Tilbake til Mexico – Cenote Maya Park

Dette er innlegg 2 av totalt 2 i føljetongen Mexico 2019

Yucatán-halvøya, Mexico, mandag 18. februar 2019

– Men altså, selv om denne Cenoten skulle vise seg å være helt utilgjengelig syns jeg det var verdt kjøreturen bare å se denne landsbyen her jeg, erklærte Ingridtrotter etter to timers kjøretur der vi hadde forvillet oss inn i en liten mexicanske landsby på vei til dagens utflukt: Cenote Maya Park.

Mandag 18. februar dro halvparten av reisefølget på roadtrip. Mens den resterende halvparten ble igjen i huset i Cancun, satte Ingridtrotter, Oliviertrotter, Grybetrotter og sjåfør Jobetrotter nesa mot Cenote Maya Park. Cenote Maya Park ligger i følge google maps ca 2 timer og 15 minutter unna Cancun. Vi brukte ca. en time lenger på å nå destinasjonen.

Etter som Jobetrotter og Grybetrotter har vært i Mexico før, har vi sett alle de kjente stedene Chichén Itzá, Tulum, Akumal og Isla Mujeres tidligere. Det vi derimot ikke hadde sett var ei ekte cenote – altså et synkehull ned til grunnvannet, særlig kjent på Yucatan-halvøya. Grunnen til det var blant annet fordi det (antagelig av helt naturlige årsaker) er vanskelig å finne rullestoltilgjengelige cenoter i Mexico.

Jobetrotter brukte derfor relativt rikelig med tid på å google seg frem til en cenote som ikke ville være totalt utilgjengelig for rullestolbrukere. Og det mest autentiske vi da kom frem til var altså Cenote Maya Park, som lå to timer og et kvarter unna Cancun. Den skulle visstnok ha ramper ned i hullet, slik at det var mulig å komme seg ned til grunnvannet uten å gå trapper.

Og med det la vi ut på langtur med bilen full av vann, på de mexicanske motorveiene.
Etter over to timer skjønte vi imidlertid at vi måtte ha bomma på google maps sine instruksjoner om å ta av et sted langs motorveien. Plutselig var vi nemlig inni en liten, idyllisk mexicansk landsby, hvis navn nå er uteglemt selvfølgelig. Vi benyttet anledningen til å kjøre litt sightseeing inn i byen, før vi snudde og kjørte tilbake riktig vei.

Etter det som begynte å føles som en liten evighet, kom vi endelig til skiltet som viste vei til Cenote Maya – der veiene ble smalere og smalere, før vi til slutt kunne kjøre inn på parkeringsplassen og parkere på det vi håpet ville være en skyggefull plass et par timer senere.

Et lite stykke fra parkeringsplassen var billettluka. Godt plassert under en stråhytte med deilig skygge.

I billettluka fikk vi spørsmål om vi ville kjøpe basisbilletter eller «full pakke», som inkluderte både å observere en seremoni med maya-indianere, lunsjbuffet og aktiviteter i synkehullet. Reisefølget var kollektivt enige om at vi jo var der for å se på synkehullet, ikke for å se på seremonier eller spise mat. Spise skulle vi jo gjøre i en liten idyllisk landsby på vei tilbake. Vi insisterte derfor på å kun kjøpe «basisbilletten» som inneholdt aktiviteter i synkehullet. Grybetrotter og Ingridtrotter fikk en liten rabatt, da vi ikke kunne delta på noen av aktivitetene nede i hullet.

Like lett var det imidlertid ikke å overbevise de hjelpsomme meksikanerne om at joda, vi klarte å trille ti minutter fra billettluka til inngangen til synkehullet. Selv om det ikke var asfalt var veien hard og relativt flat, og vi var da ikke amerikanere som ikke kan bevege oss ti meter uten bil heller. Meksikanerne insisterte nemlig på at vi kunne kjøre bilen vår helt til inngangen. Men for oss ville det jo vært mer bry å lirke oss inn i bilen med oss selv og rullestoler for å kjøre tre minutter og lempe oss ut igjen. Så avgårde vi gikk, med beskjed fra hjelperne om at de ville møte oss ved inngangen til hula.

Og på veien til synkehullet, fikk vi likevel med oss en seremoni. Det er mulig vi egentlig ikke skulle gå inn denne veien på grunn av det, men det var ingen som klagde, verken av indianerne eller oss, og vi overvar interessert den fem minutter lange private seremonien, selv om vi ikke skjønte stort av den.

Resten av veien førte oss forbi tropiske blomster og frodig flora, før vi ankom grotta, som vi så vidt kan skimte inngangen til i bildet til høyre. Heldigvis at vi hadde hjelpere. For joda, det var rampe ned, men rampa var bratt, og med Jobetrotter bak og en hjelper foran gikk det i sakte tempo for å ikke gli på det innimellom våte og glatte underlaget.

Men en happy gjeng kom seg ned, og fra denne verandaen kunne Ingridtrotter og Grybetrotter se på sine menn leke seg i grunnvannet.

Jobetrotter likte spesielt:

  • Rappellering ned i vannet

Den første aktiviteten besto av å rappellere seg ned fra toppen av synkehullet og ned i grunnvannet, for så å svømme rundt. En aktivitet som definitivt ikke passet for Grybetrotter, men som både Oliviertrotter og Jobetrotter syntes var artig.

  • Zip-linen ut i vannet.

Disse bildene er kanskje ikke av beste kvalitet, men er forsøkt å vise en Jobetrotter som kaster seg utfor stupet med zip-linen der han til slutt hopper i vannet.

  • De padlende nøkkelsøkerne
Det var greit å ha padlende hjelpere rundt seg når turistene, som for eksempel Jobetrotter, mistet nøkkelen til garderobeskapet sitt i vannet.

Og jammen endte vi ikke opp med «full pakke» likevel. Etter å ha kommet opp av hula, fikk vi tilbud om en drink i baren. Eventuelt å bytte ut drinken med lunsj. Tiden hadde gått fort, vi var sultne og innså at vi kanskje ikke ville rekke noen lunsj i en liten idyllisk landsby likevel. Vi takket derfor ja til lunsjen, som besto av buffet med meksikanske retter. Grybetrototter likte maten, og var godt fornøyd.

Her observerer Ingridtrotter produksjonen av de gode tortillalefsene vi nettopp hadde fått i oss.

Etter en vellykket ekspedisjon både på veien og i hula, satte vi kursen tilbake mot Cancun. Heldigvis gikk det adskillig fortere tilbake, og på returen til vårt private bassenghus, brukte vi bare de to timene og 15 minuttene google maps hadde lovet.

Series Navigation<< Tilbake til Mexico – Med eget basseng, poolparty og et argentinsk høydepunkt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *