Late dager i Goa

Dette er innlegg 13 av totalt 15 i føljetongen India 2017

India 2017

Sør-Goa, India, 5-11. februar 2017

Grybetrotter til Jobetrotter etter fire dager på femstjerners luksushotell i Sør-Goa: – Altså, Jobetrotter, vi bør vel kanskje komme oss ut av hotellområdet etter hvert?

Jobetrotter: – Nei, hvorfor det? Vi har jo alt vi trenger her.

Et hvert luksushotell med respekt for seg selv har selvfølgelig innendørs elver og akvarium med fisk i fellesarealene. I hvert fall Caravela Beach Resort.

Jobetrotter hadde som vanlig rett. Caravela Beach Resort var så gedigent, med alle tenkelige og utenkelige fasiliteter, at vi absolutt ikke kunne påstå at vi manglet noe. Og etter to uker på farten med heseblesende opplevelser både kulturelt og i trafikken, syntes Grybetrotter det var relativt deilig å ikke måtte ut og risikere livet flere timer om dagen. Nå skal det sies at trafikken i Indias minste delstat var hakket mindre hasardiøs enn i Nord-India, men Grybetrotter hadde uansett planlagt en uke med avslapping. Og slik ble det. Her er noe av det vi ikke kunne klage over på Caravela Beach Resort i Goa:

Handicaprom med balkong

Hotellet hadde ett handicaprom, og tilgjengeligheten var upåklagelig. Det var trinnfritt både inn på badet og ut på balkongen, dusjstol i dusjen og håndtak der du måtte ønske.

Dersom vi likevel skulle klage på noe (og som de gode nordmenn vi er, så finner vi alltids noe vi kan klage på), så var det at rommet lå relativt upraktisk til. Selve hotellet var i to etasjer, og handicaprommet lå i andre etasje, på samme nivå som lobbyen. Bassengområdet og de øvrige hotellfasilitetene lå i første etasje, på bakkeplan. Etter som heisen var et avsnitt for seg selv (i dette innlegget), ville det vært en bedre idé å plassere handicaprommet på bakkeplan, etter som det var der vi oppholdt oss mest. Da ville det vært hakket enklere å komme seg rett inn på rommet fra bassenget. Vi vurderte å bytte rom til et vanlig rom, men slo det etter hvert fra oss. Vi gadd ikke å pakke oss ut og inn av rommet enda en gang. Det får da være måte på luksusproblemer….

Lobbyområdet på hotellet var heller ikke noe å klage over, med store, åpne og luftige rom.

Vi må imidlertid ikke glemme at vi på vårt beskjedne (!) norske vis spurte om noen kunne se på rommet vårt da vi plutselig oppdaget en haug med maur som kom krypende gjennom gulvlistene. Grybetrotter fikk noia for veggdyr, og ikke før hadde vi ymtet frempå om at vi ikke likte maurene, så var det fire-fem indere inne på rommet vårt og rengjorde ca tre ganger, sprøyta inn noe såpe i alle listene og forsikret oss om at de ikke hadde veggdyr på hotellet. Noe som også var sant. Vi så ikke noe mer til maurene og har ikke kommet hjem med noen veggdyr i bagasjen i ettertid.

Balkongen med utsikt til en del av den uendelig store hagen var fin. Her avsluttet vi ofte dagen med å lese litt i vår følgesvenn, boka «India» av Joar Hoel Larsen. Riktignok knirket det litt fra lekestativet på lekeplassen i nærheten, men den klagen var det andre hotellgjester som tok seg av. Plutselig en dag så vi noen arbeidere smøre hele lekestativet, og så var det problemet løst.

Grybetrotter i hotellhagen. Vårt rom lå i enden i andre etasje på skrå til venstre for Grybetrotter på bildet.

Den semi-private heisen

Jada, hotellet hadde heis. Én heis – som så ut som den stammet fra begynnelsen av 18oo-tallet. Med gitterdører som bare kunne åpnes manuelt. Grybetrotter ble skeptisk da hun så dette første dagen. Skepsisen gikk fort over. Heisen fungerte mer pålitelig enn mange heiser fra vårt nåværende århundre, og det var ikke akkurat sånn at vi måtte klare oss alt for mye selv i løpet av hotelloppholdet. Straks en av de hotellansatte så oss, sprang de til for å åpne og hjelpe til. Og det beste av alt, var at heisen lå godt gjemt i en liten privat gang, og endte nede på hotellkjøkkenet. Noe som betød at ingen andre enn oss og de hotellansatte brukte den, slik at den alltid var ledig og tom for andre hotellgjester.

For øvrig var vi ikke fullstendig avhengig av heisen. Det var mulig å gå rundt utendørs for å komme ned til bassengområdet. Men etter som hotellområdet var gedigent utgjorde dette en ti minutters gåtur, så vi ble etter hvert godvenner med både heisen og de som jobbet på kjøkkenet.

Frokostene

Frokost ute eller inne? Indisk eller europeisk mat? Hva slags curry vil vi ha i dag? Valgene var uendelige i den like store frokostsalen der det var høyt under taket.

Grybetrotter oppdaget etter et par dager at det var mulig å sitte på verandaer utendørs for å spise frokost. Utendørsplassene var imidlertid begrenset, men det var ikke noe problem å bestille bord hvis vi ønsket det.

Og den dagen Grybetrotter ønsket å bestille bord, ble bordet dekket, for å si det sånn. Her fra frokosten 8. februar.

Ulempen med å spise utendørs er at det ofte kommer fugler. Men på dette hotellet var heller ikke det noe reelt problem Skulle fuglene bli for innpåslitne sto en hotellansatt klar med gevær. (Vi så aldri noen døde fugler etter skytingen, og vil vel også tro at hotellet ville synes det hadde vært ordentlig ergerlig om en overivrig servitør skjøt en av gjestene, så vi håper og tror at det var et luftgevær, eller lignende, som ble brukt mest for lydens skyld).

Mens fuglene ble skutt etter, kunne vi privilegerte turister nyte denne utsikten fra frokosten utendørs.

…Mens vi stappet i oss den ene delikatessen etter den andre. Kokkene svettet og tilberedte mens vi spiste og este ut. Mye av maten ble lagd mens vi så på.

Turmulighetene på hotellområdet

Hotellområdet var såpass stort og relativt rullestolvennlig, at vi følte vi oppdaget nye steder hele tiden.

Hotellets private strand lå en ti minutters gåtur unna gjennom friserte plener, golfbane og fine trilleveier på hotellområdet.

Grybetrotter ser ut over havet på stranda.

Vi badet riktignok ikke i sjøen i løpet av tiden vi var der, etter som det som regel var for høye bølger eller for mye strøm til at Grybetrotter ville.

Favorittstedet vårt ble denne avsidesliggende utsiktspaviljongen der vi kunne nyte både strand, bølgeskvulp, solnedgang eller en bok, helt i fred. For ikke å snakke om å skue ned på et aldri så lite bryllup som fant sted en ettermiddag.

Vår faste plass ved bassenget

På Kanariøyene og andre tradisjonelle «sydensteder» som nordmenn som regel hvalfarter til, er det alltid kamp om solstoler rundt bassenget. Det trengte vi ikke å bekymre oss for på Caravela Beach Resort. Hver morgen hadde vår dedikerte «bassengmann» reservert disse to solstolene til oss under parasollen. De samme solstolene som vi valgte første dagen. Grybetrotter var fornøyd.

Alt lå med andre ord til rette for at Grybetrotter kunne få sine to timers treningstimer i bassenget hver dag – enten det var på dagen eller ettermiddagen/kvelden.

Det var heller ikke vanskelig å få seg en drink i bassengbaren «Island Bar». Etter at valget var over i Goa, begynte de også å selge alkohol i baren.

Verdens beste sjokoladekake

Som om ikke den fantastiske indiske maten var nok – i hotellkafeen som var åpen på dagtid fant vi også en av de beste sjokoladekakene vi noen gang har smakt. Den bestilte vi første gang på vår oppdagelsesferd inne i hotellet, på en veranda med utsikt til bassenget. Men det var selvfølgelig heller ikke noe problem å få den brakt til solsengene våre ved bassengkanten heller.

De romantiske solnedgangene

Vi gjorde det fort til en vane å gå ned til stranda eller det private utsiktspunktet vårt for å få med oss solnedgangen nesten hver kveld, her delvis illustrert ved hjelp av selvutløser:

Drinkene på strandbaren til de fantastiske solnedgangene

På Sunset bar kunne vi nyte drinker av høy kvalitet mens sola gikk ned.

Fersk sjømat til middag på stranda hver dag

Kun et par beinlengder fra Sunset Bar, også godt plassert på stranda, lå Beach Shack. Som fort ble vår favorittrestaurant. Riktignok var det bare to middagsrestauranter på hotellet, men heldigvis for oss holdt Beach Shack meget god kvalitet.

Beach Shack serverte hver dag fersk fisk eller sjømat. Her fra middagen 9. februar, som denne kvelden besto av hummer med en sterk kreolsk saus og ferske grønnsaker. Til en pris tilsvarende en burger på et gatekjøkken i Norge. Skulle vi spist det samme i Norge, måtte vi antagelig solgt bilen.

Gåtur i Varca, onsdag 8. februar

Så endelig – på Goa-feriens femte dag følte vi det for godt å se oss om i nærmiljøet, utenfor hotellområdet. Caravela Beach Resort er lokalisert i nærheten av den lille landsbyen Varca i Sør-Goa. Vi satte ut på en halvannen times rundtur, og denne gangen ble turen atskillig roligere enn den kaotiske gåturen vi hadde hatt i Jaipur et par uker tidligere.

Grybetrotter og Jobetrotter, godt rustet mot solen, og klare for utflukt i Varca, etter frokost onsdag 8. februar.

Etter som Goa har vært en portugisisk og ikke engelsk koloni, er husene inspirert deretter.

Grybetrotter likte de portugisisk-inspirerte husene i sterke farger, som preget Goa. På bildet i midten til høyre ser vi en barneskole. Bildet nederst til høyre var et lokalt supermarked.

Folk bodde i hus av ulik standard i Goa, og også her var forskjellene mellom folk store. Men selv om fattigdommen var tydelig også her, var den langt fra så ille som det vi så i Nord-India.

Jesus er viktig i Varca. Her er det kristendommen som gjelder for de fleste, og kun et fåtall er hinduer.

Det gjelder å bygge sitt eget kravkammer nær hjemmet… Eller hva var egentlig greia her? Tenkte vi da vi gikk forbi det som så ut som et gedigent gravkammer som lå klæsja opp til en enebolig.

Etter å ha kommet ut av boligområdene, befant vi oss plutselig på landsbygda. Der bøndene gjetet kyrne sine og kvinnene bar ting på hodet.

Varca sentrum lå cirka tre kvarters gåtur fra Caravela Beach resort, og halvveis på rundturen vår.

Vel tilbake på hotellområdet, var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur, og bestemte oss for å bestille en ordentlig sightseeing-tur til andre deler av Goa. Hvordan det var kan du lese om i neste blogginnlegg.

Series Navigation<< Da Grybetrotter knakk en tann i Goa, og fikk møte kulturforskjellen som kvinne i India.Krydder og katedraler: En dag i Goa >>