Dette hurtigtoget gikk ofte, og var veldig praktisk å reise med. Turen til Hakone tok ca halvannen time. Det gikk også et annet type tog som ikke var like hurtig. Det tok ca 2 timer. Vi valgte selvsagt det mest moderne og raskeste. Det var også enkelt å komme seg ombord med rullestol. En liten glippe mellom toget og perrongen gjorde veldig lite når de serviceinnstilte japanerne var på plass omtrent før vi selv var det for å sørge for at vi kom oss trygt ombord.

Vi var godt fornøyd med det japanske hurtigtoget. På toget gikk det an å snu setene mot hverandre, slik som det også gikk an på de gamle NSB-togene i Norge, men som nå dessverre ikke lenger er mulig.

Det var også servering på toget, der vi kunne få kjøpt både lunsjboks og øl. Jobetrotter nøyde seg med øl til frokost.

Og ut av vinduet hadde vi god utsikt til det japanske landskapet og bebyggelsen omkring.

Vi skulle opp til japans mest besøkte nasjonalpark. Her var kartet over taubanesystemet i nasjonalparken med det enkle navnet Fuji-Hakone-Izu. Men for å komme dit var det opptil flere transportmidler som ventet.

Oversikten over stasjonene på toget viste at det var masse å se også på flere av stasjonene. Med vår knappe tid valgte vi imidlertid å kjøre strake veien for å komme til taubanen og vulkanene så fort som mulig.

Grybetrotter fikk med en gang mildt sagt litt noia av å måtte klemme seg sammen mellom alle turistene da vi gikk ombord på toget i Hakone. Turen var lang, og med rompene deres som eneste utsikt ville det blitt veldig lenge og lite spennende å sniffe i seg fiselukt hele veien. Men med ett fikk hun øye på en egen handicapplass med panoramautsikt. Det var null problem å få de som tilfeldigvis sto på plassen til å flytte seg, og vips så hadde hun super utsikt hele veien.

Og det var jammen bra at Grybetrotter fikk knabba rullestolplassen så hun faktisk fikk sett litt av den spektakulære ruta vi kjørte oppover fjellene.

Her var fjellene så bratte og smale, at toget flere ganger stoppet for så å bytte retning, og deretter skifte spor videre oppover bakkene. Det var fordi svingene var alt for krappe til at det var mulig å runde dem på vanlig måte.

Neida, vi hadde ikke nådd endestajonen. Toget måtte bare inn hit for å kunne rygge ut igjen og skifte spor…

Med litt utsikt til japanske hus under oss der vi steg oppover fjellene.

Da vi hadde kommet til riktig stasjon med toget var det bare å følge strømmen av turister inn på neste transportmiddel – nemlig kabelbanen.

Også her fikk Grybetrotter panoramautsikt fra rullestolplassen sin helt bakerst i vogna.

Spennende utsikt nedover de bratte skinnegangene. Den motgående banen bak oss har vi nettopp passert – på det eneste stedet vi kunne passere….

På vei med bussen oppover fikk vi se hvordan trærne og landskapet var blitt ødelagt av den giftige vulkanrøyken som for tiden blåses ut av vulkanen i nærheten.

Kontrasten mellom det ellers grønne landskapet og den døde vegetasjonen var slående.

Og endelig kom vi til dagens tredje (eller var det fjerde?) transportmiddel – nemlig taubanen.

Grybetrotter og Jobetrotter i taubanen.

Første stopp var Lake Ashi. Her det går turistbåter langs elvene, og det er visstnok derfra det er mulig å få best utsikt til Mount Fuji. Vi hadde veldig lyst til å ta båten, og ville rukket den også. Problemet er at vi da antakeligvis ikke ville rukket taubanen ned igjen før kl 15.30. Vi ville i hvert fall ikke rukket å se den aktive vulkanen Hakone på nært hold. Vi trøstet oss derfor med at vi har nydelige elver og fantastiske fjell i Norge også, kledde oss i den fjollete kapteinsuniformen Jobetrotter fant og tok et obligatorisk turistbilde ved Lake Ashi.

Det var fantastisk fint ved Lake Ashi, og de fleste som kommer hit blir visst her i hvert fall en natt for å også bade i de kjente japanske onsene (varme kildene). Det burde vi også gjort. Men denne gangen ble det ikke tid til det. Derfor hasta vi videre på japanske vis.

Det var ganske så røykfylt og luktet nok så kraftig etter hvert som vi kom nærmere og nærmere Hakone Vulkan med taubanen. – Men altså, så jævlig luktet det jo ved den blå lagunen på Island også, konstaterte vi før vi klistra på oss de hvite klutene.

Owakudani stasjon er vanligvis åpen for turister. Det var den så vidt nå også, men kun for å gå av og på taubanen. Det var ikke lov å gå utenfor taubaneområdet, og alle kafeer og informasjonssentre var stengt.

Isteden ble vi bedt om å komme oss videre så fort som mulig…

Grybetrotter likte godt broa som gikk over veien til togstasjonen i Hakone. Her kunne man se utover hovedgata i den ikke veldig store byen.

Vi hadde i hvert fall fin utsikt der vi trasket opp og ned noen gater i Hakone for å lete etter restauranter som serverte Kobebiff.

Restauranten var drevet av en kunstnertype og dekorert med mer eller mindre bra kunst. Ved siden av bordet vi satt ved var det en skulptur av en stående puddel med erigert penis. Grybetrotter fikk imidlertid på uforklarlig vis ikke med seg denne detaljen, og fikk derfor ikke tatt bilde. I tillegg luktet det mer krydder i restauranten enn et marokkansk marked. Men de serverte uansett en fantastisk god japansk karri-rett som smakte himmelsk etter en hel dag uten mat.

Hva restauranten het aner vi ikke, men her var det i hvert fall liv. Kl 23 på kvelden yret det av japanske forretningsmenn (for de er jo stort sett menn) som drakk og lo og koste seg. Prisene var ikke av de billigste i Tokyo, men absolutt ikke helt avskrekkende.

Restauranten serverte hovedsakelig grilla frittgående høns, men vi valgte også å prøve kjøttsashimi (antagelig kylling det også, men vi antok det var trygt siden de lokale spiste her) og avokado med kyllinglever og annen snacks i tillegg.

De tre trotterne koste seg på restaurant med sin japanske rosevin. Rosevinen smakte mer brus enn vin egentlig, og vi diskuterte heftig om det egentlig var alkohol i den (noe som ikke var muilg å lese av flaska). Men uansett var det en veldig god brus…

Restaurantbesøket i Tokyo den kvelden satte et perfekt punktum på nok en fantastisk og opplevelsesrik dag.