Fredriktrotter ser på stein på Centro Ceremonial Indígena de Tibes. Disse steinene med smileys kalles Cemi, og ble dyrket av Taíno-indianerne, for å velsigne landet med gode avlinger og god helse for folket. Andre steiner kunne ha andre budskap. Det er med andre ord ikke opphavet til fluortabletten.

Men før vi i det hele tatt hadde startet på den lange reisen, måtte vi gjøre en stopp innom  Starbucks i nærheten av hjemmet vårt. Marentrotter anbefalte Java Chips med krem og sjokoladesaus, og siden vi er i USA føltes det helt naturlig å ha dette til frokost.

På veien suste vi også forbi denne hvite statuen, som alle var enige om sikkert var noe kjent. Uten at vi har peiling på hva det egentlig er.

Ved parkeringsplassen så vi at det også er store forskjeller mellom folk i Puerto Rico. Langs parkeringsplassen var det nemlig satt opp flere boliger som så ganske forfallne ut.

Men selve museet var i god stand og godt tilgjengelig for rullestoler.

Vi ble først bedt om å gå inn i museet der vi kunne lese mer om historien til Taino-indianerne. Jobetrotter forteller om det han har lest, blant annet at de begravde sine døde i fosterstilling, og stakk en pinne laget av menneskebein inn i halsen for å spy før de røyka noe mystisk pulver med nesen når de skulle «kommunisere med gudene».

– Se der er potetgullbollen de brukte på den tiden, spøkte Marentrotter.

Her er Grybetrotter på den største av de store plassene, som ble kalt Bateyes. Grybetrotter trodde at dette var idrettsplassen. Det viste seg at idrettsplassen var et annet sted, trodde de. Dette var isteden plassen der da hadde dype samtaler og forhandlinger. Trodde de. Guiden vår var nemlig veldig opptatt av at de egentlig ikke visste noe. Men dette var det de trodde, ut fra funnene de hadde gjort. Noe som for øvrig ikke var helt unaturlig tenkte vi.

Grybetrotter og Jobetrotter diskuterte livlig hva slags frukt dette kunne være. Var det kokos eller mango? Det viste seg å ikke være noen av delene. Derimot er det en uspiselig frukt kalt gourd. Hvorfor den ikke kunne spises fikk vi ikke helt tak i, for den var visst ikke giftig. Bare usmakelig…

Det var utrolig mange fine trær på plassen. Her er en med rød blomst.

Jobetrotter har fått tak i den røde blomsten, og samtidig fått  noe som kan forveksles med en «liten hjelper» på skulderen.

Her er enda et tre som Jobetrotter kunne leke i. Her forsøker han å balansere det å ha det moro, med å henge i lianen, med det å unngå å dumme seg ut, ved at lianen ryker.

De fire trotterne har kulturdag. Her er vi alle på den store hovedplassen, der steinen i midten av oss i følge guiden står helt på linje med de tre andre steinene bak. Alle steinene vender sørover. Forøvrig likte alle trotterne å påpeke at særlig imponerende var plasseringen av steinene ikke. Et barn kunne plassert dem rettere. Men kanskje ikke funnet himmelretningen uten hjelp.

Grybetrotter, Marentrotter og Fredriktrotter har stilt seg inni en av de to hyttene som guiden vår kalte «make belive»-hyttene, men som i guideboka så fint kalles yucayeque, eller en rekonstruksjon av en Taíno-landsby.

Og det kunne blitt idyllisk med denne utsikten her.

For på havna var det satt opp en havnepromenade langs sjøen, med det som så ut som det var fine restauranter langs promenaden. Og i god amerikansk stil var parkeringsplassen rett ved siden av, så det var ikke veldig langt å gå.

Problemet var bare at det var helt dødt langs promenaden. Nesten alle restaurantene var stengt. De to som var åpne hadde enten musikken på flere hundre desibel for høyt eller serverte lite fristende mat som så ut som det kom rett fra mikroen. Og på helt uamerikansk vis var det trappetrinn opp til alle restaurantene som lå langs promenaden.

Så vi ga fort opp Ponce Bay, og satte kursen mot sentrum isteden. I Ponce sentrum var det karnevaldager hadde guiden på museet fortalt. Vi så ikke noe til karnevalet, fordi paradene var om kvelden. Men det var satt opp masse matboder midt i sentrum, der vi kunne kjøpe flere av Puerto Ricos spesialiteter. Her spiser vi en kjempegod stekt banan med kjøttdeig og en liten gryterett med små biter med svinekjøtt, oliven, søtpotet og løk.

Denne antikke bygningen var en gang brannstasjonen i Ponce. Nå er det museum, Museo Antiguo Parque de Bombas.

På vår vei dumpet vi også bort i guiden vår fra indianermuseet igjen. Han hadde forflyttet seg til brannmuseet, og fortalte at vi bare måtte prøve King’s cream helados, som lå ved hotel Melia. Isen er visstnok den beste i hele Puerto Rico, og lokalbefolkningen kommer langveisfra for å spise der. Det er sikkert overdrevet, tenkte vi, men prøvde likevel. Og fant ut at overdrivelsen var fraværende. Kokosisen og sitronsorbeten var den absolutt beste isen vi har smakt på veldig lenge.

Marentrotter og Fredriktrotter ved Plaza Santo Domingo der de passerer Casa Morales.

Grybetrotter foran Iglasia Porta Coeli.

Nok en idyllisk gate. Til venstre i bildet kan vi skimte Jobetrotter bruke noen av sine krefter på å humpe Grybetrotter ut av en mindre god tapasrestaurant.

Slik så det ut inni tapasrestauranten. Her avsluttet vi turen i San German med et mindre godt tapasmåltid, før vi satte kursen tilbake til Dorado.

Ingen kan beskylde oss for å lide noen nød når vi er på ferie….

Grybetrotter blogger live fra Dorado. Etter en lang aktivitetsdag 4. februar er de siste to dagene, altså 5 og 6. februar tilbrakt på akkurat samme sted som de tre første – nemlig ved vårt private basseng i Dorado.