Istanbul, Tyrkia, 12. og 13. oktober 2019
– Se, på den mopeden kan man steke paella også. Opplysningene ingen egentlig trengte kom fra Jobetrotter, med referanse til bildet over. Det hadde jo vært kjekt hvis vi var i Spania, tenkte Grybetrotter. Men det var vi ikke. Lørdag ettermiddag hadde vi landet i Tyrkias største by, og paella sto ikke på menyen.
Grybetrotter hadde riktignok vært litt i tvil om det var lurt å reise til Tyrkia akkurat nå i disse urolige krigstider. Men etter å ha googlet UDs reiseråd og avstand til Syria, konkluderte vi med at Istanbul er såpass langt unna grensen at det er trygt nok å reise dit nå.
Lørdag 12. oktober – ankomst Istanbul
Etter en knirkefri reise med både Turkish Airlines og forhåndsbestilt drosje fra flyplassen, ankom reisefølget på fire hotellet med det enkle navnet GLK Premier Acropol Suites and spa. Hotellet ligger midt i gamlebyen, i bydelen Sultanahmet, med gåavstand til de mest kjente severdighetene.
Ved innsjekking ble vi møtt av en overivrig resepsjonist som prøvde å selge oss all verdens pakketurer til overpris, ved å innbille oss at alle moskeer og museer ville være stengt på søndag. Men vi har vært ute og reist før, og klarte å besinne oss. Dette ordner vi selv, tenkte vi. Og kjøpte ingen ekstrapakker av resepsjonsselgeren.
Til tross for at hotellet har «spa» i navnet sitt, har det ikke svømmebasseng. Svømmebasseng er egentlig den eneste delen av «spa» Grybetrotter bryr seg om. Hun ble derfor glad for at badene i våre «Family-connecting suites» i hvert fall hadde hvert sitt boblebad…
-
-
Men aller mest pris satte vi nok på den gullmalte heisen….
-
-
…der gullmønsteret glinset i både vegger og tak…
-
-
Men som Jobetrotter påpekte: Det er kanskje ikke like elegant med gullmalte heiser når maleren klarer å bomme på mønsteret….
-
-
Grybetrotter og halvdelen av reisefølget vårt Trinetrotter skålte likevel for vel gjennomført ankomst. Trinetrotter og Thomastrotter reiste vi sist gang med til Italia påsken 2018.
Hotellet ligger i gamlebyen, midt i en travel restaurantgate. Resten av kvelden ble derfor tilbrakt på restauranten rett over gata for hotellet, ved navnet Albura. Og til tross for både innkaster, turister og turistpriser, var maten kjempegod, stemningen på topp og alle var enige om at hotellet ligger midt i smørøyet for våre behov.
Søndag 13. oktober: Båttur langs Bosporosstredet
Opplysningene fra resepsjonisten vår om at alle moskeer og museer i Istanbul var stengt på søndager var selvfølgelig bare tull. Men da vi oppdaget dette, var vi likevel så innstilt på å verken oppleve religion eller museumskultur denne søndagen, at vi hadde lagt andre planer. Med strålende sol og behagelig sommertemperatur, var forholdene ideelle for båttur langs Bosporosstredet.
Veien til sightseeingbåtene innebar en times gåtur langs vannet.
En gåtur langs vannet var ikke å forakte en søndag formiddag i behagelig sommervær.
Rundt oss kunne vi observere lokale menn (for det var bare menn) som enten fisket eller lå og solte seg i steinrøysa (for det var bare stein langs vannet).
– I Tyrkia kler fiskerne seg akkurat likt som i Norge, med vindjakka kneppet godt igjen for å ikke fryse, kommenterte Jobetrotter mens sola stekte og vi andre syntes den friske brisen fiskerne prøvde å beskytte seg mot bare var avkjølende.
Selv om det var idyllisk å gå langs havet, florerte søpla rundt både oss og de solhungrige mennene. Brukte plastflasker og papir var kastet tilfeldig rundt etter hvert som tidligere eiere hadde sett seg ferdig med dem.
-
-
Det er ikke rart det er mye plast i havet, når vi ser hvordan folk dandere vindskjermingene sine, konstaterte vi.
-
-
Heldigvis var det ikke alle som benyttet plast og papp som vindskjermer. Her var det noen som hadde gjort seg riktig flid med å lage vindskjermer av stein.
-
-
– Den mest nautrlige ting i verden må jo være å ta med seg en benk og plassere den midt i steinrøysa.
-
-
Grybetrotter registrerte at det var bemerkelsesverdig få kvinner ute på søndagskos. Det var egentlig bare gutteklubben grei som var representert blant fiskerne.
Til slutt ankom vi Eminönü (eller Eminem som Jobetrotter kaller det), en stor plass der det yret av ivrige cruisebåtselgere. Vi gikk rett i turistfella og kjøpte båttur av den første selgeren vi så. Han kunne friste med en 2-timers cruise langs hele Bosporosstredet, der vi ville få utsikt til alle kjente palasser og moskeer, og ikke minst utsikt til Asia. Akkurat det Grybetrotter var ute etter. Riktignok solgte de ikke vin og øl på båten, men dette fikk vi bare godta. Dyrt var det heller ikke, og prisen var 200 kr. per pers. Billettene ble kjøpt, og vi var for så vidt godt fornøyd. Vi måtte bare vente halvannen time, før vi måtte møte opp på plassen for å ta bussen ned til båten, forklarte selgeren. Han pekte på kartet hvor båtterminalen var, og det så ut som om det var sånn ca. 200 meter unna. Da stusset Grybetrotter litt. – Kan vi ikke bare gå bort dit, spurte hun, og så ikke frem til å løftes inn en turistbuss med tusen folk for å kjøre 200 meter. – Nei, det gikk ikke forklarte selgeren. Det var så mange båter der nede at da kunne vi gå oss bort og havne på feil båt.
Javel, tenkte reisefølget lydig. Ventetiden slo vi i hjel på en restaurant under Galata-broa, med nydelig utsikt over vannet: 
Før vi altså fikk dagens mest bisarre opplevelse. Vel tilbake ved bussen ble vi vist ombord i et relativt raskt tempo, for så å bli sittende i et kvarter før noe skjedde. Bussen startet, kjørte i sånn cirka nøyaktig 50 meter, før vi alle skulle av igjen. Og selv om selgeren hadde prøvd å innbille oss at det ville bli mindre kaotisk å ta buss til fergekaia, var det mildt sagt helt feil. Trinetrotter hadde vi sendt i forveien for å holde av bra plasser til oss på dekk, for vi trodde vi skulle rett på båten. Det var ikke helt tilfellet. Bussen hadde parkert et godt stykke unna båten, og alle de andre passasjerene, inkludert Trinetrotter hadde forsvunnet.
Guiden møtte oss utenfor bussen og pekte i retningen båten gikk. Jeg møter dere der nede, sa han, og pekte mot kaia, der det var et kaotisk hav av folk, turistbåter, ferger, billettselgere og kontrollsluser. Det var fullstendig overveldende, men heldigvis er Trinetrotter allerede fremme tenkte vi, og ringte henne for å høre hvor hun var. Men da fikk vi en merkelig beskjed på norsk om at «alle våre ekspedienter for tiden er opptatt». Dette har vi ingen forklaring på, men tydeligvis var det noe galt med telenettet akkurat da.
– Nå føler jeg at jeg er i Tyrkia, gliste Grybetrotter da kaoset rundt oss var komplett.
Etter en ti minutters febrilsk leting, der Thomastrotter spurte seg fram ved å vise billetten til billettører fra alle båtselskapene, fant vi hverandre heldigvis igjen. Båten hadde nemlig ikke gått, og kom heller ikke til å gjøre det med det første. Guiden virket avslappet og sa han hadde vurdert å begynne å lette etter oss, men så dukket vi heldigvis opp. Vi måtte vente i ytterligere tjue minutter (eller 10 tyrkiske minutter som guiden spøkte med) før båten vi skulle med faktisk dukket opp. – Jeg skjønner godt at vi måtte kjøres 50 meter for å stå å vente på dette, kommenterte Grybetrotter tørt.
-
-
Men da båten til slutt dukket opp, var det faktiske rampe ombord, og mulig å komme seg relativt enkelt på den med rullestol.
-
-
Og Trinetrotter fikk holdt av veldig bra plasser til slutt. Dermed kunne fire trottere fornøyd nyte båtturen de neste to timene.
-
-
– Denne borgen skal nok ikke vi se noe nærmere på Grybetrotter, konstaterte Jobetrotter, da cruiset forbi en ærverdig gammel borg med tusen trapper.
-
-
– Se, der er jo Tobias i tårnet sitt, sa Jobetrotter da han fikk øye på dette tårnet.
-
-
Ortaköymoskeen
-
-
Fra Europa til Asia via sjøveien. Langs Bosporosstredet seiler vi mellom de to verdensdelene.
-
-
Vi cruiset forbi Maiden’s tower på vei tilbake til Eminönü
-
-
Mer plast i havet, her i form av ballonger.
Helgen ble avrundet i restaurantgata vår, denne gangen på en annen restaurant et helt minutts gange fra hotellet. Også her var mat, drikke og selskap upåklagelig, og vi var ikke spesielt lei oss for at helga var over. Vi har nemlig mer i vente de neste dagene.
Dagens koseligste skilt:
