Havana, 6 februar 2013
Dagens hovedmål var omvisning på sigarfabrikken Fabrica de Tabacos Partagás.
Fabrikken var som nevnt blitt midlertidig flyttet til en annen del av byen, og det tok ca 5 minutter med drosje dit. Her ble vi møtt av en guide som kunne engelsk, men som ikke var helt stødig i uttalen. Hun åpnet med å ønske alle velkommen, og overlot ordet til en annen guide med mye bedre uttale. Jobetrotter og Grybetrotter var lettet over at guiden som skulle vise oss rundt var mulig å forstå. Skuffelsen var derfor tilsvarende stor da vi bare et minutt senere ble geleidet ut av køen og inn i en heis sammen med guide nummer 1. Hun viste seg nemlig å være vår egen private rullestolguide og skulle prate oss rundt i hele fabrikken.
Det hele gikk heldigvis bedre etter hvert. Da hun slapp å skrike pga støyen, ble hun enklere å forstå, og etter hvert vente vi oss til uttalen hennes. I tillegg var det jo veldig god service å få egen guide rundt. Og som sagt var det heis i fabrikken opp i alle etasjene vi skulle til, så vi slapp bæring denne gangen. Omvisningen i fabrikken var en kjempestor opplevelse. Her fikk vi se hvordan arbeiderne faktisk jobbet. Vi lærte det viktigste omkring sigarproduksjon og fikk se hvordan arbeiderne jobber.
Det jobber ca 650 personer på fabrikken, og arbeidstiden var kl 8-16 fem dager i uka. Arbeidsforholdene virket ryddige, men selvfølgelig gikk det mye i samlebåndsmetoden, og var kanskje ikke det mest spennende arbeidet på jord. Selv om lokalene hadde gode lys- og lufteforhold, var Grybetrotter noe i tvil om arbeidsforholdene ville blitt godkjent i Norge. Her var det fritt fram for å røyke så mye du ville inne, både vanlig røyk og sigarer, noe som satte sitt preg på lukten. I tillegg lukter det naturlig nok ganske sterkt også av alle sigarene de produserer. Stereoanlegget spilte musikk på full styrke, noe Grybetrotter og Jobetrotter syntes så veldig festlig ut. Det så i tillegg ut til at de fleste trivdes med det og ga en god stemning. Men om så høy lyd ville blitt akseptert av alle arbeidere i Norge, er vel heller tvilsomt.
Alle sigarer som lages på fabrikken er håndlaget. Naturlig nok fordi dette gir best kvalitet. På vestkanten av Cuba er forholdene visstnok ideelle for tobakksdyrking, et slags Bordeaux for sigarer… Fabrikken produserer mange forskjellige merker med ulik kvalitet og pris. Det brukes kun hele tobakksblader i produksjonen. Noen er rullet sammen inni sigaren, og noen er rullet rundt på utsiden. Håndlaget til arbeiderne som jobbet der var imponerende.
Dessverre, men forståelig nok, var det ikke lov å ta bilder inne på fabrikken. Dessverre fordi det selvsagt var interessant å se. Forståelig fordi dette jo var arbeidsplassen til folk. De har sikkert nok med å stå på utstilling for en haug med turister hver dag, om de ikke skulle måtte avbildes i tillegg.
Da vi var ferdige med omvisningen, ble vi nærmest overfalt av overivrige menn som tilbød oss å kjøpe billige sigarer av dem. Heldigvis slapp vi å ta stilling til dette, da vi allerede hadde kjøpt kvota vår på bakrommet på sigarbutikken dagen før. I ettertid leste Grybetrotter i guideboka vår at slike selgere som maser på gata, såkalte jineteros, ofte er svindlere og selger falske sigarer. Uten at vi helt forstår hva «falske sigarer» egentlig betyr.
Vi hadde planlagt å utforske området vi var i litt nærmere og gikk derfor målrettet av gårde fra masekoppene. Det tok imidlertid ikke lang tid før en eldgammel liten hvit lada svingte opp foran oss. Ut spratt en mann som forsøkte å innbille oss at vi ikke burde gå i det strøket og at han kunne kjøre oss et annet sted, antakeligvis også en av jineterosene. Dessverre var Grybetrotter da så utmattet av alt maset at hun lot seg overtale. Vi bestemte oss derfor for å bli kjørt til Hotel Nacional og gå rundt i området der isteden. Jobetrotter var ikke helt fornøyd med avgjørelsen fordi han egentlig ville se det området vi var i, men slik ble det nå. Og sånn fikk vi også kjørt vår første pirattaxi på Cuba. Det hele gikk heldigvis smertefritt, og vi ble satt av i nærheten av Hotel Nacional.
Vi spiste is på noe som antagelig må ha vært en av verdens største iskaféer (den dekket et helt kvartal). Deretter så vi oss om på Hotel Libre Havana, tidligere eid av Al Capone, etter revolusjonen eid av den Cubanske stat.
Grybetrotter i resepsjonen på Habana Libre hotel
Vi spiste også på en litt stygg cafe (det er jo de som er best) før Jobetrotter fikk røyket opp sigaren han hadde fått stappet i lomma av guiden før vi gikk ut av fabrikken.
Jobetrotter har fått ny sigar
Planen var så å gå vestover inne i byen, og å følge Malecón (veien langs moloen) tilbake til gamlebyen. Der (i bydelen Vedado) fikk vi også sett mye fine gater og hus vi ikke hadde sett før, og aldri kommer til å se igjen.
Cafe Mucho Ruido (mye bråk) i Vedado – greit med en advarsel til naboene…
Da solnedgangen nærmet seg, dro vi ut av de idylliske smågatene og ut til Malecón, der vi satt en stund oppe på moloen og nøt livet, solnedgangen, bølgene, og hverandre.
Vi slapper av på moloen i Malecón
Deretter fulgte vi Malecón tilbake til Hotel Nacional (resten av Malcón hadde vi gått tidligere). I en mindre travel gate i utelivsstrøket i Vedado fant vi en restaurant som for første gang på reisen både hadde fint interiør og god mat. Ingen regel uten unntak altså! Trøtte, mette og fornøyde tok vi taxi tilbake, også denne gang pirattaxi, en blodtrimma Lada med Nox-innsprøyting (eller ihvertfall klistremerke om dette), eksospotte med tøffere lyd, og hattehylla full av høyttalere!
Drosja vår tilbake til leiligheten på kvelden