Dag 1 – Nordmenn på charterfly, og møtet med et lite stykke USA i Cancun

Oslo, 29. januar 2015

«Vi ønsker alle en riktig god reise», sa flykapteinen. «Den begynte faen meg jævlig dårlig», smalt det fra mannen som satt et par seterader bak oss i flyet. Og med det fikk deler av flyet den tvilsomme æren av å følge med på en flere timer lang høylydt ekteskapskrangel. Beskyldningene haglet, og skilsmissen var nær. Kvinnen gråt sine bitre tårer, mens mannen konkluderte med at «den eneste måten å overleve dette på er med en ekstra cognac til kaffen». Det ble mange «ekstra» cognacer på den flyturen. Vi konkluderte med at sånn er det å fly charter med nordmenn.

Men det meste kan tolereres bare man får fly direkte. Og på vinteren går det direktefly til Mexico fra Oslo. Denne gangen reiser vi med et vennepar som heter Marentrotter og Fredriktrotter.

Kl 7.15 på morgenen, i det flyet takset ut til rullebanen, sovnet Grybetrotter. Etter bare tre timers søvn var hun klar for mer på flyet. Kl 8.15 våknet hun igjen, og oppdaget til sin store overraskelse at flyet fortsatt takset rundt på rullebanen. Vi hadde ikke kommet en millimeter opp i luften. Angivelig på grunn av avising av flyet.

Men kl 12 mexicansk tid, nøyaktig på rutetid, landet charterflyet til Star Tour på flyplassen i Cancun. Den planlagte flytiden på 11 timer og 45 minutter inkluderte tydeligvis en times kjøring på bakken.

Cancun, 29. januar 2015

Etter noen motstridende tilbakemeldinger fra flypersonalet på om vi ville få vår egen rullestol på gaten,  sto rullestolene heldigvis pent oppstilt ved siden av flyet da vi gikk av. Grybetrotter var fornøyd med å slippe å drukne i en diger lånerullestol fra flyplassen i påvente av sin egen. Derimot angret vi fort på at vi hadde takket nei til assistanse gjennom flyplassen. Passkøen viste seg å være endeløs. Det var nemlig rushtid, og vi så at flere fly både fra Canada og USA landet samtidig som vårt. Etter å ha stått på stedet hvil i et kvarter, mens det strømmet til med stadig flere mennesker fra alle kroker rundt oss, kom det til vår store glede en annen passasjer i rullestol som ble hjulpet forbi av flyplassassistansen. Vi fikk lov til å følge etter, og vips så var vi gjennom.

Historiene om fulle nordmenn på chartertur var dessverre ikke helt over enda. Neste nordmann i en slik tilstand møtte vi i minibanken ved utgangen av flyplassen. La oss kalle han Ola. Ola hadde etter å ha drukket seg opp på flyet, tydeligvis mistet all form for intimsone der han sto og trykket barten sin nesten oppi nakken på Fredriktrotter som prøvde å ta ut penger. Dette hadde nok sammenheng med at minibanken ikke var den mest samarbeidsvillige, og forlangte at vi måtte prøve flere ganger før vi fikk ut noe som helst av pesos. Ola ville vite om den funka for oss. Selv om Marentrotter ropte «Fredriktrotter, pass på koden din, han ser over skulderen din», og Jobetrotter stilte seg opp foran for å hindre utsikt, hjalp ikke det. Ola var nysgjerrig, og ville være med i gjengen. Kona hans som sto mer diskret plassert ved siden av, virket imidlertid litt mer flau på mannen sine vegne.

I likhet med i Vietnam har vi også denne gangen prøvd lykken med å leie privat leilighet gjennom airbnb.  I en ukes tid skal vi bo i Julios fancy leilighet midt i Cancun sentrum. Andre halvdelen av ferien skal vi bo på stranda, som i Cancun kalles «the Hotel zone».

Grybetrotter gleder seg stort over synet av palmer igjen…

Guideboka vår hadde fortalt at det på flyplassen var tre drosjeskranker, og at det var best å bestille drosje gjennom dem. For å være sikker på å få med oss all bagasjen og rullestolene, leide vi like gjerne en minibuss til overpris. Vi betalte ekstra for å slippe samkjøring med andre. Vi var da tross alt på ferie! Vi betalte direkte i skranken, og etter at Jobetrotter hadde pratet litt selvlært spansk med drosjesjåføren, hadde sjåføren null problemer med å finne frem til leiligheten.

Leiligheten med rød ring rundt er den vi leier.

Grybetrotter hadde falt så pladask da hun så bilder fra leiligheten at hun ikke brydde seg nevneverdig om at det er trapp opp til leilighetens to soverom. Heller ikke Marentrotter hadde latt seg skremme av det. Hun kan gå i trapper, og Grybetrotter kan bæres. Begge soverommene har hvert sitt bad. Vi skal jo bare opp på rommet en gang om dagen for å sove, tenkte vi. Resten av tiden vi måtte være inne oppholder vi oss nede, og leilighetens tredje toalett er nede. Julio hadde også forsikret oss om at det var trinnfritt inn i leiligheten. Det med trinnfritt var en sannhet med modifikasjoner dog. Det var et trinn på ca 10 centimeter for å komme inn i leiligheten.  Resten var helt greit. Vi kommer trinnfritt inn fra parkeringsplassen, der det 24 timer i døgnet står en vakt og åpner og lukker porten for oss hver gang vi skal inn og ut. Og selvfølgelig heis opp fra parkeringsplassen til første etasje hvor leiligheten befinner seg.

Jobetrotter leker seg i baren i leiligheten vi har leid.

Vi hadde vært såpass forsinket gjennom kaoset på flyplassen at vi ikke hadde rukket å møte Julio til avtalt tid. Han måtte løpe til en annen avtale, men etter noen meldinger på telefonen, ordnet han det slik at hushjelpen hans kunne slippe oss inn. Det gikk finfint. Det eneste aberet var at vi manglet et ekstra sett nøkler til leiligheten. Julio hadde lovet å komme tilbake «snart». Etter å ha fått vite at han var 40 minutter unna, og at han skulle komme med den andre nøkkelen, gikk vi en rask tur ut for å se oss om. Og konkluderte kjapt med at vi var kommet til «et lite stykke USA». Det første som møtte oss i veikrysset ved leiligheten var en diger McDonald’s.

McDonald’s har en fremtredende plass også i Cancun.

Fordelen med å være i lille USA er at fortauene er helt fine å trille på, og det er lett å komme seg rundt. Vi som er vant til trafikken fra Vietnam, ble for øvrig direkte overrasket da en bil faktisk stoppet for oss i fotgjengerfeltet. Og det var attpåtil en politibil med blålysene på.

Vi fant også fort ut at det var korrekt som anmeldelsene av leiligheten sa, at den ligger veldig bra plassert i forhold til sentrum. Kun noen meter rundt hjørnet for leilighetskomplekset er det en hovedgate med restuaranter og butikker over alt.

I god amerikansk stil kan du spise på deg diabetes på Basking Robbins’, for så å måle blodsukkeret ditt i helsesenteret ved siden av.

I likhet med husverten vår Bash i Vietnam, eier Julio to leiligheter i samme leilighetkompleks. Han bor i den ene og leier ut den andre. Men her slutter også alle likheter mellom Bash og Julio. Mens Bash var en sindig og rolig engelskmann som hadde orden på absolutt alt, er Julio mer «happy go lucky»-typen. Det var «no worries» og «okey dokey» i omtrent alle meldinger i forkant, og inntrykket ble ikke mindre da vi møtte han.

Julio hadde ikke helt snøring på tidsperspektiv. En time etter avtalt tid dukket han opp på motorsykkelen sin, og ropte opp til verandaen vår at han ville spandere øl på oss. Han skulle bare stikke i butikken og kjøpe. Vi nikket overrumplet, og vips så var han borte igjen. Grybetrotter som var direkte utålmodig etter å komme seg ut igjen, sutret litt til Marentrotter om at nå ville det ta enda lenger tid før vi kunne forlate leiligheten. Heldigvis ikke supermarkedet langt unna, og plutselig dukket han opp med hele seg, sin mye yngre kjæreste og to six-pack med øl. Han var en veldig hyggelig fyr, som pratet i vei om alt vi kunne gjøre i Cancun (dog ikke så mye nytt i forhold til det vi allerede hadde lest oss til). Grybetrotter følte imidlertid for å høflig avslå tilbudet han kom med om å kjøre oss både hit og dit i kveld, mens han bælmet nedpå med øl.  Han la også en nøkkel til leiligheten fra seg på et bord mens han kommenterte at dette var nøkkel til leiligheten. Julio erklærte at han var veldig klar for en fest i kveld, men ble dessverre for han møtt av fire trøtte tryner som hadde vært våkne i over et døgn etter en lang flytur fra Norge. Og vår forundring over at så åpenlys «drinking and driving» tydeligvis ikke er så big deal her i Cancun, holdt vi for oss selv…

På spørsmål fra Grybetrotter fortalte Julio at det ikke gikk an å gå til supermarkedet. Det var tross alt «three blocks away». Men bare ett minutt å kjøre til da. Med andre ord en kilometer. Da Grybetrotter spurte om grunnen til at det ikke gikk an å gå dit var fordi det var utrygt å gå i byen, forklarte Julio at byen var supertrygg å gå i også om natta. Men det var veeeeldig langt, alt for langt å gå. Dermed det ble all eventuell tvil om vi er i «lille USA» feid til side. Heller ikke i Cancun går folk mer enn en meter ned til bilen sin for å kjøre korteste vei til nærmeste butikk…

Marentrotter og Grybetrotter nyter livet på verandaen i Cancun.

I det vi skulle gå ut tok Jobetrotter nøkkelen Julio hadde lagt på bordet i lomma, og sa at Fredriktrotter burdet ta med seg sin også, så trengte vi ikke komme tilbake til samme tid. Men Fredriktrotter fant ikke nøkkelen sin. Etter litt febrilsk leting konkluderte vi med at enten var vi noen rotehuer som hadde mistet nøkkelen, eller så hadde Julio tatt med seg nøkkelen igjen når han dro. Nøkkelen Jobetrotter tok var forøvrig veldig, eller helt lik den vi brukte før på dagen, kommenterte Marentrotter. Jobetrotter tekstet Julio med spørsmål om han virkelig hadde lagt fra seg nøkkelen, men fikk ikke noe svar. Bekymringene for å ha klart å rote bort en nøkkel første kvelden var høye…

Kvelden ble avsluttet med bare en nøkkel og middag på nærmeste restaurant. Den heter Los Aguachiles , og ble anbefalt av Julio.

Her ble det servert reker og fisk i ulike tacoversjoner. Maten var veldig god, og prisene like så. Så akkurat den anbefalingen falt i smak.

Jobetrotter hiver innpå med reker i tre forskjellige salsasaus..

Og vi er begge fornøyd med de ulike tacovariantene vi fikk servert til middag.

Restauranten hadde også «amerikanske åpningstider». Det vil si den stengte småbarnsfamilietid sånn ca kl 19.30. Akkurat denne kvelden gjorde ikke det så mye. Vi var trøtte, og kl 21 var det stille i heimen. Etter at vi sovnet fikk vi svar fra Julio, han hadde glemt å legge fra seg nøkkelen, og ville komme med den i morgen tidlig…

Jobetrotter og Grybetrotter gjør igjen det vi liker best – nemlig reiser på ferie. Her foran bassenget i leilighetskomplekset. Vi er klar for mer Mexico!