Jaipur: Den rosa byen?

Dette er innlegg 8 av totalt 15 i føljetongen India 2017

India 2017

Jaipur, India, fredag 27. og lørdag 28. januar 2017

– Men altså, hvor ER denne rosa byen? Dette er jo ikke rosa… Grybetrotter stirret med lunken entusiasme opp på bygningene foran henne. Alle var de mer eller mindre imponerende. Og historiske var de også. Men det de ikke var, var knæsj rosa, slik hun hadde forventet. – Ja, nei, de er nok mer aprikosoransje ja, medga guiden vi hadde fått utdelt i Jaipur. – Bygningene var opprinnelig rosa, men de har ikke vært malt på en stund….

Jaipur er hovedstaden i delstaten Rajasthan, og utgjør sammen med New Dehli og Agra turistløypas «gyldne triangel». Mens New Delhi er kjent for å være Indias hovedstad, og Agra er kjent for Taj Mahal, er Jaipur mest kjent for å ha bare rosa bygninger. Derav Grybetrotters noe skeptiske reaksjon på aprikosfargen.

Første punkt på sightseeingturen vår fredag 27. januar, var Vindenes Palass, Hawal Mahal. Her stoppet vi bilen utenfor, løftet Grybetrotter ut av den og tok et obligatorisk bilde, før Jobetrotter strenet over gata for å ta ut mer kontanter i minibanken. Den var som alltid gjemt i et skur mellom noen andre aprikosfargede bygninger.

Vi tilbrakte to dager og tre netter i Jaipur, på vår totalt tre ukers ferie i India. Her er høydepunktene fra de to dagene:

Kuleste fjellfort slæsj palass – Amer Fort

4 kilometer unna Jaipur, på toppen av et fjell med utsikt til Maota-elva, ligger Amer Fort eller Amer Palasset som det også kalles. Til tross for at vi var langt fra Himalaya, var det helt klart et fjell-palass, og Jobetrotter fikk assosiasjoner til Fantomet-historien Fangen i Himalaya. For å komme dit kjørte vi gjennom landsbyen Amer. Mens Jaipur ble grunnlagt på 17oo-tallet er dette fortet fra 1500-tallet. Altså hakket eldre enn Jaipur.

Vi blir kjørt inn de smale byportene til landsbyen Amer.

Og her begynte historiene om en ny kongefamilie. Det var også her Grybetrotter og Jobetrotter begynte å gå i surr i alle de prominente personene og familiene deres, etter å ha hørt utallige historier både i Delhi og Agra.

Jaipur-guiden vår fortalte for øvrig at han i tillegg til å være guide også var historielærer og hadde mastergrad i historien til Jaipurs kongefamilie.

I håp om å huske litt mer av Jaipurs historie, tok Grybetrotter bilde av slektstreet til kongefamilien som var klæsja opp på veggen på hotellet vårt. Det hjalp imidlertid ikke. Hun husker ikke en dritt, annet enn at nåværende «konge» (han blir jo behandlet som det selv om han egentlig er avskaffet) i dag er 18 år.

India har hatt over 500 kongefamilier (var det 543?) som har regjert i hvert sitt distrikt inntil de ble republikk i 1950, og med så mange konger, er det ikke så lett å holde styr på alle. Vi ga derfor etter hvert opp å prøve å huske så mye om alle hørte om. Men vi fikk i hvert fall med oss at mens Moghul-familien i Agra var muslimer, så var kongefamilien i Jaipur hinduer.

Amer Fort ligger fantastisk til over fjellene, og fra Amer Fort kan du også se Jaigarh Fort, som er avbildet til venstre. Vi dro ikke dit, men fikk sett det på vei oppover Amer.

Turister får tilbud om å ri på elefanter på de bratte stiene oppover til fortet. Vi har ridd på elefanter i Thailand i 2011, og Grybetrotter følte at vi dermed har krysset av dette på lista over «ting vi må gjøre før vi dør». Vi valgte derfor å be sjåføren vår kjøre opp den trange og bratte bilveien, og som egentlig må sies å være vel så opplevelsesrikt…

Grybetrotter og Jobetrotter har blitt kjørt så langt opp til toppen det var mulig å komme med bil. Etter dette måtte vi humpe oss videre oppover den bratte bakken, på brostein og heller inn i palasset. Men på bildet ser det ikke ut som vi fortvilte av den grunn.

Fortet besto av flere gårdsplasser, og hadde både en del fra 1500-tallet og en del fra 1600-tallet. Grybetrotter og Jobetrotter trivdes godt på dette fortet også, selv om det ikke kunne skryte av å være like rullestolvennlig som noen av de andre turistattraksjonene vi hadde vært på tidligere på ferien. Beliggenhet og bratthet tatt i betraktning, kommer det likevel ikke så dårlig ut..

Utsikt over en av gårdsplassene, omkranset av fjellene rundt.

Fortet hadde sin egen speilhall, med utallige småspeil i vegger og tak.

På bildet til venstre så vi opp på det som for oss minnet mest om et tak på tivoli, men som visstnok var der alle kongens koner bodde. Harry tivoli-telt har formodentlig dermed sin opprinnelse i kongelig indisk arkitektur. Bildet til høyre er Maharajans (kongens) badekar, meget romslig, og med full stå-høyde. Tjenerne bærer vannet…

Jaipur-guiden vår fortalte at fortet aldri har blitt pusset opp. Alt er originalt sånn det var fra 1500- og 1600-tallet, noe som blant annet betyr at maleriene på dette bildet aldri har blitt restaurert men vises i sin originale form.

Det var trangt om plassen i landsbyen Amer, og vi var glad vi slapp å kjøre i kaoset som fulgte ned fra fortet.

Mest spektakulære vannpalass – Jal Mahal

På vei fra Amer Fort tilbake til Jaipur stoppet vi ved det kjente vannpalasset Jal Mahal.

Sånn ser Grybetrotter ut når hun syns det er litt ekkelt å stå på en tynn planke for fotosession.

Og sånn ser Grybetrotter ut når hun har fått summet seg og poserer foran Jal Mahal. Jobetrotter tenker mest på Legend of Zelda, som er det vannpalasset gir ham assosiasjoner til.

Beste bypalass – Jaipur City Palace

Utenfor bypalasset kunne Grybetrotter endelig posere foran en rosa bygning.

Midt i byen ligger bypalasset som enkelt og greit heter Jaipur City Palace. Palasset var selvfølgelig obligatorisk på sightseeingdagen vår i Jaipur, og et naturlig sted å bli satt av når vi dagen etter skulle vandre rundt i byen alene.

Jobetrotter poserer foran bygningene til City Palace. Jaipur-guiden vår fortalte at plassen og bygningene ofte leies ut til bryllup for velstående familier, og at de samtidig som vi var der gjorde plassen klar for et bryllup som skulle finne sted dagen etter.

Grybetrotter foran en diger sølvvase som ble laget for en av maharajaene i Jaipur. Sølvvasen skulle brukes for å frakte hellig vann fra Ganges.

Mest imponerende observatorium – Jantar Mantar

Jantar Mantar er det største av fem astronomiske observatorium bygget av Maharajah Sawaii Jai Singh II of Jaipur. Det ble ferdigstilt i 1736. Observatoriet er bygget av stein og sement, og inneholder blant annet et 20 meter høyt solur, som gir presisjon på 2 sekunder.

Jobetrotter syntes det var fascinerende å tenke på at alt dette var bygget mer enn hundre år etter at Galileo Galilei rettet sitt selvkonstruerte teleskop mot stjernehimmelen. Astronomifaget ble for alltid endret, og maharajen kunne umulig ha fått dette med seg. Han hadde helt sikkert hatt råd til å kjøpe seg en kikkert i Europa, om han hadde visst om muligheten. Med et par linser ville man trolig kunne oppnå samme presisjon fra et instrument som hadde fått plass i en skoeske, som maharajaen fikk fra sine gigantkonstruksjoner. Jobetrotter forsøkte å spørre guiden om dette, men møtte overhodet ingen forståelse.

Her kunne vi se hvor mye klokka var i forhold til hvor sola står – riktignok med justering for 40 minutters tidsforskjell fra vår tid til tidsberegningen på 1700-tallet.

Inderne er opptatt av stjernetegn, og Grybetrotter fant vekten sin, mens Jobetrotter fant sin kreps. Jaipur-guiden benyttet også anledningen til å fortelle om at foreldre som velger ektefeller og bryllupsdatoer for barna sine i India, i stor grad lar seg styre av stjernetegn.

Mest nervepirrende gåtur

Vi skulle ikke langt for å se trafikkaos. Det var bare å gå rett utenfor hotellporten vår hvis du ønsket å bli nedkjørt av et eller annet kjøretøy.

Grybetrotter syntes strategien med å spørre Dinamo i Delhi om anbefalte restauranter i nærheten hadde vært veldig vellykket, og ønsket derfor å prøve samme taktikk i Jaipur. På vei tilbake til hotellet etter sightseeingturen 27. januar spurte vi derfor om Jaipur-guiden visste om noen anbefalte restauranter i gåavstand fra hotellet. – Jada, det er en veldig bra restaurant rett over broa der og til venstre, pekte han. – Bare ti minutter å gå cirka, forklarte han. Det hørtes jo helt overkommelig ut, tenkte vi. Så vi kan jo prøve å se hvor langt vi kommer.

Grybetrotter er klar for en ti minutters gåtur i trafikkaoset i Jaipur, lykkelig uvitende om hvor krevende gåturen faktisk kom til å bli. – Altså, jeg går IKKE lenger enn ti minutter, uttalte hun bestemt til Jobetrotter. Hvis det bare er kaos og vi ikke ser restauranten med en gang, så snur vi! – Jada, men slutt og klag nå! Vi prøver, insisterte Jobetrotter!

Ingenting i India er like enkelt (eller har samme vanskelighetsgrad) som det ser ut til. Med andre ord – gåturen BLE lenger enn ti minutter…

Etter først å ha prøvd en blindvei på siden av broa, innså vi at vi måtte over den for å komme til veien guiden hadde pekt ut. Noe vi hadde prøvd å unngå, etter som broa var en motorvei uten noe fortau på siden. Men i India er motorveien for alle. Her kjørte lastebilene om kapp med personbilene, rickshawene, kuene, syklistene, og ikke minst fotgjengerne. Midt i trafikkaoset klarte Grybetrotter å roe seg litt ved å la seg fascinere av de andre fotgjengerne. De var åpenbart lokale innbyggere, der de slentret i rolig gange foran oss, mens de hadde nesa nedi smarttelefonene sine. Uten en eneste bekymring for å bli påkjørt tydeligvis.

Grybetrotter og Jobetrotter tar en skrekkblandet fryd-selfie på motorvei-broa, mens trafikken bokstavelig talt suste rundt ørene på oss (dog ser det nesten tomt ut på dette bildet da…).

Etter å ha overlevd gåturen over broa, tok vi til venstre. Og oppdaget umiddelbart at det ikke var noen restaurant her. Det var heller ikke noe brukbare fortau, så vi presset oss så langt ut av veien det var mulig å gå, mens trafikken gikk i sikksakk rundt oss. Vi så opp på store hus, enten privatboliger eller offentlige bygninger. Og etter hvert så det ut som vi gikk forbi et langstrakt sykehusområde. – Jaja, det er i hvert fall kort vei hvis vi skulle få en lastebil i rompa, trøstet Grybetrotter seg med, mens hun diskuterte med seg selv og Jobetrotter om vi ikke bare snart skulle snu. – Neida, vi prøver litt til, svarte Jobetrotter elegant mens det skumret rundt dem. Bare bort til det krysset der……….

Vi fant ingen restaurant, og etter å ha gått en times tid til mørket falt på, fikk Grybetrotter viljen sin om å returnere tilbake til hotellet. Det var nå blitt så mørkt at heller ikke Jobetrotter syntes det var helt forsvarlig å gå samme vei over motorveibroa tilbake. Dermed stoppet vi første rickshaw vi så (og de kryr det jo av). Denne var stor nok til å få med rullestolen i bagasjerommet bak, og lykkelige kunne vi suse i et motorisert kjøretøy tilbake til vårt trygge hotell. Selvfølgelig etter først å ha risikert livet med en livsfarlig u-sving midt på motorveien, for å kunne kjøre tilbake i riktig retning mot hotellet.

På egenhånd i Jaipur

Lørdag 28. januar var det ingen guide som skulle møte oss om morgenen. Dermed hadde vi hele dagen for oss selv. Men vi hadde fortsatt sjåføren vår Sonu tilgjengelig, og kl 10 kom han som avtalt og hentet oss. ITC Rajputana Hotel ligger et godt stykke utenfor sentrum, og vi ville inn til gamlebyen for å gå litt rundt på egen hånd. Det var derfor godt å ha en sjåfør som kunne kjøre oss inn til byen.

Vi ble satt av utenfor byporten til Jaipur City Palace, og planen for formiddagen var å gå gjennom gamlebyen i Jaipur.

Med gårsdagens elleville vandring på egen hånd friskt i minne, visste Grybetrotter at hun ikke ville holde ut veldig lenge. Vi avtalte derfor å møte Sonu på samme sted igjen et par timer senere.

Det var ikke akkurat mindre trafikkaos i gamlebyen i Jaipur enn det hadde vært utenfor hotellet vårt dagen før. Derfor gjorde det egentlig ikke noe at det første vi møtte på var en rekke religiøse i en eller annen religiøs sammenkomst. – Vi kan jo bare gå etter dem, så kanskje vi ikke blir påkjørt, sa Grybetrotter. Våre veier skiltes imidlertid her, da de forsvant oppover en bratt trapp og inn i et tempel for å be.

Selv om det ikke akkurat var godt tilrettelagt i gamlebyen, var det ikke helt umulig å komme frem med manuell rullestol. Det var imidlertid umulig å gå på fortauene, for de var tatt opp av vareboder, grønnsakshandlere, gatematselgere, bokhandlere, søppel og annet stæsj det var naturlig å beskytte mot påkjørsler fra motorkjøretøy. Fotgjengerne (deriblant oss) fikk greie seg selv sammen med resten av trafikken. Selv om det var relativt tidlig på en lørdag morgen, yret det av liv. Og selv om Grybetrotter også denne dagen var relativt nervøs for å bli påkjørt, var hele opplevelsen ganske så eksotisk og spennende. Det er ikke hver lørdag du går rundt i en helt vanlig indisk by og observerer livet.

Vi gikk hele veien ned til byporten og stakk så vidt hodet utenfor gamlebyen, før før vi snudde og gikk tilbake.

Innimellom svingte vi inn i noen smågater fra hovedgata i gamlebyen. Og her fikk vi se det virkelige livet. Det var her folk bodde, vasket seg, vasket klær, lagde mat og ikke minst oppbevarte husdyrene sine.

Ikke alle leiligheter har tilgang på vann eller kloakkanlegg. Her fikk vi se hvor dritten havna – og hvorfor hjulene og buksene til Grybetrotter lukta bæsj og måtte vaskes etter en to timers gåtur. Dessverre ikke veldig hygienisk og en god forklaring på hvorfor man bør være ekstra nøye med å vaske hender og unngå gatemat i India.

Mest absurde kø

Grunnet overbefolkning og mye trafikkaos i India, er det ikke uvanlig at det hoper seg opp kø innimellom. Men aldri før har vi stått i kø som fotgjengere på den måten vi gjorde i India.

Her har trafikken stoppet helt opp på vår gåtur i Jaipur. Og på samme måte som motorveien er for alle, er også køene for alle. Selv som fotgjenger var det plent umulig å komme forbi denne trafikkorken. Årsaken til stoppet her var et par biler som kom i motsatt kjøreretning foran oss, og dermed blokkerte hele veien. Men inderne er tålmodig, og etter ti minutter hadde bilene lirket seg forbi hverandre og køen kunne løse seg sakte opp.

Men det var kø flere steder denne lørdagen. Også gjennom de trange byportene ble vi stående en god stund – sammen med blant annet en kamel.

Det er ikke fullt før det renner over.

Mest desperate svømmetur

På alle hotellene Grybetrotter hadde bestilt i løpet av ferien, hadde hun forsikret seg om at det var basseng. Det var fordi hun hadde en ambisjon om å trene en time i bassenget hver dag. Men hittil på ferien hadde det vært heller begredelig med trening. Grunnen til det var at temperaturen i Nord-India i januar er som en middels norsk sommer på dagtid og en dårlig vår (med ned mot minusgrader) på natta. Noe som betyr at vi ikke akkurat svetta i hjel. Bassengene var heller ikke oppvarmede, og rakk naturlig nok ikke å bli det på dagtid med de kalde kvelds- og nattemperaturene.

Men etter en stillesittende uke, hadde Grybetrotter fått nok. Hun følte kroppen skrek etter å bevege seg, og trosset alle sine instinkter mot å hive seg ut i iskaldt vann. Etter vår byvandring på lørdag, tvang hun derfor både seg selv og Jobetrotter ned i det iskalde bassenget for en liten treningsøkt.

Hvis du blir desperat nok, klarer du det meste, tenkte Grybetrotter da hun tvang seg ned i det iskalde vannet. Det hele var ganske så forfriskende, og hun holdt i et kvarters tid mens hun endelig fikk beveget på skrotten sin. Fordelen var jo også at vi hadde hele bassenget for oss selv. Det var ikke akkurat så mange andre som bada….

Vi var godt fornøyd med oss selv etter dagens treningsøkt, og følte selvfølgelig at vi fortjente belønningen som vanket ved bassengkanten etter den iskalde treningsøkten…

Beste restaurant i Jaipur

Vår faste middagsrestaurant under oppholdet i Jaipur ble en av restaurantene som tilhørte hotellet, nemlig Restaurant Peshawri. Der endte vi altså med å spise middag alle de tre kveldene vi tilbrakte i Jaipur. Vi kunne hatt det verre.

Maten var fantastisk. Det var her Grybetrotter virkelig la sin elsk på sin nye indiske favorittrett, nemlig Paneer, som til tross for at det overhodet ikke smakte som cottage cheese, tilberedes på omtrent samme måte, og alltid ble oversatt til dette på de engelske menyene. Med vår nyvunnede selvdisiplin hadde vi nå lært oss å dele alle måltidene, og dermed unngikk vi i tillegg å spise oss i hjel.

Kveldene i Jaipur ble på gledelig vis avsluttet med «gladtime» i baren, der vi hver dag kunne skåle for at vi hadde overlevde nok en dag i India, samtidig som vi med spenning så fram til neste dag som ventet….