Marrakesh, mandag 25. mars 2013:

Ute skinte sola fra skyfri himmel, og fuglene kvitret. Det var vår… og vent litt. Dette høres jo ut som noe vi hadde opplevd før. Og det hadde vi. Mandag morgen ble nesten en reprise av morgenen før. Også denne dagen fikk vi brakt sukkerbomba av en frokost inn på rommet, og vi kunne fortsette vår overdådige herskapelige livsstil.

Etter frokost tok vi et bad i kjempebadekaret vårt. Grybetrotter hadde glemt shampo i Norge, og hadde kjøpt noe hun trodde var shampo på markedet dagen før. Det var det ikke. Det viste seg å være massasjeolje for hodebunnen – noe vi selvsagt ikke egentlig skjønte før Grybetrotter hadde klæsja det i håret og gnidd det godt inn. Det resulterte i en frisyre med nydelig fettsleik i et hår som så ut som det ikke hadde vært vaska på to måneder.

Etter frokost og den mislykka hårvasken ble vi også denne formiddagen hentet av Tottistrotterne. Vi humpet både barnevogn og rullestol ut av rullestolinngangen vi hadde fått tildelt nøkler til dagen før. Den med bare tre trappetrinn. Noe som for øvrig bringer oss tilbake til etter frokost dagen før.

Søndag 24. mars 2013 – på rommet rett etter frokost

Det banket på døra, og utenfor sto eieren av Dar Doukkala. Hun hilste vennlig, og begynte med å beklage at vi hadde blitt møtt av opptil flere trapper da vi kom til hotellet. Samtidig sa hun at hun forsto det som at resepsjonisten som hadde møtt oss ikke hadde vært spesielt hjelpsom. Vi forsikret henne om at han absolutt hadde vært hyggelig og hjelpsom, men hun så skeptisk ut. – Var vi helt sikre på det? VAR han virkelig hjelpsom? Etter å ha bekreftet dette et par ganger til, så hun litt mindre skeptisk ut – dog likevel ikke overbevist.

Hun forklarte videre at vi egentlig skulle hatt et rom i 2 etasje (det er selvfølgelig ikke heis på disse Riadene), men at hun hadde gitt oss det rommet vi nå var på da hun hadde sett at Grybetrotter hadde skrevet på bestillingen at hun hadde rullestol. Etter å ha forsikret henne om at rommet var superfint og at alt var bra begynte hun å slappe litt mer av. Hun ga oss nøkkel til inngangsdøren på baksiden, og satte i gang med en ny beklagelse. Denne gangen beklaget hun at hun måtte gi oss en betingelse for å få låne nøkkelen. Vi trodde selvfølgelig at betingelsen gikk ut på at vi ikke skulle miste den og levere den tilbake igjen når vi dro, men neida. Det hun ønsket å forsikre seg om var at vi låste døra når vi gikk. Vi samtykket nikkende i at dette var en selvfølgelighet, men eieren ga seg ikke. Hun følte for å forklare at hun ikke ga denne nøkkelen til noen av sine ansatte fordi hun var redd de skulle smugle inn familie og venner på baksiden og da kanskje stjele ting fra rommene. Først da vi for tredje gang hadde forsikret henne om at det ikke var noe problem for oss å låse bakdøra, roet hun seg. Vi konkludere hele seansen med at hun verken kunne like eller stole særlig på sine ansatte.

Likevel – servicen vi hadde fått var upåklagelig, og bekrefter det vi hadde lest på forhånd. Marrakesh er ikke spesielt tilgjengelig for rullestolsbrukere, men marrokanerne gjør alt de kan for at det skal bli levelig likevel.

Senere samme ettermiddag tok Grybetrotter og Jobetrotter seg en runde rundt på Riaden for å sjekke ut de andre fasilitetene, det vil si finne bassenget og takterrassen på hotellområdet. Og nok en gang ble vi skuffet over booking.com. De opplyser nemlig  på omtalen av hotellet at det har innendørs basseng. Det er mulig noen definerer bassenget som innendørs hvis det ligger på en terrasse med tak over, men vi gjør ikke det. Bassenget vi fant ligger på takterrassen i 2 etasje, og var kjempekoselig. Men med vårtemperaturer og null oppvarming blir det dessverre for kaldt å bade der nå. Og vi spurte selvfølgelig i resepsjonen om det også fantes innendørs basseng der, noe de avkreftet.

Ut i vår hage…

Også Dar Doukkala var en spennende labyrint med ulike dører og hulrom som man ikke helt vet hvor fører hen. En av dørene vi åpnet så ut til å føre inn til en av flere store fellesstuer vi hadde sett på området. Vi gikk videre innover i rommet, åpnet et par foldedører – og befant oss plutselig midt i soverommet til et par som lå på senga og leste. Lettere rødmende unnskyldte vi oss, rygget ut igjen og konstaterte at det ikke er så lett å vite hvilke dører som er til private rom og hva som er til fellesarealene – i hvert fall ikke når folk ikke låser dørene sine. Og vi så at det faktisk fantes større suiter på hotellet enn vår…

Tilbake til mandag 25. mars 2013

Dagens misjon for Tottistrotterne var å skaffe onkeltrotter ny dress hos skredderen. Jobetrotter og Grybetrotter fulgte etter, og vi gikk ut av medinas labyrinter og ut i storbyens gater. Vi gikk og vi gikk, og på vår vei så vi at storbyen også pulserte av hverdagsliv og vanlige butikker og ikke bare turistsjapper. Vi gikk til og med forbi Marrakesh svar på Grønland.

Marrakesh svar på Grønland i Oslo

Da Onkeltrotter hadde bestilt og målt opp dressen sin hos skredderen takket Daneltrotter, Oletrotter og Juniortrotter for seg og dro tilbake til Riad Zehar. Grybetrotter og Jobetrotter fortsatte videre sammen med tante og onkel Tottistrotter. Første punkt på programmet var å se det kongelige palasset som lå i nærheten. Det viste seg dessverre å være stengt, da kongen tilfeldigvis oppholdt seg der nå. Vel, rett bak slottet skulle det være en diger park, kalt Jardin de l’Agdal. Som også viste seg å være stengt. I hvert fall fant ikke vi noen vei inn til den. Så etter å ha gått rundt på palassområdet en stund, kom vi til slutt ut i byen igjen.

I et marrokansk rekkehusområde

En godt brukt mopedhjelm…

Vi havnet etter hvert på en ny markedsplass. På denne markedsplassen fant vi også en bar ved det fine navnet Kosybar. Baren inneholdt blant annet en diger takterrasse. Opp dit bar Jobetrotter Grybetrotter mens vi lot rullestolen være nede. Til lyden av andre norske turister, men likevel med en upåklagelig utsikt og kjempegod mat knertet vi like gjerne to flasker rosévin.

Utsikt over byen fra Kosybar takterrasse

Vin gjør fin – særlig på takterrassen

Grybetrotter og Jobetrotter avsluttet likevel ikke ettermiddagen helt enda. Etter at onkel og tante Tottistrotter hadde kommet seg vel tilbake på Riad Zehar, snublet vi over nok en fantastisk takterrasse. Det vil si, det er egentlig ikke så vanskelig å snuble over takterrasser i Marrakesh. Det finnes nemlig hopetall av dem her, og i hvert fall så vidt vi kan få bekreftet, alltid uten heis.

Denne takterrassen var rett i nærheten av vår egen Dar Doukkala, men her serverte de ikke alkohol. Vi drakk derfor myntete (også humoristisk kjent  blant gateselgere og servitører som «berber whiskey»), mens vi dinglet på barkrakken og så utover smågatene i gamlebyen.

Dagens andre takterrasse – med utsikt over gamlebyen

Da vi til slutt kom tilbake til Dar Doukkala tilbød hotellbetjeningen oss å fyre i peisen. Noe vi selvsagt ikke takket nei til. Og da ble også kveldens tredje rosèvin drukket. For hva var vel bedre enn å nyte vin til levende flammer i peisen i herskapsrommet vårt…….?

Vin og peiskos – og Grybetrotters deilige fettsleik for anledningen…