Goa, India, lørdag 11. februar 2017

– Are you travelling alone? Den kvinnelige sikkerhetsvakten i det lille avlukket stirret misbilligende på Grybetrotter. – No, my husband is in the other line. The one for the men, you know, svarte Grybetrotter lettere irritert. Hun var nemlig ikke veldig glad for å bli skilt fra Jobetrotter mens vi sto i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen.

I India er det nemlig dessverre nødvendig og påbudt at kvinner og menn står i hver sin kø i sikkerhetskontrollen. Dette gjelder både på flyplassene og i sikkerhetskontrollene på t-banen i New Delhi. Grybetrotter takket seg selv for at hun i siste liten hadde husket å raske med seg sitt eget pass og boardingkort før hun forlot Jobetrotter, og var glad hun slapp å finne ut hva som ville skjedd hvis hun hadde glemt det. 

– Oh. But is this wheelchair yours? spurte damen strengt. It has not been checked. You cannot bring this…. – Yes, I can, avbrøt Grybetrotter like strengt, og håpet hun hørtes så bestemt ut at det ikke ble noe mer diskusjon.  Diskusjonen hadde hun nemlig hatt flere ganger tidligere denne kvelden.  

Lørdag 11. februar kl 21.30 tok Grybetrotter sitt siste bilde fra paradiset på resorten vår i Goa. Kalde Norge ventet. Men først måtte vi gjennom et unødvendig krevende sikkerhetsteater på flyplassen i Goa.

Det var nemlig ikke bare bare å komme seg helskinnet gjennom sikkerhetskontrollene på flyplassene i  India. Det hadde vi for så vidt fått oppleve også da vi fløy fra Udaipur til Goa med mellomlanding i Mumbai 9 dager tidligere.

Det hele begynte med en veldig omstendelig sikkerhetssjekk allerede ved inngangen til avgangshallen på flyplassen i Goa. Her ble vi møtt av en uniformert mann som hadde som dedikert oppgave å sjekke pass og billetter på de som skulle inn på flyplassen. Dette gjorde han ikke særlig effektivt. Derimot stirret han lenge ned i både passene våre og  i mobilen til Grybetrotter, der flybillettene befant seg. Mens vi sto og trippet og lurte på om mannen i det hele tatt kunne lese, tikket minuttene av gårde. Etter omlag fem lange minutter vi ble godkjent og fikk passere inn i avgangshallen. Men det var ikke mange meterne vi fikk gå før neste sikkerhetssjekk.

Før vi kunne sjekke inn bagasjen var det full sjekk av den i en røntgenmaskin, med lapper og stempler som skulle vise at den var godkjent. Og etter at bagasjen var godkjent og sjekket inn var det stempler og lapper på håndbagasjen, som måtte vises frem sikkert femten ganger etterpå. Etter som Grybetrotter hadde lagt sin veske i Jobetrotters håndbagasje ved første sjekkpunkt ble det tilløp til kaos da hun ti minutter og et par sjekkpunkter senere bar på den selv uten at den hadde verken lapp eller stempel…. Et kaos som ble løst ved at Jobetrotter standhaftig og demonstrativt puttet Grybetrotters veske tilbake i sin håndbagasje. – Se, sånn, nå er den ikke der mer, sa han. Da fikk vi gå videre.

Og midt oppi alle sikkerhetssjekkene og stemplingene måtte Grybetrotter altså krangle med annenhver person om å få ha med seg sin egen rullestol helt inn til gaten. Og ja, rullestolen VAR sjekket, forsikret hun. Og hvorfor den manglet et av fjorten stempler, nei DET kunne hun ikke svare på sa hun morskt. Og nei, heller ikke NÅ skulle hun ha noen flyplassrullestol! Før hun brøytet seg bestemt fram for å vise at det ikke var noe mer å diskutere. Noe som faktisk fungerte. Vi fikk gå videre.

– Boarding passes please, brummet soldaten med sin kjempedigre maskinpistol i det Grybetrotter og Jobetrotter steg ut av en av de mange heisene til nok et nytt sjekkpunkt. Vi ble imidlertid ikke superskremt, og konkluderte fort med at det hele egentlig var et like stort spill for galleriet som sikkerhetsteateret foran luksushotellet i New Dehli hadde vært. Mannen med maskingeværet kjedet seg såpass at han forsøkte å hjelpe reisende til rett gate, mens han subbet rundt i et behagelig tempo

Nye sikkerhetspunkter kom med 2 til 5 meters mellomrom, der de ansatte satt og stemplet vårt allerede overdekorerte boardingpass.

Her er bare noen av stemplene som prydet den avrevne delen av boardingpassene våre etter at vi hadde gått gjennom ørten sikkerhetspunkter på flyplassen i Goa. For øvrig kan det informeres om at etter at dette bildet var tatt var det ytterligere to sikkerhetspunkter  (med to meters mellomrom) og påfølgende stemplinger på vår vei fra gaten og inn i flyet.

Og selv om Grybetrotter hisset seg fort opp hver gang noen prøvde å ta fra henne rullestolen sin, gikk det hele overraskende bra. Vaktene gjorde heldigvis aldri alvor av truslene, til tross for Grybetrotters ikke helt vennlige tone. Det hele var bare veldig veldig krevende…

Men for all del – la ikke et par timers krevende sikkerhetskontroller skremme deg fra å reise til India. Vi var storfornøyde med alt vi hadde opplevd de tre siste ukene, og angret overhodet ikke på at vi hadde reist.

Og vi kom oss gjennom alle sikkerhetspunktene. Til slutt kunne vi lettet lette fra flyplassen med nesa mot Doha. Der skulle vi ingenting annet enn å mellomlande, og Grybetrotter har kun med Doha i overskriften fordi det var festlig og rimer med Goa. Fra Doha gikk det raskt videre hjem til Norge, og her har vi vært stort sett hele sommeren. Både for å nyte den norske sommeren, og for å lade opp til neste reisesesong.

Selv om det er mildt sagt krevende å reise med rullestol på fly i India (og sikkert på alle andre offentlige kommunikasjonsmidler også), er det lite å utsette på servicen når man først har kommet ombord. På vår halvannen times flytur med Air India fra Udaipur til Mumbai 3. februar, var det full servering av fantastisk god indisk mat.

For Grybetrotter starter reisesesongen igjen i morgen, 14 oktober. Da håper hun på en litt mindre krevende innsjekking på Gardermoen på sin vei til Alicante.