Etna, Sicilia, Italia, tirsdag 6. juni 2023

– Skal, skal ikke? Det var spørsmålet vi stilte oss i det halvgrå været vi våknet til tirsdag morgen i Mascali. Det regnet ikke like mye som dagen før, men været var langt fra bassengvær. Og et av hovedmålene våre på severdighetslista for Siciliaturen var å se Etna. Europas høyeste vulkan. Skulle vi ta sjansen på at tåken ikke la seg over de høye fjellene og ødela utsikten på toppen?

– Altså, jeg vil jo se denne vulkanen, og ut fra værmeldingen ser det ikke ut som det er noen bedre dager å se den på, uttrykte Grybetrotter. – Ja, jeg vil også at vi skal se den i dag, sa Jobetrotter. Så da gjorde vi det. Og resten av reisefølget fulgte lydig med.

VI kjørte gjennom små spennende fjellandsbyer på vei til Etna.

Vi satte GPS-en på «Etna Cable car», og begynte ferden en drøy times tid fra hotellet vårt i Mascali vestover på øya, og oppover i landskapet.

Naturen ble etter hvert mer og mer fascinerende, og vi måtte selvfølgelig stoppe opp og ta noen bilder av det vulkanske landskapet:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Stedet der gondolbanen ligger heter Rifugio Sapienza. Det vil si, Rifugio Sapienza består av en stor bygning som huser både hotell og restaurant i tillegg til gondolbanen. Et stykke før vi kom dit fant vi en stor, men ikke for stor parkeringsplass. Der kapret vi til oss den siste ledige plassen vi fant, og fikk oss dermed en god spasertur bort til hotellet/restauranten/gondolbanen. Rettere sagt – den store turistmagneten.

Vi går fra parkeringsplassen til gondolbanen i Rifugio Sapienza. Turistbussene derimot kjørte nærmere….

Rifugio Sapienza. På høyre side gikk veien opp til gondolbanen.

Og for de som håper at gondolbanen var rullestoltilgjengelig – vel, det kan vi dessverre ikke skryte av at den var. Antakeligvis var det heller ikke mange rullestolbrukere som har tatt gondolbanen tidligere, for mannen i billettluken stirret forvirret på oss da Jobetrotter ba om fire billetter. Han prøvde å advare oss om at det var meget vanskelig, nærmest umulig, med rullestol. Men vi insisterte på at denne gondolbanen skulle vi ta, og endte i det minste opp med å spare 50 Euro for billetten til Grybetrotter. Hun kom inn gratis.

Og det var egentlig helt greit, for mannen i billettluken hadde helt rett. Det var ikke spesielt enkelt  å komme opp til gondolbanen. Men Jobetrotter løftet Grybetrotter, og tante- og onkel Tottistrotter slepte med seg rullestolen bak. Med meget god hjelp, liten kropp og liten rullestol, kom da Grybetrotter seg inn i en av vognene også. Og det var godt at den manuelle rullestolen var sammenleggbar, for heller ikke inni vogna var det mulig å komme inn uten å klappe den sammen.

Men slitet var verdt det, i det vi suste 2 500 meter oppover lavalandskapet. Som forøvrig bestod av svart aske, og var nesten fritt for vegetasjon. Men utsikten var upåklagelig!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi feiret at vi var kommet opp på 2 500 av Etnas 3 000 meter med en gruppeselfie….Og for ordens skyld: Grybetrotter hadde ikke på boblejakke fordi det var så grusomt kaldt. Det var mer for å beskytte de andre klærne sine mot møkk fra hjulene i rullestolen.

Dersom vi skulle reist helt opp på de 3 000 meterne som var mulig å komme til på Etna, måtte vi tatt noen humpete busser med lave seter og høye vinduer som Grybetrotter garantert ikke ville hatt noen glede av. Så vi sa oss fornøyd med å komme på toppen av gondolbanen.

På toppen av gondolbanen var det til og med en liten koselig utekafe, med denne ustikten. Der fikk vi attpåtil et glimt av dagens sjeldne solstråler som viste seg akkurat da vi satt der.

Det hele var, til tross for en noe strabasiøs kaving med rullestol, en meget festlig tur opp på Etna. Det feiret vi med en bedre sen lunsj/tidlig middag i restauranten i Refugio Sapienza. Der bestilte Grybetrotter denne lekre pastaretten med pistasjsaus. Vi oppdaget fort at pistasj er en ingrediens som er meget populær i maten på Sicilia.