På vei fra Agra til Jaipur, torsdag 26. januar 2016

Torsdag 26. januar var egentlig en transportetappe til den tredje byen i Indias gyldne triangel, Jaipur. Trodde vi. Men Agrapappa hadde planlagt det annerledes, og på veien mellom Agra og Jaipur skulle vi stoppe innom nok et digert palass og høre mer om mogulfamilien til Akbar og Jahan.  

26. januar er også Indias nasjonaldag, eller Republic Day, som de kaller det i India. Det er en nasjonal fridag i India der inderne feirer grunnloven sin, som vi gjør på vår 17. mai. Og selv om paradene i New Delhi i all hovedsak viser frem de militære, feires dagen også på skoler, universiteter, og blant folk flest, ikke ulikt Norge egentlig (bortsett fra barnetogene da). Hotellet vårt ITC Mughal Agra (og resten av India), var naturlig nok pyntet med indiske flagg. Folk var i feststemning. I resepsjonen hadde de like godt dandert blomster med mønster av det indiske flagget.  

Fatehpur Sikri

Cirka en time og et kvarter fra Agra ligger Fatehpur Sikri. Fatehpur Sikri er faktisk en liten by som ble grunnlagt av stormogulen Akbar i 1569 og her holdt mogul-dynastiet til fra 1571 inntil de forlot byen til fordel for en annen by i 1585.

Og nå var det altså Akbar det skulle handle om, og en av fortellingene om han dreide seg om hans ønske om å få barn. Og da selvfølgelig en sønn. Han sleit visst med det. En dag kom det en eller annen fyr ved navn Salim Christi som forutså at han ville få en sønn, og vips så fikk han det plutselig. Mannen som var heldig nok til å gjette dette fikk helgenstatus, og kunne leve lykkelig på slottet sammen med Mogulene  i alle sine dager.

– Når du klarer å forutse og sørge for at stormogulen til slutt får en sønn, så blir du belønnet med opptil flere palasser i den lille byen Fatehpur Sikri, fortalte Agrapappa. Her er Jobetrotter avbildet på den store plassen mellom bygningene. Hvilke av disse Salim Christi fikk i belønning husker vi ikke. Grybetrotter var mest opptatt av at det var rampe og relativt godt tilgjengelig selv på en så gammel turistattraksjon som dette.

På bildet til venstre står Grybetrotter på plassen mellom flere bygninger i Fatehpur Sikri. Bak henne er parlamentsbygningen, der Akbar pleide å ha møte med statsrådene sine.

På bildet til høyre er Jobetrotter inni parlamentsbygningen der Akbar møtte sine statsråder stående på en balkong høyt oppe, mens de han hadde møte med sto under han og så opp.

Alt Akbar gjorde måtte skje i høyden, hevet over vanlige mennesker selvfølgelig. På bildet til venstre ser vi senga hans, hevet over bakkeplan. Bildet til høyre viser den opphøyde terrassen der han sto og så ned på folket som kunne se opp til han. I likhet med på Taj Mahal og Agra Fort, er den fine, flate plenen med de pent friserte hekkene kommet til i ettertid etter at engelskmennene kom og ryddet opp litt i hagene.

Mogulene hadde både et vinterpalass og et sommerpalass i byen, og disse sto ca 100 meter fra hverandre, på hver sin side av en åpen plass. Her er Grybetrotter og Jobetrotter avbildet foran sommerpalasset.

Etter at Fatehpur Sikri ble forlatt av stormogulen i 1585 (pga vannmangel, og at det lå for nærme Rajputana som de var i krig med), ble det stående helt uten tilsyn frem til engelskmennene kom og rusta det opp på 1800-tallet. I mellomtiden var det blitt bebodd av alt fra sigøynere til hjemløse.

Etter turen i Fatehpur Sikri takket Agrapappa for seg, og vi tok farvel med han på en bussholdeplass. Han satte seg på bussen tilbake til Agra. Vi fortsatte videre mot Jaipur sammen med Sonu.

En regnværsdag i Jaipur

På veien til den rosa byen begynte det å regne kraftig. Og regnet ga seg ikke ordentlig før neste dag. Underveis fikk Sonu en telefon, og etter som han ikke snakket mye engelsk skjønte vi minimalt hva samtalen dreide seg om. Vi ble imidlertid litt nysgjerrige fra baksetet etter som volumet og intensiteten i samtalen ble høyere og høyere. Det var først i ettertid at vi skjønte hva samtalen kan ha dreid seg om….

Jaipur er hovedstaden i delstaten Rajasthan, og her er vi på vei inn i byen i det vi kjører forbi det Grybetrotter tenkte var bussterminalen.

Da vi ankom byen, begynte Sonu å rote. Det var tydelig at han ikke visste hvor hotellet var, og han stoppet flere ganger for å spørre folk om veien. Bråbremsene ble kraftigere og kjøringen langt mer agressiv til indisk trafikk å være (trafikken er jo som nevnt i tidligere blogginnlegg generelt ganske stressende i India). Men etter flere krappe u-svinger på motorveien, og vill kjøring frem og tilbake i de samme gatene, overlevde vi dette også, og kom til slutt fram til vårt neste tilholdssted ITC Rajputana hotel .

Hotellet var i samme kjede og stil som det vi kom fra, så vi visste hva vi kom til. Det var derfor ingen krise da vi så at ingen fra reiseselskapet var der for å møte oss på dette hotellet. Vi er da vant til å sjekke inn på hotell selv, og strenet bort til innsjekkingen med passene våre. Bak oss slentret en noe stresset Sonu etter. På sin dårlige engelsk stotret han frem at det var han som skulle sjekke oss inn. Og da la vi to og to sammen og konkluderte med at den stressete bilkjøringen hans må ha kommet av at han sikkert fikk en uventet telefon fra reiseselskapet med beskjed om veibeskrivelse og at han måtte sjekke oss inn. Og at det å sjekke inn gjester på hotellet eller uventede beskjeder ikke var det han var mest komfortabel med.

For øvrig var vi egentlig så godt som ferdig med innsjekkingsprosessen innen han hadde parkert bilen og var kommet frem til resepsjonen der vi sto.

Men vi fikk rom denne gangen også, og brukte resten av dagen på noe så spennende som klesvask – for hånd:

Vi hadde nemlig med vilje kun tatt med klær for halvparten av tiden vi skulle være på ferie. Vi satset på å vaske underveis. Det vi ikke forutså var at vi ville bli mer skitne enn det vi trodde. Særlig Grybetrotter måtte bytte bukser litt oftere enn hun hadde tenkt, grunnet dritt på veiene som la seg inn i hjulene på rullestolen hennes og skitnet til buksa på en-to-tre. Problemet var ikke bare at de var flekkete – de stinka også dritt. Bokstavelig talt.

Så fem dager inn i ferien fant vi ut at vi trengte flere rene bukser, og vi fant også ut at det var uaktuelt å benytte seg av hotellets vaskeservice. Hotellet i Jaipur hadde satt opp prisene skyhøyt, og det kostet 50 kroner å vaske en bukse. Skjorter og t-skjorter kostet 40 kroner pr. stk. Ved å sammenlikne prisene med andre hoteller senere, så vi at dette var dyrt selv til å være på et indisk luksushotell. Dermed ble Jobetrotter stående over badekaret og vaske og skylle for hånd – akkurat som de som jobbet på hotellet sikkert må gjøre med sine egne klær hver eneste dag.