15. mai: Jobetrotter og Grybetrotter begynte sitt lange restaurantbesøk på Grand Canal Square med å skåle i Prosecco. Til lunsj spiste vi fantastiske gode varme deigboller, som vi kunne dyppe i smør og rød og grønn pesto.

På Grand Canal Square ligger også Grand Canal Theater.

Jobetrotter koste seg stort med Honey Dew-ølen sin – opptil fem ganger.

Grybetrotter med besøkets andre måltid (sjømatrisotto) og tredje glass med Prosecco. Fortsatt fornøyd i sola.

Da vi til slutt klarte å løsrive oss fra restauranten langt utpå ettermiddagen, gikk vi videre langs Grand Canal Square, for å utforske om det var mulig å gå rundt hele området….

Det var det – hvis du ikke sitter i rullestol. Plutselig var det slutt på den tilgjengelig veien, og vi kom til noen smale broer med høye trinn (som den bak på bildet), som til slutt endte opp i en lang trapp. Jobetrotter forserte både trinnene og trappa med rullestolen til Grybetrotter på slep, til tross for noen små protester fra sin kone innimellom.

Resepsjonen i Temple Bar Inn hotel var fancy innredet og lå langt under jorda. For å komme dit måtte du faktisk ta heis nedover og ikke oppover. Rommene lå over bakkeplan.

14. mai: Jobetrotter har ankommet hotellet og laster ned kart på mobilen før vi går ut.

På Temple Bar Inn fikk vi den største ballsalen av et bad Grybetrotter noengang har sett. Størrelsen på badet kommer ikke til sin rett på dette bildet, men man kan trygt si at det var plass til to-tre elektriske rullestoler med svingradius der inne. Grybetrotter likte for øvrig at irene har skjønt at vasker på handicaptoalett ikke bør være plassert høyt opp. Alle vaskene var plassert i lav høyde og var enkle å komme til med både gåstol og rullestol, som det til høyre i bildet.

14. mai: Første lunsj i Dublin ble tilbrakt utendørs i strålende sol på Restaurant Busker’s, bare 100 meter fra hotellet. Måltidet besto av irsk biffgryte med guinnessaus. Det var ikke vanskelig å finne god mat og billig drikke i Temple Bar District, selv om vi var midt i turistfella.

15. mai: Det var stas å se på kveldslivet og det krydde av folk i Temple Bar. Hvor det ikke var vanskelig å gå pub til pub-runde.

15. mai: Den beste Irish Coffeen fikk vi også i Temple Bar.

14. mai: På Guinness Storehouse tidligere på dagen hadde vi lært at østers og øl har vært en yndet favoritt de tre siste tiårene, etter at den irske arbeiderklassen oppdaget hvor godt det er å kombinere østers og guinness. Kombinasjonen måtte selvfølgelig prøves – og ble absoutt bilfalt, da lørdagsmiddagen ble inntatt på den irske puben Oliver St. John Gogarty’s  i Temple Bar District. Som for øvrig også serverte en av de beste Cosmopolitan-drinkene Grybetrotter har smakt.

– Også hestene liker seg godt utenfor inngangen til Guinness Storehouse, spøkte bussjåføren på en av «hoppe av og på»-bussene vi tok i Dublin. Med klar referanse til alle hestene som var stilt opp, klare til å kjøre turister på hest- og kjerretur gjennom byen.

Guinness storehouse var gedigent, med seks etasjer. Hver etasje hadde sitt eget formål. Her er vi i første etasje, klar til start. Vi lurte ikke på hvilken vei vi skulle gå.

Vann er viktig i produksjonen av Guinness, lærte vi. Derfor var det mye vann utstilt på museet.

Denne kjempetanken over flere etasjer viste at noe måtte de i hvert fall ha brukt museet til før det ble museum.

Guinness storehouse rommet også flere puber der man kunne få kjøpt seg ekstreme mengder med Guinness hvis man ønsket det. Både Grybetrotter og Jobetrotter syntes litt synd på dette irske bandet som spilte og spilte i en av pubene, uten at noen egentlig gadd å følge med. De var da her for øl, ikke musikk..

I motsetning til på Bacardi-museet vi hadde vært på i Puerto Rico tre måneder tidligere, føltes Guinness-museet ikke bare som et eneste stor reklameshow hvor det var om å gjøre å skuffe alle gjennom fortest mulig så de kunne kjøpe alkoholen enda raskere. Her var det faktisk så gjennomført at det til og med var underholdning mens man ventet i kø for å få komme inn i smaksrommet. Mannen som underholdt, spilte på en tromme som irene er veldig stolte av å ha funnet opp: Bodhrán.

Og i smaksrommet lærte vi å smake «ordentlig». Det viktigste var å holde albuen høyt opp mens man putter glasset til munnen, puste inn mens man tar en slurk og ut når man svelger. Det fikk likevel ikke Grybetrotter til å like smaken noe mer.

Vi slapp likevel ikke helt unna reklame på Guinness Storehouse heller. Her kom den i en egen avdeling, i form av et historisk tilbakeblikk på alle reklamene Guinness har hatt opp gjennom årene.

Grybetrotter og Jobetrotter var på sin side mest fascinert over hvor lite vi kjente igjen reklamene. Vi hadde ingen som helst referansepunkter til disse reklamene. Sånn er det å vokse opp i et land med totalforbud mot alkoholreklame.

For å toppe det hele, i øverste etasje i museet kunne man nyte en hel halvliter med Guinness eller brus som var inkludert i prisen. Med 360 graders panoramautsikt over byen badet i sol.

Grybetrotter og Jobetrotter prøvde først å ta en selfie av seg selv med panoramautsikten…

Før noen andre turister tilbød seg å ta bilde av dem med ølen og brusen sin (Grybetrotter feiga ut og følte ikke for en hel halvliter med det den mørke Guinnessen).

15. mai: Hvordan du midt i byen kunne plutselig kunne gå innom lite rekkehusområde som så ut som en liten drabantby.

15. mai: Hvordan du like enkelt plutselig kunne vandre inn i en idyllisk park full av liv – her i St. Stephen’s Green.

I St. Stephen’s Green Park var det også dansetrening denne søndagskvelden.

16. mai: Den fantastiske banan- og peanøttmilkshaken vi drakk på Eddie Rocket’s City Diner – en amerikansk hamburgerbar i 50-tallstil i den kjente handlegata O’Connell Street.

At taxiene på gælisk heter Tacsaì.