Øya var langt mer idyllisk enn vi fryktet, og Grybetrotter feiret med å styre alle til første restaurant med utsikt mot havet der dagens cruieskip hadde lagt seg til. Her fikk hun slurpet i seg en diger margarita og spist bittelitt taco til lunsj.
På torget bak restauranten yret det av karibieliv, med ivrige selgere og gode temperaturer. På bildet til venstre fotograferer Andrétrotter omtrent det samme motivet som på bildet til høyre.
Men så var det denne leiebilen da…..
Her på dette hjørnet ble vi stående å vente nesten en time da vi skulle hente leiebilen vi hadde leid for noen få timer på Cozumel.
Å hente leiebil på Cozumel gikk nemlig enda tregere enn på flyplassen, og farten hadde saktnet til ekte karibietempo. Grybetrotter skjønte fort at vi kanskje hadde kastet bort både penger og dyrebar tid på noe som kanskje ikke var helt verdt kjøpet. Det var en het sommerdag, og Ingunntrotter og Andrétrotter gikk inn i de svale salgsbodene igjen for å kjøpe vann. Noe vi sårt trengte. Litt av vannet ble konsumert mens vi ventet, resten ble behørig gjenglemt på en benk da vi endelig fikk bilen.
Øysafari på Cozumel
Men heldigvis – leiebilen kom til slutt. Denne gangen i form av et gammelt vrak som nok hadde sett sine beste dager på 90-tallet. Men bilen humpet avgårde, reisefølget hadde ikke tørket ut, og alle var fortsatt i ganske så godt humør. Nå var vi på jakt etter en tilgjengelig strand så vi kunne få oss et bad. Det vi fikk se var følgende:
Mange, lange asfalterte bilveier med mye trær…
Idylliske, eksklusive lukkete strandklubber som verken var særlig rullestoltilgjengelige eller åpen for allmennheten.
Flotte strender, heller ikke spesielt rullestolvennlige. Det nærmeste vi kom var denne bukta her. Men uten rampe ned til vannet, var det umulig for Ingunntrotter og Andrétrotter å få kjent på vannet. Grybetrotter og Jobetrotter fikk duppet føttene litt, mens Ingunntrotter og Andrétrotter reddet turen med å finne en koselig strandbar like ved.
For denne strandbaren kunne reisefølget like. Noe vi også gjorde. Dessverre var den av den gammeldagse typen som bare tok kontanter, og kontanter begynte vi å få smått med. Vi måtte derfor nøye oss med å kjøpe drikke her. Men Grybetrotter syntes det var verdt besøket likevel.
Tilbake til sivilisasjonen
Etter et par-tre timer var vi tilbake til byen der vi returnerte leiebilen. Det gikk heldigvis hakket fortere enn å hente den. I byen hadde noe skjedd siden vi var der sist. Alle salsgbodene var stengt, ingen selgere ropte til oss og byen hadde fått en adskillig roligere stemning. Borte var dagens cruiseskip også. – Så det er SÅNN det er når cruiseskipene har forlatt øya ja. Da stenger den, konstaterte vi.
Riktignok var restaurantene fortsatt åpne, og vi skulle gjerne vært der lenger for å spise middag. Jobetrotter ringte Alamo for å spørre om vi kunne returnere bilen dagen etter, uten at noen svarte i den andre enden. Dermed innså vi dessverre samtidig med at sola sa takk for seg og gikk ned i havgapet, at vi måtte rekke neste båt for å komme tidsnok tilbake til Alamo for å levere leiebilen vår der før det stengte.
Dermed måtte vi også haste oss gjennom restaurantgata i Playa del Carmen, og det ble heller ikke her noen middag slik vi hadde håpet.
Tilbake i Cancun
Derfor var det ikke uten grunn at vi ble litt småirriterte da vi et kvarter før stengetid pliktoppfyllende møtte opp for å levere bilen – bare for å oppdage at Alamo har et noe løssluppet forhold til åpningstider. De hadde nemlig stengt flere timer før. Logisk nok var det derfor Jobetrotter ikke hadde fått svar da han prøvde å ringe tidligere på kvelden. Det var heller ingen i Alamo som syntes det var stress at vi leverte bilen ved åpningstid dagen etter – og så dermed ingen grunn til å beklage at de ikke hadde vært der for å ta i mot oss kvelden før. Og med det registrerte vi nok en gang forskjellene mellom Mexico og Norge hva gjelder tidsbegreper.
Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019
Yucatán-halvøya, Mexico, mandag 18. februar 2019
– Men altså, selv om denne Cenoten skulle vise seg å være helt utilgjengelig syns jeg det var verdt kjøreturen bare å se denne landsbyen her jeg, erklærte Ingridtrotter etter to timers kjøretur der vi hadde forvillet oss inn i en liten mexicanske landsby på vei til dagens utflukt: Cenote Maya Park.
Mandag 18. februar dro halvparten av reisefølget på roadtrip. Mens den resterende halvparten ble igjen i huset i Cancun, satte Ingridtrotter, Oliviertrotter, Grybetrotter og sjåfør Jobetrotter nesa mot Cenote Maya Park. Cenote Maya Park ligger i følge google maps ca 2 timer og 15 minutter unna Cancun. Vi brukte ca. en time lenger på å nå destinasjonen.
Etter som Jobetrotter og Grybetrotter har vært i Mexico før, har vi sett alle de kjente stedene Chichén Itzá, Tulum, Akumal og Isla Mujeres tidligere. Det vi derimot ikke hadde sett var ei ekte cenote – altså et synkehull ned til grunnvannet, særlig kjent på Yucatan-halvøya. Grunnen til det var blant annet fordi det (antagelig av helt naturlige årsaker) er vanskelig å finne rullestoltilgjengelige cenoter i Mexico.
Jobetrotter brukte derfor relativt rikelig med tid på å google seg frem til en cenote som ikke ville være totalt utilgjengelig for rullestolbrukere. Og det mest autentiske vi da kom frem til var altså Cenote Maya Park, som lå to timer og et kvarter unna Cancun. Den skulle visstnok ha ramper ned i hullet, slik at det var mulig å komme seg ned til grunnvannet uten å gå trapper.
Og med det la vi ut på langtur med bilen full av vann, på de mexicanske motorveiene. Etter over to timer skjønte vi imidlertid at vi måtte ha bomma på google maps sine instruksjoner om å ta av et sted langs motorveien. Plutselig var vi nemlig inni en liten, idyllisk mexicansk landsby, hvis navn nå er uteglemt selvfølgelig. Vi benyttet anledningen til å kjøre litt sightseeing inn i byen, før vi snudde og kjørte tilbake riktig vei.
Etter det som begynte å føles som en liten evighet, kom vi endelig til skiltet som viste vei til Cenote Maya – der veiene ble smalere og smalere, før vi til slutt kunne kjøre inn på parkeringsplassen og parkere på det vi håpet ville være en skyggefull plass et par timer senere.
Et lite stykke fra parkeringsplassen var billettluka. Godt plassert under en stråhytte med deilig skygge.
I billettluka fikk vi spørsmål om vi ville kjøpe basisbilletter eller «full pakke», som inkluderte både å observere en seremoni med maya-indianere, lunsjbuffet og aktiviteter i synkehullet. Reisefølget var kollektivt enige om at vi jo var der for å se på synkehullet, ikke for å se på seremonier eller spise mat. Spise skulle vi jo gjøre i en liten idyllisk landsby på vei tilbake. Vi insisterte derfor på å kun kjøpe «basisbilletten» som inneholdt aktiviteter i synkehullet. Grybetrotter og Ingridtrotter fikk en liten rabatt, da vi ikke kunne delta på noen av aktivitetene nede i hullet.
Like lett var det imidlertid ikke å overbevise de hjelpsomme meksikanerne om at joda, vi klarte å trille ti minutter fra billettluka til inngangen til synkehullet. Selv om det ikke var asfalt var veien hard og relativt flat, og vi var da ikke amerikanere som ikke kan bevege oss ti meter uten bil heller. Meksikanerne insisterte nemlig på at vi kunne kjøre bilen vår helt til inngangen. Men for oss ville det jo vært mer bry å lirke oss inn i bilen med oss selv og rullestoler for å kjøre tre minutter og lempe oss ut igjen. Så avgårde vi gikk, med beskjed fra hjelperne om at de ville møte oss ved inngangen til hula.
Og på veien til synkehullet, fikk vi likevel med oss en seremoni. Det er mulig vi egentlig ikke skulle gå inn denne veien på grunn av det, men det var ingen som klagde, verken av indianerne eller oss, og vi overvar interessert den fem minutter lange private seremonien, selv om vi ikke skjønte stort av den.
Resten av veien førte oss forbi tropiske blomster og frodig flora, før vi ankom grotta, som vi så vidt kan skimte inngangen til i bildet til høyre. Heldigvis at vi hadde hjelpere. For joda, det var rampe ned, men rampa var bratt, og med Jobetrotter bak og en hjelper foran gikk det i sakte tempo for å ikke gli på det innimellom våte og glatte underlaget.
Men en happy gjeng kom seg ned, og fra denne verandaen kunne Ingridtrotter og Grybetrotter se på sine menn leke seg i grunnvannet.
Jobetrotter likte spesielt:
Rappellering ned i vannet
Den første aktiviteten besto av å rappellere seg ned fra toppen av synkehullet og ned i grunnvannet, for så å svømme rundt. En aktivitet som definitivt ikke passet for Grybetrotter, men som både Oliviertrotter og Jobetrotter syntes var artig.
Zip-linen ut i vannet.
Disse bildene er kanskje ikke av beste kvalitet, men er forsøkt å vise en Jobetrotter som kaster seg utfor stupet med zip-linen der han til slutt hopper i vannet.
De padlende nøkkelsøkerne
Det var greit å ha padlende hjelpere rundt seg når turistene, som for eksempel Jobetrotter, mistet nøkkelen til garderobeskapet sitt i vannet.
Og jammen endte vi ikke opp med «full pakke» likevel. Etter å ha kommet opp av hula, fikk vi tilbud om en drink i baren. Eventuelt å bytte ut drinken med lunsj. Tiden hadde gått fort, vi var sultne og innså at vi kanskje ikke ville rekke noen lunsj i en liten idyllisk landsby likevel. Vi takket derfor ja til lunsjen, som besto av buffet med meksikanske retter. Grybetrototter likte maten, og var godt fornøyd.
Her observerer Ingridtrotter produksjonen av de gode tortillalefsene vi nettopp hadde fått i oss.
Etter en vellykket ekspedisjon både på veien og i hula, satte vi kursen tilbake mot Cancun. Heldigvis gikk det adskillig fortere tilbake, og på returen til vårt private bassenghus, brukte vi bare de to timene og 15 minuttene google maps hadde lovet.
– Se her ja, dette likner jo litt på Norge, sa Grybetrotter da vi gikk inn for landing på flyplassen i Riga på Skjærtorsdag.
Bare halvannen times flytur fra Oslo ligger Latvias hovedstad Riga. Et land verken Grybetrotter og Jobetrotter har vært i før. Faktisk har vi ikke vært i noen av de baltiske landene, mest fordi klima er så likt det vi har i Norge at vi enten må reise mye lenger for å få det varmt, eller fordi vi heller vil være i Norge om sommeren. Men med årets seine påske var tiden inne for å ta turen til landet midt i baltikum.
Det var orden på den ikke alt for store, men travle flyplassen i Riga. Gryberotter likte spesielt at det var satt opp tidspunkt for når bagasjen kunne ventes å ankomme bagasjebåndet. Alltid greit å ha kontroll på bagasjen minutt for minutt.
– Jeg kan bekrefte at det er veldig likt som Norge her, sa Jobetrotter i drosja på vei inn fra flyplassen. Grybetrotter ser aldri noe på disse drosjeturene, etter som hun sitter alt for lavt til å se ut av vinduet.
– Her er motorveiene like små og underdimensjonert med alt for mange biler, akkurat som i Norge, forklarte han, mens vi stampet i kø i drosja inn fra flyplassen.
Vi var på vei til hotellet vårt, sentralt plassert midt i gamlebyen i Riga. Riga er ingen stor by, og Grybetrotter hadde booket oss inn i alle påskens fridager. For den utålmodige sjel kan fem dager virke lenge. For Grybetrotter og Jobetrotter var det akkurat perfekt. For oss var det faktisk mulig å slappe av og samtidig få sett det vi følte var verdt å se. Her er fem høydepunkter fra våre fem dager i Riga (i kronologisk rekkefølge):
Spa-ferie på Wellton Centrum Hotel & spa
Midt i gamlebyen, med perfekt plassering til alt, fant Grybetrotter det sjarmerende og ikke alt for store hotellet Wellton Centrum Hotel & Spa.
For Grybetrotter var et viktig kriterie for ferien å finne et hotell med basseng, så hun kunne trene hver dag. Det er ikke vanskelig i Riga, hvor spahotell er veldig populært. Og med billige priser, fikk vi både fly og hotell med frokost for en billigere pris enn hva fire netter på spahotell i Norge ville kostet.
Wellton hotel skulle være rullestolvennlig, og joda, det var som lovet ingen trinn inn til resepsjonen (en døråpner hadde vært fint dog). Innsjekkingen gikk ikke like smertefritt. Vi fikk nemlig først tildelt et rom med fire trappetrinn inn. Heldigvis fikk vi uten problemer byttet rom til ett uten trapper eller terskler verken inn i rommet eller på badet.
Hotellet for øvrig var godt tilrettelagt for rullestoler, og Grybetrotter likte særlig tilgjengeligheten til det lille spaområdet i kjelleren. Dette er det eneste bildet vi fikk tatt av området, da vi ikke så det som så hensiktsmessig å ta med kamera ned de to timene vi tilbrakte der hver dag. Til bassenget var det mulig å gå med gåstol rett ned i kjelleren og inn i området, uten store avstander eller en eneste terskel på veien. At bassenget var lite gjorde heller ikke Grybetrotter noe, for hun får svømt uansett. Riktignok ble vi litt skremt første dagen da bassenget var fullt av nordmenn som plasket, sprutet og hoppet rundt. Vi satte oss i dampbastuen isteden og ventet på at de skulle bli ferdig. Heldigvis var det som folk flest – utålmodige og ivrige etter å komme seg videre. Og det ble roligere da halve Norge forsvant. Etter en halvtime forsvant også resten av Norge, og vi hadde bassenget for oss selv. De andre dagene var gjester fra andre nasjoner representert, selvfølgelig som oss rett etter frokost som varte til kl 11. Etter en halvtime forsvant imidlertid som regel de også. Grybetrotter likte også de store akvariumene i resepsjonen.
2. Gamlebyen
Grybetrotter likte spesielt å bo rett ved siden av kafeer og restauranter med morsomme navn. Med restaurantnavn som Easy Beer, Easy wine og Happy fox beer restaurant var det lett å like området.
– Dette hadde ikke fungert i Norge, erklærte Jobetrotter med referanse til den latterlige billige prisen på 50 shot, som det ble reklamert for i vinduet på restauranten i bildet til høyre.
Ulempen med restauranter med festlige navn er at man lett kan bli lurt inn i en turistfelle. Og en slik felle gikk Grybetrotter og Jobetrotter rett i etter ankomst på Skjærtorsdag, da vi valgte å spise middag på restaurant Steiku Haoss, bare fordi den hadde en morsom stavemåte. Atmosfæren var hyggelig nok, men den nesten norske prisen på den middelmådige biffen var ikke helt verdt det.
Da hadde vi mer flaks med vårt neste valg av pub denne skjærtorsdagskvelden. – Jeg vil inn på KwakInn, bare fordi den har så festlig navn, erklærte Grybetrotter da vi gikk forbi den belgiske puben på vei tilbake til hotellet for å trene. Kvelden ble særdeles vellykket med både nydelige belgiske vafler, 10 % øl for Jobetrotter og det latviske brennevinet Riga Balsam for Grybetrotter. Det ble ikke noe trening denne kvelden…
Brosteinen i gamlebyen i Riga var egentlig et lite helvete å trille på. Heldigvis var det ikke vanskelig å finne kjapt ut til en større vei med bedre trilleunderlag. Som her på bildet til høyre, ved Frihetsmonumentet i Riga.
Latvias egen frihetsgudinne var et kjent landemerke i Riga.
Det var ekstra humpete å trille rundt St. Peterskirken i gamlebyen. Det gjorde vi fort og kjapt på Skjærtorsdag. På bildet nederst til venstre ble det solgt russiske matrjosjkaer. – De har jammen oppgradert de russiske dokkene, for nå selges de i fotballsproff-varianter også, gliste Jobetrotter. Grybetrotter var på sin side mest opptatt av å sende bilder på snapchat, og på bildene til høyre blir hun tatt på fersken av en litt morsk Jobetrotter da han mente at hun måtte få nesa opp av mobilen.
Jobetrotter og noen andre turister foran det berømte «Svarthodehuset» i Riga på påskeaften. Skjønt berømt og berømt. Grybetrotter hadde aldri hørt om svarthodene før hun kom til Riga.
For Grybetrotter og Jobetrotter var det ikke alltid like lett å skjønne hva alle de fancy bygningene vi så på vår vei inneholdt. Nytt av ferien var derfor Jobetrotters nedlastede app som kunne fortelle oss hvilken bygning vi så på. Som for eksempel her, foran den nasjonale operaen.
Sett på vår vei tilbake til hotellet i gamlebyen 1. påskedag: Reparasjonssett, ikke bare for sykler og barnevogner, men også for rullestoler. Grybetrotter likte.
Forbi Riga Slott, med undergang under den karakteristiske Vanšu-broa fant vi en kjempediger restaurant med nok et morsomt navn – nemlig Stargorod Restaurant. Stargorod ligger i et enormt murhus som også rommer et ølbryggeri med samme navn og eiere. Her kan man få gratis omvisning hvis man booker på forhånd. Vi hadde ikke booket på forhånd, og nøyde oss derfor med en sen utendørs lunsj der på langfredag. På langfredag tillot temperatur og vindforhold nemlig at lunsjen ble tatt utendørs.
Foran inngangen til restauranten lå dagens helstekte gris og grillet seg. Stargorod serverte i all hovedsak øl og kjøtt. Vi var ikke så gode på latvisk, men ante at det kanskje var det tsjekkiske kjøkkenet som var utgangspunkt for det meste.
Grybetrotter var så fornøyd med både vær og sin nydelige biff i gulasjsaus med knødler at hun ikke merket før etterpå at en rikelig mengde av sausen hadde havnet på hennes svarte genser. Verken hun eller Jobetrotter hadde oppdaget at hun sølte – litt og litt, bit for bit. Om kelneren så det da han ryddet av var han diskret nok til å ikke la seg forfjamse av slike små bagateller.
Og vi var så fornøyd med både maten og restauranten at Grybetrotter svelget stoltheten og turte å vise seg igjen for et hei dundranes matgilde dagen etter. Til kelnerens store glede. Denne gangen var det helstekt svineknoke marinert i bryggeriets egen øl som blant annet sto på menyen.
3. Middag med utsikt fra Skyline
På Radisson-hotellet (her avbildet bak den russisk-ortodokse kirken) kan du få middag med utsikt – fra hotellets skyline restaurant.
Er du villig til å booke og forhåndsbetale 50 euro per person, kan du få en helaften på Skyline bar i toppen av det høyeste av Radissons tre hoteller i Riga. For en gangs skyld hadde hadde vi vært villige til å planlegge på forhånd og hadde både booket og forhåndsbetalt det ikke helt billige måltidet. For pengene kunne vi spise utsøkte småretter og drikke nydelige drinker. Her var det gourmetmat møter houseparty.
I tillegg til upåklagelig utsikt, kunne Skyline Bar nemlig by på dempet elektronika, i hvert fall på begynnelsen av kvelden. I et hjørne sto en innadvendt fyr med hodetelefoner, også kalt en DJ. Her var det extended remix B-side av sanger vi trodde hadde blitt liggende igjen på 90-tallet, ofte spilt både to og tre samtidig! Gradvis skrudde DJen opp både volumet og intensiteten på musikken i løpet av kvelden.
Vi avsluttet måltidet og drinkene rett før vi nådde minimumsbeløpet på 50 euro per person, for da var lydnivået fra DJen blitt så høyt at det ble vrient å føre en samtale.
Til tross for at det luktet turistfelle lang vei, og til tross for høyere og høyere lydnivå etter verdt som mørket senket seg over byen, var det verdt opplevelsen.
4. Båttur på kanalen
På påskeaften ville vi på båttur. Det fikk vi ved å gå ti minutter til Riga kanal, der vi gikk rett på første og beste båt som akkurat da var klar for avgang. Båten reklamerte med at den var favoritt-turistbåten til Abba. Vi kan forstå hvorfor.
Her var ingenting planlagt, og vi hadde bare flaks med å komme akkurat tidsnok til neste båttur. Båten var ikke akkurat av de rullestolvennlige, men med Jobetrotters hjelp kom Grybetrotter likevel ombord.
Grybetrotter var godt fornøyd med å få plass bakerst i båten med panoramautsikt. At det var delvis utendørs gjorde minimalt, etter som det var tak over og rikelig med pledd til utlån. I sakte og bedagelig tempo, uten verken unødvendig prat eller musikk, kunne vi seile avgårde gjennom kanalen. Der gikk ferden blant annet under et kjøpesenter, ut på Daugara-elva med panoramautsikt til hele Riga, forbi Estlandsbåten (Latvias svar på Danskebåten) og tilbake inn i kanalen igjen på andre siden.
Etter båtturen gikk vi opp på høyden på venstre bilde, og tok bilde av parken med frihetsmonumentet ruvende i bakgrunnen (se høyre bilde).
Grybetrotter likte også spesielt ledlysene som lyste opp broene på kanalen på kvelden.
5. Middag på Kolonāde restaurant i Bastejkalna Park
Vår andre favorittrestaurant i Riga ligger i Bastejkalnaparken. Etter å ha forspist oss på kjøtt i et par dager, ville vi ha et litt mer gourmemåltid. Dette fikk vi på restaurant Kolonāde første påskedag.
Etter først å ha tatt feil inngang inn til vinbutikken, der vi ble møtt av noen uvennlige trappetrinn, fant vi riktig vei med trinnfri rampe inn i vinterhagen. Utsikten ut over parken og kanalen var fantastisk. All vin kunne bestilles i glass.
Maten var supergod. Betjeningen nesten til det komiske korrekt, men alltid hyggelige, og slettes ikke hovne. Til lyden av behagelig taffelmusikk kunne vi dermed nyte livet, og for en liten stund føle at vi virkelig tilhørte overklassen. Og med det fikk vi en perfekt siste middag på denne Riga-ferien.
Kvelden var likevel ikke helt over. På vår vei gjennom byen denne kvelden kom vi over Aspara tea house, som Grybetrotter hadde fått anbefalt av en venninne. Te-huset var formet som et idyllisk brunt lysthus og lå i utkanten av parken. Her selges det te og tekjeks i alle varianter. Det er visst festlige liggestoler i andre etasje har Grybetrotter blitt fortalt. Til tross for at det var trinnfritt inn i lysthuset, var det verdens smaleste vindeltrapp opp til andre etasje, så vi nøyde oss med et vanlig bord og stol i første etasje. Der bestilte vi sør-amerikansk mate-te som ble servert på autentisk vis i kopper som heter kalebass og sugerør som heter bombilla. Sammen med teen bestilte vi sjokoladekjeks. Sjokoladekjeksen var et bra tiltak mot den ellers noe bitre tesmaken.
Skulle du likevel få hjemlengsel….
….er verken Narvesen, Rimi eller Circle K langt unna. I gamlebyen var imidlertid Circle K kun en (mat)stasjon, uten bensin.
Dette er innlegg 1 av totalt 3 i føljetongen Mexico 2019
Cancun, Mexico, 16.-23. februar 2019
– Så digg å vite at jeg kanskje sitter i det setet noen har spydd i, tenkte Grybetrotter, etter at flyveren hadde annonsert at flyet var en time forsinket fra Gardermoen «på grunn av nødvendig ekstra rengjøring».
Grybetrotter storkoste seg med å snappe litt på den 11 timer lange flyturen fra vinter og snøhelvete i Norge til sol og sommervarme i Mexico.
Fire år etter vår første tur til Mexico, var vi igjen på charterflyet til Tui (tidligere Star Tour) med direktekurs for Cancun. Nordmenn på chartertur oppførte seg stort sett som sist, skjønt det middelaldrende paret som høylydt skulle skilles på forrige flytur, var nå byttet ut med den svært berusede mannen som sovnet på do, der han ble værende så lenge at flypersonalet måtte bryte seg inn for å få han ut.
Ingenting er bedre enn å se snøfritt landskap etter en lang og hard vinter i Norge, tenkte Grybetrotter da vi gikk inn for landing i Cancun 16. februar.
– Det er jo faktisk litt deilig å reise til et sted jeg har vært tidligere, så slipper jeg å stresse for å oppleve så mye, tenkte Grybetrotter før ferien. Ferien ble likevel ikke helt opplevelsesløs, og her er noen av høydepunktene fra årets Mexicotur:
Airbnb-huset i Cancun
Reisefølget vårt hadde siden forrige tur vokst fra fire til åtte personer, hvor av fem av oss satt i rullestol. Vi var derfor naturlig nok spente på hvordan flyplasspersonalet ville klare å håndtere så mange rullestoler på samme fly. Vi trengte ikke å bekymre oss. Ankomsten på flyplassen gikk over all forventning. Alle våre rullestoler kom på rad og rekke bort til flyet umiddelbart etter landing, og assistansepersonalet var både høflige, hyggelige og lite påtrengende. Og plutselig var vi klare for å hente de to leiebilene våre og kjøres av Jobetrotter og Oliviertrotter til huset vi hadde leid den første av de to ukene vi skulle tilbringe i Cancun.
Å hente leiebilen tok hakket lengre tid enn å både få rullestolene våre og bagasjen på flyplassen. Her er halve reisefølget avbildet mens vi venter på at Jobetrotter og Oliviertrotter hentet bilene våre hos utleiefirma noen kilometer unna.
Leiligheten vi leide av «happy go lucky»-Julio ved vårt forrige besøk i Mexico var denne gangen byttet ut med et stort hus med egen hage og basseng, utleid av den mer sindige Antonio (dog oppdaget vi etter hvert at Antonio ikke var kongen av planlegging han heller). Huset skuffet ikke.
Huset til Antonio lå i et såkalt «gated community», altså et inngjerdet område med sikkerhetsvakter som åpnet porten for oss hver gang vi nærmet oss. Og med det slapp oss inn i et lite område med rikmannshus.
Grybetrotter likte spesielt:
Den private hagen og bassenget
Grybetrotter elsker å svømme, og det kunne vi gjøre så mye vi bare orket i det private bassenget som tilhørte Airbnb-huset vi leide av Antonio i Cancun.
Med en gjennomsnittstemperatur på 27 grader hele døgnet, var det mulig å ta seg en dukkert også på kvelden.
Jobetrotter og Fredriktrotter tilbrakte late dager i sine medbrakte hengekøyer som de hang opp i le for solen på bassengkanten.
En fornøyd gjeng tilbrakte mange late dager ved bassengkanten i Cancun. Her er samboerne Andrètrotter og Ingunntrotter sammen med Jobetrotter og Grybetrotter. Ingenting gjør Grybetrotter mer fornøyd enn et stort tilgjengelig hus med eget basseng. Da får hun heller tilgis skrivefeilen sin på snapchat.
Tilgjengeligheten og innredningen i huset
Du vet eieren er over gjennomsnitt interessert i veteranbiler når denne klassiske saken sto utstilt inni huset, midt mellom stua og kjøkkenet.
Huset vi hadde leid var på ett plan, uten ett eneste trinn inni huset (med unntak av inn i dusjen) eller ut til hagen. Med trappefri inngang fra garasjen kunne du komme rett inn i hagen.
Fra garasjen…
…opp en liten rampe…
..og rett inn i hagen.
Skyvedørene inn fra hagen og inn i huset var dessuten så enkle å åpne at selv Grybetrotter klarte det.
Fra stua var det en liten helling opp til soveromsavdelingen. Men isteden for å sette inn upraktiske trappetrinn, som en hver annen arkitekt ville gjort, var det her en slak rampe opp (som Grybetrotter lærte seg å gå ned av selv etter noen dager).
Antonio hadde gått til innkjøp av nye dusjstoler i alle de fire dusjene etter forespørsel fra oss.
De fire soverommene var store og romslige, og hadde hvert sitt bad.
Og Antonios noe spesielle samling av sverd kunne brukes til å henge opp håndklær på.
Gåavstand til restauranter og butikker
Fra huset til et tettsted med restauranter og butikker var det bare ti minutter å gå. For det meste på relativt trygge veier utenom trafikken, men 50 av meterne var langs motorveien. På bildet i midten fikk vi blant annet et gjensyn med Cafè Nader – en av favorittkjedene våre fra forrige gang vi var i Cancun. Vi foretrakk Cafè Nader fremfor bimbolunsjen som er avbildet til høyre, og som vi kunne få kjøpt på supermarkedet ved siden av.
Grybetrotter var ikke like fan av:
At både vasken og dusjhodet på badene var plassert milevis over hodet på Grybetrotter
At det enkelte dager kunne være i overkant mye gartnerarbeid og hushjelper i den «private» hagen vår. En av dagene holdt gartneren på absolutt hele dagen, mens vi som leide flyttet oss rundt fra platting til plen og tilbake igjen for å ikke være i veien. Vi ble ikke mindre perplekse av at kona til gartneren, som antakeligvis er Antonios faste hushjelp (Antonio bodde ved siden av), uten videre spaserte inn på kjøkkenet og inn i vaskerommet vårt for å vaske klærne sine. Vi antar at det er ganske vanlig i Mexico at hushjelper ikke har egen vaskemaskin hjemme, og derfor får låne arbeidsgiveren sin, men i god norsk stil er vi ikke helt vant til at de tar seg til rette i huset vi hadde leid med den største selvfølge uten å spørre først. Vi skrev det opp på kontoen for «kulturforskjeller».
Hagen var meget velholdt, og gartneren flink, men til litt småirritasjon for oss forlot han aldri hagen før sola gikk ned denne dagen, torsdag 21. februar.
At strømmen var borte uten forvarsel hele siste dagen vi tilbrakte ved bassenget
Det var ikke alt Antonio var like god til å gi oss informasjon om. Kl 9 fredag 22. februar forsvant strømmen. Utenfor boligområdet så vi at det ble arbeidet med noen strømledninger, og vi antok at dette var planlagt arbeid, og dermed kunne vært varslet til oss. Vi fikk beskjed om at strømmen ville være borte «i tre til fem timer». Vi var jo i Mexico, og forventet ikke strømmen tilbake etter tre timer. Ei heller var den tilbake etter fem timer. Etter sånn cirka 11 timer var strømmen tilbake. Da hadde fire av husets fem toaletter sluttet å fungere, og reisefølget begynte å bli relativt desperate. Vi priset oss lykkelige over at vi skulle reise dagen etter, og dermed ikke hadde mye mat i kjøleskapet som ble dårlig.
At det ikke var verken oppvaskmaskin eller varmtvann på kjøkkenet. Noe som gjorde at det gikk mye i plastglass, engangstallerkner og engangsbestikk da vi oppdaget hvor tungvint det var å vaske opp.
Huset inneholdt også et stort og fint kjøkken, men oppvaskmaskin eller varmt vann i springen var det ikke like nøye med…
Ingunntrotters bassengparty
19. februar hadde Ingunntrotter bursdag, og til bursdagen sin ønsket hun seg poolparty. Et ønske som var lett å innfri akkurat i år. Da Ingunntrotter sto opp den formiddagen var hagen ferdig pyntet til fest.
Et hvert poolparty med respekt for seg selv har selvfølgelig en diger øltønne plassert ved bassengkanten. Der tempoet var høyt denne tirsdagen i februar.
En fornøyd bursdagstrotter med sine rosa bobler og samboer Andrétrotter på bassengkanten. Lufta gikk ut av de oppblåste ballongene omtrent samtidig med bassengparty. Så kom regnet, og partydeltakerne gikk inn for å hvile litt før middag.
Bursdagsmiddagen senere på kvelden besto av en utsøkt hjemmelaget Chili con carne, og på bildet til venstre er sjefskokken Fredriktrotter i gang med matlagingen. På bildet til høyre er det endelig klart for å innta middagen utendørs – etter å ha diskutert litt frem og tilbake om vi skulle spise ute eller inne etter at regnet skrudde seg av og på med ujevne mellomrom hele ettermiddagen. Regnet tapte, og det ble utendørs middag i hagen.
Feriens beste gruppeselfie:
Ble tatt på Ingunntrotters bursdagsparty 19. februar.
Beste restaurant: Buenos Aires Grill
Buenos Aires Grill restaurant lå et ca. et kvarters gangavstand fra huset vårt, og serverte utsøkt argentinsk grillmat. Så glad i maten ble vi at vi besøkte den to ganger i løpet av den ene uka vi tilbrakte i området.
Både maten, vinen og pannekakene til dessert smakte fantastisk. Siste kvelden i huset og i området feiret vi en vellykket gjennomført uke med et bedre måltid på Buenos Aires Grill. På bordet ble det selvfølgelig også bestilt Mezcal, et meksikansk brennevin som ikke er like kjent som tequila. Men som for anledningen ble servert med både sitron og ristede larver. Både Jobetrotter og Grybetrotter lot seg friste, dog syntes vi begge at vi hadde smakt bedre larver i Sør-Korea. Og for å runde av et perfekt måltid, ble det sammen med regningen servert hubba bubba i forskjellige smaker.
18. februar 2019: Grybetrotter har tatt et kveldsbad etter en dag på utflukt. Hvilken utflukt det var, kan du lese om i neste blogginnlegg.
Jegtror rullestolen din er for stor for denne heisen jeg, så jeg tror ikke det går, konkluderte den NSB-ansatte som skulle hjelpe Grybetrotter på toget til Kristiansand en lørdag formiddag i mars.
Å ta toget med det som foreløpig står oppført som NSB, men snart skifter navn til klingende, dog noe uforklarlige Vy ser ikke alltid like enkelt ut. En vogn er likevel utstyrt med både rullestolheis og rampe, og det er fullt mulig å ta toget med elektrisk rullestol. Riktignok virket det ikke som om alle NSB-ansatte har fått opplæring i bruk av heisen da vi møtte opp lørdag formiddag.
Snøen har endelig smeltet, og det er mulig for Grybetrotter å bevege seg ute igjen. Dermed er også kollektivtransportsesongen i gang.
Grybetrotter, Jobetrotter og Steinartrotter var invitert i 40-årsdag i Kristiansand, og i den forbindelse følte vi for å toge oss ned til Sørlandet fra Oslo S (etter å ha tatt t-banen hjemmefra, med Grybetrotters hjemmesnekrede rampe fordi glippen mellom perrongen og t-banevognen er akkurat for stor), fremfor å ta fly eller kjøre bil.
Grybetrotter har tatt toget til Kristiansand en gang før, for to år siden, og visste at det ville gå bra. Dette svarte hun også til den NSB-ansatte som skulle hjelpe oss på toget, da hun først sa at heisen var for liten. Etter litt om og men, og med Jobetrotters hjelp til å forklare hvordan heisen faktisk fungerte, ble Grybetrotter heiset opp i toget, der vi kunne innta våre plasser i barne-vogna, sammen med nettopp – alle barnevognene.
Grybetrotter og Steinartrotter rømte fra alle barnevognene, og tilbrakte det meste av togturen i restaurantvogna, der vi kunne lade opp til festen med vin og øl. Med panoramautsikt (eller er det panoramavyer?) til den fine norske naturen, som bare ble mer og mer sommerlig jo lenger sør vi kom. Grybetrotter klarte til og med å knipse bilde av Norsjø Ferieland, der hun og Jobetrotter har sommerresidensen vår, i det toget suste forbi.
Etter fire og en halv time var toget trygt fremme i Kristiansand, og vi skulle geleides ut av vogna. Heller ikke det gikk helt knirkefritt. Mannen fra NSB som møtte oss på stasjonen konkluderte etter å ha trykket litt på diverse knapper på heisen, at det ikke var strøm til den. Toget hadde nemlig skrudd av strømmen for å snu, på sin vei tilbake og videre til Stavanger.
Men konduktøren visste råd, og hentet frem en tung og lang rullestolrampe. Dermed kunne Grybetrotter rygge ut av toget.
Faktisk foretrekker Grybetrotter rampa fremfor den litt sjanglete og akkurat passe store heisen, så på veien tilbake ba hun om å få rampe uansett.
Til tross for et par små humper i veien, og et tog som vingla som om det var full storm, gikk det supert å reise med Permobil på toget.
Grybetrotter liker spesielt:
At det er både heis og rampe på toget.
Servicen fra de NSB-ansatte, der de står klare og passer på at du kommer av på riktig stasjon.
At det er god plass til å sette parkere rullestolen inne på toget.
Grybetrotter liker ikke:
At man må ringe NSB på forhånd og oppgi spesifikke mål og vekt på Permobilen for å være sikret å komme med toget med elektrisk rullestol. Grybetrotter er generelt negativ til å ringe steder, og mener at dette burde vært løst med at man kan registrere dette på internett ved bestilling av togbilletter på vanlig måte. Vi kjenner folk som ikke ringer på forhånd og likevel får være med toget, men så sjelden som Grybetrotter tar toget og så kontrollfreak som hun er, så ville hun være sikker på at vi faktisk kom med når vi skulle reise såpass langt.
At ikke alle NSB-ansatte, til tross for god serviceinnstilling, har fått god nok opplæring i bruk av heisen. Hadde ikke Grybetrotter og Jobetrotter insistert på at heisen fungerer for Permobilen hennes, kunne vi jo risikert å ikke få komme med toget allerede i Oslo.
Etter en vellykket togtur, kunne Grybetrotter dure videre i permobilen sin inn i Kristiansand .
I Kristiansand sentrum sjekket vi inn på på Comfort Hotel….
…som til tross for gode priser og bra tilgjengelighet hadde møblert rommene såpass klønete, at vi måtte flytte senga for å få plass til Permobilen.
Vi rakk også en tur til fiskebrygga der vi nesten blåste bort.
Men det var i hvert fall ikke noen spor av snø igjen i Kristiansand, og blomstene blomstret i parken
Grybetrotter skåler til en utsøkt middag på restauranten Herlig Land før vi benyttet oss av Kristiansands tilgjengelige kollektivsystem for å komme oss til festen. Festen ble avholdt i den like tilgjengelige Offisermessen på Gimlemoen. Et festlokale Grybetrotter kan anbefale på det varmeste dersom du har rullestol eller kjenner noen gjester i rullestol, og skal arrangere fest i Kristiansandområdet. Uten et eneste trinn inn, med store rom og digert handicaptoalett var det ingenting å sette fingeren på hva gjelder tilgjengelighet. Grybetrotter roste kveldens vert flere ganger for valget av festlokalet. – Altså, å finne lokale du kunne komme inn med Permobil i var jo førsteprioritet, forsikret jubilanten.
Permobilen med Grybetrotter oppi nådde målet sitt denne lørdagen, og kvelden ble avrundet med en super 40-årsfeiring. Her er en meget fornøyd Grybetrotter sammen med kveldens bursdagsvoksen, nemlig Alextrotter. – Altså, det ser jo ut som du er gift med MEG på det bildet der, spøkte Alextrotter, mens fotograf Jobetrotter mumlet noe om at vi kanskje ikke skulle legge ut akkurat DET bildet eller? Alextrotter har for øvrig vært på fest hos Grybetrotter og Jobetrotter flere ganger, blant annet da Grybetrotter på tur fylte 5 år i 2017.
Og når vi ikke gadd å forholde oss til busstidene vandret vi de 40 minuttene det tok tilbake til sentrum igjen på flate, snøfrie veier midt på natta.
–Altså Grybetrotter, det er egentlig bra du får maten før meg, for jeg har jo spist opp min innen du er ferdig med å snappe din. Den lattermilde påpekingen kom fra Katitrotter en dag i Singapore i desember. Og Katitrotter hadde jo rett. Når Grybetrotter er på reise går snapchat varm. Reisen til Singapore var årets siste reise for Grybetrotter.
Grybetrotter nyter et glass iskald hvitvin i varmen i Singapore lørdag 15. desember.
Nok en gang er det nyttårsaften, og igjen har det vært et innholdsrikt reiseår både for Grybetrotter og Jobetrotter. Dette fortjener selvfølelig sin egen årskavalkalde, og her er en (kort?) oppsummering av reiseåret 2018:
Januar: På kryss og tvers i Australia
Året startet på en campingplass langt uti ingenmannsland i Australia, nærmere bestemt Kulgera i Nordterritoriet. Der var det verken nyttårsraketter ved midnatt eller særlig mange folk, men til gjengjeld var de som var der både sosiale og gjestfrie, og både Grybetrotter, Jobetrotter og Steinartrotter fikk en fin nyttårsfeiring.
Jobetrotter og Grybetrotter ønsket 2018 velkommen på en pub i Kulgera.
Selv om nyttårsrakettene i bushen i Australia ikke var mye å skryte av, skuffet i hvert fall ikke rakettene på den australske nasjonaldagen. De satte et verdig punktum for Grybetrotter og Jobetrotters Australiaturne.
Til og med i Saltstraumen utenfor Bodø opplevde vi tropevarmen – og ikke minst tropenatt, i forbindelse med bryllup til en av Grybetrotters venninner 28. juli. Denne reisen er det ikke skrevet et eget blogginnlegg om, men bildene lever evig… Mens Grybetrotter var forlover (og helt tilfeldigvis hadde matchet fargen på kjolen sin med den andre forloveren), var Jobetrotter fotograf i bryllupet til Lenatrotter og Vigdistrotter i Saltstraumen 28. juli. En litt overopphetet Grybetrotter og Jobetrotter etter bryllupfeiring i Saltstraumen 28. juli. Det var alt for varmt med både smoking og gallakjole denne dagen.
Grybetrotter og Jobetrotter vet å kose seg på ferie, og i juli stortrivdes vi i Beijing.
Oktober: Ny bursdagsfeiring i Alicante
I oktober gjentok Grybetrotter suksessen fra i fjor, og la nok en gang bursdagsfeiringen sin til Alicante. Det skjedde i langhelgen 17.-21. oktober, og denne gangen var Jobetrotter med. Steinartotter ankom også seint torsdag kveld. Etter som Grybetrotter hadde vært i Alicante bare ett år tidligere, følte hun ikke for å skrive noe blogginnlegg denne gangen. Nå er tiden kommet for å likevel dele noen bilder fra årets tur:
Det hele startet selvfølgelig med en ekte champagnefrokost på Gardermoen,
Denne gangen bodde vi, slik Grybetrotter hadde lovet i blogginnlegget i fjor, på Melia hotel. Hotellet hadde en fantastisk beliggenhet rett ved havet, men vi kunne ikke annet enn å synes det var i overkant overpriset, tatt i betraktning at utendørsbassenget og flere av balkongene lå i skyggen det meste av dagen. Hotellet hadde en fin solterasse full av nordmenn. Grybetrotter oppdaget nemlig til sin store fortvilelse at det var her alle nordmennene holdt til. I fjor hadde vi jo kun hørt norsk en gang i løpet av hele langhelgen.
Nå er det jo bare å gjette (eller lese fjorårets blogginnlegg) for å finne ut hvilken restaurant Steinartrotter og Grybetrotter spiste lunsj fredag 19. oktober.
Også i år besøkte vi Castillo de Santa Bárbara, men med Jobetrotters bærehjelp fikk også Grybetrotter sett utsikten fra toppen denne gangen.
Desember: Alle gode ting er tre – Singapore er nettopp det
Årets siste reise ble foretatt sammen med Grybetrotters venninne Katitrotter. Og for tredje gang på tre år gikk reisen til en av hennes favorittdestinasjoner Singapore.Også her har Grybetrotter vært julesløv og ikke skrevet noe eget blogginnlegg i etterkant. Men Singapore hadde ikke forandret seg stort, og Grybetrotter kunne gledestrålende konstatere at hun fortsatt blir like glad hver gang hun ser utsikten på bildet over.
Hun var ikke like imponert over at heller ikke den lite innbydende heisen til kjøpesenteret ved hotellet hadde endret seg stort. Noe som selvfølgelig måtte snappes til Steinartrotter.
Andre høydepunkter fra årets tur til Singapore:
Skydeck: Grybetrotter og Katitrotter fikk en pangstart på ferien søndag 9. desember, da vi begynte med en Singapore Sling oppe i Skydeck på toppen av Marina Bay Sands hotel
Utsikt til Gardens by the bay fra Skydeck.
Gardens by the bay i mørket
For tredje gang returnerte Grybetrotter til Gardens by the bay bak Marina Bay Sands hotel. Men det var første gang hun avla hagen et besøk i mørket. Det var minst like spektakulært som på dagen, med alle lysene som lyste opp.
Middager på samme restaurant på Marina Bay
Tre middager inntok vi med den spektakulære utsikten på Marina Bay.
Det ble noen gledesstrålende gjensyn med Singapores lys- og fonteneshow
Grybetrotter elsker Marina Bay
Katitrotter var et supert reisefølge
Singapore Slingen både så og smakte akkurat like godt som sist gang.
Forsinket bursdagsfeiring på Raffles hotel
Grybetrotter hadde i forsinket bursdagsgave ønsket seg en svindyr Singapore Sling på Raffles hotel. Og dit dro vi tirsdag 11. desember. Her gjenfortalt fra Snapchat.
Sentosa Island
Julepyntet Singapore
De er opptatt av jul i Singapore også, og i følge en singaporsk dame vi pratet med i en taxikø, bytter myndighetene i Singapore ut julepynten hvert år. I år er de offisielle julefargene blå, turkis og sølv. Riktignok så vi ikke dette over alt, men det var i motsetning til mange andre steder i verden faktisk ganske smakfullt i Singapore.
Julepynt på Grybetrotters faste Marina Mandarin hotel
Julepyntet shoppingsenter
Grybetrotter likte særlig de julepyntede muffinsene.
Og med dette ønsker vi alle våre (tre eller fire) lesere et riktig godt nyttår, og ser frem til et nytt begivenhetsrikt reiseår.
Los Christianos, Tenerife, 25. november til 2. desember 2018
I utkanten av Los Christianos, eller der Los Christianos begynner om du vil, ligger Arona Gran hotel. Dette hotellet hadde vi valgt å ta inn på under årets sydenferie, først og fremst fordi hotellet har 18-årsgrense.
Etter som Grybetrotter nå reiste med foreldretrotterne sine, hadde vi bedt om å få oppgradering til et større rom med to bad. I oppgraderingen lå det tilfeldigvis også en VIP-pakke, kalt «Up!», som medførte tilgang til et eget basseng med fantastisk sjøutsikt på taket, tapas og servering gjennom hele dagen og gratis drinker. Og slik gikk det til at Grybetrotter tilbrakte det meste av årets sydenopphold på toppen av Arona Gran hotel.
